Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 9. august 2015

Ravnene på Ravnafjell

Ravnafjellsnuten 983 moh
Det er hyttetid igjen. Tampen på sommerferien tilbringer goturlaget en helg på gohytta. Vi venter fortsatt på goværet, men det ser ikke ut til å komme denne sommeren. Da er det bare å bestemme seg: Vi staker ut rute til Ravnafjell (Ramnafjell) med startpunkt fra gohytta.

Kjerringtveit ca.350 moh

Da må vi først gjennom hyttefeltet som ligger nedenfor skitrekket, før bakkene er foran oss. Opp skitrekket er det ikke mulig å la seg trekke sommerstid, til info. Men det er kjerrevei som fører helt opp til Djuvsbotn, og det er denne vi går. Bratt er det oppover og halvparten av det undertrente goturlaget peser tungt i motbakken. Resten har det fint.

Hovedtrekket froskeperspektiv
Hovedtrekket fugleperspektiv
Djuvsbotn 600 moh

Vi kommer opp til Djuvsbotn etter første klatre-etappe, og nyter synet av fortidens landbruk og fremtidens turisme. Det er ikke veldig godt merket opp til Ravnafjell, og vi staker ut kursen på egenhånd. Dermed blir det en bratt tur opp mot Smalanuten. På veien finner vi faktisk multekart og masse blåbær, masse blåbær.



I bakken er det dype spor av ryddemaskiner, og det hele er rimelig gjørmete og grisete. Bedre er det når vi kommer opp den bakken. Da viser villskapen seg igjen, og et dalsøkke grønnkledt i grønne planter erobrer dalen, mens en bekk smyger seg forbi. Det ser myrlent ut i søkket, så vi holder oss i bakkehøyde og følger stien. Nå ser vi siste klatreetappe foran oss, og skimter toppen fordi den har mast. Denne delen er den bratteste.

Ved Smalanuten 720 moh

Grønne daler og hvite fjell
Vi ser ingen sti, og går rett på. Det er ikke stup på denne siden av fjellet, så det går fint an å bruke lårmusklene oppover. Så da gjør vi det. Men først en bekk:



Midt i stigningen er det en snøfonn som sommeren ikke ha avklart. Et tydelig vitne om en kald sommer. Vi ser det som den beste løsningen å gå over fonna, selv om både skepsis og frykt ligger i goturlagets beste halvpart.



Men det gikk bra, og vi klatrer videre oppover i bratt lyng og slak kondis. Før vi vet ordet av det, har vi kommet til topps. Det blir en høytidelig selfiestund, av hensyn til fjasbok-brukere, før vi setter oss ned i kalde veggen på hytta der oppe. Skal bli godt med lunsj ja.




Bak toppen ligger det et tjern som vi gå ned til. Skyene kommer og går i dag, og utsikten deretter. Vi leker oss med Ravnafjellsbolten der bak; bolten som ikke gir høydeskrekk.

Ravnafjellsbolten
Men så er det på tide å vandre ned igjen. Da ser vi gule merker på noen stein og forsøker å følge disse. Kanskje er det en sti til Ravnafjell likevel? Vi følger den nedover, med sau til selskap, til vi kommer ned til en stor snøfonn. Så er det dette med skepsis og frykt og overvinnelse av de...



Frykten overgås og skepsisen tviler på seg selv, til vi er på sti igjen, og fortsetter ned resten av fjellet, gjennom grønne daler og sildrende vann, helt til vi når Djuvsbotn.



Før vi går ned grusveien til gohytta, får vi øye på flyvende  ravn som daler ned og nyter et sauekadaver. Makabert, men helt naturlig, sånn rent kynisk. Dermed kan Ravnafjell kalles Ravnafjell, og kadaver finne sitt eget navn...

Ravn på Ravnafjell


Tid: ca. 4t t/r i rolig tempo
Distanse: ca. 9 km t/r
Terreng: Kjerrevei, merket sti (hvis du går rett), bratt
Vanskelighetsgrad: Middels

torsdag 6. august 2015

Nisene ved Ryvarden

Søte nieser på fyret
Vi er hjemme igjen etter 4 uker i nord, og har fått turabstinens igjen. Goturen med godama og hennes etterfølgere, følger etter, og har medbragt gjest fra Bergen. Det er oppholdsvær, og fare for regn, mot normalt (?!). Vi bestemmer vi oss for å ta den enkle turen ut til Ryvarden fyr. Feilaktig leser vi at det er åpen kafé der ute, og drar ut i typisk vaffelmotivasjon.


Turen ut er jo, som oftest til Ryvarden, med motvind, byger og en del folk på stien. Motivene er de samme, men i stadig forskjellig lys, så kameraet må frem denne gangen også:




Vi går utover i ganske godt tempo, så vi kommer frem til fyret før stengetid. Men stengt er det likevel, og før jeg har rukket å roe meg ned, etter å ha hisset meg opp, kommer fornuften fram i godama, som kan avkrefte at det har vært åpent i dag. Til og med dobesøket går i dass.

Det er bare en ting å gjøre: Spise reservebolle fra Statoil, og nyte havutsikten. Det er et mykt lys over havet i dag, og bergformasjoner med mønster kommer godt fram.


Plutselig er det noen som oppdager bevegelser i havet. Det er to niser som danser i vatnet, og jeg zoomer meg inn så godt jeg kan. Det blir liv i måkene, for de skjønner når nisa jager på fiskestimer, og dermed flyr de i kretsløp, og sier i fra til hverandre.


Men så er bildene tatt, og bollene spist opp, og da er det ikke mer å gjøre her. Vi vender tilbake, og blir møtt farvel med høljeregn de siste minuttene.

Andre goturer til Ryvarden




Tid: ca.1t t/r
Distanse: ca.4 km t/r
Vanskelighetsgrad: Enkel, trillbar
Terreng: grusvei, småkupert