Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 21. april 2013

Rødhette og ulven

Aureivatn
I etterkant av en forblåst Bendit-cup på Avaldsnes kriblet det i bena, og en trimrunde. Valget falt på den etterhvert så velkjente runden rundt Aureivatn, - en fin time som kan nåes på en hvilken som helst ettermiddag. Det blåste godt, riktignok, men været var vårlig likevel.

Vinterjakkene begynner å bli varme, og Ingeborg utstyrte seg med en kjærlighetsfarget softshell-jakke som prydet den ellers så gulgrønne bakgrunnen og hjalp til med å få blikket mitt festet på min henne. Ellers er jeg ganske så flakkende i blikket, med all naturen som er å se, må jeg innrømme....
Der gikk vi, som Rødhette og ulven, og glanset hverandre helsemessig gjennom skog, hei og utsikt mot det vakre vatnet, og mest på hverandre. Riktig romantisk ble det hele mellom kondisjonell pust og hjertebank..

Denne gangen parkerte vi innerst i Aureiveien, der hvor pumpestasjonen pumper heftig. Så heftig at vannstanden lå lavere enn jeg har sett noengang. De ellers så fuktige partiene lå tørre, og vi raste oss gjennom hele runden uten særlig fare for våte ben.

Tjernet ved pumpestasjonen
Fra pumpestasjonen gikk vi på nordsiden av vatnet. Denne stien leder gjennom en velvokst skog, dyp og trolsk og i skyggen av sola. Bygdelaget på Sevtun har gjort godt arbeid med stiene i området og har lagt ut plankebroer i terrenget. I starten snor man seg forbi et lite tjern, som nå lå i vårfarger, med mikroorganismer som ga et grønnskjær i det grunne vatnet. Så fikk vi oppleve skogen på alvor, og her inne var det spor etter mennesker i aktivitet, der det innimellom er bygget speiderske leirplasser og noen forsøk på gammer. Innimellom glimter man Aureivatnet også, og etter 20 minutter ser man lysning igjen.

Rødhette i skogen
Vi var kommet til Brekkedemningen, som holder vatnet litt dypere enn det som er naturlig. Normalt har regnet sørget for at det renner litt over demningen. I dag lå vannstanden godt under nivået, og vannkanten så ikke ut (!). Likevel var vi takknemlig over de tørre stiene.

Ved Brekkedemningen kan man gå inn på kjerreveien som leder til Brekke, eller Tistreivatnet. Vi holdt oss til høyre og vandret i godt tempo over heiene øst for vatnet. Her begynner våren såvidt å springe ut, men er overveldet over det visne graset fra i fjor. I øst kunne vi se Tistreivatnet, blåse seg opp til 20 cm bølgehøyde, men vinden var bare behagelig så lenge vi var i farta.

Vi fant en lun krok for posering ved et berg, og Rødhette strålte i sin prakt, der hun satt seg ned og myste mot sola, med solbriller på, som en kjærlighetens gudinne.

Lun krok i heiene. Legg merke til dama i midten
Tistreivatnet, våren og Rødhette
På østsiden er det tre stideler som er verdt å merke seg: Ved den nordligste av disse kan man gå en delvis gjengrodd sti til Tistreivatnet, og fortsette mot Vaulen i Åkramarka. Den neste kalles "Nikkostien, og leder til hovedstien fra Åkrehamn til Vaulen, mens den sørligste av disse følge høydene  over Tjøsvoll/Åkra (Kjerfjellet) til den samme leden.


Nikkostien
Vi fulgte stien i vestlig retning tilbake til Aureivatnet og den fine brua der. I dag stod brua langt over vannstanden, og vatnet var mindre enn jeg noen gang har sett. Fra brua kan man velge å gå ned til Tjøsvoll, men vi hadde en annen plan...

Bru uten vann
Solstrålene ga et nydelig skjær i sivet som lå i vatnet, når vi fulgte stiene tilbake til pumpestasjonen, og raske Rødhette klarte å springe fra ulven som lå i baktroppen og forsøkte å fange henne med fotoapparatet sitt.


Ulven lurer bak treet
Det ble en rask men forfriskende tur for en søndags ettermiddag, både for Rødhette og ulven...

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca. 1t
Distanse: ca. 4 km
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: skogssti, myrlendt

lørdag 20. april 2013

Gudbrandsfjell

Gudbrandsfjell 292 moh
Det var en  vakker morgen, etter noen dager uvær, som lokket et uvanlig folksomt goturlag til Hervik i Tysvær. Målet var Gudbrandsfjellet (292 moh), som etter beskrivelser skulle være en topp med vid utsikt. På tur i dag var naturfotografen Trygve Berget, kompaktfotografen Anne Marie, Andesfjell-indianer Flor de Maria Vold, Instagrameksperten Ingeborg, og meg selv. Rudolf var også med, men i skav, og halvfrossen i middagsposen min, stakkar.

Hervik
Vi var ikke spesielt tidlig ute, da vi parkerte ved Hervik skole, og labbet entusiastisk oppover fv.776 mot stistarten. Vi passerte en gjødslende traktor, vårklare åkre og et par hus, før vi fant stistart på venstre side. Den var godt skiltet og merket, men vi ble hindret av et strømgjerde, og reagerte med vantro hele gjengen, unntatt Rudolf, som hadde et ambivalent forhold til hele greia.

Men vi snek oss mellom strømkablene, uten brennmerke eller elektroniske reaksjoner, og var snart på et jorde, som vi gikk over, og snart inn en blandingsskog, og snart i oppoverbakke opp lia. Så der, i det øyeblikket, var vi plutselig på tur, i full beundring av våren som såvidt trengte seg frem.

Et barndomshjem
Vi gikk over en stilig egg og Flor oppdaget barndomshjemmet til mannen sin fra utsikten mot Hervik. Trygve strålte i sola der han humret for seg selv og lot seg bevege av naturens ro og praktfullhet. Det tok heller ikke lang tid før han fant frem fotoapparatet, lette etter riktig lys, og innlemmet de 3 vakreste motivene han kunne finne, i det han kommenterte "nusselig" slik at de fniste og smilte alle tre...


En kilometer opp i lia kom vi til et stidele og trodde valget var enkelt for turbeskrivelsen sa at det var en bratt vei opp og en lang vei opp til toppen. Dermed var det logisk å velge veien til venstre, men ikke riktig. Vi var nok nødt til å gå noen skritt lengre før vi kom til et tydelig skilt der veien i bratta og lengda var godt merket. Sulten på rundtur som jeg alltid er, tvang jeg frem forslaget om å gå bratt opp og slakt og lengre ned. Det er letter å gå i slakk nedoverbakke enn bratt, nemlig. Gruppa var kansje ikke overbevist, men fulgte likevel villig oppover bakken.  

Se, så nusselig!
Der, - i den trolske skogen, fant Trygve sitt fotoparadis. For i skogbunnen var døde stammer mosekledde og krokete, akkurat nok til å ta en haug med bilder. Enda mer inspirert ble han av damene som fant seg en stamme, slik at det "nusselige" kunne gjentas, og damene sjarmert, nok en gang...

Mikrofloraen
Det var som om alle åpnet øyene sine og lot seg imponere av mikrofloraen som springer ut, idet sola viste dagens første stråler gjennom skylaget og åpenbarte veien videre opp de bratte bakkene mot toppen.

Bratt i lia
Og bratt var det. Selv om ingen gryntet, peste eller klagde, kunne man nesten høre en indre puls blant dagens deltagere da vi klatret ut av skogen og fikk se utsikten utover det ganske land.


Utsikt over det ganske land
Trygve skyndte seg bort til Varden som førstemann til å nå toppunktet. Vi andre hang litt etter, men tok han snart inn for å bli fotografert som nusselige igjen. Denne gangen var jeg linselus, og lot meg senere imponere av det... Men nå var det id for dagen kulinariske pause. Jeg hoppet litt hit og dit, til jeg fant en fjellvegg som passet godt der den ga le for vinden fra sørøst. Vi slo oss ned der alle sammen, begeistret over sola, som nå stod fullbrakt foran blå himmel.


Jeg tok frem kjøkkenet, og stekte opp Rudolf sammen med kameratene sopp, rømme og ananas. Han hadde ingen kommentar til det, for øvrig. Retten ble en lite krydret finnbiff, rett fra naturen og tilbake igjen. Men gourlaget var fornøyde med lunsjen, der de satt og nøt både hovedretten, og noen fantastiske havreflarn som Anne Marie hadde stelt i stand. Kaffen kom frem den også, og da ble det heller ingen klager fra nordlendingen..

Etter en god pause i fjellveggen var lysten og energien god nok for å ta den lange veien ned fra fjellet. Vi gikk ned på sørsiden av fjellryggen og rundet det lille Gudbrandsvatnet. Flor lot seg imponere av mosemadrassen ned ved vatnet, og det hele ble ganske så avslappet, før vi begynte å runde fjellet nedover i vest.



Selv med lang tørketid i vinter, hadde noen regndager denne uka gjort at jorda hadde tint godt, så det var enkelte våte partier som dessverre ga litt gjørmefarge på Flor sine flotte fjellsko. Hun utbrøt noen sterke uttalelser om gjørme, men var ellers begeistret over hele turen.

Det var godt å gå slakt nedover.  i sydvest kunne vi se Årvikfjellet uten vindmøller. Kanskje for siste gang (?) Her skal det nemlig bygges en kraftpark med hvite master og propell. Tysvær for aldri nok....Vi passerte Kråkelidalen og fjellet og kunne snart se ned til bondegården i Rossedal.

Kråkelidalen
Rossedalen

Vått over myrområdene
På sørsiden av Kråkelifjellet blandet skogen seg i flere arter, og vi fikk en nydelig skogstur, ganske så uberørt og i slakt terreng nedover til vi endelig hadde sluttet ringen, og var i kjent terreng like tilbake til et jorde, et strømgjerde, en landevei, og en skole. Lykkelig slutt på en herlig dag i Guds frie....


Trykk på kartet for returtrack

Tid: ca. 2 t
Distanse: ca.8 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Skog, fjell, skogsstier, delvis bratt

lørdag 13. april 2013

Sykling rundt Kopervik

I dag feiret vi goguttens nye sykkel med en gotur i Kopervik-området.

Jeg gjorde et Live-opptak fra den korte men fornøyelige turen rundt Kopervik og Eide. Belønning var softis i "Finasvingen".

Runden er en fin enkel runde for familier i lavt tempo. Spesielt fint er det i området rundt Flesland, innerst i Veavågen. Resten får du se på film:





Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 30 min
Distanse: ca.6 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Gangsti, landevei, flatt, småkupert