Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 1. januar 2021

Bakken opp til solstrålene


Vi feirer nytt år i basecamp Gohytta, og det er lite snø, men den ligger der. Temperaturen har vippet over og under nullpunktet, så på bakken er det hard skare og isete. Svandalen er skyggenes dal i mørketiden, men i utsikten ser vi sola skinner på toppene rundt Saudafjorden, så min ekspedisjon i dag blir å finne strålene. 

Jeg spenner på meg skiene og begynner klatringen fra bakkene over hytta. Der går det en skogsvei et stykke opp i bakken, og det er tegn til at andre har prøvd seg noen dager tidligere. Det er lite feste her hvor det har blitt ploget nedover veien, og selv ikke kortfellene mine biter seg fast i det harde underlaget. Men det går fremover i fiskeben oppover. 

Når jeg kommer til den gamle skibakken oppe i lia, har fortsatt ikke terrenget blir jevnet ut av snøen, så jeg må sikte meg mot letteste tue, og prøve å finne en overkommelig retning opp til et sauegjerde øverst i bakken. Utsikten er upåklagelig, men jeg har fortsatt noen hundre høydemeter til solstrålene.

Nå går jeg inn i tett skog. Jeg sikter meg inn på ei myr jeg har i minne, for å slippe det verste krattet. Det er bratt og tungt opp lia, men her oppe har regnet som falt lenger nede, falt som snø lenger oppe, og jeg får bedre feste. Jeg er over den bratteste kneika.

Videre oppover myra er det slakere terreng. Jeg prøver å finne letteste vei opp mot neste høydepunkt, men krattet tetter seg til og jeg må finne letteste vei gjennom skogen i tillegg. Etterhvert kommer jeg meg opp til en myr der blåtimen allerede er i gang, selv om sola skinner bløtt over fjellene i horisonten. Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke finner solstrålene i dag...

Videre oppover mot Botnanutane er det tett kratt. Vanskelig å komme gjennom, og i tillegg bratte skråninger. 

En god del arbeidsinnsats og mange retningsvalg må til før jeg endelig kommer meg ut av krattet og kan nyte vidsyn og fjell.

Bortenfor meg ligger  Botnanutane, og jeg forstår at jeg ikke rekker solstrålene i dag. Men rett foran meg ligger et lite vatn, uberørt av trugespor eller slalomskrens. Her har bare reven, rypa og haren satt spor, så fotoapparatet må frem for å forevige den første blåtimen i 2021.


Krevende
Tid: 2 timer opp
Distanse: 2 km opp
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Skogsvei, skog, kratt, myr, bratt