Årets siste tur

Alltid varm velkomst på Kinnetoppen

Speiderplassen

Kinnetoppen

...eller Kinnebu som noen kaller det, er en varm plass å komme til etter en kort spasertur fra Åkrehamn og opp i heia. Vi tok med oss Jørgen og trillet opp de gode grusveiene. Halvveis til "toppen" går man gjennom den pent opbygde speiderplassen. Herfra hadde grusen blitt fuktig, slik at hjulene trykket seg litt mye ned i sanden. Likevel bedre enn glatt isdekke. Vi dyttet rullestolen opp de korte bratte akkene fra speiderplassen, og helt opp til hytta.

Der ble vi varmt møtt med gratis vafler og kaffe, og lot oss inspirere til kollekt for fjellaget. Siden sist jeg var her oppe, har fjellaget bygd ut hytta, slik at det nå er rom for større lag som ønsker å leie hytta.

Nybygget på Kinnetoppen

Det er hyggelige folk som betjener Kinnetoppen, så det koster litt å reise seg for å gå ned igjen. Likevel kom vi oss opp fra benken etter at kraftige byger hadde holdt oss sittende. Vi la på sprang ned bakkene, idet et stadig mektigere lys brøt gjennom skylaget, og lagde en fantastisk avslutning på turåret 2012.

Lyset imponerer stadig

Godt nyttår!

Trykk på kartet for zoom

Tid: 1 t t/r

Distanse: ca.4 km t/r

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Grusvei, delvis bratt

Kringsjå via Djupadalen

Både pinnekjøtt og ribbe var unnagjort, da goturlaget tok en tur til Haugesund for å skue vinterfjellet i romjula. Den utvalgte ruta ble funnet på Ut.no, og så ut som en fin vri på den ellers så korte spaserturen til Kringsjåhytta på Steinsfjellet. Men mørketiden er her, og juleselskapene er heller ikke over, så vi tenkte at det var lurt å starte tidlig.

Veien til grindahuset

Vi parkerte ved Stemmen (Eivindsvatnet) og spaserte et lite stykke opp Djupadalen, før vi tok av den nye grusveien som går mot Grindahuset ved vatnet. På bakketoppen tok vi av mot Arka på delvis steinbelagt sti, en bratt bakke som fører helt opp mot Steinsfjellet. Denne går gjennom skog og myrterreng. Bakken virket lang på noen, mens andre syntes dn var som forventet.

Iglavasstjørn

På bakketoppen kunne vi se Iglavasstjørn liggende iglete ved inngangen til Trolladalen. Det var med stor takknemlighet vi gikk på frossen bakke, for ellers hadde det vært vått her oppe. I myrbakkene hadde det tydeligvis vært vått, siden isen lå og bredet seg over leden vår. For ogutten var jo dette bare gøy, og krydret turen med "huge drama!".

På glattisen

Fredrik prøver seg på tjernet

Fra Iglavasstjørn er det en kort strekning til inngangen av Trolladalen. Den så ikke særlig trollete ut i dag, med et mykt teppe av snø strødd utover. Her nede er det et nesten gjengrodd tjern. Fredrik prøvde å finne en vei over tjernet, tok fattet i mot og vandret freidig over grestuftene som stakk opp av snøen.
Skribent & søn tok den trygge men lange veien på den steinbelagte stien rundt tjernet, og oppfordret Fredrik til "gjør det!" mens vi håpet på en skikkelig tabbe.... Men Fredrik hadde rett, og fikk et helt minutts forsprang på oss, der han hadde krysset tjernet rett foran nesene våre.

Nå var vi på vei vestover før vi vendte brått mot syd, over en gjerdeklyver og gikk langs Buafjellet. Det var is på myrene og fremdeles godt underlag å gå på, der vi gikk og memorerte skituren i februar, som var et stunt på tynn snø...

Buafjell

Fra sørenden av Buafjellet vendte vi vest igjen og over en liten hug til Kringsjå. Her fant vi oss til rette utenfor en stengt hytte, og hutret oss gjennom en varm sjokolade, sjokoladeboller og sjokolade. Etter dette var det både energi og blest som lokket oss hjemover igjen. Også denne gangen på "nye" stier.

Rast på Kringsjå

Gjengrodde stier

Vi gikk nedover langs vestenden av Steinsfjellet på nærmest gjengrodde stier, krysset veien, og gikk videre på; -enda nærmere, gjengrodde stier. Sant å si hadde vi problemer med å finne leden, selv om retningen ikke var til å ta feil av. Det tok heller ikke lang tid før vi var på stien ved Stakk, og kunne lose oss trygt tilbake til Djupadalen og Stemmen. Romjulsturen var over, og litt julefett forbrent...

Trykk på kartet for zoom

Tid: 2,5 t i greit tempo

Distanse: ca.8 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Grusvei, skogssti, delvis bratt

Vindfull førjulstur

I dag tok jeg og gogutten turen, på tross av melding om liten storm over øya. Kaldt var det, så vi satset ikke på noen rast i bakken. Jeg bestemte oss for en tur rundt Melstokkevatnet, som ligger idyllisk til midt på Karmøy. Denne turen tok jeg vinterstid forrige vinter også, og jeg er godt kjent i området, sånn i tilfelle snøstorm. Rundt vatnet er det også store partier med skog, som gir ly for det voldsomme været som var meldt i dag.

Fra Stokkastrand

Vi gikk opp veien vestover fra Stokkastrand skole, og gjennom bondegården til vi kom inn på grusveien som fører helt op til vatnet. Der oppe tok vi av mot sør for å runde vatnet i klokkeretning. Det var god is på vatnet, men med så variert temperatur for tiden, våget vi oss ikke utpå.

Stidele etter bondegården

- Første klage kom fra gogutten etter to minutter: "Eg like´tje når det blåse sånn!"
- Dette blåste jeg bort med å si: "Du er jo fra Karmøy, og må tåle lit blæst, gutt!"
- Neste klage kom fra gogutten etter 5 minutter: "Eg like´tje når det blåse sånn!"
- Jeg muntret opp med å si: "Fantastisk at vi var lure å kle oss godt da!"
- Neste klage kom fra gogutten etter 5 minutter: "Eg like´tje når det blåse sånn!"
- Jeg pedagogiserte med: "Jo mer du klager, jo verre blir det!"

Stidele ved Melstokkvatn

Stidele ved Bolleshaugane

Stidele ved vestenden

Sånn gikk turen og praten rundt halve vatnet, helt til vi kom til vannskillet mellom Melstokkevatnet og Oskreivatnet på vestsiden. Dette er en smal passasje, og et fint punkt å skue, dersom det ikke blåser.

Herfra gikk vi inn i lunere strøk på nordsiden av vatnet, og vi undret oss over det å gå i le. Det å gå i le er ikke mye å snakke om, så vi skiftet fort samtale-emne.

På nord og vest siden av vatnet er det skogkledt, med noen myrflekker innimellom. Det er en fin sti, og en rasteplass i vest, som jeg har prøvd å gjøre mer kjent med en geocache. Jeg viste frem denne til sønnen min, som om det var arv det var snakk om, og mumlet noe om; som far så sønn.. bære ansvaret videre... stolthet og odel.... Men sant å si glemte jeg det ut like fort som det kom ut av min munn, og vi gikk videre opp til grusveien. Og da var det bare å følge grusveien tilbake til bilen, trodde jeg.

Ut av skogen merket vi at vinden hadde økt betydelig. Sand ble kastet opp i lufta så det stakk i øynene. Vi kjempet oss gjennom med mot og vilje og tenkte på de kjære som ventet på oss der hjemme...

....og etter 5 minutter var vi ved bilen.

Trykk for større kart

Tid: 1,5 t i greit tempo

Distanse: ca.7 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Grusvei, gode stier, småkupert

En julestri tur på Liarlund

Antall oppmøtte på gotur idag: 1

Noen hevder at julenissen kommer fra Finland. I dag prøvde jeg å forme Finlandskartet med trackeren, til ære for påstanden. Bare se kartet under...

Liarlund i julestria

Det ble en kjapp tur rett etter solnedgang, midt i julestria, for den er travel, har jeg hørt! Mørkt hadde det allerede blitt, så jeg valgte å starte i lyset og gå inn i mørket etterhvert. Fra Liarlund går det en 3 km lang lysløype som fint kan benyttes til å gå av seg pinnekjøttet før og etter fråtsingen som snart står foran oss.

Jeg startet på denne turen fra Liarlund i Kopervik, og gikk lysløypene oppover den ruta som hører til Sålefjellsmarsjen. Jeg fikk straks et idyllisk blikk ved brua over åna rett oppi der.

Temperaturen var høy i dag og varmen gjorde snødekket sørpete. Heldigvis var ikke stiene i lysløypa mer isete enn at jeg fant en barflekk for fotfestet innimellom. Opp bakkene gikk jeg, og fulgte stiene til  "marsjen" inn i den mørkeste skogen du kan tenke deg. Her inne var det så svart, at bare hukommelsen hjalp meg igjennom. God trening for nattesynet...

Gjennom de mørkeste skogene du kan tenke deg, kom jeg ut på Vardleitemyr. En sørpete oppevelse ble det gjennom stiene over myra. Jeg merket ikke til det med synet, men skoene holdt ikke igjen, så jeg fikk bekretet min mistanke; vinteren var over for denne gang.

Midt på myra kom jeg til stidelet for Karmøymarsjen, og fulgte denne nordvest til Olavsvang, hvor mange har sin endestasjon. Det var med lette skritt jeg fulgte veien ned til lysløypa, videre i vest til Eidsbakkane og så rett øst til bilen ved Liarlund. Så var det tilbake til julestria...

Trykk på kartet for zoom

Røyningsbu fra Li

Libakken

Det er mange stier som fører til Røyningsbu, i Skudemarka på Sør-Karmøy, men jeg har enda ikke gått alle. I dag tok goturlaget & søn en sti jeg ble nysgjerrig på, etter en nocture i november. Planen var å gå en rundtur fra Li / Sandve opp til Røyningsbu, og komme ned Risdalen. Jeg hadde tidligere håpet på nok snø til at det var mulig å gå ruta på ski, men 0-grader-været som dominerer i desember ga oss ikke skiforhold. Dermed kledde vi oss i de vanlige turskoene, klare for våte stier, igjen.

Langemyr

Gogutten var nysgjerrig på lengden, da det kriblet i "Minecraft"-fingrene hans, og jeg forberedte han på en litt lang tur, med fristelser som vafler på hytta og sjokolade i matboksen. Det funker alltid. Vi parkerte ved Libakken, og tok bena fatt. I starten fulgte vi stiene mot Sandvevarden, og helt opp til flatene ved Langemyr. Derfra gikk vi videre i nordlig retning gjennom en skog. Det er lett å finne stien, siden det både er skiltet, og har en gjerdeklyver. 

Jeg var overrasket over at det var såpass skog, siden jeg hadde forventet meg en myrete tur. Men her var det gode stier gjennom skogen, som satte bena i fart, og ikke hjernen.

Vinterlys

Finner du gogutten?

Etter en liten kilometer gjennom skogen, var vi kommet til stien som kalles Presteveien. Dette er den gamle leden mellom kirka i Skudeneshavn (Falnes) og Ferkingstad, men er for en vanlig skogssti å regne. Herfra gikk vi sørvest mens sola stadig stod lavt på himmelen og skapte et gult vinterlys over landskapet. 1 km på denne stien og vi kom frem til stidelet mot Skudeneshavn. Dit skulle vi ikke i dag, og fortsatte etpar hundre meter videre til vi så Røyningsvatnet og hytta  på nordsiden av vatnet. 

Flagget var heist på hytta, så vi våget oss de 500 meterene inn til hytta for å kjenne etter lukta av vafler. Hytta var åpen, og vi listet oss inn, og kjente snart stekelukt. Det var lapper på menyen i dag (!) Inne i stua møtte vi et trofast fjellag på vakt, og en familie fra nord som hadde tatt turen inn hit i dag. De kunne fortelle at hytta var åpen hver søndag hele året, mellom 11 og 14, med kaffeservering hver gang, og grøt på spesielle dager. Joachim registrerte sitt besøk på barnetabellen de har, og jeg skrev i hytteboka.

Juletre fra egen mark

Der satt vi en stund og preiket om skogvekst, truet lyng, og beite som sviktet i nyere tider. Lappene var fortreffelige, og jammen meg hadde de fått opp juletre fra egen mark inne i stua også. Det var godt å komme til Røyningsbu i dag...

Vi skulle hjem før solnedgang, så ved stengetid takket vi for oss og vente nesen hjem, denne gangen mot Risdal. Vi gikk tilbake til stidelet mot Skudeneshavn (Karmøymarsjen) og tok av mot Risdal, ved Kvitmyr. Det er tydelige stier og skilt, så lett å navigere seg gjennom marka her i sør.

Turen mot Risdal gikk gjennom lav skog og myrområder, og etter en kilometer på stien kom vi til Risdalstemmen, som var isbelagt i dag, og lå der pyntelig i kveldslys. Ikke lenge etter kom vi til åkerlapper, en grind, og en låve, som like godt kunne ha passet inn i en julesang...

Risdalstemmen

Fra åkrene i Risdalen var det gode traktorveier helt ned til hovedfartsåren nr.47. Herfra måtte vi gå en god kilometer på vei og en halv kilometer på gangsti, før vi var tilbake ved bilen i Libakken.

Dette var en fin runde, som passer godt til alle årstider.

Risdal

Solnedgang på Syre

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 2-3 t t rundtur

Distanse: ca. 9 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: grusvei, skogssti, traktorveg, flatt

Stier til Røyningsbu

Et lite akebakketips

Det er plutselig litt snø på Karmøy for tiden. Da dukker akebakkene opp på de slakke åkerlappene.  På en fin vinterdag jeg tok med klassen ut på aketur ved Håvik terrasse, Kolstø. Denne bakken en fin lang bakke i trygg sone, langt fra vei, og nært nabolaget. God fart og spenning, selv med noen få centimeter snø. Ta deg en tur for ordentlig snøglede!

Adventstur til Sandvikspilen

Sandviskpilen

Det er 1. søndag i advent, i Bergen. Goturlaget og innvåner Gerdi Irene sniker seg ut på en tur til. En bakketur til (!) I går gikk vi på den nest siste toppen av syvfjellsturen, mens vi i dag skal bestige den siste; Sandviksfjellet. Vi planlegger å gå de fine veiene fra Sandviken sykehus og opp heile skiten, frem til toppen av Stoltzenkleiven; Sandvikspilen. Å gå trappene blir nedstemt av den kvinnelige majoriteten, så dermed blir det en tur/retur/gotur i dag.

Det er slående hvor tett det er mellom soloppgang og solnedgang på denne tiden, spesielt i den dalen vi er på vei inn i. Solstrålene slipper bare til - inn i mellom og timingen spiller stor rolle for det synet som vi møter, alt etter som om solstrålene har sluppet til eller er på vei...

Mot Sandviksbatteriet

Fra Sandviken sykehus går vi noen snarveier opp dalen, godt merket og skiltet. Vi går inn i "Skyggenes dal", eller Munkebotn, som det heter lokalt. Bakkene er betydelig brattere enn i går så vestlendingene peser godt og lager en idyllisk frostrøyk som sminker denne klare kalde formiddagen. Etter de første svingene er vi 150 moh og går forbi veikrysset til Sandviksbatteriet, der det er en snarvei opp til fjellet.

Siste sving opp Munkebotn

Munkebotsvatn

Ikke lenger etter kommer vi til Munkebotsvatnet, som er demmet opp pga. osv. Her ser vi et gult solskinn i nord, og tenker at vi snart er oppe i sola. Men det er fortsatt et stykke igjen, skal det vise seg. Vi fortsetter i "Skyggenes dal II" - Munkebotsdalen på dialekt. Det er en lang bratt stigning opp til neste milepæl, en liten bro over noe som ligner en pumpestasjon (!?). Det er tid for å fotografere.

Munkebotsdalen

Utsikt nordover

Vi er bare halvveis etter halvveis, som skulle tilsi 3/4 av turen, og bakkene blir brattere på vei mot Smådiket (330 moh). Det er ikke langt til solstrålene, og en liten time etter start har vi kommet til Storevatnet (360 moh), i skyggen av Sandviksfløyen. Fjellsida i vest; - foten av Rundemannen, er opplyst av sola. Det er midt på dagen, så det skulle vel egentlig bare mangle (!), men vatnet ligger i skygge og gir en gyllen blåtime under solstrålene. Et praktfullt vintersyn... Oppe ved vatnet er det et grindahus, for regnfulle kaffepauser, og baki der går leden til Sandvikspilen, toppen av den berømte Stoltzenkleiven. Dagens mål var i vente.

Storevatnet 

Grindahuset ved Storevatnet

Gjennom en liten buskete skog gikk vi, før vi endelig fikk se pilen mellom trærne. Det var en rask spurt til toppunktet, før vi endelig fant hele utsynet, og nytelsen av dette. En god fotosession ble det også, før kakao, kaffe og sjokolade på norsk, ble spist opp i forskjellig tempo.

Sandvikspilen

Stoltzenkleiven

Catfight

Veien ned igjen ga like mange gode øyeblikk, som på veien opp, med et påtrengende kveldslys gjennom trange skar og daler. en liten catfight ble det også mellom søstrene, før vi var nede igjen, klar for fiskesuppe på bergensk, og søstre som ble venner igjen....

Fortryllende lys over Munkebotsvatnet

Solnedgang i 16-tiden

Trykk på kartet for å studere ruta

Tid: ca. 2 t t rundtur

Distanse: ca. 7 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: grusvei, bratt