Inspirert av "toppfreaken" Øyvind Bergkvam og hans bok "50 luftige topper" fant jeg og min trofaste turkamerat, Fredrik - ut at turen denne gangen måtte gå til "Hordalands dronning" Melderskin
Melderskin betyr, av gammel norsk: "Kappe som skinner". Om vinteren har denne toppen en snøhette. Men på denne tiden av året er det bart. Toppen er rester av sen istid, og består av oppsamlet stein, eller steinur, som vi sier det her på Haugalandet. Slik er mange av de høyeste toppene i Norge. Melderskin ligger med føttene ned mot vakre Rosendal, som du kan lese litt om på
Gobilen. Den kan sees fra de fleste kommunene som ligger mot havet i Sunhordaland, og er populært blant de lokale turlagene. Toppen ligger på 1426 m.o.h. og med sine "søstre" Laurdalstind og Omnatind, er den dominerende i området. Og så er det bare 3 timers reise fra Kopervik, og vi sparer bensin, slik at vi får råd til masse snop.
Vi var ved foten av Melderskin, 160 m.oh. i 13-tiden på lørdag, da vi sa det siste motiverende kampropet "Ja, da gikk vi!" klappet i hendene, og tok føttene fatt, med bena som etterslep. Rett ovenfor oss, så vi en enorm vegg av en bakke, og tenkte, uten å innrømme det der og da: "Det blir tøft!" Når hordalendingene lager sti til fjells, tar de ikke slakkeste vei, eller runder toppen pent og pyntelig. Nei, her går det rett opp, med toppen i sikte. Den første timen, var vi allerede på 750 m.o.h. høydemeter, var langt over tregrensa, og hadde allerede en fantastisk utsikt mot hele utløpet til Hardangerfjorden.
Vi nærmet oss "Skaret", en liten bratt kløft, forserte den og besteg raskt Skardshaugen 883 m.o.h. Derfra så vi inn til dalene, men også opp mot neste bakke, som var noe slakkere, men full av store stein. Vi ressonerte oss frem til at vi var kommet til den omtalte "ura".
Etter en overdose snop og kaffe, klappet vi igjen i hendne og sa: "Ja, da gikk vi!" Litt bryskere og autoritært denne gangen... Vi så en kant langt der oppe, og tenkte at der flater det nok ut, ja, men nei: Her på kanten så vi en bakke til av stein, minst like lang, så en kant, pustet ut og tenkte at der flater det nok ut, ja, men jo (!): Der flatet det ut. Vi var kommet opp til 1.200 m.o.h. og fikk endelig hvilt lårene, der vi gikk på et flatere parti, i ett kvarter. Plutselig åpenbarte det seg en slette foran oss. Vi var kommet til "Holo" som var aller siste rest av isbreen her oppe. Der var det overraskende frodig, med torv og gress og små vannhull.
Rett over på andre siden av sletta så vi den siste veggen til toppen, og måtte stimulere sukkerbehovet nok en gang, før vi sa: "Ja, da gikk vi!" og klatret iherdig, før vi husket å klappe i hendene, og slepte lårene etter oss med hodet langt fremoverbøyd. De siste 200 høydemetrene gikk på en halvtime, og et spektakulært syn åpnet seg foran øynene, som var til nå hadde vært igjenklistret av innsatsens kamp. Vi hadde nådd toppen. Her balanserte vi på en kant av store, tilsynelatende løse steinmasser, med en høyfjellsdal 500 m rett ned, en fantastisk alpisk topp stikkende på den bakre delen av ryggen, en uendelig sikt ut mot havet i vest, og med et blendende skinn fra Folgefonna i nord.
Vi våget oss litt på kanten, men kastevinder advarte oss mot å stikke bena for langt ut i villmarka, så vi holdt oss raskt på en trygg meter fra kanten, før adrenalinet rakk å fylle opp hodet, og akterenden ville frembringe styrbordet mot havn (eller hva det nå heter...whatever!).
Når vi siktet riktig, kunne vi se ryggen stikke seg langt ut i havet med øyer på linje med fjellryggen, og dermed hadde vi forklart hele Norges tilblivelse, med isbreer, landheving, flo og fjære, osv... - mente vi. Nedturen stod for tur, idet vi sa: "Ska vi gå?" og vi gikk nedover, med knærne faretruende nært nesen, og skuldrene i en limbo-dans ovenfor. Vi rakk akkurat finnbiff klokka 21, som stod i fare for å bli utsatt, og sovnet stille inn, for å stå opp igjen neste dag, som det står skrevet.
Av frykt for gangsperre, som hadde satt seg i lår, knær, ankel, og dalstrøka innafor, planla vi neste dag en noe flatere og lavere topptur. Valget datt (eller falt?) på Mjelkhaug, som ligger 2 mil sørvest for Melderskin. Toppen er på 1005 m.o.h. Utgangspunktet på turen er på 80 m.o.h. Vi hadde altså over 900 høydemeter, som dagens utfordring. Klokka tidlig om morgenen kjørte vi til Valen utenfor Husnes, og begynte det vi kalte en "lett stigning" (sett i forhold til gårsdagen) opp mot 400 m.o.h og tregrensa. Den første halvtimen gikk vi på traktorvei, som er en takknemlig sak i distriktet...Vi myste snart utover Husnesfjorden, og tenkte, at vi var faretruende nær skyene, da vi besteg det første berget: Kokkelberg. En rask stigning til, så befant vi oss på 590 m.o.h og skyene passerte oss ved knærne.
Men Fredrik er en bortovergåer, mer enn en fjellgeit, så motivasjonen steg da fjellet flatet ut, og vi gikk over myr, mellom kampesteiner, i et terreng som minnet om hjemtraktene; Karmøy. En lang pause på en stor sten senere, navigerte vi veien videre på kartet, og gikk deretter på det som lignet mer og mer på gjengrodde stier, helt til skyene innhentet oss, og merkene ikke lenger var å se, og til slutt heller ei stien. Vi hadde sikt på 10-20m da vi innså at vi ikke visste annet enn opp og ned, og svært lite av bort og hjem. Moderne utstyr som gps på min iphone, ga oss en pekepinn på retningen vi burde gå, men stier kom og forsvant like fort som kjøttspurv og gråmeis. Vi bestemte oss til slutt for å peile inn retningen mot selve toppen, som vi kunne se på gps-en, og så ga vi stiene et spark bak, og beina noen spark fremover. Vi klatret i lyng, mellom kampesteiner og opp bakker en times tid, før vi plutselig hørte et lystig lag fra Fitjar/Stord turlag, som kom traskende ned fra toppen. De hilste pent, slik de var oppdratt til, og fortalte hvilken sti de gikk på. Vi oppfattet raskt at de var på den brede vei, og valgte å ta den, for denne gangs skyld. Og; velsignet nok, førte den brede vei oss til himmels.
I et trolsk landskap, med skyer som eneste sikt, var vi endelig kommet til det som var toppen av Mjelkhaug, 1005 m.o.h. I turbeskrivelsen hit stod det at det skulle være en enorm varde, et havseilermerke 300 meter unna toppen. Vi gikk retningen 310 meter, før vi skjønte at tidsbegrep og avstander i Kvinnherad hadde lite troverdighet. Dermed satte vi oss til bords på en stein, og spiste godt av skiver og sjokoladeboller, før Fredrik overraskende grep inn i stillheten og sa: "Skal vi gå?" Det var som tatt ut av luften. Jeg hadde forventet et skylette, og et monument i sikte, men var lettet over at jeg aldri hadde sett det jeg gikk glipp av. Vi steg ned fra fjellet, med bråstopp med en gang merkingen var ute av sikte, så turen vedvarte og dro langsomt utover.
Etter en stund fant vi en hytte, satt opp på en gammel pent bygd steinmur, av entusiastiske lokale. Men nedstigningen fortsatte, og etter 4 timer i skylaget, fikk vi endelig en nydelig utsikt, og en følelse over hvor høyt i fjellet vi var. Vi beregnet det lave skydekket til å ligge på omlag 600 m. o h., og var stolt over at vi hadde vært 400 meter oppe i skyene (!). Nedstigningen var planlagt til en traktorvei, som stod merket på kartet, og skulle bli en jevn lett nedstigning for våre slitne ben. Men veien var gjengrodd og steinete, og full av bekk, så beina fikk gjennomgå denne siste delen av turen også.
Da vi kom ned til Oldedalen, fant vi en fin seter, idet sollyset tvang seg frem gjennom skylaget, og vi fikk den siste pausen før vi snart var nede på bakkenivå, og satt oss godt til rette for kjøreturen hjem igjen, bare avbrutt av en hamburger i Skånevik. Til sammen hadde vi gått omlag 2.200 høydemeter, som var ny personlig rekord for begge.
