Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 28. november 2010

Turorientering fra Tømmervika

Kuldegradene ser ut til å ligge lavt på Karmøy for tiden, og med temperaturer på ned til -10, har myrene forlengst frosset til, og vannene begynt å få et trygt lag. Denne dagen var det Fredrik som guidet oss gjennom 4 poster i turorienteringen sin, og destinasjonen var i første omgang Tømmervika, Tømmervikvatnet, og Stiklevatnet.

Isen var tykk over myrene
Fra Tømmervika har bonden opparbeidet en tømmervei en drøy kilometer opp og forbi Tømmervikvatnet, og lagd beiter til villsauene. Disse flotte sauene møtte oss på veien, og ville gjerne hilse, evt. tigge mat. Men vi var sta og utålmodig for å finne den første posten, og gikk forbi det vakre og isbelagte Tømmervikvatnet, trasket over myrvatn, klatret i berg, før den første posten ble funnet.
Stiklevatnet
Nå så vi Stiklevatnet i vest, og lette etter post nummer 2 i Fredriks program. Den dukket opp etter at vi dukket opp, og nå var Joachim klar for en frostrøyket blås i bakken, og en dampende kakao i kjeften. Imens vi satt oss ned for en pause, jogget Fredrik videre for gull, og fant den 3. posten rett der nede.
Kakao og kjeks i bakken
Vel tilbake ivret han etter å gå tilbake til bilen, for å ta den siste posten ved "Burmaveien" midt på øya. Vi trasket ned igjen i nydelig solskinn, 4 minusgrader og lett iskald bris fra vest.
Fredrik og Joachim våger seg på isen
Kigjevatnet
Fra Burmaveien fikk vi en 10 minutts spasertur, og prøvde oss forsiktig på isen som lå tilsynelatende tykt. Og motet vokste, slik at vi mot slutten av turdagen lekte oss fritt på bredden av vannet, hilste på en rar gutt med skateboard på isen, og hans rare bestefar uten mæle. Til og med Kong Ørn hilste oss langt der oppe... Og konklusjonen var at vinteren er kald, og ikke til å undervurdere. Vi var klar for en varm lang dusj...

video

søndag 21. november 2010

En tur på stien II

På leting etter isen i Åkramarka

Korte dager og korte turer nå rett før advent. Vi tok turen i overskyet vær, på nullpunktet, på en av de lette turene på Karmøy. Denne gangen startet vi i Åkrehamn. Her er det ivrige turlag, som legger til rette for familer, småbarn og eldre. Ved å kjøre opp mot marka ved ungdomsskolen, og følge veien inn i åkrene, kommer man til en stall, hvor man kan parkere. Det går også fint an å gå helt fra sentrum, om man vil ha 2 km ekstra på koselig landevei.

Vi gikk i retning Kinnebu. Etter et lite kvarter fra stallen, kommer man til "Speiderplassen", et stort område med benker, grillplasser og bålgruver. Vi tok en kaffe og litt kake her, før vi tok fatt på stigningen til Kinnebu.

Speiderplassen
Da må man nøye seg med én bratt bakke, før stien flater ut, slik den har til vane her på Karmøy, og etter en familiehalvtime, er man oppe på Kinnebu.

Kinne
På veien, viste Joachim sin interesse for is. Det ble dagens tema, og han kontrollerte hver pytt oppover for isens tykkelse og trygghet.

Turlaget på Kinnebu har stor interesse av å lokke folk i marka, og stiller opp hver søndag med sjokolade, kaffe, og grøt i adventstiden. Inntekten tar de som kollekt, der man kan bidra frivillig, etter egen evne. Det går an å overnatte her for 25 kr pr.pers, - noe som må være norsk rekord. Der oppe satt det tre voksne karer i godt humør, og ønsket alle velkommen. På forhånd hadde de varmet opp stua, kokt kaffe, og pyntet med juledekorasjoner. En utrolig trivelig gjeng, som gjør at jeg har fattet vedtak: Åkrabuen er hyggeligst på Karmøy :-)

Kinnebu
For trim kan man ta denne turen på under timen, men en hyggelig og bedagelig familietur krever minst 2 timer av tiden...

Her et bidrag fra mediaverftet:


video

søndag 7. november 2010

TurOrientering i Stokkamarka

Turorientereren Fredrik hadde planlagt 6 poster i Karmøymarka, og dro meg med på en liten dagstur i "heiane". Turen startet ved Stokka på Karmøys østkant. Vi bekymret oss over om postene var tatt vekk så sent på høsten, men fant den første, til slutt.

På vei mot 2. post havnet vi på en bred gruset sti, og fant fort ut at dette var Gruveveien.
For midt oppe i heia her hadde en gang en lokal forretningsmann kommet over et felt med kobbermalm. Gruvene her oppe åpnet i 1890, og var i drift i kun 24 år før de ble lagt ned.

I løpet av de siste 10 årene siden sist jeg gikk her, har gruveveien blitt godt opparbeidet igjen. Nå var den gruset godt, med plass til både familie i bredden, barnevogn, rullestol og hva det enn måtte være. I mitt hode tenkte jeg instinktivt på terrengsykling og skitur om vinteren. For her snødde det ifjor!

Gruveveien
Denne stien var skikkelig godt opparbeidet, og man hadde et godt blikk på Søndre Sålefjell hele tida. Anbefales for familietur med småttinger. Sålefjellet virket nesten høyt fra denne vinkelen...

Men postene lå i myr og kratt, så vi holdt oss sjelden på stien. November er vått i marka, og det som på kartet vrket overkommelig, kunne blitt en dyp fornøyelse. Men natta hadde gitt oss frost i gave, som gjorde myrene noe mer "hengende" enn forestilt. Etter en liten stund kom også frosten inn i regnskyene, og vi fikk litt hagl en liten time mens vi rundet Søndre Sålefjell, og gikk mot post 5.

Snøvær ved Søndre Sålefjell
Posten var lagt til det overraskende pene vannet uten navn på turkartet. Sola hjalp til med fargene, trivselen, og lunsjen vi tok oss tid til.

Det vakre vannet uten navn
Etter 3 skiver megg kokt egg, en gulrot, 2 fiskekaker og 4 kopper kaffe, gikk vi inn i Åkramarka, og innhentet den siste posten, 29 poeng til Fredrik, og enda en kopp kaffe, som forskuddspremie. Til slutt gikk turen strake veien hjem. Begge var fornøyd med at det også idag var sol.

Inspirert av årstiden, lagde jeg denne filmen:

  video

søndag 31. oktober 2010

En tur på stien

I Stangelandsmarka i Kopervik, er det en lysløype, fra denne lysløypa går det en sti opp til Olavsvang. Et lett og fint turmål for familier, eller korte ettermiddagsturer. I barnetempo går det ca. 45-60 min opp fra Stangeland, og man kan gå i en ring på vei tilbake til Stangeland. Dette var turen jeg og Joachim tok denne dagen. Så får bildene og filmen tale for seg selv..


video

mandag 25. oktober 2010

Karmøy på langs


(Wiki) Karmøymarsjen er en 21 km lang turmarsj fra Kopervik til Skudeneshavn i Karmøy kommune i Rogaland. Den starter ved Kopervik videregående skole, og går over Søre Sålefjell, Burmavegen, Røyningsbu til Skudenes ungdomsskole. Turen tar omtrent 6-7 timer. I 2005 var det 155 deltakere.

Det ble en egotrip igjen, da viruset igjen slo til hos min turkamerat. Etter en vinterfull uke, med regn på tampen, kom det gode høstværet tilbake på lørdag og søndag. Med målet om tur hver helg, skodde jeg meg bedre enn sist, og gjorde meg klar for å gå Karmøy på langs, i motsatt retning, med en smule digresjon. Faktisk var jeg innom både "Vårspretten" (Skudeneshavn), "Sålefjellsmarsjen" (Kopervik), lysløypa i Kopervik, og "Karmøymarsjen", på denne turen. Fra årene jeg bodde i Skudeneshavn, hadde jeg blitt godt kjent med løypene og stiene i Skudemarka (sørmarka) sør for Burmaveien, og gikk derfor fra gamle trakter. De nye traktene har jeg blitt mer kjent med i vår og sommer, sammen med turorientereren Fredrik, som har vist meg både sti og ikkesti her. Nå var det på høy tid å knytte disse traktene sammen med mellomtraktene som bindeledd.

Men først tok jeg sykkelturen på 16 km fra Kopervik til Skudeneshavn. Jeg syklet Austre Karmøyvei lke ned til min tidligere hjemplass, og startet med stien jeg gikk daglig da jeg bodde rett der nede. Det var en perfekt start, en kald morgen, med medvind i ryggen, så sykkelturen gikk rimelig smertefritt, uten for høy puls.

De første delen av stien var helt ødelagt av brutale skogsmaskiner, og det var tydelig at her var det klart for å legge ut et nytt nabolag. Men jeg glemte dette fort, da jeg fant myra og stien igjen, og snart var inne på "Vårspretten". Denne stien går opp til Litlavatnet, som er en av mange vannreservoar på Karmøy. Et fint lite vatn oppi skauen. Veien dit går gjennom mye skog, og godt bevart av ivrige frivillige i turlaget her, som har snekret plankebroene tett over våtmarkene. Og det var ganske deilig, for med mye tele i jorda, og overvann overalt, samt en god porsjon gjørme, var myrene dypere enn normalt, her til lands.

Litlavatnet
Ilsvatnet
Etter Litlavatnet, er det en kort tur med litt stigning, og noen skogholt opp til Ilsvatet, -også et vannreservoar. På høyden der oppe er det nydelig utsikt mot sør, selv om høyden bare er på 90 moh. Jeg siktet på dette punktet som min første pause, med frokost på berget og lunken kaffe fra en elendig (!) termos. Vel, denne gangen var jeg i alle fall godt skodd...
Fra Ilsvatnet går man gjennom en del myr, og litt skog, - et ikke altfor spennende miljø. Men vel ut av det siste skogholtet på strekningen, som skremt uta av skogen, dukker det vakre Røyningsvatnet opp. Her ligger Røyningsbu pent vedliggende nedtil. Hytta er et populært mål for både Skudebuen og Sandvebuen, og serverer vafler innimellom. Men jeg gikk forbi, med god avstand, og i frykt for vaffelfristelsene der inne. Nå kom jeg inn på traseen for Karmøymarsjen.
Røyningsvatnet og Røyningsbu
Stiene fra Røyningsbu er nydelige skogsstier med et mykt granbardekke i bunn, og går gjennom både skog, over berg og noen myrflekker, før man ser Mjåvatn, og marka nordover. Disse stiene er også sykkelbare. sett fra mitt ståsted. Karmøymarsjen går langs Mjåvatn nordover, et bergete terreng, som ikke er i nærheten av sykkelbar, men gangbar i det minste. I enden av vatnet fortsetter man ned mot Indre Holmavatnet som grenser til Burmavegen, den eneste veien som går på tvers av øya, - og skiller sørmarka med nordmarka. Herfra gikk jeg 3 km på en grusvei, deretter 500 m på Burmavegen.
Indre Holmavatnet
Nå var jeg over på nordenden av marka, og kom over et stort myrområde på vei mot Stiklevatnet. Etter 3 timers gange fant jeg en plass for rast ved dette vatnet, "Kristians plass", ble fort døpt om til "Benjamins plass", i mitt hode. Her ble det tid til en hel brødskive, og hjemmebakt sjokoladekake fra Toro... Jeg var halvveis...
Stiklevatnet fra "Benjamins plass"
Etter denne rasten gikk jeg videre nordover, denne gangen med Karmøys høyeste punkt; Søndre Sålefjell i sikte. Jeg fortsatte over stor myrområder, veldig våte denne dagen, men med plankebroer strødd utover. På kartet fant jeg ut at jeg skulle over en bekk. Etter å ha gått over den andre tenkte jeg, at nå har jeg gått over to bekker, og tror faktisk en av dem var det (!). (Så vått var det!) Deretter gikk jeg gjennom skog 1 og 2, forbi Buedalsvatnet, over etpar høyder, med Sålefjellet ett skritt nærmere for hvert steg.. Etter halvannen time steg jeg opp mot dette punket, så beskjedent i høyde, men med så vid utsikt utover det vidstrakte. Søndre Sålefjell (132 moh) er Karmøys mest populære turmål, men ikke denne dagen. Karmøybuen lar seg tydelig lett skremme av vintervarsel og regnvær, så jeg beskuet utsikten i fred og ro med min siste rast, og nok en brødskive, og et kakestykke. Kaffen var forlengst oppgitt...

De godt skodde skoene ble litt vel gode, og begynte å gnage på tærne, idet jeg reiste meg igjen, og fortsatte videre. Nå gikk jeg i retning Nordre Sålefjell (119 moh), og rundet det lille Ørnareirsvatnet. Stiene her var fuktigere enn jeg har sett her noen gang tidligere, og jeg vasset meg gjennom 3 km myrterreng, før jeg gikk like ned til Holmavatnet, og endelig var i Koperviks utmark.

Fra Holmavatnet kom jeg igjen inn på Karmøymarsjen / Sålefjelsmarsjen, og marsjerte over flere myrer. I vest kunne jeg se Storesåt (115 moh) ruve i ensomhet. Og etter 2 km var jeg inne i skogen og snart Koperviks lysløyper. herfra var det 1 km på sti, og 1 km på asfalt, litt haltende, med vonde sko, og gnagsår som åpenbarte seg under sokkene, idet jeg satt meg ned og prøvde å nyte 71 grader Nord, med hele ekspedisjonen i kroppen.

søndag 17. oktober 2010

Gjørmete tur til Valhest

Planen var en lettere tur for fire gutter (2 voksne) på en fin søndag. I beskrivelsen til UT.no stod det:  
"1-2 timer å gå, passelig dagstur for barn."  
Dermed var planen klar, en lettere dagstur for barn. I tro på at denne turen ville være lagt opp for barn, med gode stier, utstyrte jeg og Joachim oss lett, med joggesko. For sikkerhets skyld pakket jeg en ull-longs på Joachims ben, da det faktisk er høst, og vindene fort blir sure i høyden. Vi ble hentet av Fredrik og sønnen Henry, som hadde skodd seg med skikkelige fjellsko, støvler og fornuftighet...

Våt start fra Stakkastad

Vi ankom Stakkastad litt før kl.10, og i solskinn, gikk vi gjennom gardstunet, og opp traktorveien mot Eikekraksmyra. Vi forstod fort at denne turen kom til våt, da vi vasset i gjørme allerede de første skrittene. Her var det ingen plankebroer over de våteste myrene, heller, så var med ett usikker på om vi ville nå toppen. Men barnas entusiasme, og lyst til å nå toppen var på topp, så vi fortsatte. En bratt stigning ble det, forbi "Kinn",  etter det lange partiet med gjørme og myr, og det så ut til at turen ville bli noe lettere, fuktmessig.

Første bakke tilakelagt

Opp den første bakken så vi en topp lenger borte, og trodde det var Valhest, men stigningen fortsatte i slakk oppoverbakke, til vi kom opp på nok en myr, denne gangen enda våtere, og jeg måtte bære Joachim over de vassigste partiene. Til og med velutstyrte Fredrik sank langt ned i et gjørmehål. Dette var ikke dagen for joggesko (!).

Over den våteste myra, så vi endelig Valhest. Det kom en bratt stigning til, før det flatet ut på Valfjellet. 

På Valfjellet


På Valfjellet var det mer berg å gå på, og farten økte. I stien fant Henry og Fredrik en fin larve, kamuflert godt i marka. Dermed ble det litt biologistudier, og pedagogikk, før den siste kilometeren lå foran oss. Joachim hadde allerede et godt forsprang...

Biologistudier

Etter en halvtime nådde vi endelig varden på toppen, og hadde utsikt i det vide, til Bokn i sør, "Slettå" i vest, Bømlo og Stord i nord, og like inn til Kvinnherad i øst. Vi var bare 313 moh (!)

Toppen Valhest er nådd


video

Litt gufsete vind der oppe, gjorde at vi raskt snudde, og fant en bergvegg nedenfor toppen, der vi tok brødskiver, kaker, snop og kaffepause. Men vi ble ikke sittende lenge før vi måtte få varmen i oss igjen, og gikk nedover i god fart, uten hensyn til vann, gjørme, imøtekommende Tysværinger, sosiale hunder, eller skylag som truet med regn.

Fredrik regnet grovt på det, og fant ut, at vi hadde gått tilbakelagt 1% grusvei, 10% fjellgrunn, og 89% gjørme.
Etter mine beregninger var vi i alt 4,5t på fjellet, med få pauser, men med mange barneben, og minst to av dem våte...

søndag 10. oktober 2010

Egotripp i indre Etnefjella

Ned mot Storadalsvatn på sykkel
Jeg ble skikkelig høy: 1000 m.o.h, da jeg søndag tok en egotrip i fantasisk høstsol og vindstillhet. Min faste turkamerat lå med virus, så jeg holdt meg langt unna han, og dro på egen vilje til det planlagte målet langs Åkrafjorden i de indre Etnefjella, Hordaland.


Denne turen planla jeg noen dager i forveien. Og siste utkast ble at jeg bestemte meg for å parkere ved Laugareid, sykle opp til Øyno, gå i retning Blomstølen, derfra opp til Reinsnuten, ned Skreddalen, og så tilbake til utgangspunktet ved Laugareidtjørna.




Jeg åpnet turen med å parkere på Laugareid, og syklet ned til Stordalsvatnet (54 moh) hvor morgendisen fremdeles lå opp til 100 moh. Det var en rask trilletur ned til vatnet, og så en svak stigning opp gjennom dalen. Fra Laugareid til Øyno er det ca. 7 km.

Stordalen


Jeg syklet opp til gardsgrenda Øynå (180 moh) innerst i dalen, og parkerte sykkelen der. Startet raskt oppstigningen til Blomstølen (630 moh), som bydde på vakre fossefall, og en stadig bedre utsikt over dalen. Et par partier var bratte, men det var fine stier opp til stølen.

Stordalselva ved Ospeberget



Blomstølen ligger vakkert til ved Blomstølsvatnet, og denne dagen var vannet et "glansbilde".

Blomstølsvatn


Men sola står ikke lenge oppe lengre, så måtte traske videre for å nå frem før solnedgang. Gikk videre forbi det vakre Austmannavatnet, og  opp til Reinsnuten (1025 moh), - en god stigning som flatet mer ut etter 850 moh. Stiene her var ikke like gode, og delvis dårlig merkket. Oppe ved Reinsnuten var det et høyslettelandskap med steppegress. Toppen stikker tydelig opp i landskapet, med en tvillingtopp mot øst, som bare er 50 m lavere.  Der fikk jeg omsider utsikt til Hordalandske fjell og Åkrafjorden nedenfor.

Jeg fulgte ryggen til Haraheia (872 moh) og hadde nydelig utsikt i alle retninger. Kunne tydelig se Melderskin mot nord, som ble besteget i august. Etter Haraheia, gikk det bratt ned mot Øyskardet, før jeg rundet Geitskardnuten, og kom over et vått myrterreng, helt til jeg stod på høyden av Skreddalen, og siktet mot Veradalstjørn. Passerte vakre Krokavatnet, som speilet terrenget denne flotte høstdagen.

Krokavatnet


Stiene ble enda dårligere ned mot Veradalen, og gikk nærmest i en overgrodd steinur, til jeg kom ned til Veradalstjørna, hvor jeg spanderte på meg en fin baguett med kaviar.

Nå ble det en bratt men kort stigning opp til Storaleitet og  Revtjørn (579 moh) med blikk vatn og blikk fjord, nedenfor, like ut til Atlanteren. Tok en liten hvil der, for å nyte utsikten og kveldssola.

Åkrafjorden og fjordene utenfor, sett fra Revtjørna


Den siste timen var jeg trygg på at jeg kom ned innen solnedgangen, og nøt et lavere tempo i de bratte nedoverbakkene til Laugareid. Turiststien går ned til Kyrping, men på kartet var det også merket en sti ned mot Laugareid, og jeg valgte denne. Det gikk stort sett bra, selv om jeg "mistet" stien et par ganger. Til slutt havnet jeg ned i noen beiter, og navigerte meg tungvint ned over disse, gjennom granskog, over en privat plen, rundt tjernet til bilen, og en sjokoladebolle, før jeg tok bilen fatt og kjørte for å hente sykkelen. Turer er kjekkere med selskap, men denne dagen var virkelig en nytelse, selv for en egotripp. Turen tok i alt 8 timer, (gangfart på 2 km/t inkl. pauser)


video

søndag 5. september 2010

Kringsjå


Om man bor nært Haugesund, og har etpar rastløse gutter og 2 timer til overs, er Kringsjå ved Steinsfjellet en ypperlig korttur i nydelig landskap. Dette gjorde jeg, sønnen min og broren hans en vakker søndag i september. Vi hadde med oss etpar muffins og pannekaker, og ventet egentlig på sirkusforestilling.

Så på impuls kjørte vi opp til Steinsfjellet rett ved byen, og spaserte den godt opparbeidete stien inn til hytta. Først gjennom en tett liten granskog, så over og ned et berg, før stien førte oss mellom noen trær opp til hytta. Med rastløse gutter på 5 og 9 år, tok dette 20 minutter.


Inne ved hytta er det lekeplass, bord. Utsikten er bedre på Steinsfjelet, men hytta ligger mye lunere til. Anbefales for nærsynte...

lørdag 7. august 2010

Melderskin og Mjelkhaug

Inspirert av "toppfreaken" Øyvind Bergkvam og hans bok "50 luftige topper" fant jeg og min trofaste turkamerat, Fredrik - ut at turen denne gangen måtte gå til "Hordalands dronning" Melderskin 

Melderskin betyr, av gammel norsk: "Kappe som skinner". Om vinteren har denne toppen en snøhette. Men på denne tiden av året er det bart. Toppen er rester av sen istid, og består av oppsamlet stein, eller steinur, som vi sier det her på Haugalandet. Slik er mange av de høyeste toppene i Norge. Melderskin ligger med føttene ned mot vakre Rosendal, som du kan lese litt om på Gobilen. Den kan sees fra de fleste kommunene som ligger mot havet i Sunhordaland, og er populært blant de lokale turlagene. Toppen ligger på 1426 m.o.h. og med sine "søstre" Laurdalstind og Omnatind, er den dominerende i området. Og så er det bare 3 timers reise fra Kopervik, og vi sparer bensin, slik at vi får råd til masse snop.

Vi var ved foten av Melderskin, 160 m.oh. i 13-tiden på lørdag, da vi sa det siste motiverende kampropet "Ja, da gikk vi!" klappet i hendene, og tok føttene fatt, med bena som etterslep. Rett ovenfor oss, så vi en enorm vegg av en bakke, og tenkte, uten å innrømme det der og da: "Det blir tøft!" Når hordalendingene lager sti til fjells, tar de ikke slakkeste vei, eller runder toppen pent og pyntelig. Nei, her går det rett opp, med toppen i sikte. Den første timen, var vi allerede på 750 m.o.h. høydemeter, var langt over tregrensa, og hadde allerede en fantastisk utsikt mot hele utløpet til Hardangerfjorden.

Vi nærmet oss "Skaret", en liten bratt kløft, forserte den og besteg raskt Skardshaugen 883 m.o.h. Derfra så vi inn til dalene, men også opp mot neste bakke, som var noe slakkere, men full av store stein. Vi ressonerte oss frem til at vi var kommet til den omtalte "ura".

Etter en overdose snop og kaffe, klappet vi igjen i hendne og sa: "Ja, da gikk vi!" Litt bryskere og autoritært denne gangen... Vi så en kant langt der oppe, og tenkte at der flater det nok ut, ja, men nei: Her på kanten så vi en bakke til av stein, minst like lang, så en kant, pustet ut og tenkte at der flater det nok ut, ja, men jo (!): Der flatet det ut. Vi var kommet opp til 1.200 m.o.h. og fikk endelig hvilt lårene, der vi gikk på et flatere parti, i ett kvarter. Plutselig åpenbarte det seg en slette foran oss. Vi var kommet til "Holo" som var aller siste rest av isbreen her oppe. Der var det overraskende frodig, med torv og gress og små vannhull.

Rett over på andre siden av sletta så vi den siste veggen til toppen, og måtte stimulere sukkerbehovet nok en gang, før vi sa: "Ja, da gikk vi!" og klatret iherdig, før vi husket å klappe i hendene, og slepte lårene etter oss med hodet langt fremoverbøyd. De siste 200 høydemetrene gikk på en halvtime, og et spektakulært syn åpnet seg foran øynene, som var til nå hadde vært igjenklistret av innsatsens kamp. Vi hadde nådd toppen. Her balanserte vi på en kant av store, tilsynelatende løse steinmasser, med en høyfjellsdal 500 m rett ned, en fantastisk alpisk topp stikkende på den bakre delen av ryggen, en uendelig sikt ut mot havet i vest, og med et blendende skinn fra Folgefonna i nord.
Vi våget oss litt på kanten, men kastevinder advarte oss mot å stikke bena for langt ut i villmarka, så vi holdt oss raskt på en trygg meter fra kanten, før adrenalinet rakk å fylle opp hodet, og akterenden ville frembringe styrbordet mot havn (eller hva det nå heter...whatever!).

Når vi siktet riktig, kunne vi se ryggen stikke seg langt ut i havet med øyer på linje med fjellryggen, og dermed hadde vi forklart hele Norges tilblivelse, med isbreer, landheving, flo og fjære, osv... - mente vi. Nedturen stod for tur, idet vi sa: "Ska vi gå?" og vi gikk nedover, med knærne faretruende nært nesen, og skuldrene i en limbo-dans ovenfor. Vi rakk akkurat finnbiff klokka 21, som stod i fare for å bli utsatt, og sovnet stille inn, for å stå opp igjen neste dag, som det står skrevet.

Av frykt for gangsperre, som hadde satt seg i lår, knær, ankel, og dalstrøka innafor, planla vi neste dag en noe flatere og lavere topptur. Valget datt (eller falt?) på Mjelkhaug, som ligger 2 mil sørvest for Melderskin. Toppen er på 1005 m.o.h. Utgangspunktet på turen er på 80 m.o.h. Vi hadde altså over 900 høydemeter, som dagens utfordring. Klokka tidlig om morgenen kjørte vi til Valen utenfor Husnes, og begynte det vi kalte en "lett stigning" (sett i forhold til gårsdagen) opp mot 400 m.o.h og tregrensa. Den første halvtimen gikk vi på traktorvei, som er en takknemlig sak i distriktet...Vi myste snart utover Husnesfjorden, og tenkte, at vi var faretruende nær skyene, da vi besteg det første berget: Kokkelberg. En rask stigning til, så befant vi oss på 590 m.o.h og skyene passerte oss ved knærne.

Men Fredrik er en bortovergåer, mer enn en fjellgeit, så motivasjonen steg da fjellet flatet ut, og vi gikk over myr, mellom kampesteiner, i et terreng som minnet om hjemtraktene; Karmøy. En lang pause på en stor sten senere, navigerte vi veien videre på kartet, og gikk deretter på det som lignet mer og mer på gjengrodde stier, helt til skyene innhentet oss, og merkene ikke lenger var å se, og til slutt heller ei stien. Vi hadde sikt på 10-20m da vi innså at vi ikke visste annet enn opp og ned, og svært lite av bort og hjem. Moderne utstyr som gps på min iphone, ga oss en pekepinn på retningen vi burde gå, men stier kom og forsvant like fort som kjøttspurv og gråmeis. Vi bestemte oss til slutt for å peile inn retningen mot selve toppen, som vi kunne se på gps-en, og så ga vi stiene et spark bak, og beina noen spark fremover. Vi klatret i lyng, mellom kampesteiner og opp bakker en times tid, før vi plutselig hørte et lystig lag fra Fitjar/Stord turlag, som kom traskende ned fra toppen. De hilste pent, slik de var oppdratt til, og fortalte hvilken sti de gikk på. Vi oppfattet raskt at de var på den brede vei, og valgte å ta den, for denne gangs skyld. Og; velsignet nok, førte den brede vei oss til himmels.

I et trolsk landskap, med skyer som eneste sikt, var vi endelig kommet til det som var toppen av Mjelkhaug, 1005 m.o.h. I turbeskrivelsen hit stod det at det skulle være en enorm varde, et havseilermerke 300 meter unna toppen. Vi gikk retningen 310 meter, før vi skjønte at tidsbegrep og avstander i Kvinnherad hadde lite troverdighet. Dermed satte vi oss til bords på en stein, og spiste godt av skiver og sjokoladeboller, før Fredrik overraskende grep inn i stillheten og sa: "Skal vi gå?" Det var som tatt ut av luften. Jeg hadde forventet et skylette, og et monument i sikte, men var lettet over at jeg aldri hadde sett det jeg gikk glipp av. Vi steg ned fra fjellet, med bråstopp med en gang merkingen var ute av sikte, så turen vedvarte og dro langsomt utover.

Etter en stund fant vi en hytte, satt opp på en gammel pent bygd steinmur, av entusiastiske lokale.  Men nedstigningen fortsatte, og etter 4 timer i skylaget, fikk vi endelig en nydelig utsikt, og en følelse over hvor høyt i fjellet vi var. Vi beregnet det lave skydekket til å ligge på omlag 600 m. o h., og var stolt over at vi hadde vært 400 meter oppe i skyene (!). Nedstigningen var planlagt til en traktorvei, som stod merket på kartet, og skulle bli en jevn lett nedstigning for våre slitne ben. Men veien var gjengrodd og steinete, og full av bekk, så beina fikk gjennomgå denne siste delen av turen også.

Da vi kom ned til Oldedalen, fant vi en fin seter, idet sollyset tvang seg frem gjennom skylaget, og vi fikk den siste pausen før vi snart var nede på bakkenivå, og satt oss godt til rette for kjøreturen hjem igjen, bare avbrutt av en hamburger i Skånevik. Til sammen hadde vi gått omlag 2.200 høydemeter, som var ny personlig rekord for begge.

video