Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. februar 2012

Dalsnuten


En helgetur i Stavanger / Sandnes fristet til en topptur i gamle trakter. Jeg og godama tok turen opp til Gramstad, nord for Sandnes, og gikk målbevisst til toppen der en ser alt. I tiden da jeg bodde i området, var Dalsnuten den første og beste toppturen jeg gikk. Derfor var det naturlig å by på nettopp denne toppen.

Dalsnuten er et svært populært turmål for folk på Nord-Jæren, og det har i senere tid blitt etablert en DNT-kafe / hytte, som byr på familiære aktiviteter, ved Gramstad. Fra Gramstad finnes det flere turalternativer, og dagens mål er den mest familievennlige.

Godama ved Gramstadtjørna
Vintersola lå lavt over landskapet, og viste Gramstad fra sin beste side, da vi vandret fra parkeringen og inn disse fine grusete stiene. Vi tok raskt av ved Gramstadtjørna og gikk nordvest mot Dalsnuten. Toppen er synlig hele veien, og gir god motivasjon. Ikke er det spesielt langt heller, med sine knappe 2 km til topps.

Mot Dalsnuten
Vi nøt dagen og synet av Revholstjørn (Rævhålstjørn) i det vi gikk over det myrete terrenget i retning toppen. Ved foten av fjellet var stien oppdelt i flere retninger, så vi så på folk med lavmælte sko, og fulgte disse.

Fra nordvest "enden" av "Revholet" blir det bratt, men stien går i slynger, så det er i grunn ikke anstrengende på denne siden av fjellet.

Etter å ha gått i goturtempo en halvtime, var vi på toppen av Dalsnuten 323 moh, og kunne se hele Nord-Jæren, mot Kvitsøy, Karmøy og Bokn, og silhuetter av Ryfylke.

Men aller mest var vi nok opptatt med å se hverandre, og da var det like godt å plukke opp en cache på veien ned, og gå den andre veien, i den nordøstlige delen av "hålet". Herfra vandret vi lett ned de grusete veiene til parkeringen igjen. En kort, men god tur...

Revholstjørna

Tid: ca. 30 min. topptur
Distanse: ca.2 km hver vei
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: grusvei, skogsstier, grusveier, bratt mot toppen
Cacher i området: 2 + omegn

fredag 24. februar 2012

Utsira øst


Det er andre dag på vår ekspedisjon på Utsira, og i dag går turen på øyas østliga halvdel.

Etter en god natts søvn, og en fin morgen med egg og bacon, tar vi med oss lette sekker og setter i gang vandringen nordover. Det er Trollstien vi nå skal gå. Ikke en lang sti, men en lengre tur, skal det vise seg.. Først går vi til "friluftsbadet" i Nordevågen. Her er det satt opp en hytte dekket til av fiskekasser. Et kunstverk, vil noen si.

Friluftsbadet
Vi plukker opp noen cacher her i Austremarka, og beveger oss i goturtempo til Vidsyn, der det er vidt syn, og en stein på størrelse med seg selv.

Vidsyn-steinen
Bergformasjonene i øst er mye glattere og polerte enn i vest. En kjentmann vi traff i går mener dette skyldes at vestsida stod under vann i istiden, mens østsida ble polert av isbreen. Etter sigende skal kanten av isen ha strukket seg midtveis på Utsira, og kanskje skyldes de store forskjellene på bergene akkurat dette...?


Vi passerer er myrlendt dalføre og noen fine steingarder, og trekker oss stadig østover. Vi går videre mot Måbjør, der kultiveringen viser sitt ansikt, med to vindmøller og et forskningsprosjekt med hydrogen, som det også finnes nok av her ute i vest.

Vindmølleparken ved Måbjør
Fra Måbjør går vi videre sørover, med et stort havområde som skiller oss fra Karmøy og fastlandet innafor. Havbruset er tydelig her ute, og med laber bris tar vinden godt i det lave landskapet. Det er kjørbare veier fra Måbjør og til Tressvik, der vårt neste mål er.


Josefshålå har en enkel historie å fortelle. For her gjemte Josef seg. Men vi er mest preget av nærheten til havet, når vi klatrer bergene ut hit. For havet slår nådeløst mot bergene, og vi er glade for at det ikke blåser mer...

Vi går nå vestover, gennom Austrheim og til Sørvikvågen, der vi plukker opp en godt gjemt cache, og vender nesa nordover igjen, denne gangen mot Hovland, og utsiktspunktet ved Loshytta på Børgjet (Berget, vil kanskje noen si) Her får et nytt vidsyn.

Sørvikvågen
Loshytta på Børgje
Tiden nærmer seg fergeavgang, og vi går i jevnt tempo via kommunehuset og like opp til Nordvikvågen, der en dønnete tur venter oss inn til Haugesund igjen. Eller for å vise det på en annen måte:




Rundtur Utsira øst
Distanse: ca.12 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Flatt,  gode stier og veier
Cacher i området: 15 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

torsdag 23. februar 2012

Utsira vest

Utsira fyr
...og det sier jo seg selv. Men faktisk stemmer overskriften, i all sin nøyaktighet. For selv om Goturens vinterekspedisjon gikk over hele øya, tok vi bare en himmelretning om gangen.




Vinteren så ut til å miste taket, da det i Rogalandstraktene var meldt kraftig regnvær, rasfare og utrivelig. Men på Utsira trenger man verken å tenke på snødybde eller farge på smørning, så da tok vi like godt turen hit. Det var i tillegg 23 geocacher som skulle finnes, og selv for en erfaren Utsira-ferdamann, hadde jeg selv 20 å finne.. Dermed ble det som i de gode historiebøkene: "I vesterled på skattejakt!" Skattene kan du lese om her

Det er lite trivelig å ta båten over til Utsira, for folk med lettere allergi mot sjøsyke, så Fredrik hadde det ikke så godt, stakkar. Men i havn, var humøret på topp, og magen hadde snudd seg i riktig retning. Vi "sjekket" inn på DNT´s flotte hytte i Nordvikvågen, som jeg hadde beskuet i høst. Etter litt romstering i rommene, inkl. forbauselse, tok vi sekkene på ryggen og startet rundturen i vest:


På kartene under finner du tuen vi tok, todelt (pga. tekniske problemer)
(Trykk på kartene for å zoome)

DNT - Gullberg - Utsira fyr: Tid: 1t
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Flatt,  gode stier og veier
Cacher i området: 5 + omegn



Vikingløypa - Sørvikvågen - DNT: Tid: 2-3t
Distanse: ca.10 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Flatt,  småkupert, gode stier og veier
Cacher i området: 11 + omegn


tirsdag 21. februar 2012

Stiklevatn

Stiklevatn
Det var et håpløst lite vinterlig vær i vinterferien, mye regnvær, men likevel gløtt av sol denne dagen, da jeg tok turguttene Tobias og Joachim med på tur, for å legge ut noen geocacher langs "Karmøymarsjen" Turen gikk fra Burmaveien på Karmøy, der hvor veien ligger høyest, ved en veiviser til stiene. Her går det an å parkere med bil. Vår rute gikk nordover herfra. Med to motiverte skolegutter trasket vi over de ny-opptinte stiene mot første stoppested, og gjemmested; Kristians plass. 

Det var svært vått i stiene. Fra turen jeg gikk her, høsten 2010, husket jeg at det var store myrområder her, så jeg var spent på om stiene var for våte for oss i dag. Men guttene var godt skodd, og jeg dreit vel egentlig i det, så når vi fikk bekreftet mistanken, vasset vi oss gjennom stiene likevel. 

Det er 1,5km til demningen, brua og rasteplassen "Kristians plass" ved Stiklevatnet. Her gjemte vi dagens største skatt, kokte oss vann til kakao og kaffe, og nøt solskinn og vindstille, som vi ikke har vært bortskjemt med i år.


Etter en kort rast vandret vi videre nordover langs Stiklevatn. Dette er et flatt parti, med største høydeforskjell på 25 meter, over små slakke høyder, og grunne vide daler, og delvis ned til vannkanten. 

Flatt myrområde ved Stiklevatn
I en av disse vikene gjemte jeg dagens andre cache og fant frem noen motiv.  


Dagens mål var nordenden av vatnet, som kalles Vaulen, og sikkert er det også. Vatnene her oppe er nemlig regulert til drikkevatn, så det forundrer meg ikke om det en gang var flere mindre vatn. Terrenget tyder hvertfall på det. 

I nordenden av vatnet blir terrenget mer kupert, og stien ledet oss gjennom et lite skogholt, før vi klatret opp på et berg ved Vaulen, og rastet der. Her kokte vi oss havregrøt, gjemte dages siste skatt, og dro hjem igjen. Det ble totalt en rute på 7,5 kilometer, og var perfekt for en dag ute, i familiære forhold... 

Vaulen

Tobias og Joachim lagde en reportasje av turen:


Tid: 2t t/r
Distanse: ca.7,5 km t/r
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Flatt, delvis våte stier
Cacher i området: 3 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

mandag 13. februar 2012

Is og vatn rundt Aureivatn

Fredrik leker Jesus
Forrige mandag var goturlaget på en lang kveldstur rundt Tistreivatn, og fikk øye på Aureivatnet, rett der i vest, på slutten av turen. Dermed var neste rundtur allerede planlagt. Det er et nært, men lite utforsket område, fra goturlagets del.

Vi parkerte innerst i Aureidvegen, etter å ha brukt den nye fine fantastiske firhjulstrekkeren (skapt for norske forhold) som amfibiebil, gjennom et stort vannhøl/tjern langs vegen. Den funket på 30 cm vanndybde. Tøft!

Fra vannpumpestasjonen var det glattis, og vi måtte bruke benmakt (!) for å komme opp den lille bakken. Det var atskillig mørkere i kveld enn forrige uke, så hodelykter var en nødvendighet i kveld. Fredrik hadde utstyrt seg med gamle orienteringskart, og jeg skrøt hemningsløst over de gode satelittbildene jeg hadde på min iphone. Stien ble bekreftet "lett funnet", i det vi delvis gikk, delvis skled oss gjennom skogholt og langs vannkanten i vest, mot sør.

I den sørvestlige armen av vatnet, er det plasser en "steinrygg", som fungerer som sti, tvers over vatnet. Det var ikke overraskende at vatnet hadde flommet over veien, slik at leden vår lå 10 cm under vann. Men spennende var det. Fredrik hadde best lykt, og selv med dårlig dybdesyn, plasserte han ben for ben på de steinene som så ut til å ligge høyest. Det var 20 adrenalinskritt over til andre siden, og ikke helt tørrskodd. Langs bragden hadde vi Besseggen i tankene og skoene som vanntank. Dette skulle vi klare!

Å gå på vannet
Etter kveldens klimaks, gikk vi i vant terreng, på stier i vekselvis myr, skogholt og lave berg, godt skiltet i alle retninger vi kjente navnene på, - helt til vi så Tistreivatnet i øst, velkjent fra forrige tur. Snart fikk vi også gjensyn med Aureivatnet, der vi skulle fortsette turen i nord og vest, fra et stidele rette der borte.

Etter et umerkbart stidele, var vi ved Brekkedemningen, der vannet fløt overivrig over sine egne bredder, og stien nedenfor så våt ut. Fredrik lot seg lokke av vassingen nedentil, mens jeg vasset gjennom strømmen på selve demningen. Vi fikk Besseggen i tankene osv....

Det var en fin liten sti langs vestsiden av vatnet. Sjelden småkupert og i stadig nye omgivelser, som frister til gjentakelse på dagtid. Etterhvert var det mer skog enn vatn vi så, og nye stideler å forholde seg til. På det siste stidelet inne i skogen så det godt nedtråkket ut, og med gode plankebroer over myrer og småpytter. Vi så også spor etter folk som hadde gitt blaffen i brua, og hadde gått ved siden av. Rart men veldig macho. Snart var vi ved pumpestasjonen igjen, og konkluderte med en fin tur, og et pent "trackerbilde":


Tid: 1,5 t rundtur
Distanse: ca.5 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert
Cacher i området: 2 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

søndag 12. februar 2012

Buavassdalen

Buvassdalen
Med hodet full av gledelige tanker, solen skinnende i hjerte, sinn og himmel, dro goturlaget ut på tur i et vinterlig og påskelig karmøylandskap, mot Buvassdalen, - på hemmelig oppdrag...

Det var blå himmel, varmegrader, med vinter i nordvesten og et vakkert, men beskjedent snødekke på bakken. Starten gikk fra Stokka, gruveveien, og mot S.Sålefjell. Fra parkeringen på Stokka er det en fin grusvei opp til det vesle gruvefeltet. Men man skulle lenger enn dette. Lenger enn langt, så turen gikk videre opp  til S.Sålefjell, hvor utsikten er fantastisk ut over det ganske Karmøy.

Videre fra S.Sålefjell gikk turen nedatt til Sålefjellsvatna, hvor både sollys og snødekke ga et magisk øyeblikk for øyne, tanker, drømmer, krig og kjærlighet. Isen hadde sprekker, og rennende vann strømmet erotisk fra åpning til åpning.

Smelting kl.1404

Det er hundre meter mellom vatna, og bekken imellom er lett å forsere, før man fortsetter opp i noen små treklynger, og opp til haugene over Komledalen. (Komledalen!???) 

Vestre Sålefjellsvatn
Når man kommer opp i høyden, ser man Komletjørn i øst og Øvre Buadalsvatn i vest. På dette punktet gjemte jeg en geocache under et ensomt tre, som stod der med kjæresten sin; steinen, og ikke var ensom lenger. For de var vakre de to, der de stod der sammen i varmen fra solen, med hele verden foran seg... Karmøy, i det minste...

Treet og kjæresten; steinen

Videre gikk turen over haug, myrer, flere skogholt og opp den trange passasjen til demningen mellom to vatn. Den trange dalen lagde en sklie, som bare slapp frem overflødig vatn fra Stiklevatn. Resten ble tatt vare på omsorgsfult, med alle haugene som favn. Her oppe, på det vakre punktet, plasserte jeg dagens andre geocache. Deretter gikk turen hjemover, denne gang med tracker...

Stiklevatn / Vaulen

Tid: 3 t tur/retur
Distanse: ca.10 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert, delvis bratt
Cacher i området: 5 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

mandag 6. februar 2012

Rundt Tistreivatnet

Tredemningen ved Tistreidvatnet
I kveld gikk goturlaget en lengre runde enn forventet. Fredrik var rent sjokkert etter at jeg opplyste om tidsbruken til den første og kjente distansen fra Brekke til demningen ved Tistreidvatnet. For goturen i kveld var lagt rundt hele vatnet...

Vi vasset i grøtsnø opp til tredemningen, på en liten halvtime, og det var alt vi kjente til leden fra før. Nå skulle vi på ukjente stier helt til Vaulen, der sti krysser sti, og skog krysser...skog. Vi vasset videre i grauten, og kom inn i tett skog, men med fine stier.

Eneste ankepunktet var at kartet bare viste rundt 10 trær inne i skogen, mens vi telte hundrevis... Lenger inne i skogen ble stiene dog våtere og våtere, men vi ga oss ikke før vi så en innsjø-lignende dam sperre hele leden vår. Da tok vi en skjebnesvanger avgjørelse: Å ta de 10 tunge høydemeterene opp mot Brekkevasshøgda. Vi kavte og strevde i 3 minutter før vi var på fjellkammen, og jeg satt til og med fast skoen under en sten (!) Stort drama der, altså.

På bakketoppen var Fredrik observant, og oppdaget dyrespor. Han pekte på et av de, og lurte fælt på hva det var. Jeg svarte så godt jeg kunne, etter lang erfaring i fjellet, og med en ubestridilig interesse for dyreliv: "Harespor". Fredrik blaffet til, og sa: "Men harer har da ikke bare 3 ben!" Vi grunnet på det i saktmodighet, i det vi gikk sørover....

"Åkrakartet"
Men DER! var vi rett ved en stupbratt kant, og det var langt ned; - rundt regnet 10m. Vi tok frem GPS, og fant ut at vi hadde tatt en omvei oppe på høgda. Gå fra stien er sjelden suksess for oss.... Der måtte vi klatre ned igjen gitt, og det skjedde med stil, i stor fare for brake i øynene og det som verre var; -barnåler i trusa...

Ned fra skrenten kom vi likevel, og gikk østover mot stien igjen. Nå kom vi snart til et vakkert dalføre (for vi kunne se uten hodelykt, nemlig). På "Åkrakartet" vårt stod det "Jerikodalen". Det var altså her Josva og de 7 dvergene gikk i ring til fjellet falt ned (tidligere kalt Dovre)...
Dalen hadde små kuperte fjellhøyder, og frister til gjentakelse på dagtid. Men vi måtte videre. Kvelden nærmet seg natt.

Forbi Jerikodalen, kom vi over en høyde der stien var like usynlig som sola. Fredrik gikk i sitt favoritt-terreng, og bakkebeina mine ble hengende etter, med en smule skepsis. Men etter enda en høyde var vi på kjente stier over Buvassdalen, og gikk i retning Vaulen; østover.

Ved Vaulen fant vi spor etter mer dyreliv. Det var damespor i snøen, og enkle som vi var, fulgte vi disse. Fredrik var fortsatt overbevisende i gange, mens jeg slo gjennom med min skepsis og mante frem en kritisk kommentar. Vi var på vei mot Aureidvatnet, og ikke langs Tistreidvatnet, som ønsket. Dermed ble det en brøytetur igjen til vi havnet på en delvis gjengrodd sti nordover igjen.

Langs denne stien var det vakkert, og også her fristet omgivelsene til dagstur. Vi gikk i vannkanten, og hadde sikt over det småkuperte landskapet på andre siden av vatnet. Etter en stund kom vi til en fin liten bukt, med knudrete fjell som så 10 ganger høyere ut, enn de var. Men vi måtte videre. I det smaleste sundet av Tistreidvatnet, tok vi av mot vest, og retning Austreidvatnet; - denne gangen på rett sted. Vi fulgte steingarden, og håpet på at dette var stien. Det tok heller ikke lang tid før vi var på en langt bredere og tydeligere sti, som førte oss tilbake til Brekke; 3 timer etter start, og veldig nært midnatt....


Tid: 3 t rundtur
Distanse: ca.8 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert
Cacher i området: 3 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

torsdag 2. februar 2012

Vinterlig Melstokkerunde

Vinter på Melstokkevatn
I dag dro jeg rett fra jobb til Melstokke, hvor jeg gikk en ring rundt Melstokkevatn, for å legge ut 2 geocacher. Det bar preg av kuldegrader, og isen hadde lagt seg godt på vatnet. I tillegg fikk jeg et beskjedent snøfall, på turen rundt, men ikke nok til å lage skiføre....

Isbelagte stier
Det var isbelagt i våte partier av stien. Det er godt å gå på hardt underlag, etter et gjørmete turår. Jeg spaserte "Karmøymarsjen" inn til en fin rasteplass i nordøst-enden av vatnet, og gikk videre nord og vest, og deretter sør "Sålefjellsmarsjen", der bare stien skiller Melstokkevatn fra Oskreivatnet.





Stien mellom to vatn
Videre gikk jeg retning Sålefjell, og tok nordøst igjen fra stidelet ved Bolleshaugane.  Deretter tilbake til gruseien, og ned til startpunktet ved Stokkastrand skole.

Turen rundt tok ikke mer enn halvannen time, akkurat passe til ettermiddagstrim, for å få arbeid ut av hodet, og luft inn. Ikke anbefalt for de som ingen tanker har, for lufter du deg på tomt hode, blir du fort bare en skalle...

Turen er en fin korttur både for trim, familieturer og caching, og plassene hvor skattene er gjemt, er bedre beskrevet på Gocaching.


Tid: 1,5 t i greit tempo
Distanse: ca.7 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Grusvei, gode stier, kupert
Cacher i området: 4 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome