Bratte vegen til Nuten

I dag ble jeg invitert av Jackson 4 til en topptur som ikke er rare turen, men ble det.Vi tok nemlig den bratteste vegen opp skåret fra Bleikemyr mot Skårenuten, og fant fort ut at dette måtte være bratteste kneika på Haugalandet.

Vi gikk fra lekeplassen rett der borte. Fredrik var god far og bar minstejenta i meisen, mens storebror og kona var på slep. Så lå skåret framfor oss, og de var bare å bruke lårmusklene idet vi gikk på barnåls-underlag oppover. allerde de første stegene fikk vi minner om Melderskin i fjor, som også er en sti som går rett opp. Men granskogen var sterkere tilstede her.

10 minutter oppe i bakken møtte vi veggen, bokstavelig talt. Her stod fjellet steilt foran oss, og det så ikke ut til at vi fikk passere. Men vilje var der, så vi sonderte området litt, og fant likevel et passeringspunkt som lgnet en sti. Nå skjønte vi at det var en sti for klatring, gode veivalg og dessuten lite barnevogn-tilpasset. men Fredrik har meis, og selv om ravnene sirklet over oss, var motet og staheten sterkere tilstede. Han ville opp.

"Veggen"

Mellom enorme kampesteiner, tett granskog og stupbratt nedover klatret vi oss opp, med handstrekning, løfting, kryping og begeistring til vi bvar gjennom det kampesteinete området, og så barnåls-underlag igjen.

Kupert i skåret

Den flateste kampesteinen i bakken

Det tok ikke lang tid før vi så lyset komme frem igjen, og myrterreng lå foran oss. Det kunne ikke være langt igjen (!) Bare 200 meter over myra, kom vi inn på hovedstien til toppen.

Den var tydelig, og tydeligvis ikke så bratt og utfordrende. herfra var det bare 5 minutter opp til nuten (Skårenuten) på 153 moh, og vi fikk et utsyn over Haugesund, Sveio og like til verdens ende, sett fra lokalt ståsted.

Skårenuten (153 moh)

Men undertegnende hadde hastverk for å rekke korpsmusikk på Karmøy, så ferden ned måtte gå i stor fart. Da valgt jeg hovedstien nedover, som var en bakke med mykt barnåls-underlag til man var nede på en enda bredere sti, og ble ikke mer religiøs av den grunn. Nede var jeg på 15 minutter. Ikke for å skryte, men nettopp derfor.

Topptur på Spanne

Vi har besteget Sålefjell, - det høyeste punktet på selve Karmøy, mange ganger, men ikke det høyeste i kommunen. Det gjorde vi heller ikke i dag, men vi er på god vei.

Spannavarden (146 moh)

I kveld ble det i alle fall en dobbel topptur i stigende mørke og synkende sikt, da vi startet fra kraftstasjonen på Spanne og gikk en tur vi aldri har gått før, og ikke så veldig mange før oss heller. Vi parkerte rett før den nye veien som går i tunnel rett gjennom toppene vi gikk oppå, og vasset oss opp på tydelig sti mot Spannavarden på 146 moh. Det er bedre og bedre utsikt for hver høydemeter, og må være en enda vakrere tur på dagtid...

Haugesund & Karmøy skyline

Oppe på Spannavarden så vi et hav av lys i nord, som Fredrik navnga Haugesund. I vest så vi en spredt lysmasse, som jeg navnga Karmøy, og i sør så vi silhuetten av Tronefjellet, kveldens høyeste punkt.

Tronefjell by night

Vi hadde med oss hodelykt, og søkte en stund etter cachen som er lagt lavt i terrenget her, men måtte gi oss, for at vi etterpå skulle sikre oss tittelen; "en gotur", og ikke "ett søk". Vi gikk derfor videre gjennom granskog, et par dalsøkk, før vi endelig så Tronefjellet foran oss, med bar bakke i øst og tett granskog i vest, helt til vi var oppe på 151 moh og så berg med en bratt fjellside mot Helglandsvatnet.

Minnetavle

Stien fra Tronefjell var tydeligere enn vi hadde forventet, men den var likevel våt, med noen store vannhull å snuble i, noe som Fredrik prøvde ut. jeg forsket mer på å skli på gjørme, som jeg har mest erfaring med. Stien gikk langt nedover til en myr, hvor vi ble enige om at vi var på Kjerkeveien, eller Presteveien, som Fredrik døpte den til, på tross av min historiske vitenhet. Her stod vi nemlig på minnesmerket etter friluft - slaget mellom Norheim og Spanne (!)

Det var ikke mange hundre meterene gjennom oversvømte plankebroer, før vi havnet midt i et anleggsområde, med veldig store hjullastere. Vi skjønte at vi nå holdt på å krysse T-forbindelsen igjen. Dermed passet det seg å teste ut hastighet. Fredrik sprang for å bevise sin makshastighet, og jeg løp når jeg ble redd for å være alene, til jeg hentet en sliten kortdistanseløper, og vi kunne konsentrere oss om veien hjem igen.

Tracker med toppfart 19,6 km/t

Dermed gikk vi strake Spannavegen på asfalt. Ved en tilfeldighet snublet jeg over en cache på Solbakken, før vi moret oss med å skremmelyse på biler som kjørte forbi, med hodelyktene våre. Til slutt til nådde vi bilen, etter 2 timer på nocture.

Denne ruta er med i det lokale fjellagets turarrangement "3-fjellstur" søndag 25.9.2011, der det også er tatt med en topp som ikke er på kartet "Helgelandsfjellet". Denne turen må være en enda bedre gotur på dagtid, da toppene er ganske snaue, og gir god utsikt over Haugalandet. Frister til gjentakelse, og anbefales for familier med godt fottøy ;-)

Gomat ved Håvås

Håvåshytta

I dag tok vi utemiddag, skikkelig ute, altså,...

Vi startet ved Nodland og gikk rake veien inn til Håvåshytta. Litt lenger i går, med 500 meter hver vei, så nå skal gogutten gå alle stegene til et skikkelig turmenneske.

Fin vei inn til hytta

Anledningen var utemiddag. Jeg pakket turkjøkkenet og lagde enkel, men god kost på turen vi tok, etter en kort arbeidsdag.

Etter en god middag og skillingsboller ti dessert, gikk vi hjem igjen, med regn som forfulgte oss tett på og angrep hardt i det vi satte oss i bilen.

Regnet forfulgte oss på vei hjem

Oppskrift:

Fiskepinner
Olje
Fløte
Potetmos
salt
pepper

Fremgangsmåte: Stek og kok etter behov.

Kort tur til topps

Vil du ha utsikt fort (!) er det ikke mer enn 20 minutter til topps på Rambaskår i Kvalavåg på Karmøy.

En slapp søndag var det, da planen om en 3 km tur ble redusert til 1 km, dvs det er bare 900 meter opp fra veien til Rambaskår. Vi gikk opp den fint opparbeidede grusveien / skogsveien, som går fra nordenden av Kvalavåg, og spaserte som om dette var en tur i parken. Veien var preget av mye regn, med renner etter renning, og i det idylliske tjernet var det vann (!)

Etter å ha passert tjernet, må man gjennom en grind, før man brått snur til høyre og bakken mot Rambaskår  ligger foran oss.

Den siste kneika til topps er på vanlig tursti, og blålyngen kommer godt ut, selv på en høstdag.

Flyplassen på Helganes

Opp  på toppen valgte vi beste tilskuerplass mot flyplassen, og så på et enslig privatfly lette og lande tre ganger. Med oss hadde vi hjemmebakte kanelboller, og koste oss meg unaturlig underholdning fra flyplassen.

Så bar det hjem igjen, og hele turen var unnagjort på en drøy time. Så lett at selv mor kan klare det :-) På veien opp de 900 metrene er det til og med benker for de som trenger en "pitstop"

En milepæl

I år har goturlaget slått rekord på tur, i lengde, høyde, antall høydemeter, og i dag: tid (!)
Vi gikk på hele goturhistoriens korteste tur, etter 71 grader hvor? Ute har det regnet stort sett hele nåværende september, og det er bløtt i marka. Vår eneste anledning før helga, denne uka, var å starte i kveld kl. 22.00.

Med kortturen mellom VM-øktene friskt i minne, foreslo jeg runden rundt Slettevatnet.
Vi kjørte (!) til Gamle Sundveien og gikk rett opp til Fotvatnet. Allerede den korte kjerrevei-strekningen gikk vi og vasset før vi kom frem til vannet. Det var høy vannstand, og den nesten usynlige stien på vestsiden av vannet, lå delvis ned i vannet. Vi fulgte så skiltingen mot Rossavatnet, og gikk gjennom overfylt myr, med noen behjelpelige plankebroer innimellom. Derretter vasset vi oss langs vestsiden av Slettevatnet, og avsluttet i en bakke der bekken hadde funnet vei, slik at vi "fosset" oss nedover på veien igjen. Det var en våt tur i mørket, men en kort en. Tackeren målte litt over 37 minutter, en milepæl i goturlagets historie...

Fredriks tracker

...å snu på Ulserhaug

I dag planla jeg en lang dagstur rundt Longåsdalen, med mål om to topper, èn egg, og èn turisthytte. Antall oppmøtte var èn, så kjernegruppen var halvert. Lett for... Værvarslingen viste pent og solgløtt på Karmøy, men overskyet i Skjold. Bra for en tur i bratt stigning og nye opplevelser. Runden skulle i følge UT.no ta til sammen 6 timer. Med pauser og omveier, kalkulerte jeg inn 10 timer. Planen var nemlig en omvei til Bårefjell, lange pauser med varme måltider, og rolig goturtempo med mye fotografering og tenking. Derfor var det greit å komme tidlig i gang.

Parkering i Bjordal

Jeg ankom Bjordal i Skjold kl.10.30, og sonderte plassen etter infoskilt og tursti-skilt. Her var det en tavle der leden min ikke var tegnet inn, så jeg måtte finkjemme mitt eget kart og gps, for å finne startpunktet. I dalen var det ingen mennesker, bare 2 bjeffende hunder på en gård og sau i hytt og pine.

Stien starter her bak fjøset til venstre

For interesserte, begynner stigningen mot Bårefjell (401 moh) bak fjøset på gården der oppe. Det brukte jeg ca 20-30 min på å finne ut. Men så var jeg i gang. Her var det merket sti, opp en traktorvei, 300 høydemeter bratt oppover.  Det var 4-5 kuverter, like mange bratte bakker, og 2-3 grinder, før jeg var oppe ved skiltingen til Bårefjell. Herfra var det ca. 10 minutter  opp til toppen. Det er verdt det, for der oppe er det fantastisk utsikt over Bjordalen, Ålfjorden, og Sveio. Jeg logget meg i fjellboka, og fant ut at jeg var nr.106 i år. Et stykke igjen til beskstallet til Besseggen....

Opp til Bårefjell (401 moh)

Utsikt mot Ålfjorden og Sveio, fra Bårefjell

Ned fra Bårefjellet, var jeg på traktorveien igjen, og fortsatte ca.200 meter, før jeg gikk på en våt og gjørmete sti opp til stidelet, der jeg tok av mot Longåsdalen og dagens toppunkt, Ulserhaug (631 moh). Herfra begynte de store naturopplevelsene. Jeg var på snaufjell, og med et dryss av småtopper rundt meg, idet jeg passerte store Skjerven. Vakkert!

Tjernet ved Høgahaugen, Vikefjellet bak

Det fristet med frokost, men gålysten meldte seg også, så jeg fortsatte til  Høgehaugen (457 moh) hvor jeg varmet opp vann til frokostblanding og kaffe.  Jeg hadde utsikt over Skinåstjørna og Grautvatnet, dessuten de markante toppene på Vikafjellet. Jeg så til og med helt til Siggjo (Bømlo) - noen sekunder, når skyene tynnet seg ut. Men idet jeg skulle drikke kaffen, kom regndråpene, og jeg pakket meg fort til gåstilling.

Jeg gikk videre over våte myrer og glatte svaberg, og i våte (igjen) kløfter og bekkefar. Regnet ga seg fort, men da jeg kom opp mellom to topper på ca. 530 moh, la skyene et slør over sikten, og det var så vidt jeg kunne skimte Ulserhaug foran meg; noen fantastiske fine klipper, som ble enda mer dramatisk idet skyene passerte i god fart. Jeg hadde nå ca. 100 meter stigning igjen, og sikten ble dårligere og dårligere. Jeg skjønte nå at utsikten jeg hadde sett var alt jeg fikk se i dag....

Gjennom trange våte daler mot Ulserhaug

Jeg hadde fjorårets skyscraping på Mjelkhaug friskt i minne, og var jeg lite lysten på å gå meg vill i fremmede fjell... Men stien opp var godt merket, selv om jeg villfarte meg etpar ganger. Gjennom vind og skyer hørte jeg snart krusninger av vatn, og skjønte at jeg nærmet meg toppen, for jeg leser kart, til info. Jeg passerte vatnet idet vindstyrken økte, og jeg kjente skyene fysisk herje forbi hodet mitt, men jeg visste at målet og toppunktet var nært, og klatret opp de siste glatte svabergene til jeg endelig så varden på toppen. Her oppe logget jeg meg i fjellboka, og fant ut at jeg var nr.90 i år.

Ulserhaug (631 moh)

Nå var det bare å finne den andre veien ned fra fjellet og ned til Longåsdalen. Jeg lette etter merking i vind og tett skylag, og fikk i øyeblikk se konturene av et vasnkelig terreng meg bratte fjellsider. Det ser sikkert annerledes ut i klart vær, men når jeg etter en halvtime enda ikke hadde funnet stien, begynte jeg  å tenke at retur var det tryggeste. Dette på tross av at turen ned til Longåsdalen nå bare var halvparten så langt... Rett før jeg snudde fant jeg malingsrester i berget, og håpet på at dette var veien ned. Jeg gikk ned i noe som lignet sti, men der stoppet det opp. Da tok jeg avgjørelsen: Utydelig merking, utydelige stier: Dette blir for risikabelt. Jeg snudde på Ulserhaug... Jeg var jo på gotur, ikke bærtur (!)

På veien hjem tenkte jeg på om jeg skulle ta dette som en skuffelse. Jeg var ikke akkurat på Nordpolen... Men så kom minnene om en fin start, et fint utsiktspunkt på Bårefjell, og et dramatisk syn på Ulserhaug. Jo, dette var en opplevelse som var verdt turen (!) Skyer er også vakre. Når jeg attpåtil traff de første menneskene i dag, på vei ned, og de fortalte at det var en god avgjørelse å snu, da de også hadde opplevd at stien ned var vanskelig å finne, ble jeg glad, og gikk med lette skritt ned til bilen gjen, etter en ny kaffekopp på rasteplassen min...

Rundtur Longåsdalen / Vikefjellet

Tips om turen:

• Stien går fra gården i Bjordalen, bak fjøset.
• Det er svært vått, om det har regnet, så gode sko er en nøkkel til trivsel.
• Svabergene er glatte etter regn, og med gjørme på skoene, kan det være en utfordring å klatre disse.
• Hold deg til merkingen. Treffer du en sky, er det svært dårlig sikt. Ta med kart og kompass, ikke bare gps. 
• Snu om du er usikker, det angrer ikke jeg på :-)

Irritert på tur!

Stien fra Mjåvatn

Ikke vet jeg hvor samfunnet har det fra, men de som er på "toppene" har hvertfall funnet ut at i dag er "friluftslivets dag". Jeg meldte meg på "kom deg ut" dagen for etpar uker siden; kun en interessevekker på facebook, men hadde glemt det helt ut, da jeg, søn og Jackson 4 gikk fra Mjåvatnet mot Røyningsbu. Vel, det var jo en haug med biler parkert rett der oppe, men jeg tok det for å være en normal søndag, og det til tross for værvarsel om uoverkommelig mye regn. Vi startet derfor, for en gangs skyld tidlig i dag.

Jackson 4 med supermeis

Men vi går ikke til fjells for å være oversosiale (selv om min sønn sier at da er det kjekt, er jeg svært uenig. Naturen er for å komme seg vekk, ikke til!!!  (red. mrk.) - så derfor ble dette for meg irritasjonens dag og ikke friluftslivets.... Vel, nå tilbake til det go´e med dagen: Gogutten var glad, Jackson 4 var glade, og regnet falt ikke som varslet. Nok om det!!!

Fredrik og jeg hadde forberedt oss med nyinnkjøpte stormkjøkken. Nå skulle det bli mat i det fri. Eiellerannen Høines har skrevet en bok om mat i det fri, noe som Fredrik har hengt seg opp i. Dermed hadde han forberedt "cowboybrød"- deig, og vi skulle dele på stekingen. Jeg hadde forberedt turkaffepresse og sjokolade, dessuten et kritisk journalistisk øre, før turen.

Hele bunsjen, og de andre bunsjene gikk med lette skritt opp denne fine stien til Røyningsbu, og skyene viste kun et slør av tåke, og ingen dråper falt på veien opp. Men idet vi kom til fjellags-hytta, kom de første dråpene. Her oppe var det opptil 20 bunsjer med folk, og en ungdomsskole-lærer som registerte og prøvde å verve oss til påmelding av "friluftslivets dag". Dessuten en rektor med en xxxxx bikkje som han ikke hadde nok kontroll på. Dessuten var det aktiviteter, og en line som ungene kunne slippe seg utfor.

Cowboybrød

Vi begynte stekingen i lett regnvær, og jeg forhastet meg med brød-deigen, slik at den ble mer forkullet enn smakfull. Noe Fredrik vurderte som mislykket. Pannene fungerte heller ikke etter forventet standard, og begynte å ta uante former, da varmen sikkert ble for høy, og for lite fuktig. Jeg hev på med smør, mens Fredrik satte varmen ned, slik at hans brød ble mer spiselige.

Storkjøkken på Røyningsbu

Etter litt gikk jeg bort til Joachim som ville prøve seg på å slippe seg utfor lina. Idet han skulle slippe seg utfor, ble han, som siste unge; forvist fra køen, for nå skulle de åpne "friluftslivets dag" (!!) Da ble jeg så eitranes xxxxxxxxx og bemerket i det lange om hvor utrolig dårlig det var å nekte siste unge i køen få ta lina. Og irritasjonen stoppet ikke der, for da regnet det, noe som er greit nok... Men søn ville varme seg inne i hytta, noe fisefine karmøybuer ikke tillot, pga våte klær (!!)

Da gikk cowboybrødet i toppen og jeg gadd ikke mer, for både jeg og søn var svært misfornøyde i det overorganiserte arrangementet av altfor finslige Skudenes fjellag, eller hva det nå heter, at vi trampet hjem og friluftet oss heller med dataspill hjemme i stua. Men først fikk Joachim gå på vannet...

Godt å få det ut, og til opplysning, tenkte jeg ingen voldelige tanker.... Til opplysning også, meldte yr.no altfor dårlig vær igjen. Og til opplysning, den III, tenker jeg heller ingen voldelige tanker om yr.no

...det er slik en vakker historie...