Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 29. juni 2017

Midnattsolturen

Altafjorden kl.23.50
Jeg er hjemme i mitt barndoms paradis, og midnattsolen har latt vente på seg. Men i kveld, siste kvelden; sprekker skylaget og teppet åpner seg for en ekte midnatts sol natt. Jeg er hjemme rett etter vinteren og rett før myggen. Det blir dermed en parfymefri natt ute i vindstille solskinn.

I Komsafjellet, som ligger rett utenfor døra vår, lekte jeg som barn: Cowboy, indianer, eventyrer, arkeolog, cross-syklist, skiløper, alpinist, freestylekjører, skihopper og pyroman (!?). Den lille odden innerst i Altafjorden var en trygg, spennende og fredelig lekeplass.

I dag ville nok kanskje ikke foreldre sendt barna ut i området uten hjelm, klatresikring eller tracker-chip. For fjellet er ikke høyt, med sine 200 moh, men har bratte fjellsider ned mot fjorden, og mange klipper i terrenget. Jeg klarte meg derimot med et brudd i armen, og en kjøttflenge i øret. Ellers kan det diskuteres om hodet er på samme plass...

Som tenåring ble området heller brukt til nattutflukter, da vi gikk opp og nøt de lyse sommernettene. 30 år etter skal jeg få oppleve nattens solstråler igjen.

Halddetoppen i sørvest
Jeg legger mamma før jeg drar ut på tur, og etter noen få steg er jeg der, i mitt barndoms paradis. Det blir strake linja til Tollevika, hele 150 meter, der det er en bratt morenekant ned mot fjorden. Her får jeg tatt mitt første midnattsolbilde utover fjorden, med skygger av fjordholmene, der vi dro et titalls torsk hver sommer.

Tollevika
Klokka er bare elleve, og jeg er på skyggesiden av Komsafjellet, så jeg setter opp tempoet, for å rekke toppen til midnatt.


Det kryr av stier i Komsa. Man kan lett gå feil, men aldri vill. På ruta mi holder jeg meg så nær fjorden som mulig og på nordsiden av fjellet. Etterhvert finner jeg en merket sti.  Til info er rundturen over Store -Komsa merket med blått, sånn av og til...

Jeg er langt oppe i fjellet, relativt sett, og kommer inn i en vakker hvitkledd ospeskog. En fantastisk kontrast i det ellers sommerlige landskapet. Den står der som en hellighet, uberørt og med selvstyre, -en eventyrskog som må fotograferes.




Videre oppover i skyggen av fjellet ser jeg silhuetter av furuskog. De vokser sent her oppe, og er som dverger å regne. Sollyset varmer opp berg og nes i Bossekop, innerst i Altafjorden, slik at de gløder i midnattsola. Natta er perfekt, og jeg somler med bena, fomler med kamera, slik at skrittelleren stopper helt opp. Ingen har vel sagt at midnattsommer i Alta er en kaloribrenner....


Klokka 00.00 får jeg ekte midnatts sol i fleisen, gjennom en busk, som fyller øyeblikket i et perfekt motiv. Jeg traff både på vær, tid og sted. Dette øyeblikket kommer til å sette seg i minnet...


I dette vakre lyset, fortsetter jeg over ryggen på Store-Komsa, bare 200 moh. Altafjorden og Altadalen er vid og bred, så selv med et lavt høydepunkt, har man en god utsikt over hele indre og ytre Alta.
Tollevika, Bossekop, Hjemmeluft og Skoddavarre
Sandbakken, en morenerygg som går tvers gjennom Alta
Altadalen, med sentrum og Nordlyskatedralen midt i bildet
På bakken viser lyng og blomster en fargesprakende nysommer. Mamma fortalte meg her om dagen, om den gangen da hun i sin frivillighetstid, som ung barnepleier i Alta, fikk bilder hjemmefra (sørfra), der de viste et september i full blomst, med blomstrende hager, som de skrøt av (for å lokke henne hjem?) I retur sendte hun pressede løvblader fra det fargerike høst-Alta, hvorpå hun skrev: "Her er en blomsterbukett fra Finnmark". Mamma hadde allerede forelsket seg, både i mannen og naturen.

Jeg forstår begge deler. Det er ikke lett å forstå fargeprakten, der man sitter i sør og tenker på Finnmark som mørketidens land. Her på nysommeren er det allerede fargesprakende i bakken. Lyset tar heller aldri slutt:





Videre går turen i goturtempo, slik det ofte blir, med stadig fotostopp på vei over den vesle fjellryggen.



Jeg tar et siste bilde av den internasjonale landingsplassen på Rørholmen. Her lander både trekkfugler fra Afrika, charter-rovfugler og lokale flyselskap. Rørholmen er et fuglereservat, og min gode lærer Gerd Ludvigsen var flink til å ta oss med ut, blant annet hit, for å se på det mangfoldige fuglelivet. Vi skremte dem stort sett vekk, og bare måka og Braathens hang igjen over oss...

Rørholmen og Rafsbotn i bakgrunnen
Jeg har vært ute lenge, men ikke langt, da jeg bestemmer meg for å gå tilbake, og avslutte mitt opphold i Alta. Turen i natt ble en belønning, og jeg kan reise sørover med enda et nydelig inntrykk av mitt barndoms paradis.

Tid: 2-3 timer om man blir beveget, ellers ca.1,5t
Distanse: 6 km rundtur
Terreng: Småkupert. Skogsstier
Vanskelighetsgrad: Enkel


mandag 5. juni 2017

Postvegen Ølen - Etne

Osvåg, Etne
Postvegen mellom Etne og Ølen var i bruk fra 1861 til den nye E139 overtok, men har også vært brukt som bilvei for grendene, og som driftsvei for bøndene i området. I 2016 påbegynte Etne / Vindafjord turlag en totalrenovering av veien. I vår stod den gamle postvegen fra Ølen til Etne ferdig restaurert, og tilgjengelig for både fotturer, syklister og ridende. Hele ruta er 11 km fra Ølen til Etne, om du tar med landeveiene i hver ende. Det er en høydeforskjell på 200 meter.

Jeg hadde blogget en hel helg, og ute-abstinensen bet meg, da jeg la ut på sykkeltur langs denne veien. Jeg fant ingen parkeringsplass, men det var 2.pinsedag, så jeg fant en fredelig grøft ved en steinbru fra 1839. Sjeldent i sitt slag.

Steinbru, Ølen
Da var det bare å ta fatt på syklingen. Etter 750 meter på gangvei og asfalt så jeg skiltet inn mot veien jeg skulle følge. Jeg tok med posten og syklet innover noen hundre nokså flate meter, til Hellevad. Det er herfra veien har blitt opprustet det siste året.



Fra Hellevad lot det til å være flere turstier, som selvsagt vekker oppmerksomheten til en senere anledning. Jeg syklet videre mot neste checkpoint; Fikse.

Oppheim
Veien mot Fikse er brattere, og jeg merket at sykkelformen lot vente på seg. Da er det godt man har ben å gå på, så jeg trillet opp de bratteste kneikene og nøt omgivelsene i saktere film. Gjennom kulturlandskap følger denne veien oppover mot høydepunktet. Nær toppunktet passerte jeg Oppheim, hvor det går vei til Olalihytta og Gullruta, som var vårens vakreste eventyr.

Det er fortsatt litt stigning til toppunktet på Fikse, der noen bunkerser vitner et guffent minne fra 2.verdenskrig.

Bunkersene på Fikse
Ett bilde var nok, før jeg var klar for utforkjøringen mot Etne. Her er det bratte bakker ned mot Meland. Endelig litt fart i hjulene, og på få minutter var jeg nede på asfaltert vei igjen. Nå med den nydelige Osvåg som utsikt.

Osvåg, Etne
Meland, Etne
Ølen
Jeg fortsatte bakkene ned til botnen og syklet videre mot Etne. Rett før sentrum kom jeg til turens ende, og var klar for å snu. Men nå hadde jeg glemt slitet i oppoverbakkene, og ble nysgjerrig på upløyd mark. Jeg hadde nemlig oppdaget et skilt der det sto "Osneset Rundt", en rundtur på bare 5 km. Da bestemte jeg meg for at tiden var god, og startet like godt opp på rundturen rundt det lille neset. Jeg måtte sykle ned en bakke til før jeg begynte rundturen.

Her var det mest gruset vei mot Osneset. Veien var uten høydekurve, og etter 2 km fant jeg jammen meg et offentlig uteområde; en fin liten strand, med benker og utedo. Jeg hadde kommet til Honsvikjo. Det ble en fin rast, med utsikt over Etnefjorden og de fine fjelltoppene som bakteppe. Sola kom mer frem, og dagen ble til sommer.

Honsvikjo, Etne


Og nå kunne jeg angre. Returen er brattere, og jeg satte kroppen i laveste gir, slik at jeg ikke skulle gå tom for energi før bakkene opp fra Meland. Fra Honsvikjo var det også bakker, så jeg startet rolig med benarbeid og trilling. Osneset er fullt av fiskerhytter, og er populært blant turistene. Ute på fjorden så jeg småbåter prøve fiskelykken. Eller var det rolig og stille her ute på neset.

Etter å ha syklet oppoverbakkene forbi Osnesgardene, kom det en liten utforkjøring ned til Postvegen igjen, og jeg nøt lettsyklede veier helt til Matland. Der kjente jeg at det ikke var mye vits å slite seg i 1.gir opp bakkene, og satte heller farten ned, nøt omgivelsne og dro sykkelen opp de 200 høydemeterene opp til Fikse. Det gikk overrasknde lett. Nå gjenstod bare utforkjøringen ned til Ølen, noe som gikk raskt og enkelt.

Postvegen er en fin gang og sykkelsti, som også passer til trilleturer. Et fint bidrag, spesielt til de lokale, som ellers har hovedveien å ta til takke med. Veien går i naturskjønne omgivelser. Den ligger forholdsvis nært E139, og en del motorstøy kan være plagsomt for de mest allergiske. Men anbefales for en enkel og lettgått søndags-eller ettermiddagstur.

Tid: 2t t/r med sykkel i goturtempo / 2,5 t rundt Osneset
Distanse: 22 km t/r - / 27 km rundt Osneset
Terreng: Gruset og asfaltert turvei, bratt
Vanskelighetsgrad: Enkel
Høydeforskjell: 200 m