Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 2. september 2017

Skomakarnibbå


Denne første helga i september kommer godværet vi har ventet på hele sommeren. Vi drar fram basecampingvogna og kjører til Hjelmeland, hvor vi basecampingvogner oss på Tysdal camping sent fredag kveld. En idyllisk liten perle ved østenden av Tysdalsvatnet. Vatnet og campingplassen er omkranset av bratte fjellsider. På nordsiden er landskapet vernet. Det er trangt i dalen, og sola forsvinner før kvelden har blitt natt.

Tysdalsvatnet, Tysdal Camping
Denne helga satser vi på to goturer i Hjelmeland. Den første går til Jøsingfjorden ved Hjelmeland, og er en av mange fjellformasjoner som karakteristist stikker ut av bratte fjellsider.

Lørdag starter vi opp og kjører overraskende gjennom "Frukt og Laksfestivalen". Folksomt, så det er best å komme seg videre. Vi kjører noen kuverter opp langs fjellsida og parkerer ved Hagalid, der det er godt merket til nibbå. Som andre karakterer i fjellet har også denne nibba et sagn:

Sagnet forteller at en omvandrende skomaker var dømt til døden. Noengode folk fikk han benådet på betingelse avat han skulle sitte på dette fjelletsytterste spiss og sy ferdig et par sko. Hankravlet seg utover den smale eggen og begyntearbeidet. Da han skulle ta hammeren og slåsiste nagle, fikk han øye på et brudefølgesom rodde utover fjorden under ham. Han blesvimmel, mistet balansen, styrtet utfor ogforsvant i avgrunnen. Skomakarnibbå somfikk navnet etter denne tragiske hendelsen,skal ramle ut i fjorden når 7 søstre som 
gifter seg på samme dag, ror utover fjorden

Moralen er vel at man skal være snill og grei, og ikke titte for nysgjerrig utfor kanten. Da ramler man ned, enten av nysgjerrighet eller sin umoralske ballast.

Hagalid 300 moh

Det er god gårdsvei fra Hagalid og inn i heiene, med unntak rundt gården, for der må man gå rundt gården. Ellers starter denne turen som en lett spasertur inn i skogen, først forbi det idylliske Hagalivatnet, deretter over sauebeiter med sau på.



Deretter går vi inn i tett skog. Vi finner rett og slett ikke på annet enn å spasere, mens vi venter på motbakkene. Det blir godt tempo.


Kollåsen
Først når vi når Kollåsen begynner stigningen. Vi går fortsatt på god gårdsvei opp brattbakken helt til endes, før vi endelig kommer på skogssti og kultur blir til natur.

I skogsstiene stiene er det bløtere, og noen myrlendte områder, der vi skulle hatt mer fjellete sko enn vi valgte idag. Vi hopper frem og tilbake, og bommer innimellom, men ikke verre enn at vi fortsatt trives. Veggen foran oss blir mer synlig, og vi skjønner at vi nå skal på klatretur.

Oppe ifjellet er bratt. Fjorden er langt der nede, og med det nylige regnet sildrer det vann over glatte berg. Vi tar det derfor forsiktig oppover fjellhyllene. Det går greit og uten de store utfordringene kommer vi raskt til kanten, hvor vi får en nydelig utsikt, og bestemmer oss for å sette oss ned litt.



Det er et flatere parti som venter oss innover Øksnafjellet, 700 meter over havet. Stien går ikke ut ved kanten til å begynne med, men over myrlendte områder også her. Det blir litt hopping frem og til side, men opplevelsen er fantastisk med det sommerlige septemberværet.




Over myrene går det fort, og snart kommer vi til et grotesk skar, der dalen stuper ned til fjorden. Lenger borte står den tilfreds fjellknaus ut av fjellveggen, Skomakarnibbå.

Skomakarnibbå er tilfreds

Vi runder skaret og kommer nære kanten når vi går utover mot nibba. En miniprekestol fenger for en "fjellfie"


Noen få minutter senere er vi der, på kanten av stupet, med Skomakarnibbå hengende utenfor, frastøtt og utstøtt, står den der...  støtt! Skyggen av den kastes på et annet skar, like bratt og grotesk som det forrige. Her på kanten av stupet er det svaberg, hellende ned mot avgrunnen. Vi holder god avstand...



Her i det nydelige septemberværet, setter vi oss ned og nyter mat, drikke og sol. Hvert 10. minutt kommer flyr et helikopter over oss, på sightseeing for "Frukt og Laks-festivalen"

Stålfugl over Skomakarnibbå
Det varer en stund før vi returnerer fornøyde over Høgeheiane, ned bratta, og den lange gårdsveien tilbake. Vi avslutter det hele med et idyllisk lam. Gleder oss til den kommer i butikken....


Tid: 6-7 timer t/r i goturtempo
Avstand: 15 km t/r
Høydeforskjell: 440 m
Terreng: Lang kjerrevei, skogssti, bratte partier, fuktige partier
Vanskelighetsgrad: Middels med krevende stigning

søndag 13. august 2017

Nok luft på 20 minutter

Fisherman´s memorial

Med min spreke mor på besøk, må vi på en utflukt til. Denne gangen blir det på Karmøy. Det blåser friskt ute, men er faktisk opphold, når vi kjører til Ferkingstad for å vise frem fiskernes minnesten. Det er en spasertur på 5 minutter.


Men turen kan blir lengre, for her er det, som i kveld, overveldende solnedganger. I kveld står sola i flammer, som om det skulle vært midtvinters.


Mamma spaserer med oss i vestavind ut til minnesmerket, og knepper jakka stadig tettere. Det minner meg om sagnet der sol kjemper vind og vinner. Hadde det vært varmt skulle nok vi kastet jakkene alle sammen.


Jeg spør om vi skal returnere. Mamma samstemmer uten å tenke seg om. Det tok bare 20 min å få nok luft. Effektivt….

lørdag 12. august 2017

Blomster til bestemor



Baroniet i Rosendal
Mamma har vært tøff og reist med nattbussen over Haukekli i natt, bare for å besøke oss! Men hun er ikke en slappfisk, og hiver seg med oss på en ettermiddagstur til Rosendal. Det er en drøy kjøretur, til info...
På veien fra Karmøy viser vi frem fjord, vatn og fjell, og det ser ut til at hun nyter det.

For voksne ben passer det best med en utflukt, så noen topptur blir det ikke. I dag er for øvrig Goturlaget komplett inkl. arvinger. Utflukten blir til blomsterhagene på Baroniet. Der er det skiftende vær i ettermiddag, så vi kryper fort inn på kafé og spiser oss fete. Under lunsjen får vi opplyst om at vi har havnet midt i kammermusikkfestivalen, og ser mange rare bedrevitende briter og amerikanske verdensmestere. Men så letter det, og vi våger oss ut i hagen.


Mamma studerer hver blomst og smiler med hele ansiktet, slik hun pleier. Så viser vi madamen tårnet med dammen og drar hjem. Verre er det ikke å få friluft.