Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 24. november 2013

Søre Åsen rett før vinteren

Knutstjørn
I januar oppdaget vi denne lille perla i Tysvær, med gode stier og variert terreng. I dag dro vi hit med en mye kortere kjøredistanse fra Karmøy. T-forbindelsen er praktisk, sånn sett.. I dag var vi en hel flokk på tur, med både Joachim, Benedikte og Klaudija.

I forhold til januar vandret vi verdensvant, motsatt vei og kom fort ned til Knutstjørna, som ligger der som en pytt, stakkar. Det var lite bevegelse i vinden, og vannet lå flatt og speilet seg i himmelen, eller motsatt. Litt grålig og truende var det likevel. Vi rundet tjernet og de omliggende myrene, før vi vendte nordover og inn i skogen, der Tysvær skryter av gamle hustufter. Og det er det jo forsåvidt også...


Det var imidlertidig eikeløvet vi la best merke til, der vi gikk gjennom skogen. Hadde vi ikke sett skogen for bare trær, hadde vi ikke lagt merke til annet enn gran. Men bladene på bakken fikk oss til å myse etter løvtrærne i mellom, og vi fant også en og annen ungeik mellom granene.





Midt inne i skogen ligger de berømte hustuftene, forlatt i 1970. Vi satte oss på en benk ved den nedre av disse, og kokte opp vann til kakao og kaffe. Så ble det tid til posering og litt spikking, før vi gikk videre




For andre gang i år, gikk vi ikke opp den bratte bakken til de øvre hustuftene, slik det står beskrevet på ut.no, men bortover mot vatnet. Ved vatnet henger det en postkasse, og man kan raste på en benk. Det var vi lei av å gjøre. Dermed poserte vi foran vatnet, og gikk videre

Denne gangen på sti opp mot berget. Litt vått i stien i dag, da. Vi passerte en skikkelig gammeleik, med sprikende kvister oppe i bakken, og mange andre løvtrær og bartrær dukket opp langs veien vi gikk. Området har tidligere vær dyrket mark, men har grodd igjen i løpet av de 40 årene det ikke har bodd folk der.


Mot Åsenibba
Etter å ha kommet opp på en berghylle med flott utsikt over Storavatnet, og omliggende hauger, måtte vi gå i nedoverbakke igjen. Etter etpar hundre meter kom vi til kjerrevei, og en bratt bakke lå foran oss. På toppen av bakken kan man ta av til toppunktet Åsanibben (111 moh). Denne holder også på å gro igjen, og på vei opp, lå en tett tåke, så noen utsikt ble det ikke...

Nå var det bare å vandre i høyt tempo på gode kjerreveier, tilbake til bilen, og være fornøyde med dagens vandring..

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca.1,5t
Distanse: ca.5 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Grusvei, skogsvei, skogsti, småkupert

torsdag 21. november 2013

Tistreivatnet skyline


Norges høyeste tredemning ligger i utmarka rett utenfor stuedøra vår.  Vi var litt sent ute, men det flotte været lot oss ikke sitte inne. Etter lysshowet på søndag, hadde vi ikke lyst å gå glipp av nye "konserter". Vi kjørte til vanntanken på Heia, og gikk først gjennom skogen sør for Aureivatnet.

Ut av skogen og over Brekkedemningen, var det litt skummelt. Islaget hadde lagt seg over bakken, og demningen hadde også et tynt islag over betongmuren. Dermed ble det både balansekunst og stabilisering på isdekket over demningen.



Oppover mot Brekkevashøgda (86 moh) var isbelagte stier deilig å gå på, i forhold til det vante gjørmete terrenget. Det tok ikke lang tid før vi var oppe på "høgda", med Øvre Brekkevatn på nordsiden og Tistreivatnet på sørsiden. Herfra var det bare å følge fjellryggen, og snart var vi ved tredemningen. Tistreivatnet lå godt nedtappet i dag, med vannkanten flere meter under demningen. Det er da man oppdager hva regulering kan ødelegge i naturen...



Tistreivatnet
Vi vendte fort og gikk tilbake etter solnedgangen. På vei tilbake tok vi gamle Aureiveien opp til vanntanken, og var i grunnen fornøyd med det...

Trykk på kartet for zoom
Tid: 1t t/r
Distanse: ca. 4 km
Terreng: Skogssti, kjerrevei, sti
Vanskelighetsgrad: Lett

søndag 17. november 2013

Lysshow på Kjort


I dag fikk vi oppleve et lysshow vi aldri har sett maken til. Målet var Kjort, som er en topp med utgangspunkt i Nedre Vats, Vindafjord. Værmeldingen viste delvis skyet med glimt av sol. Slikt vær har vist seg å være billedlig vakkert på høsten. Da spesielt med fjoråets bestigning av "Fuglen" - i samme område.

For meg ble dette en prøvetur, siden jeg ikke har vært særskilt gangbar den siste måneden. Plaget med strekk i låret, har jeg måttet ta det med ro noen uker. Men nå kjentes alt bra, og jeg tok sjansen på endelig å komme meg ut. Godama plagdes heller ikke med rygg eller lyskesmerter. Et godt utgangspunkt for en tur i lia. Høres kanskje ut som vi er sykelige, men egentlig føler vi oss spreke, bare så det er sagt...

Etter en helg på Gohytta, passerte vi Vindafjord og Indre Vats på veien hjem, og tok den lille omveien mot Åmsosen og Stokkadal. På veien fra Sauda kom det stadig regnbyger. Med 3 - 5 grader i lufta, var vi spente på om dette kom til å bli en kald fornøyelse.

Stokkadal
Vi ankom Stokkadal i 14-tiden, og hadde omlag 2,5 - 3 timer på oss til solnedgang. På Vestlandet er jo mørketiden svart, så det ville være bra å komme seg ned til den tid. Men med liten margin satte vi i gang og tråkket opp kjerreveien til Halvard Stokkedal, som later til å være en sympatisk fyr. Han har nemlig tilrettelagt parkering til fotturistene, og åpnet veien til fjells.... Kjekt å tenke på at vi parkerte hos `an Halvard....


Det er bratt fra gården til  `an Halvard. Kjerreveien går langt opp bakken, og utelukkende oppover. Det er få eller ingen avsatser, eller partier, der bena får strekt seg. Men det er godt å gå på vei. Langs ruta er det merket navn på stedene vi passerer. Fra gammelt av var det vistnok skiltet, da også. Men den gangen for å vite hvor en skulle hente dyrene. Det var fortsatt noen sauer på beite. Graset var grønt, mens trærne stod i hvile. Gamle bjørketrær hadde felt bladene sine, og spriket med alle kvistene.



Forbi beitet kom vi til en granskog, merket "Grasdalen" Veien her ble brattere og slynget seg opp noen ganger, før vi kom ut av skogholtet, merket med "Leahaugen". Tregrensa var på 375 meter her. Fjellet åpenbarte seg foran oss, og utsikten mot sør lyste blått mot oss og karakteristiske Grytenuten stikkende opp fra fjorden. Vi var endelig på snaufjellet.
Videre opp mot Kolltveitskaret gikk vi nå på sti, slik vi er vant til. Det var fortsatt god bakke, men ikke så bratt som i skogen. Men det skulle vi ikke ha sagt, for med en gang vi kom til skaret, var det rett opp på berget. Vi var i gang med bestigningen... Denne bakken ga oss 100 høydemeter, og vi fikk belønning...

Over tregrensa

Kolltveitskaret
Med en gang vi kom opp på fjellryggen viste november seg fra sin beste side. Vi fikk vidunderlig lys i alle himmelretninger, der ettermiddagssola prøvde å sprenge seg gjennom skydekket.


I Gjerdesdalen fikk fargene nye dimensjoner, og en begynnende regnbue, som forsvant opp i himmelen og dalte ned på sørsida av fjellet. Nedre Vats lå mot nordvest og delte de to dalførene, med Hovda i mellom, som så liten ut fra Kjort. Lenger nord i dalen kunne vi se Fuglen som vi besteg for ett år siden, men her følte vi oss på topp.




Gjerdesdalen
Vi gikk etpar hundre meter før vi nådde toppunktet på 606 moh. Der var det en radar som minnet om et "Hollywood- skilt" og vi lurte på hva det kunne stå på den... I vest sprengte lyset frem og laget skygger av seg selv og pekte mot Raunes, Stråtveit og Yrkjefjorden, og på andre siden kunne vi se fjellmassivet til Nedstrand. Vi ble stående å måpe, og knipset hundre versjoner av hver vinkel.

Kjort

Men her oppe ble vi jaget ned av et kaldt vinddrev og byger, og snudde for å gå ned igjen. Vi snakket om denne fantastiske opplevelsen hele veien ned, helt til vi ble møtt av en sau som haltet nede på beitet, og vi fikk empati... Alt i alt en følelsmessig sterk opplevelse på tur i dag. Anbefales!

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca. 2- 2,5t t/r
Distanse: ca. 5 km
Terreng: Bratt, kjerrevei, sti, fjell, skog
Vanskelighetsgrad: Middels

onsdag 6. november 2013

Ramnabjørfjellet

- med hodelykt

I dag dro jeg og Fredrik på noctur til Tysvær. Etter at T-forbindelsen ble åpnet, har jo avstandan til kommunen blitt vesentlig kortere, og skulle ha åpnet for mange flere turmuligheter. Nå viser det seg at ves-Tysvær stort sett består av innmark, og ikke så mye utmark som vi skulle håpe, men de turene som finnes her vil vi i alle fall gå..

Kveldens mål ble avgjort inne i tunellen, og det var Fredriks forslag "Ramnabjørfjellet som ble det endelige valget. Fjelltoppen (216 moh) ligger rett ved Kårstø gassanlegg, og også ut mot den vide Boknafjorden. Dermed skal utsikten være upåklagelig. Toppen er en del av Årvikfjellet, der toppunktet er litt høyere (228 moh) enn kveldens topp. Hele fjellet vil snart være overfylt av vindmøller, og da blir det kanskje ikke like kjekt å vandre i det fri.

Vi kjørte så langt vi kunne, gjenom Kårstøanlegget og videre mot Molvika og Stranda, helt til et privat skilt ønsket oss velkommen med "Privat vei" Heldigvis var det plass å parkere der, så der stod vi, og så gikk vi - med hodelykt

Turen opp gikk gjennom litt skog, og snart på gjennom krattskog, før vi var oppe på snaufjellet, og skjønte at toppen var nær. Turen opp tok bare en halvtime, og Kårstøanlegget blendet utsikten med tusener av lys. Likevel kan det tenkes at utsikten uttaførr og sørover er fantastisk, men det får vi se på dagtid...

En grei korttur i en travel hverdag, eller med små ben, f.eks..



Trykk på kartet for zoom
Tid: 1t t/r
Distanse: ca. 2 km t/r
Terreng: skogsti, bratt, skog, snaufjell
Vanskelighetsgrad: Enkel