Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 29. juni 2018

Les Calanques de Piana

Coeur
Hviledager på Korsika:
Etter den varme goturen til Capo Rosso i går, bestemmer vi oss for å kjøle oss ned på stranda om dagen heller. Vi tar i stedet en kveldstur, siste dagen vi er her. Turen går til de spektakulære klippene og kløftene ved nabobyen; Calanques de Piana. Disse klippene står på Unescos verdensarvliste, og det er ikke så rart, for disse klippene er usedvanlige i sin fasong og farge. Vi befinner oss fremdeles i Corse Rosso; - den røde kyst, og det merkes godt i bløtt lys.


Den lille kveldsturen kan tas fra flere plasser, men vi parkerer langs de trange og kronglete veiene som slynger seg gjennom klippene mellom Plana og Porto. Her får vi også utsyn til det romantiske hjertet i klippen, treffende kalt "Coeur".



Fra veien er det noen bratte trapper opp mellom klippene. Dette er den gamle handelsruten mellom Piana og Porto. Pent bygget opp og godt nok for et hvilket som helst esel, spesielt i romertiden. For oss fjellgeiter er det heller ikke så ille. Som vanlig klatrer goturlaget til belønning:



På stien toppunkt er det god utsikt mot det meste av området. Klippene kan neppe hevde at de "tæres ei av tidens tann" Disse tennene ser nemlig rimelig råtne ut, men ikke mindre vakre av den grunn.







Vi fortsetter på gode gamle veier før vi møter en ny stigning. Etter å ha oppdaget Batrachos-firfislen overalt, forsvinner både de og vi inn i skogen, der vi ser skogen for bare trær. En liten halvtime stiger vi jevnt i skyggen av trærne. Noe som gjør godt, for varmen er ellers ganske varm.



Denne stien har også et toppunkt, og vi finner nye underlige fjellformasjoner, f. eks denne som jeg på fransk vil kalle: "La pierre de léchage de moine" ("Munk slikker stein")


Etter dette går vi litt nedover igjen, og nærmer oss en rundtur. Men først finner vi et utsiktspunkt til, hvor det poseres slik goturlagets skikk er.



I det vi tar vårt 23. bilde, hører vi grynting og snøfting nede i skogen, samt gode store bevegelser. Vi skvetter litt til, og undrer  på om det er villsvin i skogen (!?) (Etter nærmere utspørring senere, finner vi ut at vi hadde rett. Disse svina er store, men harmløse og vant til folk)



Vi tråkker nedover, med minst mulig truende gange, og etterhvert hører vi ikke grisen lenger. Etter en effektiv bakketur er vi nede ved veien igjen, og nyter kveldssol de siste metrene før vi når bilen. En nydelig avslutning på en  nydelig øy.

Enkel
Tid: 1,5t
Distanse: 6 km rundtur
Høydemeter: ca. 325m opp og ned
Terreng: Gode stier, delvis steinbelagte, skiltet, delvis bratt

torsdag 28. juni 2018

Capo Rosso


Goturlaget har hviledager på Korsika, før fjellet i Norge kaller. Der er det dager med 25-30 grader. Ikke så verst, til syden å være. Men vi finner ut at Korsika er også er en fin plass å gå tur, og mange er det som gjør det. Det gjelder bare å peke seg ut en dag med behagelig vandre-temperatur, og passelig lengde.

Etter noen dager med bilutflukter får vi lyst å røre mer på bena. Vi får den første dagen uten "sol og strand" - værmelding, og bestemmer oss for at dette er bra vandrevær. Vi bor midt i Corse Rosso, den røde kyst.. I nærheten av den fine stranda Plage D´arone, er det en karakteristisk odde som stikker ut og opp. Capo Rosso heter odden, og toppen, der det står et genovesisk vakttårn fra sivilisasjonens tid. Det er en 3 timers tur/retur.

På formiddagen kommer vi oss i gang. Ruta er populær og parkeringsplassen full når vi ankommer. En kafédame frister oss med skinkebaguette, og vi lar oss lure til verdens tørreste påsmurte niste. Vi tar med oss rikelig med vann. Det er 25 grader i skyggen, og skyggen har vi enda ikke sett...


Turen er lett å forstå. Tydelige stier leder mot toppunktet som er i sikte hele veien. På veien ut ser vi flere pinnakler som gjør utsikten enda mer spektakulær. Bergsortene her virker skjøre og er uthulet med små og store grotter og hull i berget. Den rosa fargen på fjellet er også ganske uvant for norske granittøyne, og vi begynner å forstå at vi er langt hjemmefra.



Corse Rosso
Klimaet er tørt her ute, så vannflaskene blir brukt med måte. Vi bør ikke gå tomme, for i dag er det lett å dehydrere. Det er rart å tenke på at noe kan vokse når alt kjennes tørt som en ørken. Men det skal vise seg å være mer fuktig her enn vi tror...





Etter en time når vi foten av Capo Rosso. Vi har gått i slakk nedoverbakke helt hit, og har såvidt begynt på stigningen når vi finner dagens første skygge på 25 grader. Her er det en liten løe eller lignende som lager en skygge, der fotgjengerne presser seg sammen for litt skygge.




Det er kanskje å overdrive at vi nyter lunsjen. For tørrere baguette er det lenge siden vi har spist. Vi må sløse litt på vannet, og bryter fort opp for å glemme hele greia, og konsentrerer oss om toppen.

Vi får litt slakk motbakke før det bratter seg virkelig til. Det er ca. 160 meter stigning til toppen, så det er i grunnen ikke så ille. Men vi holder lavt tempo, for varmen gjør kroppen tyngre, og kan gi en smell uten forvarsel.




Opp de bratteste partiene er det gode trapper, bygd opp med dyktig håndlag, så partiet blir ikke så anstrengende. Vi fortsetter opp på berg, og etter en halvtime er vi på toppen.





Toppunktet er markert med et vakttårn bygget da Korsika lå under Genova. Det ble bygget mengder av slike vakttårn, og mange av de best bevarte ligger her på Korsika. Vi våger oss opp noen smale bratte trapper, til toppen av tårnet. Mot vest ligger en vakker fjellrekke som stuper 300 meter ned i Middelhavet. Ganske luftig, sett fra vårt ståsted.





Utsikten nytes godt, og "foggelen" sendes opp for et enda bedre utsyn. Så er det tid for retur. Det er fare for finere og varmere vær utover ettermiddagen, så vi sikter mot en strand, igjen...



På vei tilbake kommer noen mørke skyer mot oss. De beveger seg bak fjellene og ser ut til å true turværet.


En halvtime før vi når bilen, begynner det å styrtregne. Et godt kjølig plaskregn kjøler oss ned mer enn nødvendig. Farten settes betydelig opp, men vi er gjennombløte og nedkjølte før vi når bilen. Plutselig forstår vi hvorfor det er så frodig her....

Middels
Tid: 3-4t t/r
Distanse: ca. 9 km t/r
Høydeforskjell: 230m
Terreng: Gode stier, grus, stein, jevn stigning, bratte partier,

Powered by Wikiloc

søndag 10. juni 2018

Sandvasshytta fra Buer

Sandvatnet
Vi ser at vårens sommer er på hell, for nå går vi inn i sommermånedene på Vestlandet, som ofte betyr slutt på sommeren. Dermed planlegger Goturlaget en 2-dagers tur til DNT-hytta ved Sandvatn. Ruta har vi lenge snakket om, både som et vinterlig og sommerlig alternativ. Men i år rakk vi ikke å gå på ski, tross enorme mengder med snø. Så nå; allerede tidlig i juni later det til at snøen har forsvunnet i Etnefjellene. Da benytter vi sjansen.

Vi tar med oss alt oppdatert utstyr for ikke å gå glipp av de mange motivene vi forventer oss. Det skal vise seg å være verdt det. Etter overnatting på basecamp Gohytta, kjører vi opp den vakre Åbødalen fra Sauda, og inn til Buer hvor vi skal ta bena fatt. Det er fortsatt varmt i været, så vi har forsikret oss mye vann i sekken. Dette skal vise seg å være litt overflødig...

Buer
Vi kommer som regel sent i gang, og i dag er intet unntak. For selv om vi vet at en 10 km lang tur er lang nok for en dag, rekker vi ikke å ta første skritt før langt utpå formiddagen. Men det skal gå greit. Anslagsvis er turen på effektive 5 timer. Vi har beregnet goturtempoet til 8.

Buer sånn så fogglane ser det
Første fotostopp blir ved jettegrytene, som Buer er mest kjent for. Her har Moringdalselva skuret og stått på i årevis for å skure fine kjeler i elveleiet. Det er mange av de, men vi må tenke på ferdsel, og blir ikke lenge.




Fra Buer er det lange myrsletter med en forbløffende panorama av spektakulære fjell og fosser som omkranser dalen. Freia melkesjokolade beiter i bunnen av dalen, og i disse omgivelsene, kan vel ingenting være mer nasjonalromantisk.



Det tar ikke lang tid før vi er inne i en trang dal hvor Vio har gravd seg dypt med i dalbunnen og døpt seg om til Buerelva, nederst i kløfta. Vi har kommet til Store Trongjå: En motsetning til Vio lenger oppe.

Takhidler

Vioskaret
Vi fortsetter opp langs Vio i en god stigning opp til Vioskaret, før dalen vider seg ut. En gammel støl ligger i et delta her oppe. Vio har sammen med Nordskarelva bredd sine elveløp, slik at dalen har blitt en labyrint av vannføring. Dette må studeres nøyere, så vi tar litt av fra den merkede stien og setter oss opp ved stølene for å nyte utsikten med en liten lunsj.

Vio

Nå ligger bratteste delen foran oss. Opp mot Vionordskaret (Vio - nord - skar) er det en kort men bratt stigning som skal innvie oss til høyfjellet. Vi kommer i nærkontakt med buldrende fosser, og oppoverbakken går i rykk og napp, da pustepauser blir strengt nødvendig. Men gleden er på vår venstre side, der fossene faller i fanget på oss, og gir oss motivasjon i stigningen.




I selve skaret er terrenget grovere. Her må vi gå på en hylle mellom ras og brattheng, og i midten glefser en siste rest av snøfonn og smeltevann og innbyder oss til fest i undergrunnen. Men vi overlever, og snart blir dalen bredere og bakkene slakkere. Det er da jeg snubler og slår meg i kneet. Skuffende. Burde vært mer dramatisk...

Vionordskaret



Videre hopper vi over bekker og småfosser og stiger langsomt opp mot toppunktet 900 moh. I de øverste 100 meterene er det en del snøbreer og fonner å gå over. Så sent på våren kan noen av disse være utrygge, men vi unngår flere dramaer (det skjedde nede i bekken, dessverre). Over fonner, gjennom småskar og så er vi endelig på toppunktet og kan se Sandvatnet på andre siden.

Sandvatnet 

Vi går nedover et lite stykke og tar en god pause. Med utsikt over søndre del av vatnet spiser vi en enkel matbit og sender "foggelen" opp. I sørvest enden ser jeg passasjen hvor jeg og gutta kom over litt tidligere i fjor. Da gikk vi over en kilometer på snøfonna inn mot hytta. På tross av et snørikt år i år, er det nå bare mindre fonner igjen.

Vi fortsetter ned i et dalsøkk, før det er slakt opp igjen og vi får full oversikt. Nede i neste dal renner en bekk gjennom Vinjarkvelvane, som er et gammelt flatt beiteområde. Bekken har mye vann i seg og brysker fram en elv. Vi går ned i bratte fonner mot dalen, og er fristet til å renne på baken. Hadde det bare ikke vært for bråstoppen, der fonna slutter...


Sandvasshytta
Ned mot Vinjarkvelvene
Nede i bunnen ser vi at det merkede vadestedet har for mye vann og strøm, så vi leter etter grunnere vann lenger oppe. Vi må takke oss til å vasse gjennom elva, og blir godt gjennomtrukket av vann. Men det gjør ikke noe. Nå er vi snart fremme.



Vi følger vannkanten på en noe grov sti inn til hovedleden "Gullruta" og følger den et par hundre meter inn til hytta. Turen tok 8 goturtimer.


Denne helga er det dugnad, så det er mye aktivitet på Sandvasshytta. Vi blir bortvist til store soverom, mens dugnadsgjengen innbyr til fest for seg selv med komle og saltkjøtt som de har fått flydd opp. Selv klarer vi oss med kjøttdeig og spaghettisaus. Ute later det til at sommeren forsvinner gradvis. Skyer tetter den blå himmelen, og vi forbereder oss på en våtere dag i morgen.


Men neste dag har det klarnet opp igjen. Etter en fin frokost med nydelig utsikt, legger vi ut på retur.
Nede ved Vinjarkvelvane finner vi et bedre vadested nærmere vatnet, og klatrer raskt opp fonner og fjellvegg, og er ganske snart inne i Vionordskaret.


På veien tilbake oppdager vi nye motiv, og med nedoverbakker hele veien ned, går turen ganske lett. Vi er nede på drøye 5 timer, og stopper litt opp på Buer for å beskue jettegrytene nærmere. Sommerværet er tilbake, og varmen vi allerede har blitt bortskjemt med fortsetter videre....









Middels
Tid: 5-8 t. hver vei
Distanse: 10 km hver vei
Terreng: Merkede og skiltede stier, våte partier, elvevassing, små bratte partier