Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 14. mai 2017

Sykling i Sveio


En flau vind og oppholdsvær fristet til sykkeltur i Sveio. En rolig sykkeltur på landevei i 2 timer er ikke dumt, som en oppvarming til sommergoturer. Turen starter litt klønete på delvis sykkelsti fra Sveio, og sørover til Børkjeland, Vikse og mot Mølstervåg. Videre nordover forbi Eltravåg og runding ved fergeleiet Buavåg. Deretter gjennom Øspedalen og tilbake til Sveio. En fin tur, med innslag av kystlandskap, innlandsvatn og kulturlandskap.



Godama fikk en påminnelse av det lokalet uttrykket "kyss meg i Eltravåg", og var i grunnen fornøyd med det. 



Tilbake i kulturlandskapet gjennom Øspedalen var det tunge motbakker og raske nedoverbakker, akkurat nok til at lårene fikk årets førte sykkeltrening.



Buavåg



Tid: ca. 2 tDistanse: ca. 30 km rundturVanskelighetsgrad: enkelTerreng: småkupert, asfalt, landevei


søndag 23. april 2017

Guttetur til Sålefjell


Så var det guttas tur. Værvarselet tidvis generelt, mot normalt, og litt ikke. Men Goturen & søn ville på tur, tross uvitenhet og vanskelighetsgrad. I dag var utgangspunktet stallen rett der oppe. Planen var en rundtur fra Åkramarkene, med Søre Sålefjell midt i leiå.

Kinnetoppen
Kursen gikk først mot Kinnetoppen, der fjellaget allerede var i retur. Det er en god transportetappe på gode grusete stier til Kinnetoppen, og videre til Rossafjellet (97 moh). På veien observerte vi at hekketiden var i gang, og at påskeeggene fortsatt ikke klekket.


Det var oppholdsvær men overskyet, mens vi gikk videre til Øvre Buvassdalen, og lærerikt for far som ikke følger godt nok med i online-spillenes verden. Snart så vi Søre Sålefjell i øst, og feiret med en sjokoladebolle.


Ned mot Buvassdalen, den bratte våte bakken, og opp det steinete bratte berget måtte vi, før vi kom til checkpoint 2, Steinhytta. Her tok vi en rast i bakken, med litt drikke. Vi observerte grillkroken, steinene og tretaket.


Vi gikk videre gjennom de våte myrene langs et vatn som ligger ved foten til Sålefjellet. Med gode fjellsko ble vi ikke våte, Litt glad for det.


Opp bakken til Sålefjellet hadde jeg allerede glemt den første kunnskapen om online-spill, til fordel for ny kunnskap, litt mer teknisk, og desto mer vanskelig. Men min personlige RAM fikk med seg noen detaljer, før vi nådde toppen på 132 moh, og kunne nyte både utsikt og snøbygen som kom sørfra.

video


Vi ble ikke lenge, før vi tok brattsida ned på nordsiden, videre ned til Revadalen og nå tilbake mot vest. Det var slutt på spill-leksjonene da vi hadde passert de våte myrene i nordvest. Vi gikk over brua i nedre del av Buvassdalen, og siktet mot Vaulen.

Buvassdalen
Nå hadde snøværet gitt seg, og vi tok siste transportetappe ned mot Åkramarkene, og passerte hekketiden i skogen ovenfor.

Tid: 2-3 timer
Distanse: 11 km rundtur
Terreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyper
Vanskelighetsgrad: Middels lang tur



mandag 17. april 2017

Påskenutane



Botnanutene igjen. Men denne gangen i verdens beste påskevær. Den 5 km lange rundturen ble bare ikke lang nok. Selv med en god pause i bakken, brukte vi ikke opp godværet. Bildene forklarer stigning i høydemeter og humør. Les mer om Botnanutene her

550 moh Djuvsbotn

600 moh Djuvsbotn
650 moh Djuvsbotn
700 moh Dyrskar
728 moh Høyeste punkt
video

Ole Brumm 1326 moh

700 moh Tufteheiå 
650 moh Bratt bakke








søndag 16. april 2017

Slettedalsvatnet


Påskeværet kom på slutten av påsken i år. Påskeværmeldingen, derimot, var fraværende. Eter to dager med feilmeldinger, bestemte vi oss for å dra på tur. Det er sen påske i år, så vi måtte lete litt...

video

Slettedalsvatnet ligger 474 moh, som holder for en sen påske. I dag var målet (igjen) å runde vatnet. Tidligere har vær og føreforhold hindret oss i den ekspedisjonen, men i dag tok vi sjansen. Vi krysset demningen og fant fort skikkelig skiløye. Snøen begynte straks å dale ned, og vi skjønte at letingen etter snø var over.

Slettedalsvatnet er regulert

På østsiden av Slettedalsvatnet er stiene mindre brukte, i motsetning til vestsiden, der det ligger flere hytter, og hvor løypene kjøres opp oftere. Det var flere fordeler med å gå på østsiden: For det første var det ikke folksomt her nå. Vi hadde løypene for oss selv. Bare oss og naturen nå.
For det andre står sola kun på denne siden når det er ettermiddag, og i dag startet vi sent (kl.17). Mest viktig var det likevel at naturen var villere og mindre berørt.



Snøværet økte på, men uten et vindpust var det bare idyllisk med de store flakene. Litt bekymret for at snøen var våt. En lang tur foran oss, og faren for å bli våt og kald var nært forestående.

Vi vandret med godt feste. Rødt fungerte på grensen til for godt i dag, og Godamas smørefri litt mindre. Vi holdt nokså strak retning nordover i snøværet. Etter en halvtime kom vi til Haugelandsneset og fikk "mördarbacken" opp Fedleskaret. Dette var turens lengste oppoverbakke, og ga oss en stigning på 50 høydemeter. Verre er det ikke å gå rundt Slettedalsvatnet.

Fedleskaret
Vi nådde toppen av bakken og begynte se blåfarge bak skylaget. Og etter få minutter var snøværet transformert til påskevær. Omtrent som dette:




Overlykkelig av solens beruselse, satte vi oss ned på nærmeste lyng, for nypresset kaffe, hjemmebakte kanelboller, og investerte sjokoladebiter. Dette er påske, til info.

Utsikt fra lyngen til Nevroldsnuten
Nå så vi at å gå østsiden svarte seg. Det var nemlig en skygge over vestsiden av vatnet. Ikke til å unngå for oss heller, men den kjente transportetappen hjemover har vi opplevd i sol før, og snø, og regn...

Skygger over vestsiden av Slettedalsvatnet
Vi vandret videre i sola, og kom snart til Berdalen og Berdalselva, som også er regulert. Her er det en liten bru over elva, og en bakke til opp mot ned og ned mot opp, slik som terrenget er her. Etter kort tid, kom vi til Fjellro, der vi fant roen og lyset for noen uker siden, og snudde...

Berdalen 
Fjellro
Nå var vi for kjentmenn å regne, og tok de vanlige stavtakene, som om ingenting hadde skjedd, men nede i bakken mot Indrejordet så vi en tydelig strek til skyggesiden, og idet jeg kryseet denne, sa Rød smurning bråstopp, og med kraftige rykk i skiene, skjønte jeg at snøen nå hadde temperatur på minussiden. Det var bare å ta til med en grundig skrapejobb, for å fjerne klister og is.

Sollyset kryper opp fjellsidene bak Berdalen i øst
Etter å ha passert Indrejordet rundet vi nordenden av vatnet, og tok rene transportetappen mot sør.  Vi gikk i skygge nå ,og skiene mine ble bakglatte. På andre siden av vatnet, så vi sollyset gradvis forsvinne oppover fjellsidene, og vi skjønte at timingen i dag også var perfekt. Vi hadde akkurat rukket dagens solstråler før de forsvant...


Tid: Slettedalsvatnet rundt: 2-3 timer i goturtempoDistanse: 11 km rundturTerreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyperVanskelighetsgrad: Middels lang tur


Turbeskrivelse fra UT.no

søndag 2. april 2017

Trolltur

Trodlanibbå 536 moh
I dag legger vi narrestrekene bak oss, for å utføre nye trollgjerninger. For 1.april var i går, til info.
Vi sikter mot bedre vær i Vikebygd, som ligger i en vik med det påfallende navnet Vikevik. Målet er å nå to høydepunkt på Skredfjellet, nemlig Trollafjellet og Trollanibba. Også i dette området setter lokale varianter oss i tvil om skrivemåte og uttalelse, men så er dette heller ikke reklame for Joker.

Værmeldingen gir oss håp om lettere vær utover ettermiddagen i dag, så vi sikter på ettermiddagstur, og omlag 5 timer. Det er lenge lyst om kveldene, så da får en lyst.

Vi parkerer ved Vikebygd kirke, kyrkje, tsjørtsja o.l. og har en grusvei foran oss, brattere enn forventet. Plan B er å følge veien 4,5 km inn til Vikestølen inne i dalen, dersom været ikke skulle gi oss utsikt på toppene. Tur blir det uansett.

Det er lenge siden bakketur, og pesen går i takt med pusten, mens beina varsler muskelbruk og melkesyre. Vi gjør dette alt for sjeldent. Den friske nyvaskede luften inspirerer fotgangen, og tross skyer med mikrodråper, er vi motivert, der vi vandrer langs livets vei. Eller kanskje ikke så dramatisk.

Indre Halvardshauglibekkjen. (Ikke den ytre, til info)
Det går oppover, og langs veien oppdager vi lokale veivisere og navn vi ikke hadde hørt om før. Verdens lengste navn "Ytre Halvardshauglibekkjen" påfølges straks av "Indre Halvardshauglibekkjen, og samtalene går ivrig i  hvor Halvard sin haug er, og på hvilken side av haugen lia er, der bekken renner fra. Halvard har i alle fall fått navnet sitt på kartet.


Langavatnet
3 kilometer på vei gir avkastning. Etter en god halvtime er vi oppe ved Langavatnet, og har lagt bak oss nærmere 300 høydemetere. Det er vårt skjebnekryss. Skal vi følge veien inn til Vikestølen, eller følge plan A, inn i trollverdenen... Vi kommer til å angre om vi ikke går opp. Det er fortsatt en sjanse for at skyene letter. Vi følger plan A: Det går an å snu. Skam? Vi ser....

Herfra blir det skogssti, myrsti og fjellsti. På en straks er vi i bløtlandskapet. Som i en nytinet vårjord, blir stier til bekker, og matjord til gjørme, og vi hopper unna det verste griseriet. Heldigvis har jeg vanntette fjellstøvler. Godama: Ikke så heldig...


Rundt oss vokser det gammel og langvokst fjellfuru, som minner om Kittelsen og 1800-tallet, og setter fart i fantasi og eventyr. Herlig granfritt (!)

Nå går vi inn i skyene.Vi skraper underkantene, og lar duggen stryke oss over kinnene. Nedover ser vi Langavatnet, som stemmer overens med navnet sitt. Nå går vi inn....
Det bratter seg til inn i skyene og opp på bergene. Småglatt, men ikke farlig.


Det tar ikke lang tid før vi er over kneika, og fjellet flater ut. Skyene ligger tett over fjellet før vi når målet, men det går greit å følge merkingen. Brått ser vi varden på 637 moh. Idet vi når dagens første mål, letter skyene og slipper sollys til. Trollfjellet ønsker oss velkommen.

Trollfjellet 637 moh
Vi ser helt ned til Vikebygd, med Ålfjorden snikende sørover inn i Rogaland. I vest ligger både Trodlanibbå, Skrefjellet, og like inn i Hordaland til Sveio. I nord ser vi Kvinnherads sørligste øyer og østover får vi Ølens berg i fleisen. Solstrålene lyser som en lampe ned i Viksdalen, og etterhvert blander de seg med regndråpene og lager en fargepalett av seg selv.

Skredfjellet
"Ytre Trodlafjellsvardepytten" og Viksdalen



Det er et kaldt fuktig drev fra dalene og vi blir ikke stående. Nå tar vi den endelige avgjørelsen om å fullføre plan A og går for å runde dalen over Trollavatnet, og gå mot Trodlanibbå. Vi begynner  å lete etter le for vinden, og går ikke langt før vi kommer bak en fjellvegg, der vi setter oss ned og spiser Godamas pastasalat og usunt, med nytrukket kaffe.


Etter en kort pause starter vi den timelange turen mot "nibbå". Stiene er svært fuktige, og noe vassing må til før vi kommer opp på berg igjen og passerer selve Skredfjellet (627 moh). Nå inn i et lite søkk der Olatjørnet ligger (525 moh). Skyene tetter seg til igjen, men vi får et glimt av Trollavatnet nede i dalen, før det tetter seg skikkelig til..

Olatjørn
Trollavatnet, med Trollfjellet i bakgrunnen

Turen fortsetter på fuktige stier, sørvest mot nibbå. Vi er nærmere enn vi tror når skyene driver høyere, sollyset stråler mot oss, og vi skimter en flaggstang i sør. Vi har fått øye på nibbå, og kommer raskere frem enn forventet.

Trodlanibbå (536 moh)
Trollanibbå er den mest besøkte toppen i fjellet fra Vikebygd, og klatres normalt opp fra et annet utgangspunkt, enn den ruta vi valgte i dag. Hver 17.mai tar speidergruppa i bygda turen opp hit for å heise flagget. I dag er det goturlaget som flagger med seg selv, og begynner å forstå hvorfor folk klatrer opp hit. Toppen på 536 moh. har en bratt fjellside som gir en fantastisk utsikt mot bygda og langt mot vest.

Vikevik, Vikebygd
Alnåsen, Ålfjorden bak
Fra toppen er det bratt nedover, men ikke verre enn at vi raskt kommer ned til Børkjelandskaret, der det er mer ulent.




Nede i skogen har folkemunne tatt over fornuften, med en påstand om at det er en kongegrav, rett der i røysa. Ved å legge en stein på grava får man en god tur. Vi er i øyeblikket ikke overtroiske, mest fordi vi ikke finner en stein, så kongsgrava får ligge i fred, uansett om det er en bygdekonge eller fuglekonge som ligger der...

Stien videre skal for enhver pris gå motsatt retning av der bilen vår står, men vi er ikke kjentmenn og følger kriteriene. En god stund på kjerrevei og delvis sti går det, før vi ender opp ved idrettshallen og bygdehuset i Vikebygda. Da er det bare asfalt og "Pokemon Go" resten av turen. Totalt bruker vi 6 timer på denne turen.

En fin tur om man har en dag til rådighet. Ta med godt fottøy (!)

Tid: 5-6 t rundtur
Distanse: ca. 12 km rundturTerreng: Bratte, myr, fjell, skog, grusvei, kjerrevei, skogstier, fuktigVanskelighetsgrad: Middels


Se beskrivelse av turen i 3 deler på UT.no, eller bruk lenken under for å se kart.

Norgeskart