Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 9. oktober 2017

Puig de Maria

Santuari de la Mare de Déu del Puig



Vi befinner oss i Alcudia på Mallorca, og værvarselet frister til en ny gotur, heldigvis. Jeg finner frem en tysk trekking-side, og finner et nytt turmål. I dag sikter vi mot nabobyen Pollença, der det ligger enn 325 meter høy haug midt i dalen, med et kloster tilegnet Jesu mor. Kapellet ble påbegynt i 1348, og klosteret i 1362, men nonnene ble flyttet til Las Palmas i 1576, knapt 200 år gamle, stakkars. Etter 1980 har det ikke vært hellig drift på klosterhøyden, og da overtar turismen, naturligvis.

Puig de Maria
I dag er klosteret et gjestgiveri, og har kafédrift. Det er ikke bilvei helt opp, men de ansatte slipper unna med 15 minutts gange. Vi må regne med en time fra sentrum og opp. En skikkelig bakketur. Vi tester ut kollektivtrafikken og kommer oss omsider til byen. Deretter krysser vi en vei med 80-sone, overlever, og går oppover. Vi er utenfor høysesongen, og slipper å gå i kø. Vår lille tropp vandrer i fred og ro opp fjellet.


Veien opp til klosteret er 2,2 kilometer lang, men stigningen er 275 meter. Det er bedre vær og temperatur enn varslet, så vi kjenner fort at det er greit å ha med vann. Nederst i bakken er det et lite nabolag, med nydelige hager, og steinhus med stolthet. Veien er asfaltert, og vi tripper lett oppover.


Etterhvert er det trær som dominerer både utsikt og omgivelser. Veien er ganske jevn og overkommelig i stigningen, men av og til bratter den seg godt.


Utsikten blir bedre da vi når bilveiens ende. Da går vi inn på gammeldagse konstruksjoner. Steinene er lagt jevnt som en kjerrevei, men steinene i seg selv er ujevne, og egner seg nok ikke for spanske småbiler.  Veien er uansett billedskjønn, på tross av at skotøyet til jentene er noe "undersålte".





Med en god del forsinkelser pga. fotografen, når vi klosteret etter en god time. Det er fredelig og stille her oppe, og vi blir litt usikker på om kaféen er åpen. Vi streifer rundt bygningene og iakttar 700 år gammel byggekunst.





Det er litt tilgrodd med trær, men på noen steder får vi utsikt mot den velkjente odden Formentor, for ikke snakke om dalstrøka som omkranser fjellet vi står på.

Cap Formentor
Utsikt til fine damer osv.
Etter å ha hilst på en katalansk geit, finner vi en liten kiosk, som serverer oss is og cappuccino. Vi setter oss på en fin terrasse, og nyter drikken og dagen en stund, før vi undersøker klosteret nærmere.




På tunet oppdager vi husdyreliv. En haug med katter flommer ut av høl i steinmuren, og på hver gønne flekk spretter det geitekillinger med mor og far.



Til slutt har vi sett nok, og bestemmer oss for sikte mot en lunsj i byen. Denne turen ble nok mer for en kultur enn gotur å regne. Bare ikke gå den i høysesongen. Det kan bli vel hett å gå køgang midtsommers...

Tid: 2 t t/r
Distanse: 4,5 km t/r
Høydeforskjell: 275 m
Terreng: Bratt, jevn stigning, asfalt, kjerrevei
Vanskelighetsgrad: Enkel, med god stigning

Lenke til tysk turbeskrivelse

søndag 8. oktober 2017

Penyas des Migdia


Vi har høstferie på Mallorca, og temperaturen sier noe mellom strand og utflukt. Selv er jeg mest klar for det siste. Jeg klarer å lokke med meg to fotomodeller på en gotur i nærområdet til Alcudia, hvor vi har vår base denne ferien. Målet er den karakteristiske toppen Talaia d`Alcudia, som fra katalansk blir noe slikt som "Alcudiavarden". Denne ser vi fra hotellrommet og den frister.

Talaia d´Alcudia
Fjellturer er ikke noe som fremmes veldig i turitsbyen og utenom guidede turer, er informasjon om stier noe man må søke etter selv. Etter etpar timer foran Google kommer jeg over et tysk turnettsted som beskriver en del turer i området. Da finner jeg flere turbeskrivelser i fjellet vi har foran oss, og er klar for oppdagelsesferd.

Ermita de la Victoria
Vi tar transport til andre siden av høyden til Alcudia (Alcudia betyr faktisk høyde på arabisk, og navnet stammer fra den mauriske invasjonen). I Pollença-bukta ligger den lille landsbyen Mal Pas Bon Aire, med et historisk hotell noen kilometer utenfor, oppe i åsen; Ermita de la Victoria. Her går det stier til 3 topper i fjellmassivet, samt en lengre rundtur. Vi sikter mot en spektakulær sti til Penyas des Migdia, som fra katalansk blir noe slikt som "Middagsberget" Et annet navn på fjellet er Penyas Roja, som betyr "Rødberget".

Vel fremme ved La Victoria, finner vi ut at det har gått litt fort i svingene. Vi har glemt mat. Det er allerede uvant å ordne maten selv(!) Men heldigvis er fortsatt en turistbutikk åpen, slik at vi kan skaffe oss proviant for turen. Så etter å ha ventet på nybakt baguette går vi...


Opp den første kneika er det en steinete grusvei, og ikke langt oppe er det plassert tre kors, men navnet "les tres creus", som betyr...

Les tres creus
Vi tar korsets tegn og 2-3 Ave Maria før vi fortsetter videre opp grusveien. Lenger oppe er det et stidele. Grusveien fortsetter mot Talaia, det høyeste punktet (495 moh), mens vi tar av på skogssti til venstre og fortsetter mot "Rødberget".



Det er gode stier gjennom tett vegetasjon og gresstrå som kiler oss på leggen. Jevnt og litt nedover går vi mot fjellveggen, helt til vi ser den. Nedenfor er Pollença-bukta med kalkbergarter som skrupler seg med viker og klipper gjennom det azurblå vannet.




Mallorca har gjennom de siste 150 millioner år vært både havbunn og tørt land. Det har hevet og senket seg i takt med at Afrikas kontinent stadig har vært påtrengende. Men det er det ingen som husker i dag. Likevel observerer vi dette merkelige og skrøpelige fjellet, som nesten ser hjemmelaget ut...




Inne ved fjellveggen går skogstien over i bergsti, med fjellhyller som bare har plass til en BMI på 2,8. Snart kommer vi til et punkt med en morsom løsning. En hule er støpt inn som en naturlig tunnel på fjellhylla. På tross av BMI med ryggsekk, klarer jeg å krype gjennom den lille tunnelen.




Nå tar det ikke lang tid før vi kommer til et lite fort, som var en viktig forsvarsstilling på 1600-1800-tallet mot pirater og invasjon. Her er det gammeldagse bunkere som ligger i ett med fjellgrunnen. De er bygd nedover bakkene, og har utnyttet fjellet med sine underlige formasjoner. Vi sniker oss litt rundt omkring og observerer denne spektakulære plassen.



Det er på tide å ta toppturen. Fra bunkerene er det en røff sti mot toppunktet, så det blir en del pust og pes opp bakken. Men bakken er ikke lang, og snart er vi på en fortopp, med stupbratte fjellsider.



Litt mer klatring skal til for å komme til toppen, og der blir vi overrasket av en gammel kanonstilling, som forhåpentligvis var i bruk mellom 1600-1800. For den var sikkert tung å bære opp.



Målet er nådd, og vi tar en matpause på en hylle i nærheten av toppunktet. Det blir også vurdert å nå selveste stortoppen: Talaia d´Alcudia, men varmen tar overhånd, så vi bestemmer oss for å ta den en annen dag heller, kanskje... Dermed blir det lett retur ned til hotellet, og deretter en god del mat.

Anbefales i 20-25  grader, ellers må det veldig mye drikke til....

Tid: 2t t/r
Distanse: 4 km t/r
Høydeforskjell: 260 m
Terreng: Delvis bratt, grusvei, god fjellsti, delvis skiltet
Vanskelighetsgrad: Enkel med luftige partier

Lenke til turbeskrivelse og kart

torsdag 28. september 2017

Roberget


Det er siste sjanse for gotur i Hemne, og jeg tar en kort topptur sør for sentrum. Ved Rovatnet (13 moh) ligger et bratt berg og en ganske ny sti opp til toppen. Det frister med en annen vinkel enn de tidligere turene, så jeg tar meg inn til Roøyan og finner en tydelig umerket sti.

Stistart ved Roøyan
Stien er, til å begynne med som en kjerrevei å regne, og snor seg bratt opp mellom nydelig løvskog opp lia. Jeg følger den østlige siden av berget og den vestlige siden av Roøyelva.




Nå fortsetter stien bratt opp på østsiden av berget, og etter en kort stund er det noe utsikt mellom trærne. Det er merker etter nyttårsorkanen 25 år tilbake, med mye tre-velt gjennom hele lia. En del stammer står også døde og har sin sjarme med grått mot det ellers fargerike høstlandskapet.



Når jeg kommer til kanten på vestsiden av berget (vestkanten) får jeg øye på utsikten mellom trærne, og kan se antydning til både Kyrkjsæterøra, Rovatnet og Hemnefjorden.

Kyrkjsæterøra, Hemnefjroden
Lyngen har vært gjennomgangstema for turene mine i Hemne, og Roberget står ikke tilbake for det. I skogbunnen lyser lyngen rødt, og danner et teppe over bakkene. Sollyset treffer osp og bjørk i bakgrunnen så det lyser skinnende gult.




På 45 minutter er jeg oppe på toppunktet 342 moh, der det er en postkasse. Jeg har ikke tatt post med,  men jobber videre med noen postkortmotiv, før jeg tar en "return to sender" og ror meg ned fra berget igjen, fornøyd etter enda en ettermiddagstur i vakre Hemne.


Tid: 1,5 t t/r
Distanse: ca. 3 km t/r
Høydeforskjell: 330 m
Terreng, Umerket tydelig skogssti, kjerrevei, bratt, fuktige partier
Vanskelighetsgrad: Enkel, men bratt