Goturen: juli 2024

onsdag 31. juli 2024

Hamarøyskaftet og Landstrykerstien

Nordlendingen 2024

I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen

I 2018 ble reisen til Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen"

I år utforsker vi området Salten, fra Gildeskål til Hamarøy med basecamp i Storvika, Valnesfjord, Kjerringøy, Steigen, Hamarøy, og en bonuscamp på Rødøy som avslutning på et 3 uker langt eventyr i nord. For tiden har nordlendingene det beste sommerværet i landet, og det fikk vi gleden av å oppleve i år også..

Camp Hamarøy

Basecamp Skutvika

Vi ankommer Hamarøy sent, men er overveldet av det som møter oss; en idyllisk liten campingplass, selvbetjent, nydelig beliggende ved ei lita strand, og med plass til egget vårt på en gressflekk foran. Her bestemmer vi oss for å nyte sommerværet og ta det litt med ro, før vi utpå kvelden tar bena fatt og lager oss en kveldstur. Den skal vise seg å vare til utpå natta...

Del 13: Landstrykerstien

Hamarøyskaftet

Vi kom over denne ruta etter å ha søkt opp Hamarøyskaftet, som er selve kjennemerket til Hamarøy. Turen passerer skaftet, og runder et fjellmassiv som heter intet mindre enn"Nordlandsfjellet" og har tatt på seg hele skylda... Hele runden er 10 km lang, med til sammen 680 høydemeter opp og ned fordelt på 3 høyder.

Jura på Vassengsfjellet

Vi starter fra god parkeringsplass ved Vasseng / Halsen, og går den første bratte bakken under Jura. Vi starter 200 moh så det er ikke langt opp til dagens høyeste punkt på 363 moh. Skaftet reiser seg 300 meter oppover herfra, som et....skaft på vår høyre side, og vi blir imponert over skapelsen.

Hamarøyskaftet

På Skaftet hører vi klatrere som er på vei ned, og jeg blåser det bort med min høydeskrekk, for det er Straumvatnet og Sandheia som fanger oppmerksomheten min, mens blåbær ligger der og lokker Godama. Som den håndplukkeren hun er, setter hun i gang, mens jeg finner frem utvikling og plukker bær med en bærplukker. Sånn sett blir det fred i mellom oss...

Etter en god slump blåbær tar vi fatt på landstrykingen, og vandrer med lette tær nedover de fine engene mot Straumsvatnet. Dette er dagens lengste men enkleste nedoverbakke, gjennom vakker bjørke -og løvskog helt ned til havnivået. For Straumsvatnet ligger bare 2 m over havnivået og har brakkvatn på tross av mange bekker som renner ned.

Nede ved stranda får vi kveldens vakreste øyeblikk med det speilblanke vatnet som forskjønner Straumfjellet og fjellene som ligger lagvis bakover i synet.

Etter en langt sukk og titalls bilder fortsetter vi langs vatnet og fortsetter helt til neste åpenbaring. For her møter myras skatter oss i perfekt modning. Vi har kommet bort i en multemyr (!). Da er det bare å finne ny pose, sondere myra og sette i gang årets eneste multesanking.

Vi blir i myra en halvtime og plukker med oss nok blåbær for én ukes forbruk, men nå er det senkveld og vi har bare gått en brøkdel av ruta. Vi fortsetter med å gå oss litt vill, men finner etterhvert, en ikke like god sti forbi Bukkhaugen og til neste stikryss. Der er det et tydelig skilt, og vi har kommet til neste motbakke. Denne delen er bratt opp i tett løvskog der vi kommer over på halsen av Nordlandsfjellet, og nå får utsikt mot Lofotveggen etter solnedgang og Hamarøyskaftet for lenge siden...

Lofotveggen

Hamarøyskaftet

Nå nedover Nordlandsdalen. Her går veien i ulendt og bratt terreng ned til flatene, der det bare er dritlett gjennom løvskogen. Nede på flaten er det så lett å gå at Godama skrur opp tempoet og forsvinner, mens jeg forsøker å finne høygir, men legger meg til slutt på hvilepuls.

Hvilepuls i høyt tempo

Langs Ballsteinurda fortsetter vi tett skog og får ikke så mye havutsikt som vi forventet oss. Så vi setter høyt tempo og kommer snart til selveste Nordland. Dette er et fraflyttet småbruk, med noen fine enger, som tydeligvis slås av ildsjeler eller fritidsfolk.

Nordland

Vi kommer nå inn på kjerreveier og har lett gange forbi Nordland og mot Sørland. I Sørland foregikk innspillingen av "Landstrykere" (1989) og det skal visstnok fremdeles stå kulisser med små grå hus etter innspillingen. Ruta vi går på er oppkalt etter denne filmen.

For oss har midnatt passert for lenge siden, så vi er opptatt av å landstryke oss hjem. Det er bare det; - at det vokser fine bringebær i buskene langs veien. Da blir det en liten stopp for å plukke nattas 3. bærsort...

Opp Dalsmælen er det veldig bratt og vi hadde ikke forventet bakke av dette slaget mot slutten av turen, og det passet heller ikke så bra etter å ha drøyd turen med 3 sankeøkter. Derfor bestemmer vi oss for å lese kartet litt nøyere neste gang. (Det bestemmer vi oss for hver gang) Vi begynner å bli slitne, men sliter oss opp bakken. Det er en snarvei gjennom bratthenget, så vi følger skiltinga gjennom krattskogen og fortsetter videre den bratte kjerreveien 200 høydemeter.

Opp mot toppen av Dalsmælen

Buksvatnet 182 moh

Halsen

Det slakker litt ut, og vi passerer to småvatn før det flater helt ut og vi er fremme ved bilen. Det har blitt en lang natt og en tur på 5.30 timer. Men så har vi ordnet oss kaffeskiver hvertfall....

Krevende

Tid: 3 - 5 t

Distanse: 10 km

Høydeforskjell: 360 m (680 totalt)

Terreng: Sti, skiltet, kjerrevei, traktorvei, myrlendt, ur, bratte partier, våte partier

små partier med ulendt terreng

Ut.no

Les mer fra

Nordlendingen 24

Solnedgang ved Røssøya

Prestkona 646 moh

Fløyelspadling ved Røssøya

Bøsanden etter solnedgang

Bratta i Brennvika

Tretindan og Småtindan

Hamarøyskaftet og Landstrykerstien

Stortuva

Nesstraumen

Steinslandsosen naturreservat

Rødøyløva

Storsanden

mandag 29. juli 2024

Tretindan og Småtindan

Nordlendingen 2024

I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen

I 2018 ble reisen til Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen"

Camp Steigen

Med kurs mot Småtindan

Vi trenger en opptur etter å ha gitt opp i går, og prøver oss igjen på en topptur med klatring i ur. Dette skal bli siste fjelltur i Steigen for denne gang. Steigen har gitt oss mange eventyrlige opplevelser, og har turmål nok om vi vil tilbake. Etter turen i dag er planen en transportetappe til Hamarøy, nordligste kommunen i Salten.

Del 12 : Tretindan og Småtindan

Småtindan er beskrevet som enkel traversering eller alternativ rute i ur. Erfaringen er at beskrivelsene fra Friluftsrådet i Steigen er laget for eksperter med klatrerfaring, og at vi som dør senere i livet kan oppleve turen som eksponert eller vågal. Men uansett hvor langt vi kommer, klarer vi første toppen, som er en bratt men enkel vandring på grusveg til TV-masta som står på Tretindan 822 moh. Det betyr en stigning på 760 meter.

Vi finner parkering på Småtindveien, ca.60 moh. og begynner med lett sekk som landstrykere flest. Vanligvis synes vi å spasere på veier er kjedelig, men her har vi alle omgivelsen på plass etter bare én kilometer og 250 moh er vi allerede over tregrensa. Foran oss ser vi den store riggen av en TV-mast på fjellet Tretinden.

Storbjønndalen, med Leinesfjorden i bakgrunnen

300 moh er vi inne i Storbjønndalen, med Litle Bjørndalsvatnet, og synes foreløpig turen er enkel. Men fra vatnet går det brattere opp de neste 200 høydemetrene. 530 moh kan man velge å fortsette på veien. Vi går derimot bratt opp opp en voll der det trolig er gravet ned noe høyrisikabelt militært teknisk utstyr med radioaktiv stråling, men vi merker bare bratta.

Etter 200 harde høydemeter er vi på veien igjen, og nå er det bare Labbetuss frem til Tretindan og TV-masta.

Lilandstinden

Tretindan med TV-masta i sikte

Til nå en enkel tur på 1,5 time. Her oppe 822 moh får vi all utsikt man kan ønske seg over Steigen. Vi ser både Engeløya og Kråktindan, der vi tidligere har tuslet rundt.

Strandtinden. Engeløya bak i bildet

Spørsmålet nå er om vi skal våge oss videre til Småtindan og det høyeste punktet i fjellmassivet 879 moh. Bort dit ser det ikke langt ut, men vi må velge en klyve -og klatreetappe over eggen, eller finne frem på egenhand i ura nedenfor eggen.Vi er ikke klatrere og har ønske om mange turer før vi omkommer, så vi velger ura. Da må vi bratt ei lita kneik fra Tretindan og føle oss frem i ura.

Det er ganske spennende å gå utenfor stien, og vi må hele tida følge med på kartet for å lese terrenget best mulig. Men så er det andre distraksjoner, som en liten rypefamilie. De tror de er usynlige, så fotografen får en lett jobb.

Rypefamilien leker at den er lyng

Men nå må vi fokusere. Vi har kommet til ei ur der steinene er mer løse. Et dårlig valg er at vi begynner på stigningen for tidlig, og havner i et enda løsere og rasutsatt område. En time roter vi rundt og forsøker å komme oss ut av ura, og med noen nervepirrende øyeblikk overlever vi det verste partiet og kommer oss opp til ryggen av Småtinden.

Vi tok stigningen for tidlig i denne ura. Anbefales ikke.

Fremme ved ryggen av Småtinden. Kråktindan og Brennvika i horisonten

Da er alt fryd igen. Nå har vi litt puls i kroppen, og nyter ikke helt klyvingen i ei lettere ur opp til toppen, men når vi finner ut at vi har nådd siste høydemeter i skyen, setter vi oss ned og lar den gli forbi, med ny utsikt til belønning. På alle kanter er det helt ville fjellformasjoner, med traverser til spisse topper overalt.

Den neste toppen og traversen av Småtindan (859 moh)

Vi blir en kort stund før vi bestemmer oss for å returnere. Nå finner vi en bedre vei tilbake, som gjør det mye enklere for oss: Holder man seg lavere i ura nedenfor traversen, er steinene større og mer stabile. Da blir det enklere å komme frem til ryggen. Nå lærte vi litt, og har i dag klart å nå toppen på tross av og snudde ikke fordi...

Best å holde seg lavt i denne ura

Tilbake på Tretindan tar vi oss velfortjent lunsj og ser skyene komme og gå. De leker seg lett over Småtindan og dekker Trolldalen under oss flere ganger i den korte pausen. Til slutt blir vi mett av omgivelsene og spaserer veien ned igjen

Trolldalen under oss

Steigen har vært et eventyr over all forventning, og mer fredelig enn vi kunne ønske oss. Vi har vært alene med naturen det meste av turene, har fått oppleve noe av det vakreste av landskap landet vårt kan tilby, og har hatt nydelige kvelder med solnedgang og padling. Nå drar vi til Hamarøy...

Meget krevende

Tid: 4-7 t t/r

Distanse: 12 km t/r

Høydeforskjell: 810 m (930 m totalt)

Terreng: Anleggsvei, off-piste, grusveg, ur, berg, bratt

søndag 28. juli 2024

Bratta i Brennvika

Nordlendingen 2024

I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen

I 2018 ble reisen til Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen"

I år utforsker vi området området Salten, fra Gildeskål til Hamarøy med basecamp i Storvika, Valnesfjord, Kjerringøy, Steigen, Hamarøy, og en bonuscamp på Rødøy som avslutning på et 3 uker langt eventyr i nord. For tiden har nordlendingene det beste sommerværet i landet, og det fikk vi gleden av å oppleve i år også..

Camp Steigen

Etter en dag med regnvær, hviledag, biltur og googling har vi funnet et område vi ønsker å utforske nærmere. En times reise fra basecamp finner vi dagens turmål:

Del 11 : Bratta i Brennvika

Den sørligste halvøya av Steigen strekker seg ut mot Leines og gaper rundt Brennvika. Her er det alpine topper rundt hele vika, og mange av disse er for klatrevant traversering. Vi har gått på noen egger før, men dette er på tydelige og godt brukte stier. Off-piste traversering har vi ikke erfaring med, og jeg er dessuten vettskremt, så vi har holdt oss unna. Men i en ordfattig beskrivelse ser det ut som om en eller to av de høyreiste toppene er mulig å komme seg opp på for lavmælte. Vi sikter mot den høyeste av det, og tross ordfattig beskrivelse satser vi på å komme oss opp til solnedgangen. Dette ble resultatet:

Første forsøk over sanddynene

Oppstarten er dårlig med et feilaktig veivalg. For hvorfor skal man gå en omvei på stien, når man bare kan følge stranda. Svaret ligger i elvene som renner ut på stranda. Her må det vades, eller bades. Det orker vi ikke i dag.

Brennvika

Så da må vi tilbake til utgangspunktet og restarte. Vi følger grusveg og traktorveg langs hele stranda. Det er jo en opplevelse i seg selv, med de fantastiske omgivelsene og opplevelsen av å være alene på tur. Steigen har enda ikke blitt en turistattraksjon, heldigvis for oss..

Til klatrerutene går vi ikke

Brattbakken og Stortinden er i sikte hele veien

Langs traktorvegen må man over flere elver og bekker. Vi går litt feil over den første og må nøye oss med vading likevel. På returen finner vi ut at det ikke var nødvendig. Det finnes nemlig ei gangbru lenger ned mot stranda...

Skottindan er godt synlig også herfra

Vi fortsetter på det som mer og mer blir sti, men er optimister med tanke på kvaliteten, og tenker at det ikke bare er DNT som får til fine stier...

Dette frem til vi møter veggen. Og det i praksis... Etter å ha passert Heimstelva, går vi brått inn i skogen i et greit skogsterreng 200 meter, men så kommer utfordringen.

Bratta ved Heimstelva

Det er en foss og et bratt skar oppover, og deretter inn i dårlig sti, med løs jord og røtter. De 350 høydemetrene går oppover med klyving, klatring og kaving, som gjør at det går svært sakte fremover. Til tider blir vi litt oppgitt over hvor vanskelig det er å komme seg opp her, men gir opp gjør vi ikke.

Etter en time med klyving opp brattveggen, er vi endelig oppe ved Heimstelvvatnet og synes vi fortjener middag. Kokeapparatet er med, så et ordentlig måltid blir det. Litt spennende er det at skyene legger seg helt ned mot oss, og vi får ikke øye på Laukviktinden. Vi tenker at det kanskje letter...

Endelig oppe

Skyene renner ned fjellsidene

Middagspause

Men nå må vi videre i umerket terreng. Vi ser noen varder oppover svabergene, og gir de et forsøk. Men gradvis vender vi vekk fra gps-sporet og må forsøke å runde tilbake. Utsikten klager vi ikke på, derimot...

Skyene ligger tungt over Laukviktinden

Mot Stortinden

Vi returnerer mot middagsbordet, men finner ingen naturlig veier å gå. Skyene dekker toppene og demotiverer meg en god slump. Til slutt bestemmer vi oss for å returnere. Brattbakken har vært hard, og vi skal ned igjen... Så da ble denne turen bare "bratta i Brennvika" Hvis vi mot alle odds skulle returnere til denne stien igjen, ville vi valgt Stortinden, dit hvor vardene trolig leder....