Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 18. april 2021

Utemiddag i Hjartnesvågen


Våren har kommet til Sørvestlandet. Vi søker mot kysten hvor den har kommet lengst, og leter etter nye turmål i regionen. I dag får vi lyst å farte litt ut av fylket og drar til Bømlo i Sunnhordaland, hvor "Telltur" har tipset oss om en bortgjemt idyll. Fugleinteresserte som vi har blitt, har vi utstyrt oss med app som gjenkjenner fuglesang. Vi er klare for ornitologisk middagstur....

Berge


Oppstart er ved det idylliske tunet Berge, noen kilometer nord for fergeleiet Langevåg. Tunet ligger der med noen få hus, og et massivt berg høyreist over. Herfra går vi på kjerrevei gjennom et lite dalføre mot skogen.



Ved foten av Skogafjellet deler stien seg. Med litt kartstudie finner vi ut at vi kan velge sti langs vannet eller over fjellet. Vi blir enige om begge deler, men tar stien ned mot Bergesvatnet i første omgang. Det er nå vi kommer inn i naturreservatet. Dette området er vernet for å bevare naturlig furuskog og medfølgende vekster som har særpreg. Det betyr at naturen her har vært uberørt i over 20 år, og gir utfordringer på sitt eget vis.


Bergesvatnet

Vi går gjennom krokete skog på like krokete sti og følger så Bergesvatnet østover. Det er enkelte brattheng mot vatnet, så motorikken får øvd seg en del. Marsjtempoet går betraktelig ned, men opplevelsen av villmark går betraktelig opp. Selv elsker jeg furuskog, og her får jeg oppleve villskapen den kan skape. Fuglelyder er derimot fraværende, og vi forundrer over dette, siden det på Karmøy er fullt fuglekor for tiden.


Ved vatnets østende må vi bratte oss opp mot en høyde og kommer over mot Sørpollen og Skåravågbotnen. Vi myser etter padlemuligheter og i botnen her ser det ut til at det egner seg for både landsetting og teltplass. Kanskje en annen gang...

Bømlafjorden

Det er kupert mot målet, og vi fortsetter i samme skogen opp og ned flere ganger før vi får utsikt mot Bømlafjorden og fjellene i Kvinnherad.



Etter fortsatt kupert terreng når vi endelig Hjartnesvågen hvor vi skal tilbringe utemiddag. I dag har vi med oss fajitas, som vi varmer opp og nyter, mens sauene nærmer seg gradvis og viser frem lammene sine. I det hele blir det en idyllisk utemiddag her ved det fraflyttede småbruket. 

Hjartnesvågen




Det er truende solnedgang når vi går returen. Ved Skogafjellet velger vi nå å gå over fjellet. Terrenget her er påfallende likt, med uberørt furuskog og noen myrhol innimellom. Men ved Dugnadssåta får vi utsikt mot seilemerket Siggjo. Det ligger høyreist over skoglandskapet, som jeg velger å kalle Lothlorien, skogalvenes rike (ref. "Ringenes Herre").


Det var lurt å gå over fjellet på vei tilbake. Her går vi gjennom ettermiddagssol tilbake til Berge, og nyter de siste solstrålen av en vidunderlig dag ute.


Middels
Tid: ca. 3 -4 timer t/r 
Distanse: 8km t/r
Terreng: Kupert, skogssti, våte partier

søndag 11. april 2021

Vårskituren

Slettedalsvatnet

I påsken tinte det meste rundt basecamp Gohytta, men på en uke har det snødd en halvmeter, og i noen dalfører rundt Sauda kjører de fortsatt opp skiløypene. Vi har et nydelig vær i fleisen og lar oss friste til en siste skitur for året. For egentlig lengter vi etter vårtegn, siden fuglene alt har begynt å kvitre i fjellet. 


Vi transporterer oss til det sikreste stedet; Slettedalen, hvor det for noen timer siden ble oppkjørt løyper i stil med all slags verdensmesterskap. Et lite håp har vi om å maksimere turen til en rundtur rundt Slettedalsvatnet, slik vi gjorde for 4 år siden, spesielt siden årets eneste tur her hittil, har endt rett borti hugget og ikke langt fra folk. Så spørs det da om det går....



Morgenføret er skarpt og godt, men ikke for kortfellene. Så jeg må jobbe både bortover og nedover. Litt mer takknemlig oppover, men det er det lite av i den slette dalen. Godama glir med full entusiasme forbi meg, slik at jeg får bekreftelse på hvor dårlig valget var å ta med kortfellene. 

Stutajuvet

Vi jobber oss jevnt og trutt de 5 kilometerene inn til Indrejordet, og fortsetter videre opp mot Berdalen, hvor vi kan få øye på skispor på østsiden av vatnet.

Indrejordet

Men her stopper det opp. Et turfølge vi møter på anbefaler oss ikke å brøyte spor i den tunge vårsnøen, så vi bestemmer oss for at dette er vendepunkt, og finner en plass for kaffe, appelsin og slike gode ting man kan kose seg med, vettu...

Fjellro

Etter returen bekrefter vi at dagen har vært nydelig, men også at vi er mettet for snø i år, og begynner å planlegge vårturene videre på bar mark...


Middels
Tid: 2 - 3t t/r (uten feller)
Distanse: 15 km t/r
Høydeforskjell: Maks 50 m
Terreng: Oppkjørte skiløyper, flatt, småbakker

torsdag 4. mars 2021

Dustebakken


Denne vinteren har vi utforsket alle de store dalførene i Sauda, men det er mange smådaler som gjenstår. Hereimsdalen er en fjelldal ca. 500 moh som vi utforsket for noen år siden, men nå vil vi se om det også er en vinteridyll. Vi forhører oss med kjentfolk, for veien opp til dalen er vinterstengt. Da kommer vi frem til at vi må parkere bilen på Fiveland, og gå til bens opp en lang bakke. Den blir omtalt som "Dusten" eller "Dustebakken" og vi ler inderlig inni oss av kallenavnet. 


Noen hytteeiere lar oss parkere på den private parkeringsplassen, og forteller oss at vi må gå opp bakken til bens. Men vi har blitt vant til alle bakkene i Sauda, og tenker at ingenting kan overraske oss. Problemet er at veien er degradert fra skiløype til snøfattig, så vi starter uten ski. Jeg strekker grensene for hva kortfellene mine kan klare, og det tar derfor ikke lang tid før skiene er på bena, og lårene er på brystet.


Utsikt imot Sauda og Svandalen

Vi skjønner kallenavnet Dustebakken, for den er bratt og lang, og uten avsatser. En god lårtrening blir det opp de første 150 høydemeterne før første avsats, der smørefri ski også er mulig. Herfra fortsetter vi oppover i litt slakere og mer kupert terreng til vi kommer opp til hyttefeltet i Grasdalen, hvor skiløypene ser intakte ut. Det er skiltet for skiløype rundt Hereimsdalen, og vi blir optimistiske på løypetraséen som ser fullblods ut.


Fra Grasdalen fortsetter vi mot Fetavatnet. Dette er et regulert vatn, og er tappet helt ned nå. Vatnet fremstår derfor helt annerledes enn da det lå oppfylt til randen, sist vi var her. I tillegg har mye snø smeltet og snøbruene nede på vatnet er usikre. Dermed må vi følge sommerstien rundt vatnet.




Stien er ikke tilpasset ski, og i tillegg har 3 uker med varme og 3 netter med kulde omdannet snøen til hard skare. På årets dårligste skiføre glir vi gjennom lia på enklest mulig vis, og helst uten fall. 




Vi kommer snart inn til vending ved Hereimselva, hvor det er en god bru på vårskiføre, der vi må labbe over treplankene og vender nesen sørover igjen. Det er på tide å finne dagens solvegg...


Det er en kald trekk fra nord, så vi må lete litt for å finne le for vinden, men under leteaksjonen dukker det opp fine motiver, der vår krangler med vinter, og høst dukker opp fra avgrunnen.


Vi finner en bergvegg med vårstemning og setter oss ned for en påskelunsj, med medbrakt kvikklunsj, appelsin og kaffe, og kortreist solskinnsbolle for å stadfeste stemningen.


Vi tenker at turen videre skal være enkel. Men vi fortsetter på skare og må inn i hver vik og over hver bru, slik man gjør det om sommeren. Det blir derfor en lengre runde enn først antatt, på dårligere skiføre enn antatt, og vi bruker mer tid enn antatt. Men her koser vi oss skikkelig. Fetavatnet overrasker oss nok en gang med idyll i nydelige omgivelser og perfekt påskevær. 




Gjennom trange skispor karrer vi oss til Hattaløfttjørna hvor vi besøker en venn og mottar nykvernet kaffe i en varm og koselig hyttestue. Her lærer vi også at Dustebakken faktisk er navnet på bakken vi gikk opp til å begynne med, og som vi skal ned igjen etter kaffen. Opprinnelsen er ikke verre enn den høres ut. Denne bakken har føltes dustete for generasjoner.. Også verten anbefaler oss å ned bakken igjen, på grunn av snømangel og mye grus i vegen.

Hattaløfttjørna

Vi gir likevel bakken et forsøk. Utforkjøring ned "Dusten" ser dustete ut i dag. I bred og skjelvende ploging blir det utforkjøring nesten hele bakken ned, til vi er tilbake i utgangspunktet hvor frem og tilbake blir like langt....med unntak av omveien...

Middels
Tid: 3-4 timer rundtur
Distanse: ca 11 km
Høydeforskjell: ca.200 m
Terreng: Delvis oppkjørte løyper, bratt, kupert