Storaheinuten 1265 moh

I dag er værutsiktene helt optimale. Det er meldt, sol, vindstille, liten fare for ras, og i natt så vi fullmånen lyse opp snødekket i Sauda. Det betyr at vi trygt kan dra ut på en lang dagstur, på tross av at det er få lystimer. Det er likevel ikke et mål å komme ned etter solnedgang, når vi planlegger turen opp til Storaheinuten 1265 moh. 

I motsetning til de forrige toppturene er vi tidsoptimister, og tenker at dette skal vi klare innen en tidsramme på 6 timer. Vi glemmer at det er vinter i Åbødalen, og at turen derfor blir en mil lengre enn på sommerføre, for her må man parkere i Jeskedalen og gå til beins inn til Buer, hvor sommerstien starter. I tillegg er halve turen uten for løypetraséen, som ikke er like raskt...

Så da starter vi litt i seneste laget og er allerede en halvtime etter planen da vi går opp i et eventyrlig vinterlandskap langs vestsiden av Åbødalen. Her er sporet smalest og minst trafikkert. Oppe ved Klekkstølen møter vi vårt faste motiv: Den hytta alle vil ha hvis den blir til salgs... Og lenger opp den spektakulære stølen ved Jøsteinen.

Klekkstølen

Jøsteinen

Men i dag er blikket festet på fjellene rundt Fossdalen, som vi forsøker å analysere. Storaheinuten er ikke Saudas mest kjente topp. Det er ikke merket sti, turbeskrivelser eller andre forsøk på å lokke turister opp hit. Vi fikk vite om toppen via Sauda 7 Summits. Det er idrettslaget sin egen utfordring, der flere av toppene ligger utenfor de vanligste stiene. 

Storheinuten 1265 moh

Vi kommer opp i det høyeste punktet på vestsiden; Kuvestølen, der vi på en høyde 490 moh ser bort på Buhiller og liene vi skal fortsette uten spor. Lia bort til Buhiller ser fin ut, og uten tegn til rasfare. Borti bakken ser vi også skispor langs dalsiden, og tenker at dette kan være en god ledetråd på dagens mål. Vi våger oss strake veien i samme høyde bort til sporet og følger deretter det enkle skisporet.

Kuvestølen

Buhiller 500 moh

Skisporet vi velger å følge

En kjentmann passerer oss, og vi fisker litt kunnskap om veien oppover. Først bekrefter han at vi er på rett vei og at sporet trolig leder oss til topps. Han forteller oss om at lia foran oss kan være rasfarlige, men ser ikke noen tegn til rasfare i dag, spesielt pga. av liten snømengde. I tillegg sier han at alle venter på at den første skal gå opp, og at skisporene vitner om at det har gått en person opp i dag. 

Kjentmannen får lov å  passere oss og vi følger etter på trygg avstand. Vi holder oss på omtrent 500 moh et stykke innover lia, og får snart oversikt over Takhidler, som er et kjent punkt innerst i Åbødalen. Nå ser vi også Reinakvamsbrekka, som er den første brattbakken vi skal opp i dag, men først må vi gå denne kilometeren bortover lia. Noen hundre meter borte begynner vi å gå i sikksakk noen høydemeter før vi fortsetter litt flatere mot Reinakvamsbrekka. 

Denne lia er rasutsatt, men er trygg i dag

Reinakvamsbrekka i sikte

Bakken opp til Reinakvam har helling over 30 grader og kan derfor være rasutsatt dersom det fokker og flaker seg, men i dag har vi hellet med oss og kan stige opp bakken i sikksakk opp til Reinakvamstølen uten problemer. I bakken møter vi den omtalte "første mannen på toppen", som gleder seg over å ha vært først oppe på Storaheinuten i dag. Han betrygger oss om at det er godt føre og ingen tegn til ras på vei til topps. Vi er så heldige i dag...(!) Nå kan vi bare følge skisporene hans...

På Reinakvam åpenbarer fjellterrenget seg, og fjellene har allerede begynt å legge skyggesiden over terrenget. Vi har nå 2,5 time til solnedgang, og tenker vi rekker til topps innen kl.15.00. Da har vi en soltime til å renne ned igjen, så får vi måneskinnstur de siste 5 kilometerne på opptråkkede løyper etterpå. Vel, det er hvertfall teorien....

Sporene leder oss inn i skyggenes dal tett opp til den bratte ryggen av fjellet. Vi følger skisporene i sikksakk oppover elveskaret. Fjellryggen har lagt dalsøkket i skygge, men det er fortsattt lys dag ellers, så skyggene er ikke mørke, og etter kort tid har vi klatret oss inn i sola ca. 850 moh.

Men den ene bakken følger etter den andre og sulten inntar oss, for nå har vi vært ute i 4 timer, og klatret halve høyden til fjells. Vi tar oss en rask matbit og begynner akutt å fryse på fingrene. Det er under 10 kuldegrader så selv i godværet er det kaldt. Spesielt i skyggen. Det er bare å komme seg i aktivitet igjen.

Da fortsetter vi klatringen opp til en avsats 1050 moh (Brekke/Grønahei) der vi møter vår første kjentmann på vei ned. Vi forhører oss om lengde og føre, og han påstår  at vi rekker toppen til solnedgang. På høyden ser vi nå måneoppgangen i nord og tenker vi uansett skal få godt lys på vei ned igjen.

Nå går vi inn i den bratteste lia på dagens tur. Langs lia er det 40 graders helling, og vi ville nok ikke gått her under farligere forhold, men i dag er reisen velsignet og optimal, så i solnedgangens motlys fortsetter vi oppover til neste platå 1180 moh med månens baklys i ryggen. Nå ser vi toppen tydelig, men ikke varden. 

Storaheinuten

Lyset fanger oppmerksomheten vår nå, for i sørvest er sola på sitt laveste før solnedgnangen og fargelegger fjellsidene i pastellfarger, mens himmelen blir mer og mer blå med månen lysende i nord. Det er et mykt og deilig fargespill og vi står midt i det, og føler oss som de heldigste i verden. Tiden, derimot går raskere enn forventet, og i dette eventyret går vi saktere, stopper opp, tar bilder, går to skritt, opp igjen med kamera. Sakte kommer vi oss omsider til topps, og ser ikke varden før vi er 50 meter unna. 

Vi rekker akkurat bort til varden før de siste solstrålene treffer oss. Sola er i sør, og nattens første månestråler i nord. Et gyllent øyeblikk....

Det er på tide med returen. Vi vil nødig bruke hodelyktene for tidlig, men heller venne oss til blåtimen, og biter oss fast i troen på at månelyset skal være bra nok ned fjellsidene. Retningen på lyset stemmer godt overens med dalsidene, så vi kan se at lyset rekker helt ned til Reinakvam. Likevel ser vi ikke konturene detaljert nok i landskapet, og må styre nøysomt etter sporene vi har laget. Nedturen går derfor saktere enn forventet og styrer oss forsiktig ned alle bakkene. 

Når vi kommer ned fra Reinakvamsbrekka har det gått 4 timer siden vi spiste, så vi tar oss medbrakt chiligryte før vi renner ned de siste bakkene til Buhiller. Det er fortsatt godt månelys helt ned til dalbunnen. Men vi bestemmer oss for å returnere på de bredeste skisporene gjennom hyttegrenda i Åbødalen. Men da går vi inn i skyggen, og hodelyktene må på de siste 3 kilometerene. Etter 9 timer, 21 kilometer og over 1000 høydemeter på tur returnerer vi til bilen, slitne og klare for masse snop på basecamp Gohytta, resten av kvelden....

Meget krevende

Tid: 6-8 timer t/r

Distanse: 21 km t/r

Høydeforskjell: 980 m (1300 m totalt)

Terreng: Skiløype, off-piste, umerket, bratt, skog, dal, li, fjell, utsikt

Ut.no

Over skyene til Hustveitsåta

Det er senhøst og få soltimer da vi beregner en tur mellom oppgang og nedgang til Hustveitsåta. Men med noen optimistiske timer til grunn finner vi ut at vi skal rekke en dagstur til Hustveitsåta, der vi har vært flere ganger før. Ved basecamp Gohytta er det tett tåke, men vi håper på at den letter utover dagen. I tillegg tror vi kanskje at skyene ligger lavt og at vi kan kjøre over de om vi parkerer i Djuvsbotn, - 250 meter ovenpå.

Ved parkeringsplassen ser vi antydning til at skyene er tynne i håret, men vi er fortsatt under de, så haster i gang med å sanke høydemeter. Vi skal helt opp mot 1200 meter i dag, så har 600 meter å gå på.

Idet vi har fått på oss skoene, lysner hele botnen opp, og skyene forsvinner på noen få minutter. Vi er i skyggenes dal denne morgenen, men at skyene har lettet er vi lettet over. Da er det bare å ta fatt på vandringen. Stien er godt merket og går langs Svandalselva og bekkene ovenfor opp til Sømløkjenskaret (som noen kaller "Aksla"). 

Så langt holder vi oss over skyene, men i ryggen bølger den mot oss og hever seg 100 høydemeter i det vi kommer oss 200 meter høyere. Vi holder oss over skyene hele veien opp til enden av Svandalen og krysser nå over skaret til neste dal.

Sømløkjenskaret 806 moh og Tjuvanutane

Forbi skaret ser vi nå ned til Øvra Svartavatnet, der skyene ennå ikke har fosset inn. Men utover Saudafjorden er det et hav av skydekke. Nå er vi ute av skyggesiden og skal i prinsippet ha sol nesten til topps. 

Øvra Svartavatnet

Vi forsetter litt videre og kommer i overkant av Øvrastølsvatnet. Der har skyene klart å flomme inn til vatnet, og bølger frem og tilbake. Fremdeles holder vi oss over skydekket og har begynt å få sol i fleisen.

Det er et nydelig stille vær her over skyene. Vi kommer oss raskt opp gjennom skaret og opp til Storavatnet 857 moh. Her krysser vi bekken i et idyllisk øyeblikk, og motivet fanges...

Det er en god strekning igjen til toppen. Nå over svaberg og opp små kneiker. Utsikten mot vest blir stadig bedre, og skyhavet stadig større. Mot vest er toppene lavere så skyene dekker fjellet helt ut til horisonten. 

I skyggepartiene nærme toppunktet er bakken frossen, og i det spesielle lyset vi får i dag, kommer nye farger frem, og tjern og vanndammer får de klareste blåfarger. 

Toppkollen, som kjennetegner såta og er synlig i mils avstand

Vi når i dag toppen på 2,5 drøye timer, og er faktisk overrasket over å ha brukt så lang tid. Vi har dermed ikke all verdens tid ned igjen. Når vi tenker etter var vi overrasket over lengden sist også... Men vi rekker en god hjemmelaget hurtigmat før vi vender nesen tilbake. Der oppe kan vi skue helt til de høye toppene i Kvinnherad: Englafjell og Ulvanosa er de eneste som vises nordover. 

Hustveitsåta 1187 moh

Englafjell og Ulvanosa i Kvinnherad

Vi er litt spente på om skyene trekker seg oppover, og ser at skylaget er faretruende høyt når vi starter nedover. Vi må nok regne med å gå i skyene på vei hjem, tenker vi.

Nedover leker skyene seg i kveldslyset og bølger frem og tilbake i dalsøkkene. Men dagen vår reddes og vi holder oss over all skyene som trekker inn.

De gode nyhetene gjør at vi bestemmer oss for å gå over Tjuvanutane på returen. Det er en liten klyvetur opp fra Sømløkjenskaret. Vi kommer oss fort opp til den lille toppen, men velger å korte av tindevandringen når vi ser skydekket rett nedenfor. 

Opp mot Tjuvanutane fra Sømløkjenskaret

Tjuvanutane 858 moh

Vi korter dermed av og går rett mot skitrekket og ned langs mastene på god sti ned til Djuvsbotn. Det er bare det siste kvarteret vi kommer inn i skylaget, og har dermed opplevd nesten alle soltimene dagen ga oss, under blå himmel.

"back to the shadows"

Krevende

Tid: 6t t/r

Distanse: 13 km t/r

Høydeforskjell: 835 m (1100 m totalt)

Terreng: Grusveg, kjerreveg, fjellsti, berg, kupert, bratte partier

Ut.no