Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 21. april 2014

Åkra i påska

Utsikt fra Gamlamyrå

Søndag 20.april

Etter et vårlig opphold i Sauda, kommer vi tilbake til Karmøy på tampen av ferien. De siste dagene tar jeg meg to naturlige trimrunder i Åkrehamn-området.

Det høytid for ormer nå, og det er vanlig å se huggorm på stiene, nå som sola gir varme. Huggormen er vekselvarm, og er gjerne en tur i solsteika for å varme seg opp, nå på våren. Huggorm er bare farlig om man kommer overraskende på den, eller truer den opp i "et hjørne". Jeg synes alltid det er litt gøy å se om det ligger en orm på stien, og har derfor kameraet klart, når jeg vandrer min vante trimrunde rundt Aureivatn.

Denne dagen ser jeg bare mange familier rundt vatnet, som camper med engangsgrill, eller pensjonister på vårlig marsj. Når jeg kommer til Tistreivatnet, velger jeg stien nærmest vatnet. Her er det fin utsikt over vatnet, og jeg kan se etter fugler i hekken. Ser noen få, og knipser litt, før jeg går videre.

I dag velger jeg å gå ned til Brekke, og så den gamle Aureiveien over Heia, til jeg kommer til vanntanken, og der hvisler det plutselig ved siden av meg, og en orm stikker av og inn i graset. Kameraet kommer for sent frem, men det gjør ikke noe skal det vise seg. Minnekortet er ikke satt i, og derfor ingen bilder i dag...

Fra vanntanken går jeg inn i skogen ved Aureivatnet, og på kjente stier til pumpestasjonen, hvor jeg har parkert bilen.

Mandag 21.april

I dag er det enda mer sommerlig enn i går, og jeg må ut på vandring igjen, mens godama er fullt sysselsatt med forberedelser til konfirmasjon. I dag har jeg omhyggelig satt inn minnekortet i kameraet mitt, og legger ut på vandring; denne gangen fra Grindhaug. Jeg parkerer ved Åkra Sementstøperi, og går østover på Åkraveien mot Vaulen. 

Liadne
Over Liadne setter jeg meg litt for å høre, og forhåpentligvis se fugler i trærne. Det kvitrer ivrig rundt meg på alle kanter, men jeg får ikke fanget noen vårtegn med linsa i dag.

Vaulen
Jeg fortsetter videre til Vaulen og etter 3 km når jeg vatnet. Her finner jeg spor av festing og grilling. Her hører jeg også hvisling i graset, og tenker at det like godt kan være mus, som orm eller annet amfibiøst. Jeg ser bevegelser i graset, men dyrene er god il å gjemme seg!

Vaulen
Nå vender jeg sørover, og føler hvislingen over alt, men plutselig ser jeg noe ormaktig slynge seg inn i krattet, og stopper. Jeg finner frem kameraet og prøver å fange det på film. Det som jeg først trodde var en ormeyngel, viser seg å ha ben. Jeg har oppdaget en firfisle, viser det seg. Lykkelig knipser jeg videre til dyret blir redd og forsvinner under en stein.
Firfisle

Godt fornøyd med å få denne fredete arten på linsa, går jeg vestover igjen, og følger de gode brede stiene mot Åkrehamn, og tilbake til bilen. En nydelig dag, med en alt for kort tur!


Rød tur:
Tid: 1 - 1,5 time 
Distanse: 4,5 km
Terreng: Skog, tørre stier, lynghei

Grønn tur:
Tid: 1,5 - 2 timer
Distanse: 6,5 km
Terreng: Skog, tørre stier, lynghei

fredag 18. april 2014

Bakketur til Djuvsbotn


Fortsatt på hytta i Svandalen, og vi tar kun lette fotturer denne påska. Fraværet av snø er påtrengende. Hytta er begjestet etpar dager, og etter en lang innedag i pøsregnet i går, var goværet tilbake, og vi måtte vi lufte inntrengerne. Goturen tok oppdraget og dro med seg alle sammen.

På tur var Gerd Irene, Karoline, Benedikte, Jørgen, Ingeborg og meg selv. Målet var å gå grusveien opp til Djuvsbotn. En stigning på hele 200 høydemeter, - på 2 km. Det er 10% stigning, det!

Grusveier på til Djuvsbotn
I lufta kunne vi høre helikoptre. Den snøfattige påska har nemlig tvunget frem en real lift fra kafèen opp til topptrekket av alpinbakken i Svandalen. Vi derimot, tar trimmen for det den er: "Trim"


Så vandrer vi helt opp da, og ender i Djuvsbotn 590 moh, etter å ha snakket stygt om alle miliionærhyttene på vei opp. Litt sjalu der, altså..  Oppe ved Djuvsbotn har mennesker stimlet seg godt, og det er ingen barflekker ledige til å sette oss ned for drikke og kjeks.


På baakketoppen i strålende påskesol
Det tar ikke lang tid før vi langer nedover med korte skritt fra høyden. En tur som anbefales for de som føler påsken ble litt lat i år...

Utsikt mot Sauda

Tid: Ca. 1 t
Distanse: 4 km t/r
Terreng: Grusvei, Bratt, Lett



onsdag 16. april 2014

Kjerringtveit


Vi er på hytta i Svandalen, og været er upåklagelig vårlig. Det er likevel overskyet, når jeg drar med meg Benedikte på en morgentur, rett opp bakken mot Botnanutane. Vi tar først kjerreveien rett opp bakken, og går så "off-pist" rett opp mot den nærmeste kanten.

Bekkestova, sett ovenfra
Øverst i veien ligger ennå snøfonner på ca. 500 moh. I skogen hører vi kvitring av alle slags fugler, og har linsa klar på kameraet. Benedikte har GoPro-kameraet i handa og er klar for action.

"Trollskogen"
Der veien tar slutt blir bakken enda brattere og skogen enda villere. Snøfonnene ligger tett, uten at det gi særlig rasfare. Vi går der vi finner barflekker, og er snart oppe ved den første kanten i bakken. Men vi vil enda lengre opp, og går rett opp bratta. Her blir det mer vanskelig å komme oss frem, og vi må forsere noen snøfonner.



I bakken henger store tuer over kampesteinene, og store trær oppå de. Noen istapper fanger Benediktes oppmerksomhet, og med stor iver knuser hun det hun ser, etter at fotografen har fått gjort jobben sin, vel å merke...


Siste delen av bakken er svært bratt, og vi må til med både mot og klatreteknikker for å komme til toppen av bakken, men da er belønnngen stor. Her har vi god utsikt til Sauda, skitrekket i Svandalen og Kjerringtveit, der Bekkestova ligger. Vi er på 550 moh.

Benedikte på "kanten"
Vi ser oss om etter en annen rute ned igjen, men har oppe er det meste dekt av snø. Vi finner det enkleset å gå i høyden vestover. Etter kjeks og vann går vi vestover og finner en lettere vei ned igjen. Nå tråkker vi på bar mark litt slakkere nedover, gjennom trollskog, der bøndene ikke har ryddet hverken etter nedfallskog eller råte.


Bakken kjennes lang ned igjen, men det er lett å gå, og etter vel 2 timer på tur er vi tilbake på hytta, der resten venter på oss, og flere kommer....


Tid: ca. 2 t
Distanse: ca. 2 km
Terreng: kjerrevei, skog, off-pist, bratt, middels

tirsdag 15. april 2014

Lyngmyr / Mosbakka


Det er påske i Svandalen, og for første gang feirer jeg påske her, uten spor av snø rundt hytta. I skitrekket bortenfor har de satt i gang helikopterskyss, for å få skiløpere opp i høyden, for snøen ligger jevnt fra 600 moh. Dermed blir det tid til solveggen på hytta, hvor jeg får festet etpar fugler til minnekortet.

Kjøttmeis
Det er en nydelig dag, og omsider bestemmer vi oss for å ta en tur i skogen alle sammen. Det er Benedikte og Jørgen som følger oss på tur. Oppstart er fra Lyngmyr, og vi går opp mot Mosbakka.

Jørgen og Benedikte er med

Fuglene kvitrer i hekken, og mens vi går på bar mark i vårlig utspring, ser vi toppene over som er dekket av snø.


Snøklokker og krokuser blomster i de åpne engene som vi ser innimellom, og vinteren har forlengst forsvunnet der vi går.


Det blir ingen lang tur, for vi har yatzy som venter på hytta. Ved Sauaelva snudde vi, og vender i nedoverbakke tilbake til Lyngmyr. 1,5 km hver vei.

http://ut.no/kart?vinterloyper=false&hytter=false&fotturer=false&skiturer=false&zoom=15&lat=59.64113746391283&lng=6.285037994384765&activeTripUuid=e3df3a44-ffe8-4717-9bb7-8508ffb8a01e

Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 3 km t/r
Terreng: Grusvei, bratt, lett



søndag 6. april 2014

Skjold i ring

I dag fristet en lang dagstur meg til Skjold. Jeg har de siste årene besøkt Skjold ved flere anledninger, men hovedsaklig i tilknytning til Longåsdalen, der DNT har hatt hytte, -nå overtatt av lokallaget. Planen i dag var å gå fra Skjold til Bjordal, og finne en måte å "runde" tilbake på. Det skulle vise seg at jeg havnet midt opp i et lokalt arrangement...

Det var ikke spesielt bra vær i sikte, men heller ikke uutholdelig. Meldingen viste lett regn, med solgøtt. Ved oppstart fra Skjold var det nærmest regnfritt, de jeg gikk opp de grusete veiene langs Stemmetjørnbekken, og ble ønsket "go tur" av husfliden.

Det er ganske bratt til å begynne med, men opp ved Stemmetjørn flatet det ut, selv om veien fortsatte i noen små høydekurver. Langs veien var det avstikkere til de små toppene rundt veien: Haukaberg, Ravnafjell og Valåsen. Sistnevnte skulle jeg komme ned fra noen timer senere...

Stemmetjørn 163 moh, sett gjennom vanntett filter
Det ble en kort pust og et bilde ved Stemmetjørn, før jeg fortsatte innover dalen, i oppognedterreng, skulle det vise seg, og på vei opp til Trolltjørna traff jeg plutselig på en speideraktig camp, og forhørte meg litt om hav dette var for fanteri!

En utpest turmann kunne fortelle meg at det var drikke og fruktstasjon for arrangementet "Skjold på tvers" som er et 24 km langt løp fra Hodnafjell og over til sammen 9 småtopper på nordsiden  av Skjoldafjorden. Her passerte de tvers over veien, på vei til Valåsen og så videre. Selv om jeg ble tilbudt både drikke og frukt, følte jeg meg verken sliten eller sulten, og fortsatte videre oppover dalen.

Trolltjørna, 171 moh, sett gjennom bjørk..
Jeg kom snart til Trolltjørna, som lå tildekket av en rekke bjørk langs vannkanten, men ellers fint...
Ikke lenge etterpå var jeg ved veiens ende, og hadde kommet til Holmavatnet.


Holmavatnet 183 moh
Herfra fikk jeg velge. Et veldig vanskelig valg, faktisk! Skulle jeg gå på vest eller østsiden videre mot Bjordal? Det var merket begge veier, men jeg følte meg som en god sosialist og gikk til venstre. Denne stien fulgte jeg noen få hundre meter, før jeg kom inn på en kjerrvei

Gårdsveien ledet meg ned til Bjordal, og jeg rundet Rossafjell i lett gange, stadig bratter ned mot vakre Bjordal.

Kjerreveien ned mot Bjordal
Utsikt mot toppene i øst
Ei løe i bakken
Ved ei løe nede i bakken fant jeg ly for regnet, unnet meg en sjokolade, og knipset meg selv, før jeg brøt opp igjen og vandret nedover resten av bakken.


Bjordal (111 moh) er kledd med grønne enger, og i bakgrunnen ser man Ulserhaug, det høyeste fjellet i området. I bunnen renner Bjordalselva ut i det lille Bjordalsvatnet.

Vel nede i gårdsgrenda stod jeg overfor et nytt valg: Skulle jeg runde Bjordalsvatnet og følge veien, eller skulle jeg ta meg en snarvei over åkrene, og spare en kilometer? I forhold til turbeskrivelsen, befant jeg meg mye lengre vest en jeg skulle, så ved å krysse åkrene ville jeg komme meg inn på stien som jeg egentlig skulle vært på.  Dette viste seg å være en god plan. Etter noen få hundre meter var jeg ved stikrysset, der turbeskrivelsen fra UT.no sluttet. herfra var jeg på egenhånd...

Vakre Bjordal, med Ulserhaug i bakgrunnen

Mot Longåsdalen
Kjerreveien fra Longåsdalsvanet
Ved Holmavatnet hadde jeg studert turkartet til det lokale fjellaget, og fant ut at det gikk en sti fra Vassnuten og mot Søljåsen. Tidligere har jeg gått flere turer opp kjerreveiene opp Longåsdalen, og også tatt av veien mot Tveit, som er utgangspunkt for Vassnuten. Derfor var sannsynligheten stor for å finne stien mot Søljåsen også...

Dermed gikk jeg opp de lange bakkene til Longåsdalsvatnet (191 moh), og tok av mot Tveit, der oppe ved vannkanten. videre bratt oppover på mer gjengrodde veier, ved foten av Vassnuten. Etter en halvtime langs denne ruta kom jeg til stidelet mot Vassnuten osv, men her var ikke stien mot Søljåsen. Likevel var det skiltet. Jeg gikk videre bortover.


Vassnuten i sikte
"Æ kjenne nåkka..:" var tanken som slo meg, etter å ha gått 200m videre langs den øde, og høyst mystiske veien mot Tveit. Og fornemmelsen var riktig. Følte meg nært klasrsynt. Men det var absolutt ikke det jeg var. Heller blind, for jeg hadde nettopp passert et lavt skilt, som viste veien til Søljåsen.

Finner du skiltet?
Lettet over å ha funnet stien, gikk jeg bare litt opp i skogen, og fant en stein til å ta dagens lunsj. Jeg hadde vært på tur i 2,5t. Så da satt jeg der da, mens den varme kroppen min raskt ble kjølt ned, og jeg så tåka senke seg over toppene, rett over hodet mitt. Det var snart på tide å bryte opp igjen, og jeg fortsatte vandringen.

Selfie med kaffekanne
Oppover mot Søljåsen (394 moh) ble merkingen svakere, og stien mer og mer utydelig. I tillegg kom jeg stadig lengre inn i tett tåke, og sikten var dårlig. Det ble mange stopp oppover mot Søljåsen, og et par ganger måtte jeg snu og starte på nytt fra forrige merke. Tåka holdt seg tett, når jeg famlet meg opp mot toppen, men så fikk jeg øye på en varde, som jeg trodde var toppunktet. Derfor var jeg i stuss når stien vente sydover og ikke vestover, som var retningen jeg skulle. Med dårlig sikt var det heller ikke lett å vite.


Tåke på Søljåsen

Etter mye diskusjoner (høylytt) med meg selv, tok jeg sjansen på å følge stien videre mot sør. Dette var en god plan. Det tok ikke mange minuttene før jeg så postkasse og god merking og navneskilt over åsen. I tillegg var det politibånd og laminerte plakater i hytt og pine. Jeg skjønte at jeg nå kom inn på trasèen til "Skjold på tvers"..


Utsikt på Søljåsen, sett gjennom tåke
Nedover bakken gikk jeg, klar for å gå over to topper til, før jeg endelig skulle komme ned til Stemmetjørn og veien hjem. Nedover bakken så jeg klare spor etter stor aktivitet i dag. Stien var "oppgåtte" og gjørmete.

Etter en stund kom jeg ned til Søljeskaret og krysset gårdsveien for så å komme over neste høyde (den uten navn 346 moh). Nå lettet tåka litt, og jeg fikk se glimt av Skjoldafjorden. Jeg lettet litt selv også, og bestemte meg for at denne turen måtte gjentas i klarvær.

Utsikt mot Skjoldafjorden
Ned fra høyden gikk jeg i et bratt heng og på andre siden av skaret der nede, gikk en bratt sti opp mot Valåsen, danes siste topp. Det var ikke langt ned, men fuktige stier gjorde at det tok litt tid å gå forsiktig nedover, med slitne ben. Og rett etter bratt nedover, var det lårene som skulle få gjennomgå, når jeg gikk bratt opp fjellsida til Valåsen (313 moh) Det blir en kjapp tur opp bakken, og etter kort tid er jeg ved et nytt stidele...

Opp mot Valåsen
Om jeg hadde vært kjenningsmann skuller jeg ha gått videre mot toppunktet, men det fristende skiltet til Stemmetjørn gjorde at jeg med slitne ben valgte å gå det jeg trodde var kortesete retur til bilen.

Ned fra Valåsen
Uten å vite det gikk jeg nå nordvest, isted for sørvest, som jeg trodde. Åssiden virket derfor lang, og utsikten forvirrende, helt til jeg kom hjem og leste kartet.. Men ned kom jeg selvsagt, og nede ved stidelet og veien hjem, hadde speiderene forlatt åstedet, ingen drikke eller frukt var å hente, og det var bare å labbe skuffet nedover bakkene til bilen. Heldigvis var det en kvikklunsj igjen i sekken, som ble konsumert i rekordtempo...

Skjold i ring
Tid: ca.5 t
Distanse: ca.15 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert