Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 31. mars 2012

Vårspretten

Røyningsvatnet og Røyningsbu
Snart går Skudenes fjellags arrangement "Vårspretten" av stabelen. Goturen & søn tok på seg ansvaret, og gikk på ekskursjon den fine rundturen. Gogutten tok børsa på ryggen, mens jeg var klar for å skyte med kameraet mitt, som jeg for øvrig er ganske stolt av...

Vi startet fra Skudehallen og gikk de fine grusete stien opp til New Zealand-hytta, og derfra videre i skogen. Fra New Zealand-hytta er det skogstier som gjelder. Her leker sollyset mellom trærne og skaper magiske øyeblikk på en vakker vårdag. Oppe ved Jakobs brønn tok vi oss ikke drikke, og gikk videre.

Vi kom opp på Høgahåland, der Ilsvatnet ligger som en nyre og lager blåfarve i skaperverket, og der fallos-symbol peker i riktig retning. Her oppe gjemte jeg en skatt, mens gogutten hadde våpentrening mellom de andre stenene i dette åpne landskapet.

Høgahåland
Fra Ilsvatnet går stiene i myrterreng. I Skudenesheiane er ikke det noe problem, for fjellaget her er ivrig på å få folk tørrskodd gjennom turen, og har laget til gode lange plankebroer, som er sklisikre.
Neste skatt ble gjemt ved det nesten gjengrodde Rotatjødn, som ikke kan ses fra stien på denne siden, men er verdt et kort skue, før man spretter videre gjennom våren.

Herfra følger flere stideler; Risdal, Presteveien, og til slutt Røyningsbu. Vi gikk inn til Røyningsbu og tok en velfortjent god og lang rast, etter å ha gått over 5 km fra start.

Rast på Røyningsbu
Det var to familier samlet her denne helgen. De hadde lånt hytta med alt tilbehør for helga, og koste seg i kort avstand hjemmefra. Ved vannet lå det kanoer, som kan lånes for alle som er interesserte i å betale en liten slant. Goturlaget kom i goprat med folket, og fikk jammen meg lånt en kano vi også. Dermed bar det ut på kanopadling; først i medvind, deretter i motvind. Motvind er verst, og vi måtte bruke alle krefter motstrøms og med en bølgehøyde på 10 cm (!) før vi endelig ga oss og var fornøyd med matroslivet.


Etter en god pause på Røyningsbu, vandret vi sørøst og rundet vannet på motsatt side av det vi kom. Vi gikk nå siste halvdel av "Vårspretten". Jeg har gått denne veien før, og var klar over at huggormen gjerne stikker hodet frem på denne tiden, for å varme seg opp. Dette fortalte jeg gogutten, og tilla at det var best å se etter hvor man plasserer bena i disse tider, noe som førte til at han skalv litt i bena, og flakket med blikket.
Bare to minutter etter så vi jammen meg en huggorm som solte seg. Litt overveldet av at intuisjonen slo til, stoppet vi opp og fotograferte. Jeg gjorde den gamle teknikken; "stå i ro og la ormen få se deg"og etter litt oppdaget ormen meg, målte meg opp og ned, før den trakk seg unna, litt halvvarm, og seig.

Huggormen våkner til liv
Videre gikk vi. Gogutten var ikke redd mer. Han hadde nå skjønt at huggormen verken er harm eller stor, og var overbegeisteret over hvor liten kjeft ormen har... Vi passet likevel på bena videre. Snart kom vi ned til Ilsvatnet igjen, der det er en kort avstikker til Høgahåland. Men vår led gikk sørover mot Litlavatnet.

Det er 30 høydemeter mellom disse to vatnene, så man får fin utsikt sørover, når man går bakkene nedover. På fine dager som denne, ser man både Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy, og silhuetter av fjellene i Ryfylke. Ganske fantastisk på 80 moh (!)

Ved Litlavatnet er en av Karmøys koseligste demninger, med et lite fint rødt kontrollhus oppå. Demningen går i en halvbue, og er bygget opp av natursten, med et betongdekke på toppen. Det renner en fin bekk fra demningen, fint laget til av gode håndverkere, så riktig idyllisk er det...

Litlavatnet
Den siste kilometeren til Almannamyr, går gjennom enda mer idyll. Godt bygde plankebroer slynger seg mellom trær og over våte myrer, før man bestiger halvveis opp til Nauthidleren, og ned på de fine grusete stien på Allmannamyr. Godt fornøyde var vi, av en fin dagstur i Skudenesheiane. Vårspretten: Done that!



Tid: 3t rundtur
Distanse: ca.11 km
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Flatt, småkupert, gode stier
Cacher i området: 7 + omegn

Trykk på kartene for å zoome

torsdag 29. mars 2012

Nye gjengrodde stier

Leken ved Legå (Røyningsbu)
I dag var jeg på en rask ettermiddagstur i goværet, og passerte ut skatt nr.16 langs "Karmøymarsjen". For å gjøre turen mer interessant, bestemte jeg meg for å gå en gorunde fra Mjåvatn, via Røyningsbu, og så Presteveien tilbake til Mjåvatnveien.

Det begynte i sedvane langs denne kjente ruta, og cachen ble plassert ut. Jeg tok mine vante skritt de knappe 2 kilometerene til Røyningsbu. Dette er en rute som er lett og variert, med både skog, bekk, berg og myrområder. Et Karmøy i nøtteskall.  I tillegg er det den korteste veien til Røyningsbu, og egner seg derfor til familier med små barn. Stiene er gode, og det kryr av plankebroer her.

Gode stier på Sør-Karmøy

Inne ved Røyningsbu holdt de på me gravearbeid, Det var ikke veldig idyllisk at en gravemaskin stod der, rett på skogsstien, men arbeidet gjør nytte for seg, og skal bidra til mindre våte og gjørmete stier. I dag var det verre enn noen gang...

På Røyningsbu hilste jeg på dugnadsmannen, som snekret listverk. Det er alltid entusiasme å finne i Skudenes fjellag. Men praten stod stille, så jeg fortsatte videre, til der "Karmøymarsjen" lukter på "Presteveien", og der bena lukter helt andre ting.

Røyningsbu


Til høyre, her
Jeg fulgte Presteveien, som planlagt, og gikk i nordvestlig retning. Jeg grudde meg litt til 1,5km grusvei på tampen av turen, men så oppdaget jeg noe uforventet: Med noen få hundre meters mellomrom, passerte jeg stidelet til Skudeneshavn, til Sandve, og i motsatt retninger. Ved det siste stidelet, bet nysgjerrigheten tak i meg, og jeg fikk lyst å prøve ut nye stier. Det ble til at jeg gikk til høyre, for i den retningen var både Mjåvatnet og bilen min. Nå gikk jeg på nytt land, og det var både variert og spennende. Spennende fordi jeg ikke ante hvor jeg ville ende, men jeg hadde en hypotese.

Etter en kilometer kom jeg til Mjåvatn, og traff akkurat på det punktet hvor jeg startet. En perfekt rundtur, altså

Tid: 1t rundtur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Flatt, småkupert, gode stier
Cacher i området: 3 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

søndag 25. mars 2012

Bekkestova

Bekkestova
Jeg er verken oppvokst med eller har vært fokusert på å ha hytte i egen eie. Turen har vært målet, og hytteliv har vært fjernt. Men hyttelivet oppleves godt, både som avkobling, rekreasjon og som utgangspunkt til turer. Denne helga var jeg på hyttetur i Svandalen, og fikk oppleve hyttelivets enkelhet og fred.

Bekkestova ligger på Kjerringtveit i Svandalen, Sauda. Denne har vært i familiens eie i over 50 år, og har stått nærmest uberørt i sin enkelhet, under utviklingen i Svandalen, med det store skianlegget der. Hyttetomta er bykslet og ligger et stenkast unna det store hyttefeltet ved Gjuv. Utbyggingen har vært stor de siste 10 årene, men hytta ligger likevel usjenert for dette.

Bekkestova har for tiden innlagt strøm, men ikke innlagt vann og kloakk. Størrelsen er på omlag 20 kvm, og har "sovesal" på kvisten.

Hytta ligger tett opp i en sildrende bekk, og på hyttetomta er det både gran, furu, bjørk og lyng. Et naturlig voksende naturlandskap som ikke er klusset med. Når man er på hytta høres det rennende vannet hele tiden, både ute og inne, og gir en beroligende bakgrunnslyd for oss besøkende. I stua har man utsikt til Sauda, 350 høydemeter lenger nede. Vi er høyt oppe, men små i sammenhengen....

Vi ankom hytta fredag kveld, og satte straks i gang med ritualene for ankomst. Her måtte stua varmes opp, vann hentes i bekken, og stier måkes rundt hytta. Dessuten måtte uthuset med "bøttedassen" låses og varmes opp. Det var mildt denne helga, så snøen var våt og tung. Solveggen står mot nordøst, og her har det blitt bygget en platting, tett opp mot bekken. Helgens mål var å få ryddet dene for snø, slik at familien kunne benytte den i påsken. Sånt noe blir det borg av...


Dyraskar
Lørdag tilbredte vi en god frokost før vi la ut på en skitur til Dyreskar. Denne turen kan du lese mer om her.

Søndag brukte vi mye tid på stell i og utenfor hytta, før vi tok turen opp til "Slettå" som ligger på en høyde etpar hundre meter fra hytteveggen. Dette var leden til skitrekket, minnes mitt følge, og tar meg med på en skitur i området. I dag er det en frivillig som kjører løypene opp til skitrekket, noe som gjør avstanden til hytta enda kortere.

red.anm.


lørdag 24. mars 2012

Dyraskar

Dyraskar
Det er en uke til påske, og et romantisk goturlag er på hyttetur i Sauda. Solen varmer 8 grader på 600 moh, det er vindstille, og vi befinner oss i Gjuvsbotn i Svandalen, Sauda. Vi merker fort at bekledningen er for mye, og hiver av oss til vi ser kroppsfasong, og oppbrettede armer. Det er vår i luften...

Det blir en nostalgisk tur for mitt vakre følge, og hun memorerer sin barndom i "hålet" der familen brukte å slå leir, langt tilbake på 80-tallet. Da gikk de helt fra Kjerringtveit 250 høydemeter lengre nede, med hele ungeflokken, og slekt i vide grener, opp de bratte bakkene til Gjuvsbotn. Nå er det lagt ut hyttefelt i Gjuvsbotn, og det går bilvei helt opp til der hvor "topptrekket" i slalombakken starter.

"Hålå"
Vi gikk først til "Hålå" der følget mitt hadde mange kjekke barndomsminner. Hun fortalte om et livlig familetreff, med en godt etablert base i bakken, kjekke konkurranser, og mye frilek for barna. Det var perfekte påsker på 80-tallet...

Derretter gikk vi videre oppover mot Dyraskar, der man får helt nye utsikter og nedsikter. Det var bratt opp, og ble kniving om smørefri vs. smøreski. Vi fant vel fort fiskebenteknikken, begge to, og ble nok aldri enige om hva som var best, der vi svettet opp denne solrike og vindstille dagen.


Oppe ved Dyraskar satte vi oss ved en kampestein som isbreen har fått skylda for. Våren spratt frem i mellom snømassivene, og langt bak hørte vi lyden av røy. (eller var det ei rype?) Jeg var fornøyd med den rypa jeg hadde med meg, og skjenket henne nypresset kaffe, mens hun bød på sjokoladekake, etter sin egen gode bakekunst. En så ren nytelse var det å sitte her å se ned på Nussvatnet (nusselig!) og hvite mektige fjell som bakgrunn, at vi helt glemte tiden, enda vi hadde lovet oss selv en dusj i Saudahallen, for å forberede kveldens aktiviteter...

Stenen der tiden renner
Topptur med utsikt mot Nussvatnet

Selv om tiden føk, tok vi oss tid til en topptur rett bak oss. Denne gang til bens. Mitt vakre følge luftet håret, mens jeg så på. Akk, hvor vakker naturen er! Deretter dalte vi nedover mot Gjuvsbotn igjen. Det ene ledet til det neste, og vips var middagen klar på Bekkestova!

Bekkestova, Kjerringtveit



Tid: ca.30 min opp, 15 min. ned
Distanse: ca.2 km i sløyfer
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Skiføre, bratt
Cacher i området: ingen



søndag 18. mars 2012

Moksheimskogen

Moksheimvatnet
Det var vinterkaldt men vårsol, da goturlaget dro til de populære stiene i Moksheimskogen. De oppmøtte var godama med sine gobarn.

Grusvei langs hele trasèen
Det er gode grusveier fra Moksheim til Vormedal, og man går delvis gjennom skog og delvis langs Moksheimvatnet. I tillegg kan geocache-miljøet friste med flere skatter langs traséen Stiene er gode nok til å trille rullestol eller sykle, og ved vatnet er det et fint grindahus, dersom nedbøren kommer. Og det gjør den jo....

I dag derimot, var det solskinn, og en svak kald vind fra nord...
Det er omlag 1,5 km fra Nordhuset til grindahuset ved Moksheimsvatnet. På veien tok gojenta hånd om GPS og navigerte oss fra skatt til skatt, med et trillende smil langs hele veien. Gogutten var svært imponert over både fart og skatter..


Ved grindahuset var det tid for å snope seg, og etterpå fristet vannet til steinkasting, tross de fredelige endene som svømte familiært rundt omkring. Godama var også fristet til å ta seg et bad, men ble oppfordret i litt for stor grad av resten av goturlaget, - slik at det ikke var gøy lenger....

Rast ved grindahuset

Dermed fortsatte vi til nabolaget i Vormedal, før vi snudde, og vandret tilbake i goturtempo + litt mer.
En flott tur for flotte barn og voksne på en flott søndag i et flott område..


Tid: ca. 1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km tur / retur
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: grusvei, flatt
Cacher i området: 4 + omegn


søndag 11. mars 2012

Holmavatn

Indre Holmavatn
Mitt store prosjekt denne våren er å legge ut geocacher langs Karmøymarsjen. I dag tok jeg gogutten og Jackson 2 med meg på tur fra Burmaveien på Karmøy mellom Indre og Ytre Holmavatn for å legge ut 3 skatter der.

Det var en grå dag, med lavt skydekke, som minnet om tåke, da vi plasserte ut den første, før vi trasket grusveien sørover, og snart fikk øye på "det ytre"... Holmavatnene er regulerte vatn, som er en del av Karmøys drikkevann. Det er derfor viktg at man ikke forurenser vannet når man går langs kantene.

En kilometer inn i veien, kom vi til Mattisbekken. Der er det en demning ved "det indre",  hundremetersbekken renner ned til "det ytre". Vi tuslet litt rundt her, og bestemte oss for å raste her på tilbakeveien.

Demningen ved Mattisbekken

Fra Mattisbekken er den en kilometer til den sørvestlige vika av "det indre" og vi gikk inn dit for å plassere ut dagens siste cache.


Veiene ut hit er så fine at det går an å sykle med hybrid, dersom man har det travelt. Men en spasertur er kjekkere, der man går gjennom granskog, med vatn idyllisk liggende til på alle kanter. Det er til og med fint på grå dager som dette, da et lavt skydekke skaper trolsk stemning over vatnene.



(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km tur / retur
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: grusvei, småkupert
Cacher i området: 3

torsdag 1. mars 2012

Tjelltjørna


Goturlaget hadde vær i vente, og gikk derfor på tur. Det  regnet og skoddet om hverandre, da Håkon og jeg tok den lille, ubrukelige, pesete, men sjarmerende bikkja hans på tur til uante steder...

Håkon m. følge
Målet var å finne to geocacher, i området ved Bleikemyr i Haugesund. Vi vandret freidig opp bakkene, og håpet på at stien ville lede oss til, og ikke villede oss til Tjelltjørna. Vi villedet oss nok selv mer i villfarelsen over å være villrede til ville stier istedet for å la oss lede av veiledere, og andre jærtegn.

Dermed ble det en omvei i nordlig retning, før vi fant retningen tilbake på rette stier i retning tjernet. Men hva man gjør man vel ikke for kunsten (!?). Vi var nemlig tilfreds med at trackeren viste en svært vakker klump i kartbildet etterpå. Veien og stien opp til Tjelltjørn er frodig, (les: "skog") med noen myrklatter om lyser opp tilværelsen, selv på en skoddete dag.


Mer trolsk og vakkert var det å nå målet. Tjelltjørna lå der, lunt mellom tre og topper, og tretopper, og med det blanke vatnet og noen sore regndråper som falt ned foran føttene våre, ga dette en magisk stemning, selv på en grå dag.

Tjelltjørna
Vi prøvde å gå litt videre for å se om vi kunne runde vatnet, men dette så litt vrient og vått ut, så vi valgte å snu, og like godt gå hjem. For et trolsk og mer ukjent vatn i Haugesundsområdet, vil jeg anbefale denne turen. Den er kul!



Tid: ca. 30 min. hver vei
Distanse: 2 km hver vei
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: grusvei, skogsstier, kupert 
Cacher i området: 4 + omegn