Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 13. oktober 2013

Villmarka ved E39

Aksdalsvatnet
Det var for fint vær til å sitte inne. Dermed dro gutta og Ingeborg på tur. Vi prøvde nye veier inn til Tysvær og havnet i Aksdal, der det lå fristelser klare på Shell, før vi vandret rundt det etterhvert så velkjente Bongsatjørna.



I dag var været fantastisk. Aksdalsvatnet har man utsikt til gjennom halve turen, og det speilet blått og blankt i høstlufta, og omkranset av høstvillige løvblader, mens vi spaserte og trillet rundt denne fine stien.

Aksdalsvatnet
Alvanuten og Bongsatjørna
På bildene ser alt stille og fredelig ut, og store deler av turen er det det også. Det kan til tider virke som man er langt vekke fra hovedtrafikkåren, men i luftlinje kan det knapt være et par hundre meter.. Likevel lar man seg nyte av denne korte men fine turen i Tysvær, og er man som oss, - lar man seg også friste av medbrakte sjokoladeboller, og kaffe fra termos...


Les mer om Bongsatjørna

tirsdag 8. oktober 2013

Misty Mountains III

Fra hytte til hytte i Etnefjella


Del 3: Løkjelsvatnhytta - Svandalen


Vi våknet til tett tåke på alle kanter. Den ligger ofte sånn. Til å begynne med var det ikke sikt til hovedhytta en gang, men det lettet litt i noen minutter, og noen få øyeblikk fikk vi se omgivelsene rundt hytta, en liten strand med båt og naust, og Bordfjellet i sør. Frykten satte seg litt i oss i går, når vi såvidt rakk fram før mørket la seg. I dag skulle vi virkelig komme tidlig i gang. Etter en dårlig natts søvn, stod vi opp og åt frokosten. Så smurte vi niste av de siste brødrestene og kjøpte med oss en pakke Bixit fra proviantlageret. Velsignet være DNT (!)

Sikringshytta ved Lykilsvatnet

Hovedhytta og utedoen
Det var en dunkel og mystisk stemning rundt hytta. Jeg sprang litt over bergene og lette og lyttet etter reven fra i går kveld, men hørte ingen popmelodier, bare stillhet og billedlige eventyr... Det var et fuktig trekk fra skyene, og vi bestemte oss for å utstyre oss med regnklær og ponchoer. Det skulle vi ikke angre på...

Lykilsvatnet
Vi kom i gang hele 20 min tidligere (!) og vandret sørover langs vestsiden av Lykilsvatnet. Tåka lettet litt, så vi fikk opptil 100 m sikt, og kunne se de grove grå bergformasjonene som ligger rundt vatnet. Landskapet var gjenkjennelig fra turen som goturlaget gikk vinteren 2011, men tåka, høstfargene og de mørke bergene, ga et helt annet bildet av omgivelsene.

Veien sørover
I dag torde jeg ikke ta frem kameraet før mot slutten av turen, og det vannfaste kameraet var utladet etter 2 dager med fuktig vær. Vi hadde begge nært utladete iPhoner og ekstrabatteriet var oppbrukt. Denne turen måtte vi klare oss uten teknikk og gps, og stole på at været var klart nok til å se t-merkingen. Slik gjorde de det i gamle dager (på 2000-tallet). I noen få øyeblikk fikk jeg fanget stemningen, f. eks her, når Ingeborg var lykkelig over å se skiltingen "hjem" til Svandalen.


Turen over fjellet var nokså dramatisk. I det vi steg opp Bordfjellet, økte vinden fra vest, og det ble kaldere for hver høydemeter. Vi skulle helt opp til 900 meter over havet, og kom til rundturens absolutte toppunkt, da vinden blåste som kaldest. Tåka lå tett og vi ante ikke hvor langt vi var kommet, før etterpå... Ingeborg hadde slitt med lyskestrekk i de to forrige dagene. Der, på det kaldeste, skled hun ned i et gjørmehull, og når hun tok for seg, ble hun våt og kald på armen. Dette forplantet seg i hele kroppen, mens vi var på det høyeste, slik at hun fikk frosten i seg. Da ble jeg litt nervøs, for jeg ante ikke hvor langt vi var kommet, og dersom været forverret seg, ville vi få en ubehagelig tur videre. Vi fant til slutt en bergformasjon til le, slik at hun fikk på seg mer klær. Det hjalp godt, og hun fikk etterhvert varmen i seg.

Etterlengtet matbit ved Krokavatnet
Ikke lenge etterpå lettet tåka seg som om fjellet ga oss nåde, og vi fikk se fantastiske omgivelser og et stort vatn med mangfoldige viker. Vi hadde nå gått i over 3 timer, og var klar for å sette oss ned. Behovet for mat var merkbart tilstede etter strabasene over fjellet. Nå fikk vi mat med utsikt, og motivasjonen kom tilbake. I et øyeblikk så i et fjell med en mast, og ble enig om at det måtte være Ravnafjell, øverst i Svandalen. Målet var i sikte...

Ravnafjell (983 moh) viser seg i tåkehavet

Turen videre ble en fantastisk opplevelse (og med kamera). Fjellene her er helt spesielle, med dype søkk og små tjern mellom hver lille bergknaus. Nå på høsten er dalene dekket av vissent gress og lyng. Ikke lenge etter pausen, kom vi ned i et dalsøkke, som var skiltet med "Vardabrekkå", og uttales noe sånt...

Vardabrekkå


Videre slynget vi oss mellom berg og småtopper og gjennom et skar, som var skiltet med "Bjørndalskaret". Vi klatret lett opp på en høyde, og fikk nå se Ravnafjell i sin helhet, Nå var det bare nedoverbakker igjen. Faktisk skulle vi stige ned hele 400 høydemeter, før vi var fremme ved hytta i Svandalen. Langt der ned lå Svortetjørn, elektrifisert av monstermaster, og vi regnet med at vi skulle ned dit.


Det bar nedover på glatte svaberg mot tjernet. Noen steder var det utrygt og vanskelig å få fotfeste, så noen omveier ble det, der det kjentes mest utrygt. Men det tok ikke lang tid ned denne første slakke bakken. Ved Svortetjørn gikk vi mot venstre og over en ny høyde, før Klypeholmana åpenbarte seg langt der nede. Dette er en liten myrslette der bekkene fra Svortetjørn og Svandalsvatnet møtes.

Klypeholmane
Høy vannføring ga oss litt utfordring, men så spretne som vi er hoppet vi lett over bekken, både med baken og bekkenet. Ikke lenge etter kom vi over en liten høyde og fikk se topptrekket og øvre Svandalen der nede. Da var vi klar for en siste matbit. Bakken nedover så nemlig lang ut.


Videre nedover fulgte vi Svandalselva, der den slynget seg gjennom trange gjuv nedenfor oss. Den fosset til tider og lagde bråk, der vi gikk nedover. Vegetasjonen ble tettere jo nærmere vi kom til skianlegget, og rundt oss var det snart løvskog. Og snart var vi nede ved varmestua i Svandalen og kunne rusle veiene ned til hytta.

Svandalen og Ravnafjell
Jeg hadde 3 km igjen for å hente bilen, og forsøkte meg offpist over beitene på Kjerringtveit. Det var en blandet følelse, med mange piggete gjerder, strømtråder og gjentjorete grinder. Alternativet var å labbe asfalten ned til Lyngmyr, og det er i grunnen noe jeg vil anbefale.

En 3 dagers marsj lå bak oss. Fornøyde, slitne og svette kjørte vi ned til Sauda for en dusj, en hamburger, og tilbake på hytta til all verdens belønninger. Godvær var i vente....

Bekkestova
Tid: 7-8 timer
Distanse: ca. 17 km
Terreng: Sti, delvis bratt, kupert, noe myr
Vanskelighetsgrad: Middels / Krevende

mandag 7. oktober 2013

Misty Mountains II

Fra hytte til hytte i Etnefjella


Dag 2: Storavassbu - Løkjelsvatnhytta


I går hadde vi en fuktig tur op til Storavassbu, men god tid på ettermiddagen til å tørke opp. Vi visste at dagen i dag kunne komme til å bli lang, så vi stod opp tidlig, åt en rask frokost, og kom oss i gang før halv tolv. I ettertid kan man kanskje si at det var sent....


Vi startet bratt opp mot nærmeste høyde, og der oppe ble vi en stund, mens tåka, - eller morgendisen, -eller skyene... tettet seg om oss og sperret utsikten. T-ene så nokså nymalte ut, så vi følte oss trygge på retningen og veien. Bergene var fortsatt glatte, men mens vi stadig beveget oss nordover, lettet skylaget litt, og vi fikk se vakre tjern, lyng og mose i nydelige høstfarger, og et overveldig fjell på siden av oss hele tiden. Det var Holsnanuten som skygget over oss.

Glatte berg




Fristende å renne nedover..
Det var en kronglete vei, mellom kampesteiner og småstup, kupert og spennende nedover lia mot Litlavatnet. Skydekket tettet seg rundt oss, og bergene lå glatte under føttene våre. Innimellom fikk vi se  det golde landskapet, bare brutt av rød blåbærlyng og reinlav, som dekket noen steiner og berg.


Mye fantasi kunne vært utøvd her oppe i det trolske landskapet. Været gjorde turen til et eventyr. Plutselig snodde skyene seg vekk fra dalen og vi fikk se Litlavatnet (541 moh) langt der nede. Et øyeblikk som ga inspirasjon og fart i beina.

Litlavatnet
Vi skyndte oss ned til vatnet, og gikk langs østsida på fine stier. Over Holsnåna måtte vi passe på plasseringa av føttene, for det var høy vannføring, og steinene var glatte nok fra før. Over den mest strie strømmen hadde det blitt laget en fin bru, og det var vi takknemlige for.  Men så kom neste utfordring...


Nå kom vi opp til ei ur, med store kampesteiner. Her hadde det blitt laget til en kjetting å holde seg i. Det var vi glade for i dag, for alt vi gikk på var glatt og sleipt, og selv om hyllene bare lå 10 meter over vannflaten, var det utfordrende nok å ikke gli..

Men så ble den ura også passert og vi hørte en buldrende foss på vår venstre side. Vi gikk over en liten haug, og fikk se et lite dalføre ned mot Fitavatnet (485 moh). Tidligere hadde vi lest et tips på Storavassbu, at dersom vannføringen var høy, ble det anbefalt å krysse elva oppe ved vatnet. Men vi så ingen plass å krysse, og buldringa tydet på et gjuv. Vi ønsket oss ikke klatring på glatte berg, så vi fulgte stien ned til dalføret og et stidele. Krysset pekte vei både til Frette (Stordalsvatnet), Blomstølen og vårt mål; Løkjelsvatnhytta. Valget var derfor ikke vanskelig. Til krysset hadde vi bruk 2 timer, mot 1,5 som DNT har beregnet. 33% på overtid...

Dalafjellet i bakgrunnen - veien til Blomstølen


Nå var vi spent på hvordan det ville bli å krysse den stridige elva. Men nede ved elva var det nå laget en flott aluminiumsbro, så vi fikk trygg passasje. Godt var det, for vannføringa var høy, og elva stridig...


Veien videre gikk opp en vakker li. Skyene hadde lettet en god del, og vi kunne nå se alle omgivelsene klart. Bak oss fikk vi kulisser av fosser, trolske fjell, og et goldt landskap i høstlige farger. Det var gode bakker oppover, og alltid litt nedtur når vi fikk nedoverbakker igjen. Men så gikk vi oppover igjen, stadig høyere. Langs hele stien var det urørt og nymodne blåbær, som Ingeborg "bet" seg merke i. Det ble derfor også tid til å ta bilder, og motiv var det nok av.


Glatte berg. Godt å overleve!


Langt oppe i lia gikk vi forbi en flott foss, så ble det bratt et stykke, og endelig var vi klare for litt niste. Det var godt, til opplysning. Men tiden gikk fort, og vi så at det bare var 4 timer til solnedgang.

Bratte skråninger opp 
Vi var ikke halvveis en gang, når vi brøt opp og gikk den siste lia opp Fretteskaret, i myrlendt og vått terreng, før vi var på høyden og endelig fikk se Flotevatnet (548 moh) langt der nede. Vi var nå kommet til Hovdastølen ca.600 moh. Det var en lang vei å komme ned til vatnet og brua over Floteelva. Men likevel var vi glade for at vi nå passerte det 2. - av 3 vatn. På andre siden av vatnet så vi en god skråning, og skjønte vi skulle opp dit.




Flotevatnet i sikte

Over Floteelva
Over elva gikk vi, og opp en slakk og fin helling mot Flotestølen (620 moh) Lenger oppe lå skyteppet over oss, og vi skjønte at nå skulle vi inn i skodda igjen. Jeg var vel vitende at vi nå var i samme høyde som Lykilsvatnet, og det var håp om at vi hadde sikt når vi kom frem. Men det var bare håpet. Først hadde vi stigning opp mot 820 moh før vi nådde til vatnet.


Flotestølen
Vi skiftet litt om på både klær og kamerautstyr, og lette litt etter stien, før vi endelig la på sprang videre opp lia. Ingeborg var plaget av noen smerter, men akkurat nå gikk det bra, så hun freste avgårde i godt tempo foran meg. Jeg forsøkte å fange det som var av øyeblikk, idet vi forsvant inn i tåka og opp mot Djupavatnet (678 moh). I tåka kunne jeg skimte Håeimstølen og såvidt Mjåvatnet. Noen røde høstfarget kunne jeg også se i gråværet..

Ved Håeimstølen
Ankomst Djupavatnet
Jeg var enda litt gladere når vi fikk se Djupavatnet, og vissheten om at vi nå bare hadde en liten fjellovergang igjen ga ny energi og motivasjon. Det begynte nå å bli sent, og vi hadde ikke veldig god tid før mørket skulle kvele all sikt. Tåke og mørke er veldig dårlig kombinasjon....

Vi gikk i jevnt tempo i det kuperte terrenget opp mot Austmannavatnet (821 moh), et lite tjern opp mot toppen av fjellet.
Denne delen gikk vi i tett tåke, og turen føltes nok lengre enn den var. Det var grått, gode motbakker, og ingen sikt utover neste T-merke. Derfor var jeg veldig glad når jeg brått hørte lyden av småbølger, og like brått fikk se det lille vatnet foran meg. Vi var kommet til dagans høyeste punkt, og hadde bare nedoverbakke foran oss, før vi kom til Lykilsvatnet


Ved Allmannavatnet
Sola hadde gått ned når vi kom ned til Lykilsvatnet. Vi hadde den siste timen hatt godt tempo, men nå var det ikke god tid før det ble bekmørkt. Og "tåkemørket" er det ikke lett å vende seg til... Vi var derfor glad for å høre småbølgene skvulpe lett mot strendene, og se et glimt av vatnet, når vi hadde gått alle bakkene nedover. Nå var det bare 500 luftmeter igjen til målet...

Det var kupert bortover mot hytta. Plutselig befant vi oss i et skar. Mørket kom sigende på, og foran oss så vi eneste mulige passasje, opp en bratt bakke. Bakker hadde vi fått nok av, og hytta virket nå uendelig langt fra oss.. Men vi kom nærmere berget, og så T-merkingen, så ja.... Vi skulle nok opp denne bakken også...

Løkjelsvatnet
"Bakken"
Opp bakken og gjennom ei kløft gikk vi. Nå var det ikke mye energi eller motivasjon igjen, så nå burde vi se hytta snart, -tenkte Benjamin, da han dro frem revolveren, og siktet.... Dvs. det var bare fantasien..

Joda, der i tåka så vi plutselig omrisset av et skråtak. Vi var fremme ved Løkjelsvatnhytta! I tjukkeste tåka. Vi hadde gått i 8 timer, ganske i ett, og var 2 timer på overtid, noe som skremte oss litt.
Noe vatn var ikke å se, og vi måtte forbi hytta for å få øye på sikringshytta bak den. Vi hadde såvidt kommet oss inn i sikringshytta, da mørket brått la seg rundt oss, og bekmørket trengte på i sin voldsomhet.

Løkjelsvatnhytta

What does the fox say?

Det ble fort stelt i stand middag fra hyttas proviant, og Ingeborg sørget for at Toro-pannekakene ble stekt, så et nydelig måltid ble det utover de får kveldstimene vi hadde igjen. Kveldens store drama, var når vi skulle på do. På vei til sikringshytta hadde vi lagt merke til at utedoen lå langt unna. Det var derfor tid for å følge hverandre på do, slik som tenåringsjentene bruker å gjøre. Ute var det bekmørkt, og hodelykta mi var ikke mye å skryte av. Da er det godt å ha iPhone... Vi listet oss ut i det stille og mørke tåkemørket, bortover i riktig retning, og DER!

Der så vi svansen til en rev, bare få meter foran oss. Vi hysjet og freste som ville dyr gjør, men reven ble bare nysgjerrig, og kom rett mot oss.. Man skal ikke tulle med ville rovdyr, så vi gikk tilbake, og jeg gikk for å hente et truende redskap: Feiekosten! Ut igjen gikk jeg, og reven var rett i nærheten. Jeg sveipet og freste mot rovdyret, men reven ble bare enda mer nysgjerrig, og kom mot meg. Litt redd for at reven var sprø, kanskje full av rabies, gikk jeg stille inn. Da hørte jeg noe krafset på døra (!) Jeg glugget ut dørvinduet, og så svansen til reven igjen. Da ble jeg brysk, og smelte døra rett i snuten hans. Og det var det siste vi så til reven. Den sa ingenting. Ikke "oaoaoaoah!" engang...

Utover kvelden angret vi oss litt. Jeg skulle jo tatt bilde, selvsagt! Jeg fikk hentet vatn, og geleidet damen på do, men vi så ikke mer til reven, stakkars!

Doen på Løkjelsvatnet 

...er en annen historie. Den ligger langt fra hyttene, og er montert over en kløft. En kløft!! Dermed er do-opplevelsen verdt å komme hit for i seg selv. Når man åpner lokket på utedassen kommer en ufrisk bris opp i fjeset. Skaret gir nok lufta god fart, og når man setter seg over hullet, får man en kald bris opp i..... Og når man slipper dopapiret ned i, vil det ut å fly, med stor fare for å få det opp i.... (resten kan dere tenke ut selv) Dogang ble det hvertfall.... så sjeldent som mulig. Det hører også med til historien, at vi overlevde...

Neste dag, derimot, var vi ikke like sikre på det....

Trykk på kartet for zoom

Tid: 7-8 timer
Distanse: 13,5 km
Terreng: Sti, myrlendt, berg, kupert, delvis bratt
Vanskelighetsgrad: Krevende