Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 13. juli 2014

Kleggdøden i Skjold

Det har vært varmt en stund og jeg tenker at en gotur i Skjold må være fint. I april dro jeg inn dit for å utforske en trillbar tur fra Skjold til Bjordal. Jeg fant ut at veien stopper ved Holmavatnet, og går over til sti. I dag var det guttas tur til tur. Dagens mål er Holmavatnet, hvor Jørgen kan komme seg lett opp med permobil.

Det er varmt og nydelig med en koselig liten bris, når vi går og kjører opp bakkene helt til vi når Stemmetjørna (163 moh). Langs veien myldrer det av sommerfugler og det hele utarter seg idyllisk og fredelig.


Det har vært tørke en stund, og Stemmetjørna er ganske uttørket. I det vi skal gå videre biter det i leggen min, og jeg skvetter til. Så biter det på armen og jeg skvetter til igjen. Så begynner det å surre rundt meg, og jeg opplever det hele svært plagsomt. Nå begynner det å bite flere plasser om gangen, og panikken tar meg.

Dermed bestemmer vi oss for at vi ikke kan stå i ro langs vatnet, og skynder oss avgårde videre langs veien. Men blinding er god på markedsføring, og nå samler det seg en hærskare av klegg rundt meg. Jeg vifter og løper, uten nytte. Etterhvert skjønner jeg at vifting og løping i varmen, fremkaller god dunst, og gir blindingen blod på tann. Til slutt må vi bare gi oss, og bestemmer
oss for vendereis, beseiret av kleggedøden i Skjold....



Lenke til UT.no-kart
Distanse: 1,5 km hver vei
Tid: ca. 1 time t/r
Terreng: Grusvei, bakke
Vanskelighetsgrad: Lett, handicap

fredag 4. juli 2014

Rondanerunden del VII: Veslesmeden


Veslesmeden 2015 moh
Sommergoturen 2014. Vi befinner oss arter på Rondvassbu, og har sovet vår siste natt her for denne gang. Men vi har ikke dårlig tid. Mens vi gikk gjennom Illmanndalen fant vi ut at dal er dal, mens topp er topp. Nå ville vi ha topptur (!) Etter samtaler med turfolk til fjells, og etter å ha lest oss opp litt, fant vi ut at Veslesmeden var en overkommelig topp som en avslutning på vårt opphold i Rondane. Den går for å være Norges enkleste 2000-meter, og etter kartet å dømme ser den ikke verre ut heller.

Dermed setter vi sekkene på vent, og pakker med oss enklest mulig mat for denne enkle toppturen på 2015 meter. Det er nesten 1000 meter stigning fra Rondvassbu, men ser ikke bratt ut, når vi ser. Vi beregner normal DNT-hastighet, og regner med å komme oss opp på 3 timer. Belønningen er beregnet til vaffel på Rondvassbu, når vi kommer ned igjen.

Svarthammaren med Rondhalsen foran
Ja, da er det bare å labbe avgårde. Vi går et par hundre meter langs vegen, over Store Ula  og Kaldbekken på fine broer, passerer nonchalant Jutulhogget og begynner på stigningen. Stien langs Rondhalsen er en slakk bakke på omlag 3 km og 400 høydemeter. Men det blåser kaldt i dag, så det blir vel effektive 4 km og 500 høydemeter (eller...?)



Rondhalsen

1550 moh er det en veiviser til Veslesmeden. Går man rett frem kommer man til Nordre Rondvatnet; Rondvassdalen, - og er gjerne på vei til øvre eller nedre Dørålseter. Dit skulle vi jo egentlig, men det glapp (!) Vi tar til venstre og begynner en brattere stigning opp ura som ligger der i bakken av Svarthammaren. Den er ganske avrundet og kjennes ganske lang. Men vi tar ikke pause, nei. Vi bestiger Svarthammarens toppunkt på 1871 moh, og en ny utsikt åpenbarer seg.

Det er over 300 meter stignig i denne røysa


Høgronden i sikte
Rondslottet, Vinjeronden og Storronden i sikte
Det er flatt på toppen av Svarthammaren. På andre siden ser man rett på Storesmeden, en flau meter høyere enn Veslesmeden. 300 meter under oss ligger Kaldbekkbotn, der hvor Kaldbekken kommer fra. Vi har enda ikke badet der. Men det beste synet her oppe er Veslesmeden, som er en tupp av en topp, med en røys av steinheller som heller.

Storesmeden til høyre. Smiubelgin (Smedbelgen) bak
Om det blåste kaldt tidligere, blåser det enda kaldere her. Nå får vi vinden rett i fleisen, og har ikke en tanke om å stoppe. Vi er ved det siste bratte partiet når det har gått to drøye timer, og kjenner plutselig en pause i blesten. Dette frister oss til å sette oss ned og spise nista vår. Vi har tross alt passert grensa til Dovre kommune! Vi får et enormt og storslagent vidsyn fra denne toppen. Været er klart og vi ser like til Jotunheimen i vest og Dovre i nord.

Veslesmeden
Men så ser vi skikkelser på Svarthammaren, og skynder oss oppover de siste 100 høydemeterene til Veslesmeden. Vi vil være først i dag. De siste bratte meterene i ura, bratter fjellet seg veldig. Et stup reiser seg i fleisen på oss, og stuper 500 meter ned i Smedbotn.



Heldigvis er stien litt snillere og på fem minutter står vi ved varden og tar en haug med skrytebilder og landskapsbilder.



Utsikt i ale himmelretninger, fra Veslesmeden:

N: Smedbotn med Smedhammarene på sidene
NØ: Digerronden og Midtronden
Ø: Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden
S: Svarthammaren, Kaldbekkbotn, Steet. Furusjøen lengst bak 
V: Storesmeden og Godama. Breheimen og Skjåk lengst bak
Ei lita steingamme på toppen
Det er kaldt i fjellet i dag, så etter photoshoot og snapchat begynner vi nedturen. Mange dager med marsj i fjellet har satt sine spor i beina. Godama får det verst og merker at hun får problemer med knærne allerede etter 100 høydemeter nedover. Det blir så ille at hun må gå baklengs fra Svarthammaren og hele veien ned til hytta. Derfor tar turen mye lenger tid enn forventet og nedturen blir en nedtur. Turen ned tar minst like lang tid som opp, og vi er glade for at vi allerede har planlagt å avslutte Rondane i dag. Heldigvis selger de gode vafler på Rondvassbu...

Lenke til UT.no-kart

Distanse: 12 km t/r 
Tid: Ca. 5-6 t
Terreng: Sti, ur, Slak bakke,  bratt mot slutten
Vanskelighetsgrad: Middels

torsdag 3. juli 2014

Rondanerunden del VI: Illmanndalen

Rio de Illmanndal
Sommergoturen 2014: Vi befinner oss på Bjørnhollia, og har lagt en hviledag bak oss. Vi er nesten klare for en ny lang dagsetappe. Vi hadde nå avskrevet oss turen over Høgronden til Dørålseter, pga av for tung bagasje. Turen over Rondslottet satt enda godt i kroppen. Nå bestemte vi oss for den "korte" turen mellom Bjørnhollia og Rondvassbu, Illmanndalen. Den er beregnet til 4 timer effektiv vandring. Men goturlaget er ikke kjent for å være effektiv i gjengene. Vi beregner inntil 7 timer med pause..

At vi er tidlig ute, er vel å ta hardt i, men sene er vi likevel ikke, da vi la ut på en lang dagsmarsj, eller dalsmarsj som det skulle vise seg å bli... Den første delen ledet oss opp 200 høydemeter, og med stadig bedre overblikk over Musvol-området.  Vi går dels gjennom lavtvoksende bjørkeskog, dels gjennom lyngdekke. Det er en solstrålende dag, men vi kjenner godt vinden som blåser fra vest, og motstrøms der vi går. Illmannåe renner langt der nede i dalbunnen, - lengere ned ettersom vi klatrer lengere oppover.



Etter en times gange, er det slutt på kratt og fjellbjørk, og vi går gjennom et landskap av steinur, mose lav. Noe kratt finnes langs de små smeltevanns-bekkene som vi krysser, og alger skaper et fargespill og gjør omgivelsene mer enn bare grå. Vi har passert et fossefall, og elva renner nærmere nå. Foran oss ruver noen fjelltopper, toppet av cumulus-skyer og knallblå himmel. Vi er i et eventyr...



Illmanndalen
Etter å ha gått i 2 timer, flater dalen ut et stykke. Elva like så, og vi merker at stillheten senker seg, der vi legger den strie elva bak oss. Godama vasser i krattet foran meg, og idyllen senker seg.


Det er ikke lenge vi får nyte freden i dette flate fredfylte partiet av dalen. Vi kjenner snart et kaldt vindgufs ovenfra, og foran oss ser vi en vegg av steinrøys. Kanskje ikke så høy, men røys er røys. Vi klatrer opp røysa og får en drøy oppoverbakke før godama insisterer på å posere Jesus-statuen i Rio. Det får hun lov til...


Nå går vi over lignende hauger med stein, før vi ser det første lille vatnet i dalen. Vi har kommet til Illmanntjønnin. Det er 15 av de i dalen, små som tjern, men vatn er vatn, og vi begynner å telle.. Vi har kommet til turens høyeste punkt.

Illmanntjønnin 1278 moh
Når vi har passert to vatn har vi gått i nesten 3 timer, og bestemmer oss for lunsj. Jeg bærer ikke kokeapparatet forgjeves, og det blir laget varm mat bak en stein, som vi bruker som ly for den kalde vinden som blåser gjennom Illmanndalen i dag.



Himmelen blir mer og mer blå i det vi trasker og teller videre. Jeg har nesten kommet ut av tellinga når vi møter en stor skavle som minner om en isbre. Den har kalvet, så vi holder god avstand fra kanten når vi krysser den og teller videre. Godama liker ikke kyr...



Dalen heller merkbart nedover nå, og foran oss springer guttene til besteforeldrene vi traff på Bjørnhollia. Så stopper de plutselig. De har oppdaget liv i krattet. Det er ei lirype med et stort kull, som romsterer i villfarelse for å forville trusselen fra stien. Fotografen fanger fuglen og lar den ellers være i fred. Først må jeg skaffe meg børse, nemlig.

Godt kamuflert lirype
Litt stressa lirype
Nå ser vi det siste vatnet langt ned i et dalsøkke. Fremre Ilmanntjønne ligger like ovenfor Rondvassbu. Langt nedenfor oss. Fjellformasjonene begynner å bli gjenkjennelige, så vi forstår at vi nærmer oss målet.

Fremre Illmanntjønne 

Svartnuten
Det er likevel et drøyt stykke ned til vatnet, forbi vatnet og i elveleiet nedenfor, men etter en time er vi på hjemlige trakter, og kan spasere den siste biten på vei ned til hytta, til beregnet tid.



Trykk for å komme til Ut.no - kart
Distanse: 12,5 km
Tid: 5-6 timer
Terreng: Sti, ur, slak helling
Vanskelighetsgrad: Middels

onsdag 2. juli 2014

Rondanerunden del V: Skjerdalen


Sommergoturen 2014. Vi har tilbragt en hviledag på Bjørnhollia. En hvileformiddag. Det er ettermiddag og vi har spist en god lunsj på hytta, og begynner å krible i beina.

Mat var ikke nok til å stimulere oss, og vi pønsket på en tur en familie hadde snakket om:
Skjerdalen skulle visst være både enestående i floraen og en fin dagstur på late sommerdager. Så god og mett pakket vi dagstursekken og vandret avgårde mot Skjerdalen. Da var det allerede ettermiddag.

Gammelgarden


Stien går fra hyttetunet og ned mot elva. Nederst er det en god bro med en gammel sæter på andre siden, som kanskje passer enda bedre inn her i fjellheimen. Nedenfor sætra ligger det lille fine vatnet Musvolltjønna, ved foten av åsen Musvollkampen, naturlig nok. Vatnet er et flott skue fra rommene på Bjørnhollia og er østvendt.

Vi derimot vendte sørover der Skjerdalen strekker seg i et skår. Sørover strakte Bergetjønna seg, og vi rundet vatnet før vi fikk en bratt helling oppover, før vi kom opp til nydelige heier dekket med reinlav.

Seng av reinlav
Det var fristende å legge seg ned, og nyte teppet. Her kunne jeg ha lagt meg for kvelden. Men nysgjerrigheten bet fatt i oss og vi vandret videre forbi en froskemyr og ei løe. Denne ble aldri ferdig, er det sagt, pga en eiendsomstvist i gamledager, og står der med halvbygd natursteinmur.

Halvbygd løe

Stien førte oss videre og ned i en viltvoksende kløft. Det var visst her vi skulle oppleve enestående flora. Flora er vi ikke så god på, så det ble omtrent som å brøyte oss frem i jungelen. Litt bemerkelsesverdig var det at elva forsvant ned i jorda, og noen hundre meter renner den under steinrøys som har rast ned i skaret her. Men dette var bare begynnelsen.

Elva under ura
Innover vandret vi med høye klipper på begge sider,  og en flaksende falk suste sjenert over hoden våre og forsvant uten å si noe. På enkelte partier var stien midt i elva, og vi hoppet en del fra stein til stein. Andre steder rant elva i små fossefall, og vi måtte klatre opp bratte urer, og klamre oss til små hyller langs elva.

Smale hyller

Lengst inne i dalen gikk stien opp en bratt helling og vi kom opp på en av klippene i dalen. Her var det ikke lengre T-merket, men et X-merke, som vi tolket som at stien tok slutt. Det var likevel stier i flere retninger, og senere fikk vi vite at vi nok kunne ha kommet tilbake på disse. Men vi er ikke kjente her, og returnerte, etter at godama fant en snøfonn, og moret seg med å kaste snøball i nakken min, mens jeg var opptatt av å fotografere.

Snøballkasting

På returen slet vi med å hoppe fra stein til stein over elva, og besluttet å vade over, - barbeint. Men elva hadde skarpe steiner i bunnen, og godama skar seg skikkelig på en av disse. Dermed fikk hun blø for denne turen også...

Vi var klare for en liten rast og litt niste ved den halvbygde løa, på tilbakeveien, men det viste seg at maten var lagt igjen på hytta, så da ble det ingen annen løsning å skyndte oss tilbake til Bjørnhollia for en kakerest og en kopp kaffe, og lokalt brygg. Men god middag til slutt, da...

Lenke til kart

Tid: Ca. 3 t. t/r
Distanse: ca. 4 km èn vei
Terreng: Skogsti, delvis bratt, ur, vading, klatring
Vanskelighetsgrad: Middels