Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



tirsdag 7. juli 2020

Lårdalstigen

Camp Rue

Telemarkeringen

Gamle Telemark er et av våre mest innholdsrike fylker,  fra høye fjell og vidde i nord,  dype daler i vest og nydelig skjærgård i sør. Innholdsrikt er det også på kultur, med skihistorie, byggeteknikker og vår eldste industri her til lands. Et Norge i miniatyr. Verdt å oppleve. 
For 8 år siden markerte vi nordfylket med høye fjell og vide vidder. 
I årets sommergotur reiser vi rundt og markerer store deler av Vest-Telemark,  fra padling gjennom Telemarkskanalen, til fjellturer og andre padleparadis.

Del 6

Lårdalstigen

Vi våkner ved Rue (Rui) der vi har overnattet i telt etter bakketuren i går. Her har natta vært rolig, 500 moh. 430 meter lavere ligger Bandak som vi har vært i ett med, et par dager tidligere. I dag ligger hardt arbeid foran oss, for med tung sekk skal vi vandre 14 km langs stupkanten på skogstier i kupert terreng, og opp mot 848 moh, før vi bratter oss opp og ned noen hundre høydemeter frem til Lårdal.

Lårdalstigen begynner å bli kjent, spesielt for de som besøker Telemark og Telemarkskanalen. Den bratteste delen av turen er relativt ny, og er en dugnadsinnsats fra entusiaster i Lårdal. Selv skryter telemarkingene av at Lårdalstigen er brattere og tyngre enn Besseggen, og dette er vi pent nødt til å utforske. 


Vi begynner i skog, og det skal vise seg å fortsette hele dagen. Det er frodig langs Bandak, så furua lar seg ikke be to ganger om å vokse. Ei heller løvskog, bregner og busker og gress. Myra surmuler seg derimot på stedet hvil. 

Langs kanten av fjellrekka mot Lårdal er det flere utsiktspunkter, og etter en halvtimes gange får vi luft og utsikt ned til Bandak.


Slik skal dagen gå. Vi går inn i skog, ned i myr, opp i skog og ut på utsiktspunkt de første 3 kilometerene.




På ett punkt viser fjellet hvilke krefter geologien har. Her er det en enorm sprekk som man kan ta turen ned i. Men siden noen har glemt en genser der nede, tenker vi Covid-19 og nøyer oss med å skue den fra oversiden.

Fjellsprekker

Etter 1,5 time kommer vi til første milepæl; Juvstøylen, hvor vi tar oss en pust i pesen, og en matbit i bakken. Vi tenker på et helt usannsynlig men sant sagn:

Juvstøylen
"Trollfigurane Risen og Gygri budde på plassen Juvstøyl. Ein dag Risen drog ut eit ærend, skulle Gygri vere heime og koke graut. Då Risen kom heim, fann han verken graut eller kokk. Gygri hadde reist utpå Bandaksfjellet for å besøke seg, eller «sjala seg» som dei gamle sa. Risen blei sint og for ut for å leite etter kona si. Han fann henne ut på høgste stupet. Det blei eit slagmål med både hårdraging og klyp og enda med at Gygri mista hovudet sitt. Risen kasta det over fjorden til Barskor etter at Gygri hadde slite manndomen av han. Sidan har dei stått der i stein, godt synlege for ferdafolk på Bandak og Lårdalstigen."


Risen og Gygri
Vi ser disse to historiske personlighetene i fjellveggen etter å ha gått litt videre, og gleder oss til neste sagn. Det er høy sannsynlighet for troll her, for skogen ligner Kittelsen, og fjellene er alt for bratte til at folk kan bo her naturlig. Heldigvis er det lyse dagen.


Videre passerer vi flere utsiktspunkt i den vante gang. mange at vi ikke blir overrasket over utsikten mer, men fokuserer på fortellingene. For etter en god kilometer passerer vi Møyskriv som ligger 600 meter over Bandak, med dette sagnet:

"Ei dødsdømd jente skulle sleppe straff dersom ho greidde å hoppe over dette gjelet, heilt oppe på toppen. Ho skal ha greidd det, og derav kjem dette namnet; Møyskriv. "



Vi skjønner at de er harde på konsekvenser i Telemark, når vi 2 kilometer senere får vite dette i Kapteinsrenna:

Kapteinrenna


"Ein kaptein vart dømd fredlaus etter eit brotsverk. Dommen var slik at denne kapteinen skulle gå fri dersom han greidde å klatre opp denne renna i fjellet. Det greidde han, og han blei atter ein fri mann!"


Kapteinrenna er det mektigste juvet langs Lårdalstigen, og er et landemerke nede ved sjøen. Og slik går vi og tenker. Hvordan var det å padle der nede for noen dager siden, og hva har vi lagt merke til oppe i lia? 




Etter juvet er det ikke langt til turens høyeste punkt på 848 moh. Det er Gløstøylnuten vi passerer. Den er ulik alle andre topper på 800 meter som vi har erfart. For toppunktet ligger i skogen, den også. Men litt lenger bortover kanten, får vi turens luftigste opplevelse. For her er det åpent med nakne fjell ned mot Heddalen. På bergene er det bare furua som har berget seg, og jeg nyter min favorittskog.


Gløstøylnuten 848 moh




Nedover berget er det en plass man kan benytte seg av stige istedet for å klatre selv. Her er det en gammel trestokk-stige som er supplert med en aluminiumsstige. Vi gjør det på gamlemåten sjølsagt!



Turen videre går igjen inn i tett løvskog gjennom Heddalen. Der er det også et stikryss, og valg om å gå letteste vei ned til Mæland. Men vi har allerede planlagt og velger bratteste vei ned til Lårdal. Og her begynner virkelig bratta. Stien leder oss til undersiden av stupene langs Homsnip. I øvre enden av bakken ligger Heddebu, som er en hvilebu for de som går denne veien. For det er bratt de siste 4 
kilometerene.


Heddebu
Vi tar en liten pause på Heddebu før vi tar de siste kneikene, som har gitt navn til selve Lårdalstigen. Det har nettopp regnet så vi går på bratte sleipe stier nedover og er bare 400 moh før vi stiger opp igjen 200 høydemeter. 






Da tror vi jobben er gjort, for nå ligger en mellombratt gjørmete skogsvei foran oss, og vi satser på at den går helt ned til Lårdal. Lett....


Slik blir det ikke. Etter den fraflytta husmannsplassen Holte bratter stien seg til igjen, og med 12 kilometer i beina i dag, i tillegg til de 7 i går, blir den siste nedoverbakken ekstra tung. 




Midt i bakken er det et utsiktspunkt hvor vi kan se rett ned på bilen vår, som vi parkerte ved bedehuset i går.  De siste metrene begynner vi å tenke på hamburgere. Det er et tegn på at vi har gjort en god jobb og gått langt i dag.

Lårdal

Lårdalstigen må regnes som en skogstur med utsiktspunkter. Det er også en bakketur i kupert terreng. Siden stien går i skogkledde åser er det ikke sammenlignbart med Besseggen, men ligner mer fjordnære fjellrygger i Vestland. Stien ser lettere ut på kartet enn den er, men går fint som en dagstur, også når man har båttider å forholde seg til. 

Lårdal brygge


Vi er fornøyde med vår variant, for vi hadde ikke rukket båten, selv med overnatting ved stien. Da kan man heller kose seg og komme frem til egen bil.

Krevende
Tid: 7-10 timer
Distanse: 14 km
Høydeforskjell: Totalt 700 opp, 1100 ned
Terreng: skog, myr, fjell, skogsti, skogsvei, våte partier, bratte partier

mandag 6. juli 2020

Rui og Eidsborg

Telemarkeringen

Gamle Telemark er et av våre mest innholdsrike fylker,  fra høye fjell og vidde i nord,  dype daler i vest og nydelig skjærgård i sør. Innholdsrikt er det også på kultur, med skihistorie, byggeteknikker og vår eldste industri her til lands. Et Norge i miniatyr. Verdt å oppleve. 
For 8 år siden markerte vi nordfylket med høye fjell og vide vidder. 
I årets sommergotur reiser vi rundt og markerer store deler av Vest-Telemark,  fra padling gjennom Telemarkskanalen, til fjellturer og andre padleparadis.

Del 5

Rui og Eidsborg

Vi har flyttet basecamp til Kviteseid. Her parkerer vi campingvogna på en bobilparkering og er snart i gang med å planlegge neste tur. Vi har flere ganger hørt om Lårdalstigen, men etter å ha bladd igjennom 10 brosjyrer er det andre ting som vi blir interesserte i:

Rui-jentene var et kortvokst søskenpar som bodde oppe i lia ovenfor Dalen i Tokke. Disse fikk bred oppmerksomhet for sin nøysomme og enkle naturlivsstil på fjellgarden Rui. Etter deres død på 60-tallet har de blitt levende legender og kanskje de siste som levde på gammelt vis i Telemark.

Vi skal følge stien fra Dalen opp til garden, fortsette opp til "brynesteinsbygda" Eidsborg, telte i området, for så å gå Lårdalsstigen dagen etterpå. 2-dagersturen er på til sammen 21 km med tung sekk. For å få til dette parkerer vi bilen i Lårdal, og kommer oss atter en gang med kanalbåten Henrik Ibsen inn til Dalen. Den er forsinket i dag, så vi får en senere turstart enn først regnet med.

Henrik Ibsen kommer til Lårdal
Stien starter 500 meter fra brygga. Den går bratt oppover med med mange avsatser, men er pusset opp med Sherpa-trapper, så det er likevel en lett tur opp til Rui plassen. Vi har både bolig, lintøy og klær for en 2-dagers tur, så det er tungt nok likevel.






Oppe ved Rui står garden som den gjorde da søstrene forlot den. Her er det laftede bygninger i et søtt lite tun på fjellhylla. Historien suser gjennom trærne, og nede ser vi Bandak, som vi har erfart fra padlingen tidligere.




Det er folk på garden. Kunstneren Åsmund Haukelidseter har overtatt gården etter Rui-søstrene, men det er ikke tilfeldig. For familien hans var nærmeste nabo til søstrene, og overtok gården etter deres bortgang. Her har Åsmund innredet atelier i det gamle stabburet, samtidig som han og familien ivaretar gården. Et overraskende og spennende møte.


Vi har bare gått 1,5 km og må videre. Henrik Ibsen var forsinket i dag, så vi kom sent til Dalen, og nå har det allerede blitt kveld. Veien videre går mot Eidsborg, hvor det ligger et historisk steinbrudd. Her ble det utvunnet brynestein frem til "bruk og kast generasjonen" arvet jorden.




Stien opp dit går gjennom tett skog, på en gammel ferdselsveg og noe inn på skogstier. Stien går litt opp, ned bort og frem, og forvirrer retningssansen, men etter 1,5 time er vi oppe i den nedlagte bygda. Her er det Vest-Telemark Museum som har hentet inn laft og tømmerhus til et bygdetun. Ved museet står også ærverdige Eidsborg stavkirke, og Norges eldste bevarte lafthus fra 1300-tallet.



Men det skumrer fort i bygda, og vi har 2 km ned til stistart Lårdalstigen. Vi trasker nedover på asfalt, og skynder oss inn i naturopplevelsen igjen. Bare 700 meter fra hovedveien finner vi teltplass på den andre Rui (Rue står det på kartet) der det er et like gammelt småbruk, forlatt og ensomt. Helt perfekt for en teltovernatting.


Rui (Rue)
Vi er glade for at vi rakk opp hit, og manner oss opp for en betydelig mer krevende tur, - ved å sove.


Middels
Tid: ca. 3 timer i rolig tempo
Distanse: 7 km
Høydeforskjell: 500 m
Terreng: Gangsti, kjerrevei, sherpatrapper, skogssti, asfalt, våte partier, bratte partier