Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. april 2015

Tenåringer til Røyningsbu


Så ble det Røyningsbu denne gangen også. Alt for barna. Goturlaget hadde i dag med seg tenåringene og gikk på gruset vai fra Burmaveien og Holmavatnet. Jeg tok ikke sjansen på å si hvor lang denne turen kom til å bli, men hadde håp om at de forvokste barna var stor nok til å gå som late voksne.


Fra Burmaveien er det godt skiltet, og lett terreng, der en går på 2 km med grusvei. Det er vannverket som har beslag på veien, og er sperret med bom, men til bens går det lett å snike seg gjennom. Hele veien inn til Røyningsbu skal vi følge ruta til "Karmøymarsjen", som er godt merket og forkortet, med K.

Indre Holmavatn
Ytre Holmavatn / Sandvatnet
Turen inn til Indre Holmavatn gikk på lette skritt. Idag hadde jeg konkurranse med fotografspiren Benedikte, som lette etter motiv hun også. Selv var jeg mest opptatt av Cumulus, og badet i bomullskyer, slik at minnekortet ble fullt.


Innerst i grusveien hørte vi summing, og i et tre nær veien svermet bier og jobbet iherdig. Vi foreviget øyeblikket og la så ut på sti mot Mjåvatnet.

Opp fra skogen åpner landskapet seg, stien er ujevn og steinete, og terrenget mer kupert. Jeg hadde halvveis lovet tenåringene at de skulle få øye på huggorm i dag, men ingen var å se, foreløpig..





Vi nærmet oss Mjåvatnveien, da Joachim plutselig kom stormende mot meg. Han hadde sett en huggorm, og ble overrasket. Vi skyndte oss bort til punktet hvor han hadde sett ormen, men den hadde forlengst søkt asyl i brakene, og ble nok der som kvoteflyktning, snyltende på overflod av mus og smågnagere i krattet.


Vi, derimot gikk videre over vadestedet ved demningen. Her passerte vi en overfylt parkeringsplass, som ga meg en mistanke om at noe kanskje kunne være i gjære. Det tok ikke lang tid før vi møtte på kristen manns blod, som kunne fortelle oss at det hadde vært friluftsgudstjeneste på Røyningsbu i dag. Jeg tenkte at vi nok måtte nøye oss med vafler til nattverd, og kaffe til minne om osv.

Flagget fires til ære for gjestene
Vi møtte på kirkefolk og hedninger hele den siste kilometeren inn til fjellags-hytta, og rakk akkurat et par biter sjokoladekaker til full pris, en kopp kaffe, og en kort drøs i solveggen, før vi vendte tilbake.
Ikke før de siste hundre meterene våget jeg meg på å si at tenåringene hadde gått nærmere 1 mil i dag....

Røyningsbu





Lenke til UT.no
Tid: ca. 3 t. t/r
Distanse: ca. 10 km t/r
Sti/Terreng: Grusvei, skogssti, småkupert, flatt
Fottøy: Tursko

tirsdag 21. april 2015

Kveldslys i Sevlandsmarka


Etter heftig arbeid til langt utover ettermiddagen, var mitt eneste ønske en luftetur i nærområdet. Nysgjerrig på hva grendalaget hadde funnet på det siste året, etter oppgraderingen av Nikkostien, og påfølgende lovnader om enda mer, var det akkurat dit jeg siktet i kveld.

Allerede fra start dekket solen landskapet i sin beste farge; gyllen, men ble overdøvet av en nydelig blåfarge, med lekende skyer i gråblå nyanser foran. Oppe ved Aureivatnet speilet det hele seg og ga nye motiv for fotografen.


Nikkostien var enda bedre enn i høst. Enda flere plankebroer over de våteste områdene: Ikke langt fra sandalføre her oppe nå... Jeg tok den vanlige runden mot Åkra, så "Åkrastien" tilbake til Aureivatnet og ned til Tjøsvoll igjen


Idet jeg kom over den siste høyden over Mariaskogen, holdt sola på å forsvinne, og kun et lyktelys var å se, før det snek seg inn bak treet og hoppet i havet...



Les mer om Nikkostien her

søndag 19. april 2015

fra Haga til Røyningsbu, og forbi!


Våren er favoritt-årstiden min. Jeg liker den like godt som... 
høsten, vinteren... og sommeren...

Det var et strålende vårvær da Goturlaget la ut på enda en tur til Røyningsbu. Denne gangen fra Haga. Stien er skiltet fra hovedveien. Sti? Nei dette er en god traktorvei som tydeligvis er i flittig bruk. Da ble det lett vandring i solskinnet fra Haga og inn til Presteveien.



Langs veien får vi utsikten i nord og vest i en vinkel vi ikke har sett før. Det er som å gå i nytt landskap. Her er det slakke hauger med grønne beiter, og det blå havet lyser mot oss i vest. Etter hvert som vi kommer over høyden, er steingardene intakte, og kjerreveien mindre grusete, der gresset tar litt mer over. Slik vandrer vi inn i gamledager, og begynner å tenke på hest, kjerre og de greiene der.
Steingardjenta

No livnar det i humlar
Lenger nede i dalsøkket ser vi Mjåvatnveien. Kjerreveien vi gå på snor seg vakkert gjennom gamle beiter og nye myrområder, helt til vi kommer inn i et skogholt, og forbi! Vi krysser Langemyr og inn i et nytt skogholt. En fin kjerrevei går gjennom her også. På andre siden er Presteveien.


Vil vi se huggorm i dag da? Det er varmt i sola, og det burde være en eller annen kryper som varmer seg i sola...? Eller ikke? Jeg har fortsatt til gode å se huggorm i år, selv om andre har det... Jeg er litt skuffa sånn sett...

Det går i høyt tempo de neste 2 kilometerene. Været holder seg godt, og solveggen på Røyningsbu frister. Presteveien er så god at man kan sykle her med terrengsykkel, noe jeg akter å gjøre før 40-årskrisa er over. Det er få parti som ligger våte i dag, men kan nok være mer i regntidene.

Til slutt ender vi opp på Røyningsbu, slik vi pleier for tiden, og solveggen lyser mot oss og gjør oss slappe.

Røyningsbu
Jeg tror vi sovnet av der i solveggen. Flagget var firet da vi ankom, og det var folketomt. Roen senket seg i et herlig solskinn, og vi ble nok borte i sommerdrømmen mens vi satt der i vårsola.

Men så våknet vi. Mitt selvutnevnte oppdrag var å gå videre til Mjåvatn, den nest korteste veien (tidligere nevnt som den korteste, men skilt lyver ikke!). På Røyningsbu ønsker de å vite antall besøkende, så vi skrev oss inn i gjesteboka, og skrevet videre. Forbi...


Veien har jeg gått før, og er spesielt godt egnet for småbarnsfamilier. Jeg tillot meg å sykle her en gang i tida også, noe som går fint, med etpar unntak. Stien er hvertfall både bred, god og tydelig, og ikke spesielt mange bakker heller. Det er 1,8 km inn til Mjåvatn, og gjort unna på en bitteliten halvtime.


Det er 200 meter  å gå på kjerreveien fra Røyningsbu og til stidelet mot Mjåvatn, før man går innover i en flott allè mellom høye og alt for ruvende grantrær, i alle fall for rødhette.


Ut av allèen er det muligheter for rundtur tilbake til Røyningsbu. Det er tydelig skiltet til Prsteveien, men vi skulle til neste avkjørsel. Etter å ha passert et lite myrområde, kom vi til vidda. Et slett parti rett borti der, og med langsikt i opptil flere retninger.

"vidda"
Det tar opptil 10.... minutter å krysse vidda, før man kommer ned i et mer frodig og granete område, med trappegang ned til en skjønn liten bekk med plankebru:


Opp igjen fra skogholtet og forbi steingarden, er vi praktisk talt ved Mjåvatn, hvor det er en demning, og det går an å kjøre, parkere, og kaste søppel. Til info. Her skulle vi snu...

Mjåvatn
Fra Mjåvatn kan man også gå inn til Presteveien, og til stiene fra Sandve eller nordover. Vi måtte prøve ut denne ruta også, for vi ville jo tilbake til Haga. Stiene er ikke like godt opparbeidet, men tydelig nok, og heller ikke spesielt lang, ca 1 km. Opp fra Mjåvatn er det fine steingarder og kløyvde stein, som lyser ekstra pent mot oss på en slik vårdag.



Ungskogen
Men så blir det verre. Av en eller annen grunn ble det plantet vekstvillig gran i marka for 100 år siden, og skogen har spredt seg. Den truer nå den vakre lyngmarka. Ungskogen brer seg rundt stien vi går på, og høy vegetasjon av barnåler fra gran og braker, kiler oss på leggen, spesielt leggene til Rødhette med trikot. Denne stien vil om få år være en skogssti, dessverre.. Og området som i dag kaller Storamyr, vil bli "Storaskog"

Oppover går vi nå uten særlig skue til motiver, før vi kommer opp til et tjern, som jeg personlig ville kalt "Puslesbrikketjernet" siden det ser slik ut. I norsk navnetradisjon vil det kanskje i fremtiden bli kalt "Storaskogpuslebrikketjernet", men forenklet til "Tjernet", - rent vitenskapelig, der altså....


"Storaskogpuslebrikketjernet"
Nå er det ikke langt til Presteveien, og godama er lei av at naturen stikker henne i leggen. Heldigvis har vi nå gode brede stier tilbake til Haga. Det er kveldslyset som nå serverer motivene i nytt lys, og tiden blir like lang som tidligere, mens skyggene blir lengre. Ah! Hvilken herlig vårdag!




Lenke til UT.no
Tid: 2,5 - 3 t rundtur
Distanse: ca. 10 km rundtur
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, flatt, småkupert, 
Fottøy: Tursko

lørdag 18. april 2015

Småturer i Skudeneshavn


Det er en ganske så sen lørdags kveld, når jeg tar på turskoene for å utforske siste oppdatering av småturer i Skudeneshavn. Det er stadig fornyelser og oppgraderinger av Skudenes fjellag, så noe spennende blir det vel å se...

Storaborg 


Storaborg ligger ved Nonsvarden i Skudeneshavn, og er etpar hundre meter innafor byggefeltet. Stien innover er for tiden uryddig, men i stadig bedring, med utviklingspotensiale. Det er et tydelig og høyreist berg i forhold til omliggende landskap, og ble brukt som bygdeborg i folkevandringstiden. Nå, 2500 år senere står fjellet fortsatt fast, og en kan like godt ta turen opp for å skue over fjorden etter fiendskap og tollobligasjoner. Rik blir man uansett ikke.

På toppen er det nemlig god utsikt til alt, unntatt nordvesten, der både Nauthidleren og Syreglåna sperrer utsikten. Ellers bra. Det er tydelig skogssti opp til toppen, og så er det bare å kose seg i vidsynet.

Skude fyr og sørover
Geiitungen fyr og vestover
Hilleslandsvatnet og nordøst

Kringsjå

Kringsjå
Et annet utsiktspunkt en kan besøke om man er lat, er Kringsjå ved Allmannamyr. Dette er også en tur på ca. 10 minutter, og jeg tok veien opp for å få utsikt til Allmannamyr. 

Tydelig skiltet fra Allmannamyr


Fra Kringsjå kan en gå langs fjellsiden mot Nauthidleren, eller mot New Zeeland hut. Begge stiene er like korte. I dag prøvde jeg begge, og stiene var i god stand..

Udlabergsdalen

Fra New Zeeland hut kan man like god ta turen gjennom trollskogen i Udlabergsdalen. Det er god sti gjennom dalen, som snoker seg på baksiden av Nauthidleren. Turen tar bare kvarteret, men med god fantasi kan den ta deg inn i evigheten, med vedvarende mareritt. 


Stemmen
Det første man møter er noen usannsynlige inngjerdinger i stein, før stien leder opp til en gammeldags gråstein-demning, med det slående navnet "Stemmen". Videre på god sti langs myra, før man når den undersolte og fuktige skogen i Udlabergdalen. 

Tell alderen


Udlabergdalen
Her vokser mose og lav like raskt som trærne, stammene får en naturlig død og lager formasjoner som gir fantasien mersmak. Selv fant jeg Pinnedyr-monsteret her inne, og gikk raskt videre.



Pinnedyrmonsterets hevn


Jeg fulgte stien langs baksiden av Nauthidleren, og opp mot selveste berget. Her har fjellaget pusset opp og lagt om stien, slik at det er lettere å komme tørrskodd gjennom rundløypa. Jeg holdt av mot høyre, og kom snart ned til Allmannamyr igjen, fornøyd med dagens småturer i kveldssol...