Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 30. januar 2011

Halvveis rundt Fotvatnet

En dag her en dag, fikk jeg nyss i at det finnes et vatn vest for næringsområdet på Bygnes. Det var min faste turkamerat; innehaver av to haugalandske turbøker, og mosjonist i min egen klasse, som hadde lest om en tursti rundt vatnet. Så nært, så nært, og likevel så fjernt. Turen rundt vatnet skulle angivelig ta 1 time, eller 2 i vårt hode. Vel, vi ivret begge på nye områder i området, og bestemte oss for en litt mer utfordrende variant. Med oppstart kl. 20 var det allerede mørkt, for det meste, og Fredrik hadde investert i hodelykt. Dette skulle bli enkelt, med vatnet på høyre side hele turen.
Vi hadde basecamp ved pumpestasjonen i sørenden av vatnet. Isen brakte, der den sprakk opp i 100 m lange sprekker, slik at turen ble enda mer spennende av denne surroundlyden, med subwoofer i bunn.
Turen gikk nesten bra da, til vi fant ut at vatnet ikke lenger var på høyre side, Orions belte ikke lenger var i himmelretning, og trærne ble litt vel mangfoldige. Vi tok raskt i bruk gps for å sjekke, og sjokket kom brått på, da vi oppdaget at vi hadde havnet midt i skogen. "Havnet" var kanskje en litt dristig unnskyldning. Vi måtte nok innrømme at turen ville ha vært utfordrende nok på dagtid. Og vi fant til slutt mange ting å skylde på, slik at vi skulle slippe unna skammen. Men sant å si sitter den inne ennå. (Beklager at jeg forteller dette F, men det er slik en vakker historie...)

(4 dager senere)

Ganske så opphengt i skammen fra onsdag, bestemte jeg meg for å dra på fottur med familien min. Så jeg og Joachim kjørte (!) til basecamp ved Fotvatnet. Der gikk vi samme leia, som jeg og F. hadde famlet gjennom tidligere i uka, på gjengrodde stier, i busk og kratt, og en tilsynelatende lite brukt sti opp og ned små berg, og gjennom viker her og der. (Dette høres kanskje ut som en flere dagers tur, men alt dette skjedde innen halvtimen) 
Fotvatnet
På dagtid var lyden fra isen også omstendelig tilstede. Det er et utrolig spennende fenomen når isen braker, uten at man får øye på hvor. For 9 åringen, ble det i perioder i meste laget,  og han fant handa til far, når trusselen virket størst. Etter en sjokolade i bakken, og litt utsyn over isen, var det gått en halvtime, og vi var kommet til det punktet hvor stien natta tidligere ble bredere, og hvor vi trodde vi  var nesten fremme. Her stod jeg og undret (bare 5 sekund da...) før jeg så en utydelig sti til venstre, som fulgte bredden på vatnet, og jeg tenkte vi skulle prøve denne. Og det virket, så dermed var hele mysteriet løst halvveis, hvordan vi tidligere hadde gått i ring, mens vi nå gikk i ring riktig vei. (eller noe sånt)
På gjengrodde stier
Så der gikk vi på en knudrete og lite oppareidet sti, men med trolske aner østfra, og stener som lignet bamser og dinosaurer i hodet til min sønn, og litt i mitt også. Halvveis rundt vatnet, var det tid for sjokolade, vurdering av lengden rundt resten av vatnet, og liten grunn til å snu, men likevel.

Litt mer stolt over å ha oppdaget halve Fotvatnet, og litt ikke. Her er en oversikt over ekspedisjonene så langt, for dere som lar dere imponere...
Ekspedisjonene rundt Fotvatnet

mandag 17. januar 2011

Hålke i Djupadalen

En tung og regnfull dag. Men likevel. Det skulle ikke stå på viljen. Med søster og min sønn, satset vi (egentlig) på høyden, med utgangspunkt fra Steinsfjellet. Men her oppe var det et kaldt vestlig gufs av tåkesuppe. Samtifdig var stien uffen og gluggete med et hålkelag som stod issent mot oss. Forstå det dem som kan.. Vel, en kaffe ble det, før vi befattet oss til å prøve Djupadalen, lenger ned i lavlandet.
 Opp Djupadalen lå det et glasert lag av is, men med noen barflekker på kantene. Vi så raskt at stien videre opp i dalen var en elv av is, og prøvde oss heller på stien rundt Eivindvatnet. Med dårlig skodde svensker, lite sjokolade i sekken og et pågangsmot lik esler, ble turen kort avsluttet denne dagen. I grunnen skjønner jeg ikke hvorfor jeg blogger den en gang. Har du lest dette, kan du angre...

søndag 2. januar 2011

Sålefjell fra Sørstokke

Etter julestri, julefeiring og mye innabords fra bordet, var det på tide å komme seg ut igjen. En liten tur ble det 1.dag i året, men i dag ble tur prioritert fra morgenen av.
Sørstokke
Søre Sålefjell er det høyeste punktet ("fjellet", som det heter blandt de innfødte) på Karmøy, og bestiges raskest fra Gruveveien i Sørstokke. Dette er en perfekt familietur for små ben, og selv om min sønn har vokst fra "små" til "større", var dette en passelig tur mens dagene var korte og kulda hadde satt inn. Vi startet fra starten og gikk Gruveveien opp til de gamle gruvene i området. Det er en halvtimes gange på god turvei opp til gruvene, og denne nydelige morgenen skinte sola lavt over myrvatnene. På veien kan man stoppe mange ganger, noe som Joachim hintet om hvert femte minutt, mens far presset frem at vi skulle gå opp til gruvene, før frokosten kunne inntas.

Søre Sålefjell
Her oppe kan barn leke trygt og fantasere om gruvedriften som ble nedlagt for hundre år siden. Og far kan lage skrønehistorier om gullalder, hardt arbeid og dype gruver. For her ble det vunnet ut metall noen  år, og det er en fin fasilitet på veien. Så frokost og kakao ble det før vi gikk videre mot toppen. Fra gruvene er det vanlig tursti, med plankebroer over de våteste partiene.  Vi gikk litt på tvers av alt, på et gammelt skispor fra jula, da isen fortsatt holdt 35 kilo og oppover (uten å nevne navn). Så ble det litt ekspedisjon av alt, da vi måtte forsere isglatte berg, snøfonner og bratte partier opp oppover. En stolt gutt nådde toppen, og han  mente at dette var et "mini-Mount Everest", sett fra sitt eget ståsted...