Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 16. oktober 2016

Hovlandsnuten ned


Denne turen er lettest nedover....

Hovlandsnuten ser ikke stor og tung ut, men liten og søt. Den er lett å se fra Saudasjøen, og karakteristisk med sin klumpete fasong. Det er 910 høydemeter fra Saudasjøen og til toppen på 931 moh. En virkelig motbakke altså. Stien fra fjorden og opp til toppen går under navnet "Sagastien".

"Hovlandsnuten opp" har blitt arrangert 10 år på rad. I 2016 kom 793 spurt og turdeltakere seg i mål med tider fra 41minutter til over 4 timer. Var det mulig å komme opp på en tid mellom dette?

Vi startet med en fotostopp, for ved Risvoll skole er det en gard og et gammelt idyllisk tun nede ved elva. Tunet ligger under Fosstveitdammen, som ble bygget i forbindelse med industralisering under 2.verdenskrig.



Det er en bratt kneik fra tunet og opp til overkant av dammen, men også her er det et yndet motiv, der den vesle dammen ligger i forkant av fjorden.

Fosstveitdammen
Videre oppover er det god kjerrevei frem til "Eventyrskogen" Veien er bratt, men ligger lunt til, beskyttet av løvskog. Det er en nydelig trasé og nytes til fulle, selv om vi ikke har alt for god tid. Vi bør være tilbake før solnedgang...



I Eventyrskogen er det flere skulpturer, utskåret av tre, som gir en eventyrlig opplevelse av fantasifgurer som f.eks. Gruffalo.


Fra "Eventyrskogen" går vi på skogssti gjennom tett og høyreist granskog, bratt oppover med et gjuv langt nedover mot Risvollelva. Jeg kjenner pesen puster meg i anden helt til vi kommer opp til Brekkestølen og det flater mer ut. Vi er nå på 300 moh, og har 600 høydemeter igjen. Det virker litt uvirkelig, for det kjennes ut som vi har gått en god etappe, Hovlandsnuten ser fortsatt liten og søt ut, men ikke nærmere...

Hovlandsnuten, tilsløret og like fjern
En god u-sving på 2 km gjennom Brekkestølen gir oss pusten tilbake. Vi går nå på grusvei forbi hytter og okse, før vi er klar for neste etappe opp mot Hovlandsstølen. Her er det også grusvei helt opp til stølen, og selv om det er god motbakke, er det lett å gå. Det gir oss tid til å fange høstfarger og okse på kamera.



Risvollia
Rett etter at vi var her sist i 2014, har stien fra Hovlandsstølen fått en betydelig oppgradering. Over våte myrer har sherpaer lagt kolossale steiner, og opp de bratteste bakkene er trappet laget i nepalsk håndverksskunst. Hovlandsstølen ligger idyllisk til på 400 meters høyde, omfanget  blåbærlyng i rødt og myrgress i gult. Skogen består av den hviteste bjørk. Det er virkelig vakkert!




Selv om Hovlandsnuten fremdeles ser liten og søt ut, føler vi ikke at vi har kommet nærmere. Og det stemmer kanskje. I luftlinje er vi bare 2,5 km nærmere, etter 1,5 timers gange. Vi kommer snart til et trappekunstverk, der det er laget trapper ned gjennom et dalsøkke.




Herfra bratter det seg voldsomt. Med 500 høydemeter i bena skal vi nå ta fatt på den bratteste delen, og den er lengre enn bildene kan beskrive. Det blir tettere med trappene, så det gir oss en klar fordel. Men trapper kjennes godt i lårene, så vi får ikke motbakkene gratis.

Sherpatrapper


Det er ingen plass og strekke bena opp mot toppunktet. Bakken er bratt i stadighet, men endelig ser vi toppen nærsynt, og kan zoome inn på den nye hytta som ble bygget som et lunt utsiktspunkt denne sommeren.


Det er godt å komme til topps i skaret ved toppunktet. Her husker vi at det er lettere gange til toppen. Men så er vi jo snart fremme da.


Godama var i mål på 2.35.26 og havnet dermed på 191.plass i år. Det er jo også en slags 1.plass (!)(dersom man tar bort hundreplassen og tierplassen) Er målsetningen nr.190 neste år? Det er fortsatt litt å gå på til rekorden til Heidi Weng i kvinneklassen....

I den nye åpne hytta er det panoramavinduer og en stor benk til å innta lunsjen. Vi er skrubbsultne og spiser opp alt (!). Etter en time ble svetten kjølig og vi finner ut at det er tid for å returnere.


Turen nedover trappene er som en utforkjøring på ski, noe som minner meg om at det faktisk også går an å fiskebene seg opp på ski. Sommerversjonen ser i alle fall slik ut:

video


Lyset blir bløtt når vi kommer til Hovlandstølen. Det blir dunkelt når vi kommer til Eventyrskogen, og det er mørkt når vi kommer frem til bilen. Tiden nedover blir ny offisiell rekord. På 1.58.22 er vi nede. En rekord som trolig vil stå i mange år, dersom ingen røper den. I dag er turen ned lettest...

Sjekk snarveien fra Skeivane
Beskrivelse UT.no

Krevende
Tid: 4,5 - 6t t/r
Distanse: ca.14 km t/r
Høydeforskjell: 910 m
Terreng: Kjerrevei, grusvei, skogssti, trapper, tørt, bratt

mandag 10. oktober 2016

Slettedalen uten ski


Det er høstferie på basecamp Gohytta i Sauda. Været er fortsatt godt, og høstluften begynner å bli klar og kald. I dag treffer ikke været like godt i forhold til det vi har blitt vant med de siste ukene, men vi har allerede bestemt oss. Goturen m/ familie skal ta turen til Slettedalen, denne gangen uten ski.



Selv om dagens rute like godt kan kjøres med bil i sommerhalvåret, parkerer vi ved skistadion og går den vante ruta innover. De fleste i goturlaget er opptatt av å klekke Pokemon-egg, og må sanke inn noen kilometers gange, dermed spiser mobilene batteri til frokost og klekker ut monster i belønning. Bare etter noen få minutter hilser vi på Knerten. Så stor han har blitt!

Knerten har blitt voksen

Turen er relativt flat, og det er sjeldent i Sauda. På alle kanter er det høye bratte fjellparti, og utsikten blir derfor disse fjellene og Slettedalsvatnet. Langs veien er det løvskog og når man kommer nærmere den andre siden lyser hvit bjørk mot oss.




I Slettedalen ligger det hytter, både gamle og nye. De er spredt jevnt innover, og jeg må innrømme at de gamle hyttene er mest sjarmerende.




Etter en og en halv time har vi kommet til endes. Da blir det litt stigning opp til en morene, hvor vi tar pause. Det er ikke så varmt når sola er fraværende, så lange pausen blir det ikke, men akkurat nok til å prøve ut Kvikklunsj med mørk sjokolade. God idè!



Vi er usikre på om det er like bra på nordsiden av vatnet, så vi tar retur samme vei. Det ble en fin og lettgått tur, og bonusen var at etpar Pokemon egg ble klekket....




Enkel
Tid: ca. 3 timer t/r
Distanse: ca.10 km t/r
Terreng: Grusvei, småbakker, flatt.

søndag 2. oktober 2016

Stovegolvet


Det er en usedvanlig vakker høst vi har på Vestlandet. Med unntak av et lite stormavbrekk har meteorologene døpt været til "superhøytrykk", - noe jeg er enig i. Vi har en fridag og bestemmer oss for å reise til Stord og oppdage Stovegolvet, den sørligste av øyas 700-metere. Det høres nemlig fabelaktig ut met et stovegolv på fjellet, så spenningen er stor. Målet er en rundtur med toppunktet midt i løypa.

Vi kan ikke skryte på oss å være tidlig ute: Starter ikke opp før halv to fra Lundsæter kraftstasjon, der det er god parkeringsplass og fullt i dag. Det later til at folk flest ikke går den retningen vi går, men vi har en snedig plan. Med lavtliggende sol forsøker vi å ikke komme i skyggen, og starter derfor på østsiden av fjellet, og vil dermed få sol også når vi går ned på sørvestsiden senere.


På østsiden av Stovegolvet er stien bred  og god gjennom skogen. Skogen er luftig. Furuskog som slipper soltrålene gjennom, og god sikt til himmelen blå. Melderskin lyser i øst. Hordalands dronning ruver... Det er en vakker dag...

Melderskin
Lenger oppe nærmer oss bilvei og trafikk. Det er mange biler som kjører veien opp mot Kattnakken, og vi er redd vi må spasere på bilvei et stykke, noe som ikke er helt i Goturens hellige ånd.

Men vi er lettet da vi ser en avstikker som leder vekk fra veien, så vi slipper unna asfalt, men bare såvidt. Nå går det bratt opp mot Fossabrekko. Med unntak av en liten myr, går vi tørrskodd hele bakken. Oppe i lufta ser vi paraglidere som utnytter rolige vindforhold i åssiden, der de holder seg i lufta i timesvis.



video

Lenger oppe, langs "Fossen" har sherpaer vært i gang med å lage fine trapper opp kneika. Denne stien går fra asfaltveien vi fryktet der nede i åssiden, og nå observerer vi et mylder av biler. Det får oss til å undre på om det er et arrangement på fjellet i dag...(?)




Det blir nesten køgang opp trappene, og jeg tar meg mot til å spørre en typisk turvant eldre kar: "sjer a?" Men jeg får raskt vite at det bare er turglade stordinger på en høstklar dag. Har ikke sett maken til mylder siden "Fløien"... Imponerende.

På toppen av kneika kan man velge i mangt: Topptur til Kattnakken, slitsom tur til Fitjar, eller populær tur til Stovegolvet. Vi har jo planen klar og vender til venstre /sør.


Det er et lite skar med fare for skygger, men vi kommer oss skyggeløst opp en liten stigning og får øye på dagens mål.

Toppen på Stovegolvet


Det har flatet ut en stund, men det er småkupert bort mot høydepunktet. Siste del av turen går man på "kanten", med fantastisk utsikt over både øst, vest og syd. Paragliderene lufter seg fremdeles, og sola stråler i motlys mens vi trasker inn mot toppen.

Vi passerer "Tårnet" som er et tårn, men også en nedlagt trafokiosk, omvendt og med en ny sjel. For nå er dette en nødbu for toppturere, eller forfrosne tær, evt ekstremsportere i motvind. På nedturen forsøker Ingeborg seg med styrketrening.



Rett ovenfor Tårnet ligger Stovegolvet. Dvs jeg ble litt forvirret, for på et flatt (FLATT) platå sto en større driftshytte godt plantet, og jeg tenkte at dette er Stovegolvet. Jeg tror fortsatt jeg har rett, men toppunktet lå på neste høyde, og fikk hjernen til å knirke.

Vel, vi var ikke fremme før vi hadde nådd høyeste punkt. For å komme dit måtte vi rapellere ned en liten bratt kneik, og så klatre opp igjen på den neste. Og da var vi der, 703 moh, på toppunktet og fikk omtrent samme utsikt.



Nå så vi tydelig vindmølleparken på Fitjar, og jeg angret meg litt over ikke å ha gått der før mastene kom opp, for gotur med propell er ikke helt det samme...


Det var tid for mat. Nedenfor Stovegolvet fant vi en god fjellhylle, og satte oss ned for litt havregrøt, sjokolade og kaffe, med toppen som utsikt. Søndagsmiddag!



Sola er kort og vi brøt opp når skyggene ble lange. Det gjaldt å finne veien ned igjen. De lokale som vi spurte visste lite om gode råd, så vi gjorde et forsøk med gps-signal og UT-no appen. Til å begynne med ledet det oss nedover en nedlagt sti. Bratt, men overkommelig. Da kom vi ned i et dalsøkke, og merkingen ble søkk vekk.



Vi forsøkte nå å bruke appen, og jeg tolket det til at vi skulle følge brattsida av toppen. Vi var ikke redd for å gå oss vill, emn tenkte hele tiden på å slippe å klatre for mye. Stien fant vi ikke igjen før vi nådde sørsiden av toppen, og der var det bratt også, og litt rasfarlig, men kort. Så det gikk jo bra da.


Brattleden til topps
Vi fant ut at vi nok kunne gått ned her rett fra toppen, så litt utfordringer og en time mindre på tur kunne det ha blitt. Men kan kan jo ikke bare ha det gøy. Man må jo ha litt moro også..


Nå var stien lett å følge. Vi gikk nedover fra fortoppen. Bratt var det hele veien, men med en vakker utsikt ned til Tysevatnet og Tyseskaret og andre Tyseting. Noen steder fikk vi hjelp av tau og kjettinger, så det hele gikk veldig fint det (!)




Nede i skaret speilet fjellet seg vakkert i en vannpytt, og vi brukte litt tid på å fange speilbildet i linsa, før vi raskt tok siste nedstigning, nå i skyggen ned Tyseskaret og til Lundsæter kraftstasjon.


Det ble en vakker dag i fjellet på øya, og anbefales, sett fra pesonlig ståsted.

Krevende
Tid: 4 - 5 timer rundtur
Lengde: ca. 7 km
Terreng: Skogssti, skiltet, noe utydelig merket, bratt, noe klyving