Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 24. desember 2011

Juletur i Moksheimskogen

Soloppgang i Moksheimskogen
Det var en vakker julemorgen som slukket sorgen med soloppgang og opplett, da jeg spaserte i skogene på Moksheim, og lette etter geocacher. Jeg startet fra travbanen, der det går turstier inn i alle retninger. Det er et nettverk av stier, som jeg ikke tullet meg bort i, men jeg fikk oppleve solstrålene i skogen og is på Moksheimvatnet før cachejakten fortsatte...

Moksheimvatnet

tirsdag 20. desember 2011

Karmøys høyeste

De fleste forbinder Søre Sålefjell med Karmøys høyeste fjell. Det stemmer, om man bare tar med øya.

Dyrafjellet, derimot, som er Karmøy kommunes høyeste fjell, har vært samtaleemne i goturlaget, i flere uker. Fjellet ligger på fastlandssiden, i et hjørne mellom Haugesund og Tysvær kommune, og alle karmøybuer er lykkelig over å ha karret til seg nettopp denne toppen :-)

Men slik så det ikke ut. Her var det verken parkeringsanvisning eller skiltet til toppen. Faktisk hadde vi store problemer med å ense noen sti. Riktignok var det noen cm med snø, men sti kan jeg ikke tenke meg at finnes her. Vi fant likevel en grind, og vasset oss oppover, gjennom snødekt gress, snødekte braker, snødekte glatte berg og snødekt luft, til vi hadde gått i 10 min(!) og var oppe ved masta.

Vi gikk opp på toppen rett ovenfor, i tro om at vi var på Karmøys høyeste punkt, 171 moh. Så fant vi cachen, og vasset ned igjen. Der traff vi eieren av garasjen, en hyggelig mann i sin alder, som syntes det var helt greit vi parkerte på tomta hans. Han fikk lov å skryte av at han hadde det nesthøyestliggende huset i kommunen. Vi ble mer og mer sympatiske, spesielt når vi oppdaget at vi hadde satt ny rekord. I effektiv gangtid hadde vi totalt brukt 19 min på turen. Goturlagets raskeste!

Kvelden var ennå ond, så vi cachet 5 cacher fra bil i Førresfjorden, før vi gomlet i seg Fredriks hjemmelagde kransekake i uvanlig fasong, og dro hjem, litt mer frosne enn normalt.

Når jeg kom hjem oppdaget jeg at, på tross av at vi aldri har vært høyere oppe i Karmøy kommune, hadde vi ikke vært på den høyeste toppen, da den ligger etpar hundre meter lenger vest. Så en tur til blir det nok opp hit....


Tid: ca.20 min. tur/retur
Distanse: ca.1 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: myr, braker, berg
Cacher i området: 1 

torsdag 15. desember 2011

Grønn lunge i Haugesund

Storasundfjellet (144 moh) i Haugesund, må vel være det nærmeste man kommer begrepet "grønn lunge" i Haugesund, da det er en liten mark, og et bratt fjell som ligger der mellom bydelene Rossabø og Skåredalen. Urørt mark for goturlagets del, og med slitne lærerhoder og trøtte kvelder, var det godt med en kort luftetur i kveld. Vi gikk fra Brakahaug skole, som ligger rett ved de store kjøpesenterene på Raglamyr. Her fikk jeg nok en gang briefe med min nykjøpte 4-hjulstrekker, for veien til skolen er både grusete og humpete, med enorme vannpytter, om man får lov til å overdrive.

Fra skolen går det lysbelagt sti mot Rossabø, og inni her en plass er det bare å ta av mot venstre og følge stien til topps. Det gjorde vi ikke. Derimot tok vi flere ganger, alt for tidlig til høyre og venstre og havnet i så tett skog at vi måtte snu, så bratte fjellvegger at vi måtte klatre ned igjen, og så gjørmete gjørme at vi ikke trengte å gjøre noe videre med det...

Det beste var å holde seg til stien. Og det gjorde vi helt til vi kom til topps, og fant rester av en varde vi mente måtte være 144 moh, før vi fortsatte litt nordover for å finne en cache på nordenden av fjellet.

Her var det nydelig utsikt over hele Haugesund, fra Gard til Rossabø, og Storasundet å tydelig rett utenfor, og koblingen med navnet på fjellet var komplett.

Her begynte letingen etter en cache, og Fredrik imponerte stort med sin gode hodelykt, som sist. Jeg derimot så såvidt bakken med min billiglykt, og plutselig skled jeg, og falt ned en skrent, skrapte opp leggen og sa "au", treffende nok. I det jeg haltet med oppover igjen så jeg en skyttergrav, og begynte å leke med skyggegevær (AG3) mens Fredrik fortsatt tok oppgaven seriøst, og fant cachen rett oppi der. Hintet sa "rosa bjørk" (!?) men her var alt i svart hvitt i kveld.

Oppe ved utsiktspunktet er det en bratt fjellvegg, og man ser rett ned på hustakene 100 meter lenger nede. På nedsiden av fjellveggen fant jeg en narkoman..., i alle fall hadde det passet her.... så vi dro hjem igjen samme vei uten omvei.

Nede ved skolen, gjorde vi kveldens brøyteforsøk nr.3 og prøvde å krysse myra. Da fikk vi også vasket skoene for gjørme, for myra var; - ikke uventet, veldig våt. Ved skolen måtte vi klatre over et gjerde. jeg hoppet over, mens Fredrik klatret litt klønete, noe jeg bare nevner fordi jeg falt tidligere....


Tid: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: gruset sti, skogssti, bratte partier
Cacher i området: 1 langs stien



torsdag 8. desember 2011

Historisk cachetur på Tuastad

Det er både mørkt og dårlig vær for tiden. Da er det rekognisering som gjelder. I dag var det meldt liten storm og mye nedbør, så da fikk vi lyst å gå tur. Vi startet ved Snik på fastlands-Karmøy, og gikk langs den gamle Tuastadvegen som går mellom Førresfjorden og Karmsundet. Denne brukes nå bare som turveg, men var i gamle dager en viktig forbindelse mellom fastlandet og øya. Langs vegen er det en del cacher, og noen tok vi på vår forrige ferd i området. Nå var målet å beskue resten av området, selv om vi ikke "regnet" med å se stort i mørketid og uvær.
Overraskende nok var det månelyst og bare omliggende skyer i starten. Vi gikk derfor uten hodelykt fra vest til øst, og deretter sør til Sirnes, der det er en nedlagt gård liggende inne i skogen. På dårlige koordinater, men med god hodelykt, fant Fredrik cachen.

Vi gikk nå tilbake til veien i tett skog, og skimtet et vatn liggende på venstre side, før vi fortsatte østover.

Etter beskrivelsene å dømme skulle det være et område med rester fra en jernaldergård inne i skogen, midtveis, men utålmodigheten satte seg i oss, så vi brøytet oss over innmark, over strømgjerder og piggtrå, over myr og gjennom tett granskog, mens vi navigerte etter koordinatet for den neste cachen. Og etter 500 meter med brøyteteknikk stod vi der, midt i forhistorien. Der hadde kommunen satt opp et inforskilt over severdigheten, som vi leste før vi lette etter skatten ved busk. Det var felt noen trær i området, så litt romstering ble det før Fredrik fant denne cachen også, denne gangen med god hodelykt, som sist.

Det er svært vått i marka og frosten har ennå ikke satt seg i bakken. Dermed ble det en gjørmete tur tilbake til Tuastadvegen, og til Tuastadvatnet der de to neste cachene skulle befinne seg. Vatnet ligger ikke langt fra veien, så noen lang skogstur ble det ikke ned dit. Her var det antydninger til sti. Fredrik brukte denne gangen god hodelykt for å finne de to cachene som ligger langs vannkanten, og ledet 4-0.

Nå satte vi kurs mot bilen igjen, og Fredrik fant frem god hodelykt, for å finne den siste cachen for denne gang. Det ble ingen funn på meg, men jeg er stolt over å være påheng til mannen med god hodelykt, spesielt siden jeg fikk brukt 4-hjulstrekkeren med grøftelysene på vei hit.


Tid Tuastadvegen: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 8


søndag 4. desember 2011

Wavespotting i Gardsvik


Vi hadde håpet på at værvarselet slo til, med melding om liten storm på Haugalandet, og planla en "wavespotting"tur langs "stranda" fra Gardsvik til Kvalsvik i Haugesund. Goturlaget var her for 4 uker siden, i månelys og vindstille, og selv da var havet levende. I dag måtte vi nøye oss med laber bris og vindstyrke på 7 m/s. Dette var likevel nok til at havet viste kreftene sine, så bølgspruten stod over skjær og berg. Jeg hadde i tillegg noen cacher å hente, som jeg ikke tok når jeg gikk med Fredrik sist, så da hadde jeg fullt engasjement på turen.



Allerede de første meterene fikk vi oppleve havets krefter, da vannspruten stod over en bergknaus ved vannkanten. Joachim holdt god avstand, men nærmet seg mer etterhvert. Det er smart å ikke gå for nære, og dermed fikk jeg bekreftet min mistanke; -jeg har en smart sønn!

Veste
Halvveis i stien passerer man en cache, og noen naust liggende på Veste. Her er det urent farvann utenfor, og skvalpeskjerene er mer enn skvalpete, mens havet gjør et forsøk på å bryte de ned. Et vakkert skue for de skuelystne. 



Motivert for sjokoladebolle, satte vi kursen videre mot Kvalsvik, idet interessen økte til bølgene, i min sønns hode. Bergene her er grove og havbunnen ujevn, så det er mye liv i bølgene nedenfor...

Fine stier i Gardsvik
Gogutten ble mer og mer opptatt av det ville blå, og hadde nå lyst til å gå ut til fyret på Kvala. Etter å ha funnet en julecache under grana, gikk vi utover. Der strekker neset seg langt utenfor Kvalsvik, og må ta støyten for bølgene fra "Sletta". 

Ved Kvala fyr
Etter å ha utfordret fingrene på å få det fineste bildet, gikk vi inn til Kvalsvik; Haugesunds badeplass. Den ligger fint beskyttet mellom to nes og en molo, og det er bare dønninger som rekker inn til vika. 
Vi satte oss ned, nær vankanten, og Joachim utfordret sine støvler, og måtte løfte både ben og bak, når dønningene ble litt for store.

Badeplassen i Kvalsvik
På vei tilbake gikk vi innom Haraldsstøtta, av cachetiske grunner, og vendte så nesen hjem til årets første varme kakao. Vinteren er rett rundt gjørma....

Levende bølger:


Tid: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 5

mandag 28. november 2011

Bongsatjørna

Turstien rundt Bongsatjørna, inkl. omveier
Ved Aksdalsenteret i Tysvær, er det lagd en fin gruset "trillesti" rundt Bongsatjørna. Her er det også lagt ut noen cacher for spesielt navigerte. I kveld tok goturlaget runden og lette etter cacher. Det ble en kjekk tur på fine grusveier, og kjekke enkle cacher på fine plasseringer. Denne turen må sees på dagtid, for her er det fint, med viker og nes uti Aksdalsvatnet, samt kupert med utsiktspunkt, benker og disse kjekke skattene da :-)

Les mer om geocachingen i kveld


Tid: ca.1t
Distanse: 3km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: Grusvei
Cacher i området: 6 +++



søndag 27. november 2011

Storm chaser Jæren

Sele
Kanskje ikke så mye benbruk, men like fullt en naturopplevelse å se bølgene herje på Jæren, denne første vinterstormen. Med 25 m/s. i vindkastene, fikk man kjenne naturkreftene på kroppen. Dessverre har bølgene krevd to menneskeliv, som lot seg friste for langt ut på kanten...

Jeg var litt mer på avstand, da jeg besøkte Refsnes strand, der jeg fikk både sand i øynene, og fikk sandblåst klærne mine. Her var det umulig å se noe, da sanda sprutet i øynene mine. Jeg forstod at jeg måtte på en mer stenete strand, og kjørte til Orre, der jeg oppdaget en skikkelig fin "bølge-spotting" plass. Her kunne man stå rett over fjærsteinene og se de enorme bølgene komme rett mot. Man ble helt paralysert av bølgene som bygde seg over hodet, og som ble kvalt av morenesteinene.

Tok også en utflukt til Sele, og fikk det samme mektige inntrykket her, hvor bølgene jobbet hardt for å ødelegge moloen. Fyrtårnet som ellers ligger tydelig utenfor, var nesten ikke til å se.

Nå var planen å dra til Ølberg, der det viste seg å være overfylt av biler, og til Tungeneset rakk jeg ikke før fergene skulle gå, og når de ble innstilt, hadde mørket lagt seg.

Vanskelig å fange dette på film, når saltvannet spruter på linsa:


søndag 20. november 2011

Trollvassnipa

Trodlavassnibba 432 moh
Etter å ha lett etter turalternativer i Sveio, fant jeg denne toppturen til Trodlavassnibba (432 moh). Fjelet har mange navn på kartet, men sier seg likevel selv (!) Gogutten hadde overnattingsbesøk, så det ble en real guttetur til Tittelsnes i Sveio.

Turbeskrivelsen viste at det skulle være en sti fra skolen i Einstabøvoll, men etter å ha kjørt ekstremt sakte forbi, og ikke sett antydning til sti der, cruiset vi litt til nordover. Der var det et grendahus (?) hvor det stod parkert noen biler. Det så også ut til at det var en sti i oppoverbakke, så vi tok sjansen og gjorde oss klare til å gå. Heldigvis traff vi en lokal fjellvandrer som var ferdig for dagen, og forhørte oss om stivalget vi nettopp tok. Han kunne forsikre oss om at dette var den beste stien til Trollvassnibba. Da var saken kjøttdeig (noe som jeg hadde i sekken).


Vi vandret opp en trolsk skog som gikk ganske bratt opp lia, men med flere flate partier innimellom. Her var trærne både krokete, mosegrodde og sterkt preget av vær og vindkuler.  Etter et lite kvarter kom vi til den første hylla (ca.150 moh), der vi fikk en vakker utsikt over bygda der nede, og til Bømlo og trekantsambandet, med de karakteristiske tvillingbroene. 


Stien førte oss nå videre gjennom skog og litt brattere bakker, med kuverter og litt klatring på de bratteste partiene. Dette var spennende for guttene, og i den trolske skogen fantaserte de om småtroll, hekser og "minecraft". Øverst i kneika gikk vi gjenom en kleiv, før vi var inne i Trodlavassdalen, og krysset en våt myr.


Den siste stigningen var på berg, og en lengre etappe enn det var sikt til. Vi trodde vi så toppen flere ganger, helt til vi faktisk så den. Litt snubling, kneskade og en skvett med gråt måtte til før vi endelig var oppe. Ved varden på toppen var det en stupbratt fjellside ned til Trodlavatnet, og det var vilt og vakkert.

Trodlavatnet (til høyre)
Vi snudde fort, for her blåste det kaldt, og gjorde etpar forsøk på å finne en bra plass til å lage middag. Men ettehvert som vi lette forgjeves nedover bakkene, fant vi det like godt å ta middagen hjemme. Dermed tok vi en kort bollepause, før vi gikk raskt ned igjen. Tobias tok på seg ansvaret som programleder for en liten film vi lagde:



En svært vakker tur over all forventning, spesielt siden jeg aldri har hørt om turen før.

Tid: ca.3-4 t med korte pauser
Distanse: ca.4 km hver vei
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Delvis bratt, noe myr. Vått
Cacher i området: 0

torsdag 17. november 2011

Stemning rundt Stemmen

Hestadrikkå ved Eivindvatnet
Har aldri rundet Eivindvatnet (Stemmen) i Haugesund før, selv om vi gjorde et forsøk i januar i år. Første forsøk i dag gjorde vi med den nye firhjulstrekkeren (vil bare ha det sagt). Vi kjørte skogsstien 100 meter, før Fredriks latter ble faretruende ulovlig, og vi begynte å tenke på konsekvensene. I tillegg ville det bli helt feil på trackeren til Fredrik, og det gjorde utslaget. Dermed parkerte vi pent ved sørøstenden av vatnet der det er parkering, faktisk.

Vi siktet mot vatnet, og kom ned i ei badevik rett der nede. Siden kartene viste at vi stort sett skulle holde oss nær vatnet fulgte vi vannkanten, der det var antydning til sti. Men Fredrik, med sitt nyinnkjøpte flomlys av en hodelykt var ikke fornøyd, så vi krysset østover, og havnet på den brede sti.

Vi var tydeligvis på rett vei, men stien gikk inn i skog og fikk en stigning, så selv var jeg skeptisk, og angret på at jeg satte igjen bilen... Fredrik derimot, nærmest triumferte i velvilje og lyste vei på gode stier og hadde rett. For snart var vi oppe i høyden og så vatnet ligge vakkert der nede.

Vi lette etter en cache i den nordøstlige vika, og besluttet at det var mørkt, så vi bevarte goturen i det vi gikk videre ut det lange neset som gjør denne turen atskillig lengre.

Det var stor spenning om når vi var på spissen av neset. Ja, så stor spenning var det, at jeg kom med innspillet: "En dette en odde?" Men Fredrik hadde kontroll og vi opplevde det store øyeblikket, større enn oss selv, i det vi passerte spissen. Så var øyeblikket over.

Inn mot skattejakten på to mystery-cacher inne ved Djupadalen, diskuterte vi lidenskapen "å samle på gradkryss", men fant vel dette mindre engasjerende enn engasjementet.

Etter to caher i Djupadalen og ved demningen, gikk vi gangstien tilbake til bilen, og passerte punktet: "Hestadrikkå" Denne lå stemningsfullt rett ved motorisert vei, og ikke langt fra Stemmen, selvsagt..

Fin tur, og absolutt interessant til en dagstur.


Tid: ca.1t i greit tempo
Distanse: ca.6 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Skogsti, våt, småkupert
Cacher i området: 5 rundt vatnet

torsdag 10. november 2011

Måneskinn over Kvalsvik


November er vakkert når månen gaper oppe ved Venus, og Slettå er blank, mens man går en kveldstur på bergene fra Killingøy til Kvalsvik. Man blir poetisk av mindre...

Goturaget samlet seg for å spasere utover de fine grusete stiene nord i Haugesund, innen høvelig tid inkl. kjøring. Vi startet fra Killingøy, en verken naturlig eller skuelig industriøy . Men herfra gikk vi altså....

I kveld var det så månelyst at verken hodelykt, eller gatelys var nødvendig. Men vi er erfarne "nattsynte" og klarer oss på naturlig vis (!) På vår venstre side hørte vi dønningene skvulpe mot de grove bergene langs strandlinja, i tillegg til vårt eget småsnakk, selvfølgelig. Det er ca. 20 minutts rolig gange til Kvalsvik, og det var påfallende lite folk å se denne fine kvelden. De var sikkert i Djupadalen...

Etter å ha gått i kupert terreng langs stranda, kom vi til et nes; "Kvalen" hvor en sti ledet oss ut til fyrlykta der ute. Her ute var vannet i bevegelse, og etter et par bilder gikk vi inn til badeplassen inne i Kvalsvik.  Vika ligger nærmest inne i en lagune mellom "Kvalen" og "N-Kvalen", og dermed godt beskyttet mot Slettå der ute.


Videre gikk det an å gå nord til Skjelavik, der de gresskledde bergene ligger småkupert og stilig med noen rester fra krigen. Stiene var en annen historie her i månelyset. Sant å si, aner jeg ikke om vi opplevde de en gang.

På vei tilbake tok vi oss ekstra tid til å la gamle naust gjøre inntrykk på oss, og vi myldret et dikt i nordnorsk stil, som jeg skal forsøke å samle her:

Slettas råskap!
Hør stormen buildre i solnergangen
Et blodrødt nausttak ligg som et åpent sår langs veggen
Hør skjæret kvine som sommarsangen 
Du får kvile nu, far!

Tid: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 5

torsdag 3. november 2011

Grindafjellet

Grindafjell 71 moh
Det ble en kveldstur til Fosen; - Karmøys østlige øy,  i kveld. Riktignok i mørket, men likevel. Fredrik hadde sett seg ut turen fra "Turtips 2" og turen var beskrevet som en dårlig merket sti. Men selv i mørket opplevde vi denne som tydelig...

Vi parkerte i Vågavågen, gikk 500 meter opp vegenvegen, og tok så av ved jordetjordet, der vi passerte esel og hest. Over jordlappen var vi forventningsfulle til den ikke altfor oppskrytte stien, nå som mørket kom med regn. Vi var derfor overrasket over at stien var både tydelig og godt merket, med hvite bånd og taustumper gjennom hele skogen langs den første haugen. Stien var veldig våt og gjørmete det neste kvarteret, men innimellom tråkket vi på gress som minnet om et beite.

Over et par lave steingarder så vi et stidele, og en tydelig sti langs fjellryggen som vi skimtet og tolket som en skygge. En lett oppstigning var det, før vi nådde toppen. Fra bilen hadde vi nå gått i bare 25 minutter. Nå skrev vi oss inn i fjellboka, som nummer 151 og 152, siden april, og konkluderte dermed med at stien var prioritert i det lokale turlaget eller lignenede...

Dette var enda tur som vi legger til listen over potensielle fine turer på dagtid.


Tid: 1 t. tur/retur
Distanse: ca.2 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: sti, myr, fjell
Cacher i området: 1

søndag 30. oktober 2011

Bokn rundt på sykkel



Etter toppturen på Boknafjell i april, tenkte jeg på det. I går bestemte jeg meg for det, og i dag gjorde jeg det. Jeg heiv sykkelen bakpå bilen (uten ekstra skiltplate, høhøhø) og kjørte til Vestre Bokn. Det angrer jeg ikke på.

I dag var det meldt mer vind enn det ble. Luften var full av dis og toppen av fjellet så jeg ikke. Dermed fikk jeg en hel dag i overskyet, mildt, og vindfattig vær. Det er ikke ofte på Bokn...


Tid: I turtempo, med pauser og caching: 6 t.
Distanse: ca.30 km (inkl. avstikkere)
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Landevei, kupert
Cacher i området: 20 (hele Vestre Bokn)

torsdag 27. oktober 2011

Grindeneset by night

Det er mørkt om kveldene, og goturlaget er i nocture-modus. Vi har snakket et par uker om å prøve ut stiene på Grindeneset i Tysvær. Her er det en merket turløype som går i ring. Turen starter fra bautasteinene midt i Grindebygda, og her ligger det også en cache som har forsvunet p.d.d.

Bautasteienene ligger på en åpen lysning, rett over brua, og er et fredet fornminne fra fornminnetiden. Men vårt mål var å komme tl nordenden av neset, som peker ut i Grindafjorden; - en arm av Skjoldafjorden; - en arm av Boknafjorden, og dermed kvalifisert til Rogaland.

I mørket skapte svabergene ved Grindavatnet litt forvirring, siden det nå ble vanskelig å skille sti fra berg. Store deler av Grindeneset har åpent landskap, og vi tenkte oss at det må være fint her på dagtid.

Etter kort tid passerte vi en trelavvo, og fant en skatt gjemt ved Grindavatnet, før vi for alvor kurset inn nordlig retning, og gikk av og på stien hele tiden. Her på neset var det ikke noe problem. Terrenget er lett å gå i "åkke som"!

Vi gikk i mindre enn en halvtime, før vi kom til bakken på nordenden av neset, og plutselig hørte bølgeskvulp mot svabergene rett der nede. Det hørtes litt vannaktig ut. Her på tuppen av neset skimtet vi Holsundholmen, med sine trær, og fulgte strandlinja sørover på vestsiden. I mørket var ikke god merking bedre enn at vi forvillet oss litt langt, før vi forstod at vi måtte ta noen skritt tilbake og myse etter stien igjen. Vi fant den fort, og klarte å følge ruta tilbake nesten hele veien tilbake til bilen.

Det har blitt en vane at det er vått i marka, i år,  og det var det også her i kveld. Det var en mild høstkveld, og en lett tur i lett terreng, som anbefales for alle barnefamilier og viderekommende. Grindeneset er nok fint i dagslys :-)

Tid: Ca. 2 timer i rolig tempo
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Svaberg og myr med små høydeforskjeller. God merket sti
Cacher i området: 6

søndag 23. oktober 2011

Cachetur til Tonganes fyr

Tonganeset fyr, med Ryfylke i sikte
Etter fjellturen i Nedstrand, hadde jeg litt mye igjen av dagen, og fant på at jeg skulle drive litt gocaching. Jeg fikk fort frem Tonganeset fyr, rett utenfor bygda. Her var det god parkeringsplass og en innbydende sti. Tonganeset er et historisk eldorado, med mange eldgamle gravrøyser, historie fra både brutal tid og litt mer koselig 1800-talsk historie. Neset er også en nydelig turplass, som passer for korte utflukter, grilling,  bading, og lengsel etter skjærgården i Ryfylke.

Koselig rasteplass ved badestranda

Jeg trasket ut til veiene og stiene i vest, og helt ut til fyrtårnet, som står på et åpent nes ytterst mot Boknafjorden. Jeg var ikke på utflukt, så snudde raskt etter innlogging og flere studier av historien på neset. Så gikk jeg skogsstien tilbake, til jeg kom på kjerrevei igjen og tilbake til bilen, for en kopp kaffe og en skolebolle. Det var flere cacher å finne ut av...

Tid: 15 minutetr hver vei
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: Flatt, delvis kjerrevei, delvis merket sti.
Cacher i området: 1

Stølanuten og Rossafjell

Stølanuten 578 moh
Antall oppmøtte i goturlaget i dag: 1

I dag opplevde jeg det hittil vakreste fjellområdet i Nord-Rogaland; Nedstrandfjellene. Det er en times kjøretur fra Haugesund, men for en dagstur er det absolutt verdt det. Utgangspunktet var en artikkel jeg hadde lest, om bygdeutvalget i Nedstrands innsats for å ruste opp stiene i området i år. Her har de i år brukt nærmest et årsverk på å merke og opparbeide løypene til de vakre toppene i området, og har så langt rukket å merke stier til Stølanuten, Rossafjell og Dalvanuten. I dag tok jeg en ekskursjon til de to førstnevnte.

Stølanuten (578 moh) er Tysværs nest-høyeste topp etter Lammanuten, mens kartene viser at dette ikke stemmer helt.

For å komme til fjellområdene ved Nedstrand, kjører man til Nedstrand, og følger skilting til Aksland og Gurigjerde 300 moh. Ved Gurigjerde, er det god parkeringsplass. Videre er det tydelig skiltet hvor man skal gå opp "til fjells". Å komme til utgangspunktet er inspirerende nok til å ville flytte beina, noe jeg også gjorde.


De første 100 høydemetrene av turen opp til stidelet ved Badnavatnene er på en middels bratt traktorvei, noe som er en gjørmete opplevelse i år. Lenger oppe i bakken går veien gradvis over på bred sti opp til vatnene og det første stidelet til Dalvanuten (572 moh).

Lia opp til Litle Badnavatnet. Rossafjell i bakgrunnen
I dag prioriterte jeg veien videre mot Stølanuten og Rossafjell. Noen hundre meter senere kom jeg opp til stidelet for Rossafjell, og fortsatte målbevisst opp mot Stølanuten, over en myr og en bratt stigning videre mot varden på 578 moh.


Rett før den siste bakken fant jeg en steinhelle, som kan være nyttig på vindfulle dager som denne. Her kan man gjemme seg i ly for vinden, og lage seg en capuccino. Et lite tips der, altså.

Hellen
Jeg fortsatte oppover, og merket nå at jeg hadde hatt et godt tempo opp disse 300 høydemeterene. Men nå så jeg varden der oppe, og gikk rett på. Overrasket ble jeg da jeg så at varden sto på kanten av en stupbratt fjellside. Svimmelheten tok meg... eller var det vinden...? Dermed gikk jeg 3 ganger rundt varden til svimmelheten avtok, Jeg kunne se den vakre stupbratte fjellsida ned mot Stølahaugen, 474 moh. Det var en Besseggensk følelse over det hele, og jeg snakket stadig med meg selv om hvor vakkert dette var, bare en time hjemmefra (!)

Stølanuten med Lysevatn og Hindaråvåg 578 meter der nede
Et turfølge var i hælene på meg, og en av de var tydelig en kjentmann, som øste ut sin kunnskap om nærområdet, ramset opp alle toppene rundt, helt til kona sa: "Fint, skal vi gå ned igjen?" Så gikk de, mens jeg hadde satt meg ned på en hylle, for en kopp presskaffe, og en skolebolle fra Shell.  

Lysevatn (5 moh) Lammanuten bak. Yrkefjorden bakerst
Men toppiveren var sterk, og når jeg reiste meg opp, så jeg Rossafjell, bare 4 meter lavere, rett der borte. Det krevde 100 høydemetere ned og opp igjen. Fra denne flotte "bygdeborgen" kunne jeg se alt, og dermed visste jeg alt. Langt der nede så jeg det travle turlaget gå en alternativ rute ned, og jeg tenkte "hmm!!" Mer er det ikke å si om det, for der fant jeg meg selv på en alternativ umerket sti langs fjellrekka ned mot Badnavatnet. Et riktig stivalg for å få en rundtur i stedet for en retur.

Rossafjell (574 moh) i sikte
Litt usikker på om stien holdt meg i høyden, eller ledet meg langt ned mot Lysevatnet langt der nede, fortsatte jeg i dagens mest risikofylte rute. Den varte i 20 min. Toppene her oppe har tydelige karakterer, og det er ikke vankselig å vite hvor man er. Derfor var en 20 minutts thriller på en umerket og ukjent sti over, da jeg var inne på den merkede stien til Rossafjell. Et lite tips om du tar denne ruta og er litt usikker: Finn denne steinen (bildet til høyre) og ta av til høyre.

Veien opp mot Rossafjell var like bratt som den forrige toppen, og etter 10-15 minutter var jeg oppe på 574 moh. Rossafjell er en av Tysvær kommunes turmål i 2011. Her oppe er det både benk og grill, selv om været ikke har vært særlig "grillsk" i år. Dette er en av bygdelagets fasiliteter til turgåerne i området.

Grill og benk på Rossafjell
Det blåste friskt også her oppe, og jeg snudde fort, for å gå ned igjen til bilen. Midt i bakken nedover traff jeg på en sympatisk innbygger, og jeg spurte raskt om han var fra bygdelaget. Men han sa at han var leder for sherpaene i Nedstrandfjellene, og kunne fortelle om mange planer for området. Mannen hadde full oversikt over løyper, lengder og alternative ruter i området, og var akkurat slike jeg forestilte meg at en Nedstrandbygding skulle være, etter å ha lest om innsatsen i området.

Etter en hyggelig prat slapp jeg bena løs i bakkene nedover, kun avbrutt av fingring med fotokamera, og en digresjon ned til bekken for å ta et vannrett bilde. Rundturen tok drøyt 3 timer, inklusive pauser, prat og knipsing i utide. Vel nede ved bilen, fant jeg ut at jeg skulle bruke resten av dagen på litt gocaching i bygda..


Tid: Rundtur Stølanuten - Rossafjell: 3 timer inklusive korte pauser
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Middels bratt, mye kjerrevei, godt merkede stier
Cacher i området: ingen