Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. april 2020

Trodlakjerkå



Jeg hadde i grunnen ikke så lyst å gå tur i det småsure været i dag. Da var det godt at programmet "Telltur" lokket meg og goturlaet ut på korttur. Med mye bilkjøring til Tysvær, og korte turstier, reddet vi inn søndagen likevel, slik at vi slapp å surmule hjemme i egen sofakrok, stappmett av søtsaker.

Stistart

Første utflukt i dag gikk til Trodlakjerkå. Motsetningens religion. Turen er kort og går fra landsbygd til utmark. Oppstart var ved grendahuset langs Sagbakkevegen, så rett over veien og ut i nærmest uberørt natur. For her vokser furua seint, og det er lite tegn til skogplanting.  



Vi går på brede gode stier gjennom løvskog før villmarka møter oss. Det er da jeg føler meg hjemme. Vi passerer nemlig små furuer, karrig jord, og svaberg. Stien opp er kort og lett å gå på, så lange stunden tar det ikke før man kommer til nattverd med bergtrollene. 

Trodlakjerkå

Dissse klovsteinene former et slags kirkeskip og ligger rett på bakken i bakken, uten noe tegn til fjell eller ras. Det er nok allfader Isbre som har ordnet seg. 

Herfra er det mulig å gå videre og ta en lengre runde. Tipper de lokale gjør det. Men har sett det vi kom for å se, og går i fred, samt tjener herren med glede. Dagens kirkebesøk er over.

Enkel
Tid: 45 min t/r
Distanse: 3 km t/r
Terreng: Merket skogsti, berg, skog, flatt

Straumane


Etter å ha blitt lokket til nattverd i Trodlakjerkå, ble vi motivert til flere kortturer. Vår andre tur i dag går til Tysværvåg. Ut fra vågen renner det en liten tidevannsstrøm. Dette har vi ikke tenk å gå glipp av. Turen ut kan tas som en rundtur, så da gjør vi det. 300 meter inn i skogen er det skiltet til Søylevika.



Omveien er ikke lang, og motiverende visdomsord er steinbra, synes vi. så da går vi mot Søylevika.


Ved å følge stien kommer vi til Førlandsfjorden. Vi forlenger den lille utflukten med 600 meter. Stien går delvis gjennom tett skog og delvis ikke, før man endelig ser vann. 


Vi tror vi har kommet til Kabelvåg, men skiltet er misvisende, så vi stoler på Norgeskart, og merker at både vi og været blir mer lystent på tur. 


Over et par berg og noen hundere meter til så er vi ved Straumane. Selv om tidevannsstrømmen ikke er sammenlignbar med selveste Saltstraumen, er plassen idyllisk og fin, dekket med piknikbord, og med et klart vann som blir mer og mer synlig etterhvert som skyene letter. 

Straumane


Mens vi sitter der øker strømstyrken, og vi observerer nøye, for her må det være morsomt å ta med kajakkene en gang. Inne i Tysværvågen er det nemlig en svært så aktiv kajakk-klubb med arena for konkurranser. 

Vi tar oss mer pause enn fortjent her ved Straumane før vi tar den tunge veien på 1000 meter tilbake til parkering, for å nyte resten av dagen hjemme, uten å bli sur og grinete fordi vi aldri gikk ut....

Tysværvåg



Enkel
Tid: 30 min rundtur
Distanse: 2,2 km rundtur
Terreng: Merket og skiltet skogsti, flatt

søndag 19. april 2020

Padling i Grønningen


Vi fikk dette tipset av venner og kjente på Torvastad, og måtte ta en befaring på Torvatstad for å se om det var mulig å gå ut med kajakk i Grønningen. Og der fant vi en fin liten havn på Sæbø, inneklemt mellom holmer og skjær i en liten lun vik. Vi forhørte oss om dette var så privat at vi ikke var velkommen til å slippe ut kajakkene, men fikk et positivt inntrykk av eierene, og skjønte at gjestmildheten var stor på Sæbø. Vi våget oss derfor til å parkere mellom naustene og pakket klart kajakkene for en heldagstur fra Grønningsjøen. Hvor langt vi skulle visste vi ikke, men med både kaffemat og middagsmat var vi utstyrt for mange timer på sjøen.

Grønningsjøen
Vi la ut fra den lille vika, der hyggelige folk hjalp oss forbi en sperring så vi hadde sjøen foran oss. På blikkstille vann snoket vi oss ut mellom de første skjærene og siktet nordover. Men havet lokket oss litt mot vest og vikene på Engøy, der villsau hadde fritt beite, og stirret nysgjerrig på fartøyene som kom sigende så stille mot de.



Nå siktet vi mot nord og nærmere land. Her passerte vi trange sund mellom holmer omskjære forbi Sæbøøya, Skjølingstad og Træsvågen. Etter en god time på vatnet fant vi en passende strand for landlov, og hugget oss inn i på Vestdalsøya, hvor kaffekaker og kaffe ble vårt formiddagsmåltid.

Vestdalsøya



Etter å ha landplantet bena og strukket på ryggen gikk vi videre østover og kom nærmere sivilisasjonen, så vi snudde.


Ferden videre gikk i vesterled. Vi siktet mot Sæbøøya og enda lenger sørvest mot de krokete Varholmane. Disse ligger paddeflate ut mot havgapet, med viker, kroker og langgrunne som bare kajakker kan forsere.




Jeg måtte prøve ut hver krok, før vi fant ut at det var på tide med middag. 

Varholmane



Vi lette litt rundt på holmer og skjær, før vi husket at det på Engøya var både fårikål og rasteplass. Det var ingen strand å legge inn her, men vi begynner å bli trent på landgang, så klarte å karre oss opp på berget, og fant en fin rasteplass i bakken ovenfor. Finnbiff var på sin plass, for ikke å provosere villsauen.

Engøy




Etter middagspause begynte dagen å helle mot kveld. Da vi padlet det lille stykket mot Grønningsjøen igjen, observerte vi en fristende skjærgård også sørover. Torvastadsjøen og Vikingstad har nemlig tett med holmer og viker å by på. Det sparer vi til neste gang. Etter nok en fantastisk naturopplevelse til vanns, vil herved Goturen erklære Karmøy som et padleparadis:




mandag 13. april 2020

"Telltur" på Åkra

Vaulen
Vi hadde jo akkurat vært her, men så ble lista over "Telltur"-mål offentliggjort rett etterpå. Da var det bare å tråkke opp i marka igjen. Innbitt over at vi glapp registreringene forrige tur, satte vi som mål å klare 3 "Telltur"-mål i en og samme runde.

Så var det dette med værvarsel. Yr spådde lettere vær utover ettermiddagen. Erfaringen skulle bli at spådommer kommer til skamme i dag. Vi startet i sur og våt vintervind fra Myrdalvegen og opp de brede og gode stiene til Vaulen. Det er sjeldent vi ser bølger i vatnet her, men nå ville jeg fortøyd sekken godt om jeg skulle bruke den som flåte, eller noe.


Det er for øvrig ingen grunn til å stoppe, så vi kjører godt tempo opp til første Telltur-mål: Nordre Sålefjell. Det var atskillig bedre vær da vi var her for 2 uker siden, så i dag blir det ingen stans. Istedet spinner vi to Pokestop, som vi nominerte forrige tur, og som nå var godkjent. Alt man kan gjøre på tur, for tiden!

Buadal
Nordre Sålefjell
Nå fortsetter vi gjennom våte myrer ned til Ørnareirsvatnet for å komme videre til neste post. Vi passerer Søre Sålefjell med letthet, for der oppe har vi vært mange ganger.

Ørnareirsvatn

Det som gleder meg på vestsida av fjellene er at vatna endelig har fått navn. For her har Norgeskart sviktet. I flere år har jeg lurt på hva disse vatna heter. Løsningen har tilsynelatende ligget rett foran nesa mi. Disse heter logisk nok Østre og Vestre Sålefjellsvatn. Puh! Var godt å få det i bloggen...


Det er godt å få sagt det: Vi følger Vestre Sålefjellsvatn gjennom svært våte myrer. Her har jeg også stusset mange ganger på hvorfor disse stiene er de dårligst opparbeidete stiene i hele Åkramarke. Stien her er jo et naturlig veivalg fra Åkrehamn til Søre Sålefjell, så at det ikke er lagt mer arbeid i dette partiet undrer jeg meg over. NB! Jeg klager ikke, for mitt bidrag i Karmøyheiene er vel 2-3 steiner jeg har kastet ned i myra for å gå litt mer tørrskodd der og da....

Vi vasser oss ned mot Nedre Buadalsvatn hvor ei lita steinhytte ligger, populært kalt "Steinhytta" Her sjekker vi inn neste "Telltur"-mål og har bare resten igjen. Men nå er vi sultne, så Goturens baker byr på medbrakt kanelflette.

Steinhytta
Vi kan ikke sitte lenge. Vi er gjennomvåte og kalde, og har ikke råd til noe som ligner feil symptomer. Så vi fortsetter snart videre mot dagens siste mål: Kinnebu.

Kinnebu
Vi passerer Rossafjell før vi når fjellagshytta, som ligger der som et symbol på en fantastisk frivillig innsats fra Åkra fjellag. Dette ivrige fjellaget har forbedret stiene i Åkramarka betydelig over mange år, og foruten om disse tider, holder de åpent hver søndag, og en del helligdager. Hytta blir siste innsjekking for "Telltur" i dag. Forfrosne går vi ned de siste 2 kilometerne tilbake til Myrdalsvegen.

Middels
Tid: ca. 3-4 timers rundtur
Distanse: ca. 10 km
Høydeforskjell: 100m (totalt 200 m)
Terreng: Småkupert, grusete stier, myrlent, våte partier 

fredag 10. april 2020

Prøvepadling i Førlandsfjorden


Det er endelig tid, endelig stille luft, endelig oppholdsvær. I dag er det tid for å åpne padlesesongen. Vi har mange turmål på ønskelista, men det er første gang på 9 mnd. så vi starter i indre farvann og til et padlemål vi har tenkt på en stund; Førlandsfjorden. Når man zoomer ut på kartet er dette en liten fjordarm av Boknafjorden, som peker mot nord. Siden det på kartet ser ut som en liten fjordarm, tenker jeg at vi skal padle fra bunnen av fjorden og ut til skjærgården i området runt Høvring. Her har jeg vært noen turer med Gobåten, og kjenner området som svært vakkert.

Vi har lite kjennskap til fjærer eller strender å legge ut kajakkene, men med litt satelittsøk finner vi stedet vi ønsker å starte, nemlig Hadleholmen i Førland. Her er det langgrunt og leirbotn, så vi er heldige som starter på flo sjø.

Hadleholmen
Innerst i fjorden er det stille vatn, og gofølelsen kommer raskt mens vi padler sørover. Sola skinner godt til å begynne med, og langs fjorden ligger naust og småbruk idyllisk beliggende.


På bergene langs fjorden er det herr og fru Kjell som holder oss med selskap. Jeg funderer på hva de egentlig fordriver tiden med? Tjeld er jo vadefugler og burde fóre seg opp med makk og graps i fjæra, men her bare flyr de rundt og kvitrer med hverandre. Ikke akkurat energibesparende.... Godt selskap er de hvertfall, disse nydelige fuglene.

Tjeld uten zoom
Det er først når vi komme til det åpne partiet ved Ronnviksholmen at det butter litt mot, med solgangsbris og krusninger på vannet. Vi sikter oss mot et nes lenger sør og tar tak i årene, så vi kommer fort forbi partiet.

Det er der vi oppdager at lokket på skottet bak på kajakken min er borte. Jeg lurer på om vinden har tatt lokket med seg, eller om jeg har glemt det. Det siste er mest sannsynlig. Det er aunsett ikke forsvarlig å fortsette, så vi snur og padler nordover igjen.

Middag på stranda
Nå er det middagstid. Vi padler nordover og finner en liten strand, med noen båtstøer. Siden stedet ser folketomt ut, tar vi sjansen på å reke i land her, og ordner oss en middag på primus og kringle fra sekken. Det er bare 6 grader i lufta, så vi blir fort kjølige. Det er på tide å dra hjem.

Norijønå
På vei tilbake padler vi nært land og får med oss vakre berg der blåskjell har tatt bolig.




Tilbake til Hadleholmen har lavvannet trukket seg så mye tilbake at det ikke er mulig å gå i land der vi satte ut. Vi må derfor gå i land på flytebrygga, som jo er en treningssak. Men trening trenger vi, og klarer fint å komme oss opp. I fjæra finner jeg lokket til skottet på kajakken, og er lettet av at det ikke ligger i fjorden...

Førlandsfjorden er en nydelig fjordarm som er lengre enn man tror. Neste gang starter vi litt lenger sør, tenker jeg....