Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 29. mai 2014

Ridestiene på Visnes

Fra parkeringen ved Fransehagen
Litt glissent i området for tida
Ridestiene på Visnes ble laget av og for de franske funksjonærene ved Vigsnæs grubesælskap, stort sett med "æ". I dag er de fine trillestier for allmenheten. Det er et løypenett på omlag 2 km, med noen små forgreininger. Vår ettermiddagstur ble lagt ut hit.

Vi gikk ut og kjente straks at vinden var kald i dag. At det er vind på Visnes er ikke overraskende, men vi hadde nettopp blitt vant med en varm forsommer, og kledde oss ikke etter kald vind. Dermed gikk vi i høyt tempo, på leting etter le for vinden.

Allèen
Det er godt skiltet her på Visnes, og vi labbet ridestiene like ut til bunkersene, som franskmennene ikke skal få skylden for. I området hogges det ivrig, for å vinne tilbake lyngheiene som regjerte området da stiene ble bygget. Det er derfor ikke spesielt uberørt og naturskjønt i området for tiden.

En allè er fortsatt bevart når man kommer 1 km innover mot bunkersene. Vi går gjennom den, og havner på utsikten ved bunkersene.

Utsikt mot nordveat
Men det blåser ikke mindre der, så vi kommer oss fort inn i skogen igjen, og vandrer videre mot lavvoen som ligger fint til mellom bergene i Tressvik.


Lavvoen i Tressvik
Vi finner ikke le for vinden her heller, og setter oss bak et tre ute på stien. Sjokoladbolle fra Statoil går fort ned, og så bærer vi oss hjem i en fart, for de frosne fryser, til info...

 Lenke til UT.no - kart
Oversiktskart: Ridestiene på Visnes
Lenke til UT.no-kart

Distanse: ca. 2,5 km, med mulig forlengelse
Tid: 30-60min
Terreng: Gruset sti, småveier, grusveier
Vanskelighetsgrad: Enkel

søndag 18. mai 2014

Lammanuten


Vi har akkurat fått av oss bunad, dress og isflekker, når vi står opp søndag etter nasjonaldagen og kjører inn til Nedstrand, for en topptur til Tysværs dronning, Lammanuten. Goturlaget var her i juli 2011 i omtrent samme vær, og da prøvde jeg ut kokeapparatet mitt for første gang. Dette til info. I dag har jeg også utstyret med meg, og Godama som skal ha sin jomfrubestigning av denne toppen på 631 moh.


Det er et nydelig sommerlig vær når vi starter oppstigningen fra Sandvik gjennom Bordalen. Det er en bratt grusvei opp til et lite kraftverk som ble bygget her siden sist, men godt å gå på. 2 kilometer i bratt stigning gir fort en fantastisk utsikt over Hervikfjorden. Kraftverket ligger på ca. 200 moh, og da begynner villmarka for alvor. Foran oss ser vi Gråfjellet (508 moh), som nok mange vil tro er toppunktet. Det er det ikke, for bak fjellet reiser den langstrakte ryggen til Lammanuten seg, med toppunktet 55 meter høyere.

Minikraftverk i Bordalen, Gråfjellet i bakgrunnen
Fra kraftverket går det en godt merket sti gjennom skogen. Vi krysser en bekk, og begynner på en god stigning opp mot Grønatjødna. Vi passerer en liten myr, og går opp en liten bratt stigning, og over svaberg før vi endelig er oppe på myrområdene ved tjernet. Vi kan nå  se ned på Borgøy (292 moh) og har gått halve stigningen. Vi befinner oss ved foten av Gråfjellet. På vår høyre side ligger det lille Grønatjødna. Stiene her er nokså gjørmete, og vi finner det like godt å tråkke over myrene.



Ved Grønatjødna ca.330 moh
Etter å ha passert tjernet, krysser vi nok en bekk. Jeg finner et vannhull å friske opp vannflaska, og Godama lar seg forfriske av skogstjerner ved bekkekanten.



Over bekken er bakken. Den går bratt opp og vi for fort oversikt over dalen vi nettopp gikk gjennom. Faktisk er bakken over den første høyden brattere og lengre enn jeg kan huske. Jeg skylder på hukommelsen og vi fortsetter videre gjennom et lite søkk, før oppstigningen til ryggen av Lammanuten endelig er foran oss.

Grønatjødna sett ovenfra
I den første kneika på ryggen, får vi nå god utsikt bak oss, mot hele veien vi har godt. Jeg peker og viser, og skryter som en kjentmann, mens Godama bekrefter med "åja" og vandrer videre. Hun kjenner meg for godt..


Ryggen på Lammanuten
Når vi kommer opp på "eggen" av ryggen åpenbarer sørsiden seg. Vi ser like til Jelsa og Ryfylke, Stkjernarøyene og Finnøy, og skimter til og med Ombo langt baki der. Mot vest blir utsikten også enda bedre, og vi ser ikke lenger enden på havet.

Gåsavatnet og Nedstrand bak
Innimellom nærmer oss sørkanten av ryggen og ser vi Gåsavatnet 200 meter under oss, rett ned stupet, og når vi nærmer oss toppen kan vi se Vindafjord og de høyreiste toppene mot Sauda og Suldal. Mot oss kommer to unge atleter i bar overkropp, og Godama utbryter: "Det er fantastisk utsikt på Lammanuten (!)" 

Fin utsikt på Lammanuten!
Hevikfjorden og karakteritiske Hest midt i bildet
Vi går i godt tempo opp de siste høydemeterene til toppen, og bommer på hva vi tror er toppen. Det er to varder på lammanuten, men bare 100 meter i mellom de... Ingeborg legger handa på Varden, før vi leter etter en plass for å koke mat...



Med meg har jeg nemlig både kylling og Toropose. Litt juks i dag, - alt jeg fant på i farten. Det blåser friskt på toppen, og le er ikke enkelt å finne. Men når Godama veiver og finner et stille punkt, slår jeg meg ned med kokekjøkken og setter i gang bruningen av kyllling etter følgende tips:


"Ikke brun for store mengder a kjøttet om gangen, da temperaturen blir for lav i panna, og det begynner å koke. Kjøtt skal ikke koke, da siver saftigheten ut i vatnet og kjøttet blir tørt..."

Etterpå fant jeg frem Toro sin Bali-kyllinggryte, der man må tilsette kjøtt, og fløte. Dvs at utenom kryddrer. Da er det jo mye vits... Jeg kokte opp gryta etter følgende tips:

"Hell posens innhold over kjøttet. Hell i fløte og vann. Kok opp og la koke under omrøring i 5 minutter"

Det ble både matmumsing og takk for maten, litt Toro-kvalme, og i tillegg en kopp kaffe, før vi begynte å fryse, og startet vandringen ned fjellsida igjen. Men først måtte jeg jo ta noen bilder med det store obkjektivet mitt. Kameraet blir jo som en kikkert, og man opdager plasser man har vært før. F.eks fikk jeg knipset Stråtveit, som ble besøkt for ganske nøyaktig ett år siden...


Stråtveit i sikte

Men så var det ikke mer å knipse og vi gikk raskt nedover. Et par hundre høydemeter på vei tilbake, begynte en Løvsanger å flørte med dama mi. Hun ble både sjarmert og fravikende, så dermed viste jeg frem utstyret mitt...  Jeg tok frem den store linsa igjen, for å oppsøke rivalen, og knipset en freidig Løvsanger oppe i toppen av et furutre (!?) Men fuglen er liten, og fløy ikke lavt på sine vinger. Dermed "plukket" jeg den ikke opp lett, men måtte knipse en lang serie bilder. Følte meg nesten som en seriemorder...

Den freidige Løvsanger

Bak oss, i sør mobbet gjøken oss med "koko". Typisk søring. Men så ble kameraet lagt bort, og vi gikk over myrene og ned bakkene vi hadde gått opp. I den siste grusbakken kom en syklist oppover. vi var sjokkerte. Disse bakkene er virkelig bratte. og det kunne syklisten også meddele i mellom pusten. Men opp kom han nok, for ned kom han nemlig også, og ropte mens han suste forbi "Det er så bratt at man står når man faller!" 


Lammanuten er en flott topp å dra på tur. Bruk gjerne hele dagen og nyt naturen, utsikten og fuglesangen. Det ville jeg hvertfall gjort, om jeg skulle opp dit...

Kart fra UT.no
Tid: 5-6 t. t/r
Distanse: 11 km t/r
Høydemeter: 590 m fra start til toppen
Trasèen: Grusvei, skogssti, noe fuktig, berg, bratt
Turen passer for voksne, ungdom og spreke barn. Kan være litt tung for uerfarne.

søndag 4. mai 2014

Skjold på halv-tversen

Mot Varden. Ålfjorden bak
Parkering langs E139 ved Hodnafjell
I april gikk jeg meg en runde i Skjold, og traff på en del turentusiaster som hevdet hardnakket og berrføtt(!), at de var med på arrangementet "Skjold på tvers".  Den ruta berørte min egendefinerte "Skjold i ring" med noen topper, men hovedsakelig er ruta lenger vest. Noe jeg ble nysgjerrig på. I dag hadde jeg hele dagen til rådighet, og i forbindelse med en konfirmasjon, stakk jeg til fjells for å prøve ut området i "Skjold på tvers" Er man sprek og har mange soltimer til rådighet, kan man gå like inn til mål, men jeg nøyde meg med halve ruta (sånn rent teknisk: halve ruta tur/ retur er jo hel.... så da...)

Brattveggen på Hodnafjell
Skaret på brattsida, Grindafjorden bak
I tillegg til "Skjold på tvers" hadde jeg fått nyss i en brattere vei opp til Hodnafjellet. Dette fjellet besteg jeg første gang i 2012, men da den enkle (likevel bratte) ruta fra Tveit. Dermed skulle jeg få gjort unna to nye observasjoner, når jeg la ut på tur, sånn utpå formiddagen.

Første del av ruta ble en ren klatreopplevelse. Jeg parkerte ved bomstasjonen ved foten av Hodnafjellet, og krysset den trafikkerte veien med livet som innsats, før jeg begynte stigningen oppover. Det forsvant mange høydemeter under meg, på kort tid, og ikke var det noen sti å finne, når jeg klatret opp ura i skaret øst for toppen. Når man klatrer på denne måten får man raskt utsikt, og den er vakker i Skjoldafjorden (!). Noen partier var mer utfordrende enn andre, men egentlig gikk hele oppstigningen gjennom skaret ganske greit.
           

Opp av skaret lå det en bratt gresskledd bakke øst for meg. På min venstre side var det bratt svaberg, og jeg tok den utfordringen også, og begynte å klatre opp de bratte fjellsidene. Denne delen var mer utfordrende, og klatreren i meg (den lille) fikk brynet seg. Det er nok mer vanlig å runde toppen lenger borti bakken, men dette var skikkelig gøy, så jeg klatret avgårde til jeg kom til toppen av Hodnafjellet (325 moh) og var allerede på turens høyeste punkt... Oppstigningen tok en god halvtime.


Hodnafjellet 325 moh
Nå var det "tversen" som gjaldt. Det var en godt merket løype øst for toppen og neste mål var Varden. Det ble selvsagt en liten nedstigning  mot det kuperte området nord for toppen, og jeg gikk inn i Vindafjord kommune klar for vind fra fjorden... Det var et mektig lavfjellskue med lite vegetasjon langs ruta mi. En huggorm hilset meg i en av småmyrene, og etter å ha sett noen orm i vår, fikk jeg endelig festet en på minnekortet.



Etter en liten halvtime over småknauser og småmyrer, passerte jeg to billedskjønne vatn på omlag 250 moh, det siste lå beskyttet mellom småknauser og den siste lå rett under "Varden".



Før jeg kom til Varden toppet jeg også et koksgrå berg, som lå som en bratt glatt tunge midt i terrenget, der  fjellene hadde en ellers lysere gråfarge. Naturen er alltid full av overraskelser. tenker leserne ble imponert der (!)



Varden 280 moh, Skjold i bakgrunnen
Jeg var kommet til Varden (280 moh), - turens andre, og nesthøyeste topp, og kunne se vidt utover både Skjoldafjorden og toppene i nord, som jeg planla å toppe i dag. Den vide Naustdalen lå foran meg, og det så langt ut til dagens tredje topp: Naustdalsfjellet.

Naustdalen
Det var bare å labbe avgårde. Lett gikk det, nedover dalsida, og vestavinden blåste godt i disse slakke bakkene ned mot dalbunnen. Men så gikk det slakt oppover igjen, og jeg kom i le for vinden mot Naustdalsfjellet.



Toppunktet på 204 moh var en liten avstikker fra stien, men verdt det. På toppen var det nydelig utsikt inn i Hordaland, med Sundførvågen i vest, skinnende blått mot meg. Jeg var klar for en sjokoladebolle, og med vind i ryggen satte jeg meg mot øst og fikk utsikt videre langs leden. Der lå Hovåsen og ved foten av det, Naustdalstjørna og Vassåstjørna. Her oppe ble det tid til presset kaffe, og fotoshoot...

Naustdaltjørna og Hovåsen bak
Videre vandret jeg mot Hovåsen langs Naustdalstjørna, og krysset Hestdalen, før jeg tok stigningen over Hovåsen. På andre siden lå grønne beiter som strakks eg opp mot villmarka. Foran meg stod Kjikafjellet 227 moh, dagens fjerde topp, som en bratt tunge og strakte seg mot Skjoldafjorden. "Opp der!", tenkte jeg, og gjorde nettopp det. Fjellsida var bratt, og det tok ikke lang tid før jeg var på den flate ryggen. Jeg gikk ut på kanten og fikk se utover de grønnkledde innmarkene i Skjold.



Lenger nord lå Torefjellet også grønnkledd, med sauebeiter som strakte seg helt til toppen, og hvitprikket av flokken som fråtses seg i gresset. Det avr ikke mer å tenke på. Så nært målet, måtte jeg bare vandre videre til Torefjellet. Jeg gikk ned fra fjellet, og bratt var det jammen meg på nordsida også. Men ned i bakken fikk jeg øye på enda et yndig lite vatn, og en knaus liggende bak det.

Mot Torefjell og Ålfjorden
Hestfjelltjørna
Det var Hestfjelltjørna som hadde klemt seg fast foran Hestfjellet, og jeg passerte det med stor iver, før jeg kom ned til beitene ved Torefjell go tok den kort turen til topps på 220 moh. På toppen fikk jeg se like ut Ålfjorden. Det var tid for hovedmåltidet...



Torefjellet 220 moh
Jeg slo med ned i delvis le for den stadig kaldere vinden, og med varmtvann på termosen, rakk det akkurat til å fylle opp matposen og en god kopp kaffe. Mat med utsikt...

Mat med utsikt
Man blir fort kald av å sitte i vårtemperaturen, og særlig oppakket var jeg heller ikke i dag. Jeg vendte hjem, og bestemte meg for å strake veien tilbake med bare en pause. Denne tok jeg ved Naustdalsfjellet.

I skaret lengst øst for toppen var det ulendt
Tilbake ved Hodnafjellet, kortet jeg ned minste motstands veg, trodde jeg. Jeg gikk ikke ned bratta jeg gikk opp, men tok istedet ned i gressbakkene. Men de førte meg ikke helt ned. Foran meg var det stupbratte vegger og et fornuftig veivalg måtte taes ved hvert skritt, for ikke å havne på stupkanten.
Det endte opp med et skar som ikke var spesielt lett framkommelig, men det gikk selvfølgelig greit, det også, selv omjeg ikke vil anbefale den ruta. Dersom du ikke ligger klatring "off-pist" er det nok bedre å følge kjerreveien fra Tveit...

Kart fra UT.no
Distanse: 15 km t/r
Tid 2-3 t hver vei
Terreng: Delvis bratt, kupert, svaberg, myr, merkede stier