Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 9. april 2008

Skjørestadfjellet og Flatafjellet

Skjørestadfjellet
En vakker dag ble til nydelig kveld, mens jeg vandret fra Gramstad over Skjørestadfjellet, en alternativ rute, denne gangen. Med god tid og kafe i sekken spaserte jeg nok en gang fra Gramstad i Sandnes, og tok til høyre ved Revholstjørn. Jeg har virkleig forelsket meg i disse små toppene, som er så lett tilgjengelige byen.

Opp i bakken mot Skjørestadfjellet (342 moh) er det en markant stein, som inen enda har fjerna. Så den ligg nu der (!) Videre over kammen, får man stupet i vest, og kammen vender nedover igjen. Da føler man at man er i fjellet...

En bratt nedstigning gjennom skog, til man ender ned på Dalevatn, og kan fortsette nedover i dalen til....Dale. Jeg ville det annerledes denne dagen, og tok nok en gang til høyre, opp den urete bratte lia og gjennom dalen mellom Flatafjelet og Lifjell. Nå så jegsolnedgangen der den burde være, og tok så nedstigningen forbi tjernet rett der oppe, ned langs bekk og bakke på svaberg, før man går den drøye stien i skråterreng til Dale.

Solnedgang der den burde være
Opp fra instuisjonsbygningne går en mindre opparbeidet sti langs kraftledninger, opp lia til Dalsnuten, og den gode stien på grusvei tilbake til parkeringen. Nok til å bli sliten av, og nok til å kjenne natur, opplevelser og friluftsrusen i hodet.