Midnattsolturen

Altafjorden kl.23.50

Jeg er hjemme i mitt barndoms paradis, og midnattsolen har latt vente på seg. Men i kveld, siste kvelden; sprekker skylaget og teppet åpner seg for en ekte midnatts sol natt. Jeg er hjemme rett etter vinteren og rett før myggen. Det blir dermed en parfymefri natt ute i vindstille solskinn.

I Komsafjellet, som ligger rett utenfor døra vår, lekte jeg som barn: Cowboy, indianer, eventyrer, arkeolog, cross-syklist, skiløper, alpinist, freestylekjører, skihopper og pyroman (!?). Den lille odden innerst i Altafjorden var en trygg, spennende og fredelig lekeplass.

I dag ville nok kanskje ikke foreldre sendt barna ut i området uten hjelm, klatresikring eller tracker-chip. For fjellet er ikke høyt, med sine 200 moh, men har bratte fjellsider ned mot fjorden, og mange klipper i terrenget. Jeg klarte meg derimot med et brudd i armen, og en kjøttflenge i øret. Ellers kan det diskuteres om hodet er på samme plass...

Som tenåring ble området heller brukt til nattutflukter, da vi gikk opp og nøt de lyse sommernettene. 30 år etter skal jeg få oppleve nattens solstråler igjen.

Halddetoppen i sørvest

Jeg legger mamma før jeg drar ut på tur, og etter noen få steg er jeg der, i mitt barndoms paradis. Det blir strake linja til Tollevika, hele 150 meter, der det er en bratt morenekant ned mot fjorden. Her får jeg tatt mitt første midnattsolbilde utover fjorden, med skygger av fjordholmene, der vi dro et titalls torsk hver sommer.

Tollevika

Klokka er bare elleve, og jeg er på skyggesiden av Komsafjellet, så jeg setter opp tempoet, for å rekke toppen til midnatt.

Det kryr av stier i Komsa. Man kan lett gå feil, men aldri vill. På ruta mi holder jeg meg så nær fjorden som mulig og på nordsiden av fjellet. Etterhvert finner jeg en merket sti.  Til info er rundturen over Store -Komsa merket med blått, sånn av og til...

Jeg er langt oppe i fjellet, relativt sett, og kommer inn i en vakker hvitkledd ospeskog. En fantastisk kontrast i det ellers sommerlige landskapet. Den står der som en hellighet, uberørt og med selvstyre, -en eventyrskog som må fotograferes.

Videre oppover i skyggen av fjellet ser jeg silhuetter av furuskog. De vokser sent her oppe, og er som dverger å regne. Sollyset varmer opp berg og nes i Bossekop, innerst i Altafjorden, slik at de gløder i midnattsola. Natta er perfekt, og jeg somler med bena, fomler med kamera, slik at skrittelleren stopper helt opp. Ingen har vel sagt at midnattsommer i Alta er en kaloribrenner....

Klokka 00.00 får jeg ekte midnatts sol i fleisen, gjennom en busk, som fyller øyeblikket i et perfekt motiv. Jeg traff både på vær, tid og sted. Dette øyeblikket kommer til å sette seg i minnet...

I dette vakre lyset, fortsetter jeg over ryggen på Store-Komsa, bare 200 moh. Altafjorden og Altadalen er vid og bred, så selv med et lavt høydepunkt, har man en god utsikt over hele indre og ytre Alta.

Tollevika, Bossekop, Hjemmeluft og Skoddavarre

Sandbakken, en morenerygg som går tvers gjennom Alta

Altadalen, med sentrum og Nordlyskatedralen midt i bildet

På bakken viser lyng og blomster en fargesprakende nysommer. Mamma fortalte meg her om dagen, om den gangen da hun i sin frivillighetstid, som ung barnepleier i Alta, fikk bilder hjemmefra (sørfra), der de viste et september i full blomst, med blomstrende hager, som de skrøt av (for å lokke henne hjem?) I retur sendte hun pressede løvblader fra det fargerike høst-Alta, hvorpå hun skrev: "Her er en blomsterbukett fra Finnmark". Mamma hadde allerede forelsket seg, både i mannen og naturen.

Jeg forstår begge deler. Det er ikke lett å forstå fargeprakten, der man sitter i sør og tenker på Finnmark som mørketidens land. Her på nysommeren er det allerede fargesprakende i bakken. Lyset tar heller aldri slutt:

Videre går turen i goturtempo, slik det ofte blir, med stadig fotostopp på vei over den vesle fjellryggen.

Jeg tar et siste bilde av den internasjonale landingsplassen på Rørholmen. Her lander både trekkfugler fra Afrika, charter-rovfugler og lokale flyselskap. Rørholmen er et fuglereservat, og min gode lærer Gerd Ludvigsen var flink til å ta oss med ut, blant annet hit, for å se på det mangfoldige fuglelivet. Vi skremte dem stort sett vekk, og bare måka og Braathens hang igjen over oss...

Rørholmen og Rafsbotn i bakgrunnen

Jeg har vært ute lenge, men ikke langt, da jeg bestemmer meg for å gå tilbake, og avslutte mitt opphold i Alta. Turen i natt ble en belønning, og jeg kan reise sørover med enda et nydelig inntrykk av mitt barndoms paradis.

Tid: 2-3 timer om man blir beveget, ellers ca.1,5t

Distanse: 6 km rundtur

Terreng: Småkupert. Skogsstier

Vanskelighetsgrad: Enkel