Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 30. mars 2020

Kvalen


På sure, kalde dager, kan en like godt toppe det hele med å gå langs forblåste steder. Kvalen i Haugesund ligger og lukter på det åpne havpartiet "Slettå". Men her er solnedgangene best, synes byfolket. Derfor er stiene langs fjæra godt opparbeidet, og med nøyaktig nok bredde til korona- tiltak og smittevern. I ettertid har vi observert at vi er friske.


Vandringen blir, ikke uforventet; - kald. De lagene med ull og vindtette jakker er bare såvidt nok mens vi går i nordvesten og ønsker oss fønvind. Langs stiene er det fint mot vest. Ettermiddager og kvelder er nok finest her, tenker jeg, men på dager med kuling og storm er disse strendene et skue, og kanskje litt uforsvarlig.

Vi vandrer de 2 kilometerene ut fra Rekavik / Killingøy og til selve Kvalen, et langt nes som ser ut som en.... Ja riktig.



Ytterst på Kvalen er det en fyrlykt, og svaberget glir snedig ned i havet. Lar man seg friste til å nærme seg havkanten, kan det hende en bølge smører berget nok til at en sklir ut. Så det er som å leke med ilden, eller havet om du vil. Da er det best å gjøre som oss. God avstand. Som forventet drukner sola i Nordsjøen på vei hjem.



Enkel
Tid: ca. 1 time t/r
Distanse: 5 km t/r
Terreng: Flatt, grusete stier, skiltet

søndag 29. mars 2020

Dagstur fra Brekke

Brekkevatnet
Det er ikke verdens varmeste mars, og i morges har vinteren kommet til Karmøy. Vi planlegger en runde rundt Brekkevatnet. Det vil si, man går ikke rundt vatnet, men i området rundt det. Oppstart er ved vannrenseanlegget på Brekke, og det er en av de få stedene vi får nærkontakt med vatnet.


Fra vannet går vi nå mot øst og opp i høyden mot Beinedalsmyra. Det kommer et saftig snødrev mot oss, og vi drømmer frem til værmeldinga som sier: "sol etterhvert". Fordelene med å gå på en kald morgen er at det er frost i bakken, og dermed ikke gjørmete eller vått, som normalen. Vi fortsetter dermed med godt mot.

Beinedalsmyra
Snødrevet gir seg etterhvert som vi nærmer oss Oskreivatnet. Der ligger vatnet blikkstille og speiler seg med himmelen. Litt ambisiøst, kanskje...(?)

Oskreivatnet

Vi noterer oss Rotary Club som har stått for infotavler og skilting av stiene i Stangelandsmarka. Gode gjerninger setter vi pris på. Vi er aldri i tvil om hvor vi er. Vi nyter himmelspcilingen av Oskreivatnet og fortsetter sørover mot Nordre Sålefjell (119 moh). For om vi skal runde Brekkevatnet i dag, må vi over denne toppen.

Nordre Sålefjell
Mens vi klatrer opp kommer blåhimmelen fram, og gir oss pausevær. Vi setter oss på toppen, med utsikt mot Melstokkevatn og Boknamasta lenger øst. Etter en fin pause i godværet labber vi ned fra fjellet og vest mot Buadalen. Stiene her er litt mindre brukt, så noen våte partier blir det langs den kuperte lille ruta.


Ved Nedre Buadalsvatn er det ei fin bru. Her stopper vi litt, for denne dalen er en nytelse, med bekk, vatn og le for vinden.




Buadalen

Vest fra Buadalen går vi opp i høyden og vender nordover igjen. Gjennom karakteristiske Jerikodalen er stien oppgradert betydelig, så det som tidligere ofte var en våt opplevelse, er blitt en lettvint og tørrskodd sti.

Jerikodalen 

Fra Jerikodalen er stiene også oppgradert. Det hjelper godt i disse Koronatider, da marka brukes mye mer enn før. En ny oppdagelse er skilting til "Martasetrå" denne har jeg ikke visst om, spå nysgjerrigheten lokker oss nedover bratte bakker i granskauen til vi når en tuft med noen rester av bygning og drift. Her nede er det laget en idyllisk lysning, som egner seg for familietur, grilling eller overnatting. En kjekk nyoppdagelser.


Martasetrå

Vi returnerer til hovedstien og følger den ned til Tredemningen ved Tistreivatnet. Nå begynner turen å nærme seg et Korona-stunt. for oppover stien møter vi mange mennesker. Vi ler og bløffer på en meters avstand. Etterpå tenker vi at å vaske hender nå kan være på sin plass...


Stiene fra Tredemningen blir bare bedre og bedre, og til slutt går vi på grusete brede stier ned til brekke, hvor vi vender øst igjen og ender ved vannrenseanlegget. I det vi setter oss inn i bilen, kommer et nytt snødrev. Vi har fått de beste timene ute i dag....

Middels
Tid: 3-4 timer rundtur
Distanse: ca. 9 km
Høydeforskjell: ca. 100m
Terreng: Gode skiltede stier, gruset sti, småkupert, våte partier

søndag 22. mars 2020

Postvegen Etne - Skånevik


Helt siden jeg syklet postvegen mellom Ølen og Etne i 2017 har jeg tenkt på fortsettelsen over til Skånevik. I dag bød anledningen seg, og Goturlaget satser på tur-retur Etne - Skånevik på samme dag.


Postvegen mellom Stavanger og Bergen ble åpnet i 1785, og størstedelen av veien har heldigvis blitt modernisert med noenlunde samme trasé som for 245 år siden, men noen steder er postvegen slik den var; - uberørt og gjengrodd. Den lengste av de uberørte vegstykkene er denne fjellovergangen mellom Etne og Skånevik, en 7 km lang ridesti med en høydeforskjell på 600 meter. Bratt, altså.

Vi finner veien inn til Etne en søndag midt i "koronakrisen", for å komme vekk fra folk, men ikke for langt vekk fra hjemme. Selv om turbeskrivelsen anviser til parkering ved gamleskolen, finner vi en offentlig parkering 60 moh, og sparer oss for en kilometer asfalt.

Sillali, Glåp
Stien begynner som forventet: Bratt. Rett opp den første bakken kommer vi til et beite, der vårens sauer enda ikke har blitt klippet, men driter like mye likevel. Midt i beitet er det også skiltet video til toppen av beitet, som har fått navnet "Glåp". Det skal visstnok bety "glaning". Og det passer jo, for her er det jo fin utsikt å glane på.

Nå går vi inn på det som ligner mer på en ridesti. Til å begynne med en svak helling inn i løvskog. Vi legger merke til en søt bekk med en bru som har det skumle navnet "Gjengangerbrua" Vi skal jo også gå over den igjen senere, så da er den vel myntet på oss, tenker jeg.


Gjengangerbrua
Herfra bratter det seg mer. Vi går gjennom et hellig nedslagsfelt fra Røsseflåtedne (?!), forbudt for beite. Lenger oppe finner vi Oppkoma, som rett og slett er bekk ut fra jorda. Morsomt fenomen.

Om det brattet seg tidligere, bratter det seg nå betraktelig opp til Gamlestølshaugen (360 moh), som jo er et imponerende sammensatt ord. Nå ligger det snø i stien. Men vi går fortsatt i skog, og gleder oss til bedre utsikt, men må gå 100 høydemeter til før fjell åpenbarer seg og lufta breier seg ut.


Gamlestølshaugen
Nå er det rene påsketuren. Her oppe skinner snøen ren og fin, og blåhimmelen skinner som en hvilken som helst drømmepåske. Vi fortsetter oppover, glad for at fotspor og skare er hardt nok til at ski er overflødig. Det tar ikke lang tid for viddefølelsen er der, og utsynet til fjelltoppen Veten gir oss assosiasjoner til høyfjellet. Selv om ridestien er snødekt her oppe, ser vi tydelig spor etter anlagt vei.



Veten


Vi er nå snart på vegens høyeste punkt, Varleitet, 620 moh, og ser et grindahus, delvis tildekt av snøfonner. Skulle ikke tro vi var på Sørvestlandet. Når vi når toppunktet ser vi inn i vakre Hardanger, med de staute toppene i Kvinnherad, og fjordene utenfor. Det er alltid mektig å se inn i Hardanger, og vi finner inspirasjon til fremtidige toppturer som Ulvanosi, Englafjell og helt inn til Melderskin.

Varleitet 620 moh

Nå skal vi i nedoverbakke, men leser ikke kartet så nøye. Fra Varleitet er det ingen spor ned til Skånevik, og veien har blåst igjen. Men skaren er god og hard, så vi går i retning det regulerte Tjellevatna, hvor det er anleggsvei. Nedover lia flyr det opp hvite fredsryper, mens vi holder roen, og ikke stresser med kamera. Snart er vi nede på veien, nedsnødd den også, og fortsetter til vi ser Postvegen i neste stikryss.


Tjellevatna

Vi merker at det er bratt nedover og maner opp litt mindre motivasjon for å gå samme bakken opp igjen på returen. Til å begynne med passerer vi den store Miljasæteren, som like godt kunne vært en gård. Lengre nedover er ridestien mer for en traktorveg å regne, og gjennom granskogen nedover begynner jeg å kjede meg litt.

Miljasæteren

Men vi fortsetter ned til skogen er felt, og vi får utsikt til Skånevik, der den ligger så vakkert i en vik. Dette gir ny inspirasjon og vi fortsetter helt til magen minner oss på at det er tid for mat, og vi stopper ved Postbrua, en steinhvelvbru fra tidens tann, restaurert i 2004.

Skånevik
Postbrua
Med rundstykker, havregrøt og shellbolle, med tilhørende kakao og kaffe, kjenner vi at bakketurkreftene har kommet tilbake. Vi bestemmer oss for at stien ned til bygda ikke er verdt det i dise virus-tider, og begynner oppstigningen til 620 moh igjen. Det er tunge men effektive skritt opp de harde bakkene, men motivasjonen er på topp når vi endelig kommer til snø.

Vi tar av på den riktige Postvegen mot toppen av Varleitet, og den er bratt, men ligger vakkert til opp lia mellom store kampesteiner. Rett før toppunktet prøver jeg å fange vind:




Å fange vind
Det blåser godt i Varleitet på vei tilbake, så vi får effektiv gange, før vi snart er ned i skogen og bakker oss nedover med stive bein.

Dette er en fin tur, som fint kan avkortes i øvre del på Skånevik-siden. Traktorvegen nedover er ikke så opplevelsesrik, men det var godt å få gjort det, for en gangs skyld. Turen inspirerte til flere toppturer med utgangspunkt fra Varleitet, så vi kommer nok tilbake...

Krevende
Tid: 7 timer t/r
Distanse: 14 km t/r
Høydeforskjell: ca. 600 meter (x2)
Terreng: Ridesti, skogssti, traktorveg, bratt

lørdag 21. mars 2020

Balkohytta

Melstokkevatn
Det er bare 3 dager siden Goturlaget gikk en kveldstur rundt Melstokkevatn. Denne gangen går jeg en morgentrim alene, og velger en hybrid-variant. Jeg tar med sykkelen til Stokkastrand og sykler opp gårdsveien til Melstokkevatn. Med meg har jeg foggelen. Nå skal vi se hvordan ting henger sammen, "sånn så fogglane ser det"



Først går jeg langs østsiden av vatnet før jeg på nordsiden følger skiltet sti inn til Balkohytta. Turen fra hovedstien er 700 meter fra denne kanten. Det er fine stier fra vestsiden, og jeg går tørrskodd og på myk skogbunn hele veien inn til hytta.

Nattefrosten kommer av og til på denne årstiden, og i skyggefulle partier ligger frosten og koser seg med myrgresset. Små myrpytter har fått kjempe mot frosten. Det er vel vakkert!




Ved hytta blir det en matbit før jeg slipper foggelen løs



Balkohytta
Jeg fortsetter videre mot østsiden av vatnet. det er fine stier også her, og etter noen hundre meter er jeg på hovedstien og runder vatnet slik som sist.



Middels
Tid: 1,5 t
Distanse: 7 km 
Terreng: Grusvei, skogsti, småkupert, våte partier

onsdag 18. mars 2020

Melstokkevatnet

Sunnanå
Det var liksom denne stien da. Hver gang jeg har passert Melstokkevatn har denne stien vekket undring og nysgjerrighet. Hvor går den og hvordan ser den ut? Er det en pølsekiosk i enden?

De siste årene har vi ikke vært så mye på tur i eget turområde. Men situasjonen i verden gjør det slik at vi blir pent nødt å søke opplevelser her hjemme. Selv er jeg godt kjent i Karmøymarka, men det er fortsatt stier jeg ikke har prøvd ut, og dette er en av disse.

Målet for runden i dag er å runde Melstokkevatn. Det er intet nytt, men å gå fra Sunnanå er noe jeg aldri har gjort. Det er denne stien jeg har undret på, og nå prøver vi. Det er ingen parkeringsplasser i grenda, men vi finner en bred sving, slik at vi kan sette bilen på kanten. Det er heller ingen skilt eller veivisere, så her gjelder det å bruke kart.

Til å begynne med går vi på kjerrevei gjennom et beite. Det er bløtt og nedtråkket av alle sauene, og mye gjørme i vegen. Men på bakketoppen går vi inn på en skogsvei gjennom granskauen. Her er stien stort sett tørr med noen fuktige partier. Stien er 1,5 km lang inn til Melstokkevatn.




Kveldslyset legger fargene i bløtt mens vi runder vatnet. Her er det mange steder med vakre motiv som må foreviges før vi returnerer til Sunnanå og vår nyoppdagede sti.




Middels
Tid: 2 t
Distanse: 7 km
Terreng: Kjerrevei, skogsti, småkupert, delvis fuktig