Goturen: Dalvanuten og Skrubburdnuten

søndag 13. januar 2013

Dalvanuten og Skrubburdnuten

Stølanuten under Ingeborgs kne

Det var fotografens dag i dag, da goturlaget dro til Nedstrand for å hedre de vakreste fjellene i "nærområdet". En times kjøretur fra Karmøy ligger et lite fjellområde nord for Nedstrand, omkranset av vakre fjorder og vatn, og med fantastisk utsikt mot Ryfylke og indre Boknafjorden. I oktober 2011 var jeg her av ren nysgjerrighet og kåret området til Nord-Rogalands vakreste. Det står jeg ved, etter dagens tur.

Værvarselet var sol, kaldt og vindstille. Et sjeldent vær på disse kanter. Det var ingen tvil om at vi ville tilbringe mest mulig av dagen ute. Og det gjorde vi.

Oppstart ved Gurigjerdet

Dalvanuten bak bjørka

Flinke fjellagsfolk

Is på svaberget

12.30 startet vi stigningen fra Gurigjerde og gikk gjennom skog og ut av skog og opp til det lille Badnavatnet, som ligger mellom Stølanuten og Rossafjell. Øverst i dalføret er det svaberg, idag tilfrosset og farlige å gå på. vi sikksakket oss gjennom de bare flekkene og lyngen vi kunne finne, og syntes det hele gikk greit, når vi var ferdige med utfordringen.

Frost i berget

Badnavatnet, med Rossafjellet bak

Ved Badnavatnet (464 moh) tok vi av mot øst, for å bestige den karakteristiske Dalvanuten (572 moh) Fjellet er er mye grovere og frostsprengt, en fjellene mot vest, så jeg var spent på både terreng og motiv langs ruta. Jeg skulle ikke bli skuffet. For etter 10 minutter opplevdes området som en helt annen verden, med småtopper som omringet oss, der vi gikk gjennom små trange dalsøkk. Her møtte vi også hard skare med et tynt lag av rim på overflaten. Dette gjorde at skaren var lett å gå over.

Vi kom snart til Svartafjellstjørna, som lå med oppgulpet is og krøp mot oss på stien. Et vakkert syn som måte foreviges. Den lave solen ga det grove fjellet en ekstra effekt for fotografen, og skyggene ble tydeligere enn noen gang.

Svartafjellstjørna

Vi fortsatte videre langs kneet til Skrubburdnuten, og kom til stidelet, der vi valgte ruta til dagens mål. Det er dype trange kløfter som skjærer opp mot fjellet, så en god runding rundt Djupedalsvatnet måtte til før den endelige stigninga til toppen. Fra stidelet er det bare 800 meter, men svært kupert, så strekningen føles lengre for øyboere på den flate øy.

Djupedalsvatn

Siste bakken til toppen. Skrubburdnuten bak

Bakken fra vatnet var en opplevelse i seg selv, med berg som skar opp i lufta, og slapp den lave sola til, så det hele ble eventyrlig. Vi nøt hvert sekund, selv om lårene fikk gjennomgå den siste kneika til toppen. Etter 2 timer på tur nådde vi toppunktet på 572 moh, og kunne se så langt øyet rakk. I dag var det langt...

Selv med vindstille i lufta var det litt trekk ved kanten av stupet, så vi returnerte etpar hundre meter, før vi fant en lun plass til å spise lunsj. Jeg rotet det fryktelig til, siden jeg ikke hadde noe system i sekken i dag, og rydde-Inga var nærmest forferdet. Men så trøstet vi oss begge med ekte hurtigmat, kakao og kaffe med grifler til dessert.

Lønsj

Frosten satt seg raskt i fingrene, så vi reiste oss dog etterhvert, og begynte nedturen. Lyset ble vakrere og vakrere mens solen begynte sin nedgang, og ga oss et rødlig skjær over lyng og berg, i det vi trasket nedover i godt tempo.

Dalvanuten i rød solnedgang

Tilbake ved stidelet overtalte Ingeborg meg til å ta toppturen til Skrubburdnuten også. Ære være henne for det, for dette ble et nytt eventyr på en allerede eventyrlig dag. Det er bare 600 meter fra stidelet til toppen (591moh) og terrenget var her mye lettere. Rett borti der så vi et ensomt søtt tre med riktig bakgrunn, og tenkte høyt "ah!"

Det nusselige treet

Litt vanskelig var det å finne merkingen, for her hadde skarene vokst over mye av landskapet. Det var likevel enkelt å finne toppunktet, siden vi så en stake innimellom, men vi ble stadig distrahert over den vakre sonedgangen i vest, og lyset den ga oss.

Mot Skrubburdnuten i solnedgangen

Etter kort tid klatret vi opp den siste kneika til toppen, og fikk enda et vakkert utsyn, spesielt mot Sandeid og Vindafjorden. Her oppe så vi også tydelig de andre tre toppene rundt oss, og følte vi hadde god oversikt.

Mørket kom fort, og det var allerede skumring, når vi rasket oss nedover bakkene igjen. Når vi kom ned til Svartafjellstjørna var det allerede vanskelig å se merkingen. Heldigvis var stakene tett plassert, så vi klarte det likevel, uten stor dramatikk. Men nå lå tjernet i sensol, med måne til pynt, og avtrekkeren på fotoapparatet lå stadig og fristet fingrene mine, før vi tok oss sammen og gikk videre.

På glattis og skare

Svartafjellstjørna i solnedgang og måne

Vi var snart nede ved Badnavatnet igjen, og det ble alvorlig mørkt nå. Derfor var konsentrasjonen på høygir nedover de lange bakkene til Gurigjerdet. Et glipp her og der ble det, og de slitne kroppene ble mer og anspent jo lenger vi kom nedover. Bare 10 meter fra grusveien ble det et fall, og en lillefinger som trengte omsorg. Men så var den eventyrlige dagen slutt, og et av de beste turminnene lagret i goturlagets historie...