Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 24. desember 2011

Juletur i Moksheimskogen

Soloppgang i Moksheimskogen
Det var en vakker julemorgen som slukket sorgen med soloppgang og opplett, da jeg spaserte i skogene på Moksheim, og lette etter geocacher. Jeg startet fra travbanen, der det går turstier inn i alle retninger. Det er et nettverk av stier, som jeg ikke tullet meg bort i, men jeg fikk oppleve solstrålene i skogen og is på Moksheimvatnet før cachejakten fortsatte...

Moksheimvatnet

tirsdag 20. desember 2011

Karmøys høyeste

De fleste forbinder Søre Sålefjell med Karmøys høyeste fjell. Det stemmer, om man bare tar med øya.

Dyrafjellet, derimot, som er Karmøy kommunes høyeste fjell, har vært samtaleemne i goturlaget, i flere uker. Fjellet ligger på fastlandssiden, i et hjørne mellom Haugesund og Tysvær kommune, og alle karmøybuer er lykkelig over å ha karret til seg nettopp denne toppen :-)

Men slik så det ikke ut. Her var det verken parkeringsanvisning eller skiltet til toppen. Faktisk hadde vi store problemer med å ense noen sti. Riktignok var det noen cm med snø, men sti kan jeg ikke tenke meg at finnes her. Vi fant likevel en grind, og vasset oss oppover, gjennom snødekt gress, snødekte braker, snødekte glatte berg og snødekt luft, til vi hadde gått i 10 min(!) og var oppe ved masta.

Vi gikk opp på toppen rett ovenfor, i tro om at vi var på Karmøys høyeste punkt, 171 moh. Så fant vi cachen, og vasset ned igjen. Der traff vi eieren av garasjen, en hyggelig mann i sin alder, som syntes det var helt greit vi parkerte på tomta hans. Han fikk lov å skryte av at han hadde det nesthøyestliggende huset i kommunen. Vi ble mer og mer sympatiske, spesielt når vi oppdaget at vi hadde satt ny rekord. I effektiv gangtid hadde vi totalt brukt 19 min på turen. Goturlagets raskeste!

Kvelden var ennå ond, så vi cachet 5 cacher fra bil i Førresfjorden, før vi gomlet i seg Fredriks hjemmelagde kransekake i uvanlig fasong, og dro hjem, litt mer frosne enn normalt.

Når jeg kom hjem oppdaget jeg at, på tross av at vi aldri har vært høyere oppe i Karmøy kommune, hadde vi ikke vært på den høyeste toppen, da den ligger etpar hundre meter lenger vest. Så en tur til blir det nok opp hit....


Tid: ca.20 min. tur/retur
Distanse: ca.1 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: myr, braker, berg
Cacher i området: 1 

torsdag 15. desember 2011

Grønn lunge i Haugesund

Storasundfjellet (144 moh) i Haugesund, må vel være det nærmeste man kommer begrepet "grønn lunge" i Haugesund, da det er en liten mark, og et bratt fjell som ligger der mellom bydelene Rossabø og Skåredalen. Urørt mark for goturlagets del, og med slitne lærerhoder og trøtte kvelder, var det godt med en kort luftetur i kveld. Vi gikk fra Brakahaug skole, som ligger rett ved de store kjøpesenterene på Raglamyr. Her fikk jeg nok en gang briefe med min nykjøpte 4-hjulstrekker, for veien til skolen er både grusete og humpete, med enorme vannpytter, om man får lov til å overdrive.

Fra skolen går det lysbelagt sti mot Rossabø, og inni her en plass er det bare å ta av mot venstre og følge stien til topps. Det gjorde vi ikke. Derimot tok vi flere ganger, alt for tidlig til høyre og venstre og havnet i så tett skog at vi måtte snu, så bratte fjellvegger at vi måtte klatre ned igjen, og så gjørmete gjørme at vi ikke trengte å gjøre noe videre med det...

Det beste var å holde seg til stien. Og det gjorde vi helt til vi kom til topps, og fant rester av en varde vi mente måtte være 144 moh, før vi fortsatte litt nordover for å finne en cache på nordenden av fjellet.

Her var det nydelig utsikt over hele Haugesund, fra Gard til Rossabø, og Storasundet å tydelig rett utenfor, og koblingen med navnet på fjellet var komplett.

Her begynte letingen etter en cache, og Fredrik imponerte stort med sin gode hodelykt, som sist. Jeg derimot så såvidt bakken med min billiglykt, og plutselig skled jeg, og falt ned en skrent, skrapte opp leggen og sa "au", treffende nok. I det jeg haltet med oppover igjen så jeg en skyttergrav, og begynte å leke med skyggegevær (AG3) mens Fredrik fortsatt tok oppgaven seriøst, og fant cachen rett oppi der. Hintet sa "rosa bjørk" (!?) men her var alt i svart hvitt i kveld.

Oppe ved utsiktspunktet er det en bratt fjellvegg, og man ser rett ned på hustakene 100 meter lenger nede. På nedsiden av fjellveggen fant jeg en narkoman..., i alle fall hadde det passet her.... så vi dro hjem igjen samme vei uten omvei.

Nede ved skolen, gjorde vi kveldens brøyteforsøk nr.3 og prøvde å krysse myra. Da fikk vi også vasket skoene for gjørme, for myra var; - ikke uventet, veldig våt. Ved skolen måtte vi klatre over et gjerde. jeg hoppet over, mens Fredrik klatret litt klønete, noe jeg bare nevner fordi jeg falt tidligere....


Tid: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: gruset sti, skogssti, bratte partier
Cacher i området: 1 langs stien



torsdag 8. desember 2011

Historisk cachetur på Tuastad

Det er både mørkt og dårlig vær for tiden. Da er det rekognisering som gjelder. I dag var det meldt liten storm og mye nedbør, så da fikk vi lyst å gå tur. Vi startet ved Snik på fastlands-Karmøy, og gikk langs den gamle Tuastadvegen som går mellom Førresfjorden og Karmsundet. Denne brukes nå bare som turveg, men var i gamle dager en viktig forbindelse mellom fastlandet og øya. Langs vegen er det en del cacher, og noen tok vi på vår forrige ferd i området. Nå var målet å beskue resten av området, selv om vi ikke "regnet" med å se stort i mørketid og uvær.
Overraskende nok var det månelyst og bare omliggende skyer i starten. Vi gikk derfor uten hodelykt fra vest til øst, og deretter sør til Sirnes, der det er en nedlagt gård liggende inne i skogen. På dårlige koordinater, men med god hodelykt, fant Fredrik cachen.

Vi gikk nå tilbake til veien i tett skog, og skimtet et vatn liggende på venstre side, før vi fortsatte østover.

Etter beskrivelsene å dømme skulle det være et område med rester fra en jernaldergård inne i skogen, midtveis, men utålmodigheten satte seg i oss, så vi brøytet oss over innmark, over strømgjerder og piggtrå, over myr og gjennom tett granskog, mens vi navigerte etter koordinatet for den neste cachen. Og etter 500 meter med brøyteteknikk stod vi der, midt i forhistorien. Der hadde kommunen satt opp et inforskilt over severdigheten, som vi leste før vi lette etter skatten ved busk. Det var felt noen trær i området, så litt romstering ble det før Fredrik fant denne cachen også, denne gangen med god hodelykt, som sist.

Det er svært vått i marka og frosten har ennå ikke satt seg i bakken. Dermed ble det en gjørmete tur tilbake til Tuastadvegen, og til Tuastadvatnet der de to neste cachene skulle befinne seg. Vatnet ligger ikke langt fra veien, så noen lang skogstur ble det ikke ned dit. Her var det antydninger til sti. Fredrik brukte denne gangen god hodelykt for å finne de to cachene som ligger langs vannkanten, og ledet 4-0.

Nå satte vi kurs mot bilen igjen, og Fredrik fant frem god hodelykt, for å finne den siste cachen for denne gang. Det ble ingen funn på meg, men jeg er stolt over å være påheng til mannen med god hodelykt, spesielt siden jeg fikk brukt 4-hjulstrekkeren med grøftelysene på vei hit.


Tid Tuastadvegen: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 8


søndag 4. desember 2011

Wavespotting i Gardsvik


Vi hadde håpet på at værvarselet slo til, med melding om liten storm på Haugalandet, og planla en "wavespotting"tur langs "stranda" fra Gardsvik til Kvalsvik i Haugesund. Goturlaget var her for 4 uker siden, i månelys og vindstille, og selv da var havet levende. I dag måtte vi nøye oss med laber bris og vindstyrke på 7 m/s. Dette var likevel nok til at havet viste kreftene sine, så bølgspruten stod over skjær og berg. Jeg hadde i tillegg noen cacher å hente, som jeg ikke tok når jeg gikk med Fredrik sist, så da hadde jeg fullt engasjement på turen.



Allerede de første meterene fikk vi oppleve havets krefter, da vannspruten stod over en bergknaus ved vannkanten. Joachim holdt god avstand, men nærmet seg mer etterhvert. Det er smart å ikke gå for nære, og dermed fikk jeg bekreftet min mistanke; -jeg har en smart sønn!

Veste
Halvveis i stien passerer man en cache, og noen naust liggende på Veste. Her er det urent farvann utenfor, og skvalpeskjerene er mer enn skvalpete, mens havet gjør et forsøk på å bryte de ned. Et vakkert skue for de skuelystne. 



Motivert for sjokoladebolle, satte vi kursen videre mot Kvalsvik, idet interessen økte til bølgene, i min sønns hode. Bergene her er grove og havbunnen ujevn, så det er mye liv i bølgene nedenfor...

Fine stier i Gardsvik
Gogutten ble mer og mer opptatt av det ville blå, og hadde nå lyst til å gå ut til fyret på Kvala. Etter å ha funnet en julecache under grana, gikk vi utover. Der strekker neset seg langt utenfor Kvalsvik, og må ta støyten for bølgene fra "Sletta". 

Ved Kvala fyr
Etter å ha utfordret fingrene på å få det fineste bildet, gikk vi inn til Kvalsvik; Haugesunds badeplass. Den ligger fint beskyttet mellom to nes og en molo, og det er bare dønninger som rekker inn til vika. 
Vi satte oss ned, nær vankanten, og Joachim utfordret sine støvler, og måtte løfte både ben og bak, når dønningene ble litt for store.

Badeplassen i Kvalsvik
På vei tilbake gikk vi innom Haraldsstøtta, av cachetiske grunner, og vendte så nesen hjem til årets første varme kakao. Vinteren er rett rundt gjørma....

Levende bølger:


Tid: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 5