Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 30. januar 2012

Havgløtt


FTF

Før mitt "geocache" - engasjement var goturlaget på kveldstur til Tømmerhammar. Derfra kunne vi se ned til Havgløtt, en odde ytterst i Førlandsvågen, med....havgløtt. I dag fikk Fredrik melding om at en cache var lagt ut her, så vi satset på å bli de første til å finne boksen. Dermed dro vi på kveldstur i traktene igjen. 

Fra sist gang husket vi at det var kupert, med våte myrer i dalførene. Vi har ennå ikke sett området på dagtid, så derfor syntes vi ikke det var noe vits i dag heller... Siden forrige gang har vi lært at hodelykt kan være nyttig, så vi var godt utstyrt, spesielt Fredrik. En annen forskjell fa forrige tur i traktene, er at det i kveld var frost i bakken, og dermed ikke spesielt vått. 

Vi gikk fra bommen til hyttefeltet, og nokså snart ned på beitemark, gjennom en grind, og fulgte så cache-eiers beskrivelse av veien ut mot odden. Det gikk veldig lett i dag, og kursen var god helt ut. Etter mindre enn halvtimen var vi på Havgløtt og gløttet havet fra gløtten. Det ble litt leting etter boksen, men bare 3 meter fra mine koordinaten lå den pent gjemt under en brake. Og jeg var den første, og måtte ta et skrytebilde....

Vi tok oss tid, hele 3 minutter på å nyte havutsikten, før vi vendte tilbake til bilen i samme tempo. Noen stolte på GPS, mens andre på stedssans. Det skulle vise seg å være like galt begge deler, eller like rett. En nokså fin linje fikk vi i alle fall på vei tilbake. 

Etter en kort tur, bestemte vi oss for en cache-jakt i nærområdet. Det ble en helt annen historie...


Tid: 1 t t/r
Distanse: ca.3 km t/r
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Grusvei, myr, dyretråkk, bratt mot toppen
Cacher i området: 2 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome



søndag 29. januar 2012

Joavatnet

Parkering ved Flatbrutjørna
Goturlaget & søn overvåket været i 5 minutter, før de la ut på tur til Sveio, rett der oppe. Det var mange planer i gjære, men valget falt på Joavatnet, ved Førde. En kald og klar vinterdag var det i dag, og noe varmere var det heller ikke i Sveio. Vi fulgte turbeskrivelsen til "100 turer på Haugalandet" og parkerte på angitt sted, i nordenden av vatnet. På min gps fikk jeg opp en geocache, 12 meter unna, og fant denne fort, før vandringen tok til å ta til.

Mørkatjørna
Fra parkeringen er det en traktorvei som følger vannlinja, men etter 200 meter var jeg lei av trær på alle kanter, så jeg klatret like godt opp på nærmeste berg, for å få bedre innsyn i utsynet. Jackson 2 fulge etter, og det ble en bragd for minstemann, men verdt det. For her oppe kunne vi se hele nordenden av vatnet, og fikk glimt av sollyset som skinte lavt på andre siden.

Vi tuslet videre på traktorvei, men i skyggen, og håpte det snart skulle bli en lysning for sola. Etter 1 km kom vi til Mørkatjørna, og forstod med ett navnet, for i kant med vatnet stod Bjørshøgda som en 150 meter vegg over vatnet, og skygget for trivelig lys. Likevel lyste det noen stråler på veien vi gikk, slik at varmen kjentes og fotografen fikk gode motiv.

Etter å ha prøvd ut istykkelsen med stein og grein, fortsatte vi i en brå sving vestover, og mot Joavatnet igjen. Denne gangen gjennom furuskog, noe som jeg synes er flott å se på, når man ellers går gjennom mørk granskog. Traktene, haugene og vatnene minnet litt om hjemplassen min, Alta, selv om trærne tydeligvis var mer vekstvillige og tettvokste enn hjemme.

Liervatnet
Gjennom skogen kom vi ned til Liervatnet, et langt større vann sør for vårt turmål. Vi var på riktig vei, men å se vatn i alle retninger var en positiv opplevelse, og en kald en, fikk Fredrik erfare, med sitt hovmod, og dets fall. Til ære for hans såre utfordringer, har Goturen dedikert filmen "Mann og gutt mot natur"



Mellom Liervatnet og Joavatnet går det en liten bekk som sildrer, og her fikk vi nye fine motiv, før et nytt drama møtte oss, der barnekasting ble nødvendig for å komme over bekken. Mer drama enn det var det ikke, men du verden, hvor mye man kan skrive om gitt!




På tyn is ved Joavatnet
På vestsiden av Joavatnet var det lite vatn å se. Her gikk vi på gode bilveier av grus, og når vi hadde tatt dagens kaffe i veikanten, gikk vi til nordenden av vatnet, der fv.1 var asfaltert. Her glimtett vi vatnet, men med stadig skygge, så bilen var god å ha for Fredriks forfrosne ben.

For en skikkelig gotur, vil jeg anbefale å kjøre veien inn mot Lier, og stanse ved sørvestenden av vatnet, og gå den lille biten ned mot Liervatnet, for rundt Joavatnet i seg selv, er det mye trær som skygger for utsikten, mens ned mot Liervatnet har man glede av sildrende bekk og utsikt mot vatnet.


Tid: 1,5 t rundtur
Distanse: ca.4,5 km rundt
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Traktorvei, skogssti
Cacher i området: 1

<<< Trykk på bildet for å zoome

mandag 23. januar 2012

Såt på ski

Fredrik forserer ei råk
Vi fikk et 5 cm snøfall i dag, og bestemte oss for årets første skitur. Da må man til høyfjellet. Så vi pakket skiene, kjørte til Steinsfjellet (219 moh) i Haugesund, og pakket ut skiene igjen. Det var en god følelse å endelig skulle kunne gå på ski, etter 11 mnd med gjørme, regn og vass. Vi vitset på veien om det var nødvendig med gamasjer og skifeller, men det skulle vise seg å ikke være så moro likevel.

På veien satte vi målet; Såt (239 moh). Det betydde at vi måtte krysse kommunegrensen, og snike oss inn i Tysvær. Men vi tenkte det gikk bra, for man kan jo ikke se grensa under snøen (!)

Det var mange som så rart på oss da vi stablet bena på plankene og suste over delvis snødekte stier, og vi så i grunnen litt rart på hverandre, der vi bråstoppet på stener som stakk opp. Men et gøy skue når man ler av hverande og ikke med...

På tynt snølag

I kveld var det godt og kaldt vær, og snøen lyste opp terrenget slik at man på store deler av turen kunne gå uten hodelykt. Den første kilometeren var det ikke særlig mer nyttig å gå på ski, enn på bena. Faktisk gikk vi tregere, men etter å ha passert Trolladalen, kom vi på myrene mellom Krokvassnuten og Såt.

Å gå gjennom grind med ski
Da ble det straks mye mer nytte av skiene. Myrene, som har vært svært våte og vanskelige å forsere, gled vi nå over, med myrgresset stikkende opp mellom skiene. Enkelte plasser var det små vannpytter som ikke var frosne, men med skiene lagde vi personlig bro over disse, og suste gjennom myra på kort tid. På myra fikk vi også se toppen. Og med ski på fint snødekt myrunderlag, var det bare å sikte mot beste veg opp, og glemme stien.

Sjeldent med gjørme på skituppen
Vi fikk en jevn og god stigning mot toppunktet på Såt. Den siste kneika manglet en del snø, og faktisk var det skare her også. Det fikk meg til å tenke på den hovne latteren jeg hadde i bilen, som jeg nevnte med et uhell. Fredrik lo rått av meg igjen, så da viste jeg skiegenskaper og stifinner-skills, og suste mot toppunktet som førstemann. Nede i skråningen hadde Fredrik fått høydeskrekk, da han skimtet den stupbratte skråningen under føttene sine, som ga han kveldens adrenalinkick, og skjelv i bena. Da var det jeg som lo rått av han!

Returen tok vi lenger syd, over Såtemyra, og en ny stigning over Buafjell (238 moh), før vi krysset Steinsfjellmyra og skulle brøyte mot kjente stier. Men Steinsfjellmyra hadde dype bekker og dammer etter 11 mnd med regnvær, så det var råker overalt. Det ble et stort drama når vi skulle krysse en av disse. Hold deg fast, og snurr film:


Etter dette dramaet, var det bare etpar hundre meter igjen til vi så spor av ski, og funderte på hvorfor i alle dager folk går på ski, når det er så lite snø (!!!) Enden var i alle fall vond når vi kom fram til bilen, og kjente at vi hadde brukt muskler, som ikke hadde blitt brukt på lenge....

Når vi til sist så på trackeren, var vi svært fornøyd med å ha laget kunstverket "hund med sugerør""


Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.6 km rundt
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Kupert, myr, noe bratt
Cacher i området: 9 + omegn

<<< Trykk på bildet for å zoome

søndag 22. januar 2012

På hemmelig oppdrag i Storesåtdalen

Isglede i Storesåtdalen
Et nytt prosjekt er i gjære: Jeg har begynt å plassere ut geocacher selv. I dag la jeg ut de tre første cachene i en serie på flere, og tok gogutten med meg på tur. Vi gikk fra barnehagen i Eidsbakkane, Kopervik,  og fulgte lysløypa til krysset til Olavsvang. Det er utbygging på gang i Eidsbakkane, så traséen er litt annerledes fra starten av. Stiene i lysløypa er omhyggelig gruset, slik at det passer for mennesker med alle funskjoner, - til og med venstrehendte. På veien plasserte vi ut den første cachen, hvilket plassering ikke må nevnes. Det var gogutten som fant gjemmestedet, så bare skyld på han.

Etter å ha gått opp de fine grusete stiene til grindahuset ved Olavsvang, var det tid for å ta en sjokoladebit. Den gikk som vanlig fort ned, og vi begynte vandringen ut på myrene i Storesåtdalen. Navnet har sin opprinnelse fra i går, da jeg fant det ut...
Her tenker jeg at det er helt naturlig at dalen ved foten av fjellet Storesåt, heter Storesåtdalen. Dermed tar jeg meg også friheten å kalle myra for Storesåtdalsmyra, og stien for Storesåtdalsmyrsvegen. Merkelig å tenke på at vi gikk ved foten av Karmøys 3.høyeste fjell (115 moh), uten å merke det en gang (!)

Snødekke i Storesåtdalen
Her oppe hadde snøen lagt seg vakkert i terremget, og et tynt lag med is lå i pyttene. Dette ble et forskningsprosjekt for min sønn, som testet i alle pyttene om isen var trygg, mens jeg gikk bak på trygg avstand og ropte "Er du død?" Ved stikrysset på myra la vi ut dagens 2. skjulte skatt, og satte oss ned ved et vakkert tre under åpen himmel, med en stein under, for å gjøre oss av med resten av melkesjokoladen. Freia, selvsagt.

Spoilerbilde
Fra barnehagen og opp til midten av myra hadde vi gått 3,5 km, og sønn undret seg over om det var like langt tilbake, eller kortere. Sant og si undret jeg selv også, og når nesene våre vendte seg mot der det luktet best, vendte jeg stadig øynene på trackeren, for å finne ut om ruta hjem igjen var sammenlignbar.

Vi valgte nå ruta direkte mot Liarlund. Da var det 1 km å krysse over myra, og deretter 300 m gjennom skogen, til vi kom ned til gruset vei igjen, og snart var inne på lysløypa, sivilisasjon og kultur. Vi fulgte veien helt ned til Liarlund, og krysset vestover mot Eidsbakkane, og på den nyanlagte stien.

Eidsbakkane
Tilbake ved bilen kom forskningsresultatet fram: Avstanden via Liarlund var nøyaktig den samme, og vi hadde lagt bak oss omlag 7 km på runden. Har du lyst å finne skattene, kan du lese mer på Gocaching.



Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.7 km rundt
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Gruset sti, skogssti, småkupert
Cacher i området: 9 + omegn

<<< Trykk på bildet for å zoome

fredag 20. januar 2012

Ny funksjon: Zoom kart

Nå tracker goturen turene sine. Trykk på kartet nederst i innlegget, eller på "Gokart", for å zoome ruten vi har gått. Goturen bruker et trackeprogram som heter "Sports Tracker" som bildet er lenket til.
Trackeren finnes både for Apple, Windows, Android og Nokia. Jeg har prøvd andre tracker-programmer, men denne er den desidert beste, mest brukervennlige, og gir flest data.

Bruker du lenken til kartet, kan du med piltasten følge linjene, og finne data fra hele ruta: lengdedistanse, høydemeter, fart, tid, og kaloriforbruk (!)  til forfatteren :-) Her kan du velge mellom satelitt, hybrid, terreng og gatekart.

Dersom du ser noen kruseduller i kartet, er det høyst sannsynlig pga. at vi leter etter geocacher...

(Funksjonen gjelder kart fra goturer som er tracket fra 19.01.2012)


torsdag 19. januar 2012

Kattanakk

Veien fra Djupadalen til Kattanakk
Vi tråler Haugesund for tiden, og finner mange flotte stier og turmuligheter, - og cacher, selvsagt.

I kveld prøvde goturlaget seg på marka til Arka igjen. Sist vi var her, var det mørkt, grått og lite utsikt, mens i kveld ble det en nydelig tur, med mange utsiktspunkter, snø som lyste opp kvelden, og en fin runde via Djupadalen og Kattanakk. Ekstra glad ble jeg da det viste seg at min nye iphone 4S egnet seg ypperlig til formålet, med både tracking gps og geocaching. Og det var ikke jeg som brukte opp batteriet først. Så er det sagt, og det er jeg glad for, det også.

Vi startet fra Bleikemyr, og parkerte ved Solandsbakken barnehage. Herfra gikk vi Austrheimsveien mot Solandsbakken, og opp nærmeste sti. Stien har en middels bratt stigning opp til utsiktspunktet. Det er nok lenge siden vi har gått i bakker, for plutselig merket vi den, selv om det ikke er mer enn 80 høydemeter til første utsiktspunkt (110 moh), over Arkavatnet (25 moh). Kanskje er det geocachingen som har gjort oss i dårlig form. De er alt for tilgjengelige.  Det tok i alle fall 20 min å gå hit, fra parkeringsplassen.

På utsiktspunktet var det utsikt, en fin en, og oppslukt som Fredrik var i geocachen rett her oppe, glemte han hele formålet, og spradet videre på stien, mens jeg stod der i ærefrykt og skue utover Haraldsvang og Ramsdal. Et nødskrik i skogen fikk meg til å pakke hodet mitt sammen og springe etter Fredrik, som var på vei opp kveldens "hardeste" stigning, til Arka (174 moh).

Opp den neste kneika var det brattere. Her spurtet bakkekongen opp, mens langdistanseløperen hang litt etter i motbakkene. Etter 20 minutter til, kom vi til toppen. Arka ligger 174 moh, noe som gir god utsikt over det lave Haugalandet. Det er et bratt markert berg, som er tilgjengeliggjort med trapper, og man kan sette seg på benker ved foten av berget. På folkemunne kalles denne for "Sukkertoppen" fordi den ser ut som et fallos-symbol.

Vi lette etter en geocache her, men nysnøen skapte vansker, og etter at friidrettstjernen Fredrik, som normalt springer en mil i timen, hadde snublet ned noen fjellskrenter, og pådratt seg rygg uten skade, fant vi ut at vi avsluttet søket, og etterlater dette til St.Bernhardshunder. (Dette var ikke noe for løver og ugler.) En liten intern spøk der, altså...

Arka (174 moh)


Etter å ha beseiret motbakker, oksygenmangel, og utmattethet, lot vi som ingenting, og vandret ned bakkene mot Djupadalen. For målet er alltid å gå i ring (!) Det var vakkert med det tynne snølaget, som lyste opp skogen, og i åpnere partier trengte man ikke hodelykt i kveld. Dermed brukte vi tiden til å trene nattesynet, noe som gikk bra, og litt ikke.

Det er gøy å ta snarveier, når man har GPS, og i kveld kortet vi av ned til O-hytta i Djupadalen, der vi fant både sti og skogbunn.

Nede i Djupadalen går det brede grusveier som bare egner seg til ben, sykler og 4-hjulstrekkere, for de som er heldige og har det. Vi fulgte stien opp til krysset, der veievalget i kveld var enkelt. Vi fulgte stien til Kattanakk, - omlag 1 km, og plukket opp en cache bak de "trengendes hus", eller "dassen", på dialekt.

På vei ned den lange bakken til Bleikemyr, fant vi en Geocache-refleksløype oppe i lia, og fulgte den inn i tett skog, der en cache var gjemt litt ovenfor avgrunnen. Deretter var det bare å gå til bilen, der Fredrik spanderte på en Eplemost, og vi var godt fornøyd med nok en fin aften i Haugesundsmarka.



Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.7 km rundt
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Gruset sti, skogssti, bratt mot toppen,
Cacher i området: 8 +++

<<< Trykk på bildet for å zoome





søndag 15. januar 2012

Risabrekka

Utsikten på Risabrekka
Goturlaget fortsetter jakten på grønne lunger i Haugesund. I dag var vi på Austrheim, som en fortsettelse på turen vi hadde gjennom Haraldsvang-området. I dag var det topptur i gjære, med sikte på Risabrekka. Stistart er 200 meter opp Kattanakkvegen fra barnehagen. Det så ut til å være en gruset sti, men et svært fuktig år, har gjort selv disse stiene bløte. Likevel var stiene pent opparbeidet, med plankebruer.

Rett oppi der, fant vi en cache, og søkte videre mot toppen. Når man går fra Kattanakkvegen, er det den lengste ruta til toppen (Utsikten, på folkemunne). Stiene var fine, med plankebruer over de våteste områdene. Mot slutten er det en bratt  stigning til toppunktet. Og plutselig er man der, og jubler over nok en bestigning:


Under benken er det en skytestilling fra mindre hyggelige tider, da mokkamenn var mokkamenn. Noe vi diskuterte på veien ned. Imponert over en fantastisk utsikt over nordre Haugesund, glemte vi nesten skattejakten, men i siste liten, fant vår peakmaster ut av det, og vi plukket frem cachen i Henrys lekeområde.

Turen ned tok vi raskeste vei, rett ned i Austrheim - boligfeltet, og havnet nok en gang i en hage, siden vi siktet ned, og ikke litt bortover.

En kjekk tur for familier i alle aldre, som kan tas etter middag...


Tid: 1t rundtur
Distanse: ca.3 km rundt
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Gruset sti, skogssti, bratt mot toppen,
Cacher i området: 2 +++

torsdag 12. januar 2012

Haraldsvang


Goturlaget er for tiden på jakt etter grønne lunger i Haugesund. Det er mange av de, og med variert størrelse. Nocturen gikk i kveld fra Haraldsvang, der vi parkerte ved Røyrvatnet. Hit kommer man ved å kjøre til ishallen osv. 

Vi vurderte straks å bruke min fantastiske 4-hjulstrekker opp i gjennom området, men slo det like fort fra oss. Derimot ville det ikke ha vært dumt med sykkel. På denne turen var det selvfølgelig en motivasjon i seg selv å finne cacher.

Vi gikk med lette ben langs Røyrvatnet, og Fredrik var noe forvirret, og forvirret meg, på tross av min nyfikenhet og enorme interesse for området. Etter noen hundre meter var vi kommet til stidelet ved Skeisvatnet. Det er mange vatn her, så at Fredrik ikke fant ut av det i mørket, er kanskje ikke så rart. Han fant ut av det etterhvert, da, etter 1 minutt (!) Heldigvis hadde vi skattene å navigere etter. Første skatt lå på selve Haraldsvang (Vangen på folkemunne). Dette er et nydelig parkområde, med lekeplasser, benker, paviljong, bord, og en liten restaurant. Kjentmannen kunne fortelle at dette er en populær plass om sommeren. Kafeen her serverer tom. middag og vin på sommerkveldene. Det er visst bare Karmøybuer som ikke vil vedkjenne seg den.

Etter å ha måpet i 5 sekunder, fortsatte vi vår ferd inn gjennom den vakre skogen, og siktet oss mot Urdadalsvatnet. På vei hit skulle vi passere Elvegård, der en kvern stod i 300 år. Vi var mer begeistret over plassen her, enn cachen som vi ikke fant, men roet oss kraftig ned, etter å ha oppdaget en kulturhistorisk perle.

Videre gikk stien på kryss og tvers. Vi gikk stort sett på kryss, og diskuterte rett med galt, og kommenterte i stadighet den siste loggen, der det stod beskrevet om cachen som "den lille rakkaren". Dermed ble "rakkaren" en rød tråd i resten av kveldens samtaler, mest til irritasjon, men litt ikke.

Vi fant; - fra godt opparbeidete stier, til de mer forglemte, - til de helt gjengrodde stiene, som verken hadde forklaring eller unnskyldning. Og plutselig befant vi oss ved det vesle smale Urdadalsvatnet. Det er mye gjengrodd i området, men når jeg tenkte meg om, så jeg bilder av gamle dager, da området sikkert var langt ut på landet, og folk jobbet med fe og ve.

Etter denne visitten, tok vi oss tid til litt caching på Austrheim, og gikk opp til akebakken ved Skeisvoll. Rundturen ble komplett ved å gå ned hovedstien tilbake, gjennom skogen mellom Skeisvatnet og Arkavatnet. Lite visste jeg at vi gjorde det, før jeg kom hjem og studerte kartet ...

Tid: 0 - 2t
Distanse: ca.8 km på kryss og tvers
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti
Cacher i området: 8 +++

torsdag 5. januar 2012

Måneskinnstur i Førre

Det hadde akkurat fått blåst fra seg, da goturlaget satte seg i bilen og dro til Førresdalen i Tysvær. Målet var å knekke en rekke mysterier i form av cacher.

Vi startet fra Førre terrasse, og gikk den pent opparbeidete stien mot Gjertrudskjeen, hvilket navn ikke skal nevnes, men der det ligger en grillhytte. Vi hadde vært her på cachejakt i jula, og hadde da oppdaget at det fantes et fjell med god utsikt, rett oppi der. Dermed ble hovedmålet Helgelandsfjellet (219 moh).

I 2009 ble det gjort en stor dugnadsinnsats av Førresdalen velforening, med plankebroer og rydding av sti. Dette var noe goturlaget nøt godt av i kveld. Vi gikk opp mot den første toppen vi hadde sikt til i månelyset, og fikk fort en nydelig utsikt over Førre, men på toppen var vi ikke. Så da var det bare å tenke "rett over neste topp".

Vi siktet mot den neste toppen vi så i månelyset, og fikk raskt oversikt over fjellet, men på toppen var vi ikke. Så da var det bare å tenke "rett over neste topp". I tillegg viste mobilene våre at det var et stikryss, og en cache beliggende rett i nærheten. Vi gikk dermed ned i et lite dalsøkke, og tapte 3 høydemeter. Der nede i stikrysset lette vi etter en cache, og fant den ikke før den ble funnet. Vi så en bakke foran oss. Så da var det bare å tenke "rett over neste topp".

Opp bakken gikk vi, mens vi stadig ledet samtalen inn på det fantastiske lyset månen ga i kveld. Vi var også inne på samtaler om at det ikke var lyst nok til å se detaljene, og at det fantes en cache til rett oppi der. Oppe i bakken fant vi dagens cache nr.2, men på toppen var vi ikke. Så da var det bare å tenke "rett over neste topp".

Det skulle vise seg å være 200 meter til toppunktet på 219 moh. Da vi kom til topps fikk vi nydelig utsikt over både Førre, Aksdal, Frakkagjerd, Grinde, og så også lysene i Haugesund og på Karmøy. Foran oss var det bratt. På siden av oss var det bratt, og vi fant fort ut at dette fristet til å ta den bratte stien ned til Førre terasse, i området med en angivelig vekstvillig eik. Etter at Fredrik nok en gang fant frem cache, med sin superlykt, startet vi stien og klatringen mot "området rundt eikå".

Denne stien var kanskje enda bedre opparbeidet, med steintrapper ned de bratte liene. i området rundt eika, var det et bratt skar, der det ble litt ekstra klatring, og nede ved eika, åpenbarte det seg en eik, som stod midt i en fjellsprekk. Et spekulært skue som ga ettertanke etter tankene.

Cachen her passerte vi "glatt" og det gjorde ikke så mye. Dette er et område vi vil tilbake til på dagtid. Et fantastisk terreng, snaut, med snev av høyfjellsfølelse, og morsomme klatrepartier, i alle fall i månelys...

Takk til velforeningen som har gjort dette området tilgjengelig. Det er verdt det!


Tid: ca.1,5t. rundtur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: skogssti, bratte partier
Cacher i området: 4 +++


søndag 1. januar 2012

Nedre Buadalsvatn

Mot Trongkleiva
Etter mye geocaching i jula, de fleste nær vei, var det etterlengtet med en lengre tur i marka. I sommer var goturlaget på vandring fra østsiden av Karmøy, via Vaulen, Rossafjell og Nedre Buadalsvatn, og stemplet dette området som Karmøys vakreste. Nå var det lagt ut en geocache i området, og jeg startet året med en tur opp dit. Litt nysgjerrig på nye stivalg, forsøkte jeg meg på en annen rute. Jeg gikk vestfra, og litt lenger sør enn den vanlig ruta.

For å finne den vanlige stien mot Kinnebu, Rossafjell, og videre inn i marka, kjører man inn fra rv47, inn Grindhaugvegen, og deretter til høyre ved Myrdalvegen, og følger vegen inn til stallen som ligger nær skogkanten. Her parkerte jeg også i dag, men jeg tok et alternativt veivalg.

Jeg fulgte stien mot Kinnebu, men tok av til høyre ved skogkanten. Her fører grusveien til Ådland, men dit skulle jeg ikke i dag. Jeg lette derimot  etter en måte å komme meg til Trongkleiva, der det lokale kartet viste en sti. Jeg gikk over jordet, og kom inn på en gårdsvei, som førte meg til en hytte og inn i en skog. Etter å ha fulgt brukne grener en stund, måtte jeg finne frem GPS, for å finne ut om jeg gikk i retningen jeg ville. Jeg navigerte meg ut av skogen, og kom til en myr og en bratt fjellknaus.

Trongkleiv
Jeg var ikke langt fra hovedstien, men ville gjerne finne leden til Rossafjell, hvor det er et stidele.  Men som vanlig, hadde jeg gått kortere enn forventet, så i det jeg krysset østover, og opp knausen, så jeg Kinnebu noen hundre meter i øst.

Jeg satte kursen sørover igjen, over noen bergknauser, og kom til en våt myr, som jeg ikke kunne krysse. Dermed havnet jeg i vill skog igjen, og prøvde å komme meg frem på suatråkk og andre dyr med pels. Dette var ingen suksess, og jeg havnet til slutt på hovedstien, noen hundre meter nord av Rossafjell.

Buadalen, med s.Sålefjell i øst
Dermed ga jeg opp jakten på den alternative ruta, og startet jakten på Karmøys siste geocache. Jeg gikk hovedstien ned til Buadalen, og i det øyeblikket jeg skulle lete etter cachen, passerte et par med velkjente nick, og fant cachen foran øynene mine.

Videre fortsatte jeg turen ned i Buadalen, på grove stier, der man må forsere både bekk, våte partier og noe røys, langs det langstrakte Buadalsvatnet. Derfra over heia til Vaulen, og kjerreveien mot Åkra.

Bratt kleiv ved Speiderplassen
Et stidele fristet meg, denne alternative dagen, merket "Speiderplassen". Denne leirplassen ligger langs hovedstien til Kinnebu, så jeg satte meg i respekt og gikk i villere mark. Dette er en fin sti gjennom et lite dalføre, med knauser på alle sider, til man kommer til en bratt fjellskrent, og man an gå ned kleiva inn i skogen og ned til hovedstien. Vakkert er det, og tilbake til bilen kommer man. Det er vanskelig å gå seg vill i Karmøymarka...




Tid: ca.2t. rundtur på hovedstien
Distanse: ca.8 km
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: grusvei, skogssti, noe ur
Cacher i området: 10 +++