Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 25. juli 2019

Yttersida

Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.


Del 9: Yttersida

Vi har vært bilturister og har hatt hviledager i hvert vær vi kunne være i. Lofoten er full av skjulte perler, og landskapet som i utgangspunktet oppfattes som "de spisse toppene", har små paradis i hver vik og krok. Nå har vi bestemt oss for å avslutte vår aktive ferie i Lofoten, og vil gjøre noe annerledes enn tidligere i vårt opphold her: 

"Yttersida" kalles det mest åpne området langs kystlinja på nordsida av Lofoten. Her speiler Norskehavet seg i fjellrekka på stille dager, og knuser speilet i hvitt bølgeskum på de stormfulle. 
Vi har fått finværsdager til Lofoten, og skal nyte en strandtur fra Eggum til Unstad. På kartet ser dette ut som en lett kort strandtur på bare 5 kilometer. Men som vanlig glemmer vi returen og ekvidistanse-strekene. Ettermiddagen blir derfor en hel Gotur utover den nordnorske sommerkvelden.


Oppstart er på rullesten-stranda ved Eggum. Fiskeværet har ca. 70 fastboende, så ikke plag de (!) Bortenfor bygda ligger ett radaranlegg fra 2.verdenskrig. Rundt tårnet har "Snøhetta" dekorert med en rasteplass og servicehus/toaletter. Her er det god parkeringsplass, i motsetning til mange steder i Lofoten. Det vises igjen. Langs parkeringen har mange bobiler rigget seg til for å nyte midnattsola. Det er noen dager for sent, men en langsom solnedgang får de nok nyte likevel. Det er herfra vi starter. Med bobilturistene som tilskuere passerer vi i flott stil mot kjerreveiene, som følger strendene bortover. 



Vi går nå inn i Eggum naturreservat, som er vernet for rullesteinstranda og morenene. Strandlinja er også en del av morenen, men godt utvasket, slik at det bare er rullesteiner igjen.

Heimredalen
Etter å ha passert Heimredalsvatnet, 8 mot, skal vi få oppleve snodig kultur. Her står det en byste av et ukjent fjes, som plutselig står på hodet, når man går rundt den. Snodig kultur der, altså. 



Bortenfor ser vi Kleivneset som vi skal runde før vi når inn til returpunktet Unstad. Fra bysten går kjerreveien over til fin tursti på gresskledd morenerygg og så nede langs stranda. Det er lett å gå her, så vi nyter lavt tempo og fotosessions. 





Snart passerer vi Utdalen, som også har et lavtliggende vatn, bare 13 meter over havet. Fra dette renner det en bekk, og jeg tar sjansen på å fylle flaska. Det er nå utfordringene kommer, og vi skjønner at dette ikke bare er en strandtur. For Kleivneset er skapt for klyving. Vi går kupert mellom store og mindre steiner. Stimerkene er til dels noe utydelige, så logisk sans hjelper. Stiene er gjørmete etter sommeren storbruk, så vi prøver å holde oss unna. Men det er bratt og ikke så lett å navigere oss fram utenom stien.




Vi tar oss frem med klyvetak, og klatrer det lille mest ulendte terrenget, før vi er på normalen igjen, med gode stier over neset.Videre er det nemlig både kjettinghjelp tauhjelp og tydelige stier over Kleivneset. Ytterst på neset er det fyrlykt, som tar oppmerksomheten vår.



En god kilometer før Unstad er det igjen god kjerrevei. Nå ser vi bygda med bare 14 fastboende, og som har blitt et surfeparadis for folk fra hele verden. Denne veien brukes nok som driftevei, for her går sauer på beite, tamme nok til å hilse på oss. Det er en ekte idyll over øyeblikket. Fantastiske omgivelser, stillhet og ro, med lyden av havet som skvulper nede i fjæra.




Unstad



Vi ser at klokka begynner å bli sent. I dag har vi egentlig bare planlagt en kort middagstur. Men imponeringen tar oss og tiden, så det er klart for mat. For lenge siden....


Vi finner ei grillhytte en kilometer før Unstad, og setter i gang matlagingen. Det er wok på menyen i dag, og jeg setter i gang gassapparatet med en gang. Det viser seg snart at gassen er oppbrukt. Vi har hatt for avanserte middager som har tatt for lang tid, og nå er det tomt. Men heldigvis er det en grillplass vi har funnet oss. Vi er i skog og tar til å lete etter tørre kvister rundt plassen. Etter en liten oppsamlingsrunde fyrer vi opp bålgrillen, og begynner matlagingen igjen. Det blir wok i dag. Dagen er reddet. 


Klokka er kveld når vi starter på hjemturen. Det gjør ikke noe. Vi er i nord, og kvelden merkes ikke noe særlig. Men selv her får vi kveldslys på veien hjem, og bruker god tid tilbake. Langs veien har sauene trukket mot morgenene, og lagt seg fint til i kveldssola.



Middels
Tid: 3t t/r
Distanse: 12 km t/r
Terreng: Kjerrevei, steinrøys, tursti, ett kort parti ulendt terreng

tirsdag 23. juli 2019

Festvågtind


Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.


Del 8: Festvågtind


Henningsvær
Henningsvær har vært et viktig fiskevær siden 1700-tallet. I tillegg har det blitt en kultplass for fjellklatrere, kunstnere og har blitt et yndet turistmål. To bruer og noen moloer innenfor ligger fastlandet og Festvågen, der dagens turmål er. Veggene rundt Festvågtinden benyttes til klatring, som mange vegger i dette området. Vi skal klatre på Goturens nivå, og følge en bratt sti til toppen på 541 moh. 



Det er en vakker dag. Sola står på blå himmel, og varmen kjennes mer enn tidligere, denne nordlandssommeren. Langs veien er alle parkeringsplasser og møteplasser fylt opp av turister. Men noen hundre meter fra stistart finner vi en lomme, og parkerer med dårlig samvittighet. For det er dette som er et av de store turistproblemene i Lofoten: Trange veier og for få parkeringsplasser.


Turen starter mellom kampesteiner og kratt, og retningen kan være litt forvirrende i starten. Det er nok mange klatrestier i hytt og pine. Men ikke verre enn at vi finner veien oppover. Etter litt klyving over stein fortsetter stien bratt opp i ura, men nå på bedre og tydeligere stier. Disse stiene er fulle av jord, så på våte dager er det nok rimelig sleipt her.


Det er folksomt oppover mot tinden i dag. Vi går i kø og møter mange på vei ned. Turister er turister, og skovalgene variert. Tydelig at ikke alle er vant med norske stier. I veggen ser vi et klatrelag som utfordrer seg på vanskeligste vei opp. Beundringsverdig, men ikke fristende. Vi har det bratt nok.

Den første kneika er en stigning på 190 høydemeter, og fører oss opp til Heiavatnet, hvor folk bader i dag. Det er nok fristende med et bad, men vi setter oss for oss selv på kanten og ser på utsikten heller.  Her tar vi en liten pause, før vi fortsetter. 

Heiavatnet
Det er mulig enda brattere opp Urviklia, som er ei li opp i ura i vika. Det må til mange puste og drikkepause oppover, og vi blir også forhindret av en slående utsikt over Henningsvær og Heiavatnet.




Vi blir heller ikke skuffet over å komme opp på eggen. Som andre toppturer i Lofoten ender bakken med kanten av et stup på andre siden. Vi er "på det spisse fjellet" i Lofoten. Igjen. Det er en fin kant bortover mot toppunktet, men ikke avskrekkende. Brede stier, og et par klyvepartier skremmer oss ikke, og etter å ha trukket kølapp 58, kan vi også komme oss opp til varden, og ta noen kjappe bilder.


Festvågtind 541 moh


Nede i bakken hører vi helikopter, og ser snart et redingshelikopter sveve over bratta i den nederste ura. Det er tydelig at det foregår en redningsaksjon, og vi blir i ett øyeblikk forvandlet til skuelystne. Men etter kort tid er dramaet over, og klatreren som ble hentet ned overlevde. Vi har mer drama i vente, for nå skal vi komme oss ned bratta.

Bakkene nedover er en nytelse. Det er nå øynene åpner seg for den vakre utsikten, og vi har ingen behov for å sette fart. Likevel er vi snart nede ved Heiavatnet igjen, og får behov for å kjøle av beina. Der blir vi sittende en stund og nyte en varm ettermiddag. Noe det ikke har vært mange av i sommer.




Etter å ha kommet oss ned fra fjellet, skynder vi oss ut til Henningsvær. På klatrekaféen ble jeg nemlig i går lovet en kanelbolle, siden de var tom. Og den har jeg ikke tenkt å gå glipp av i dag...

Middels
Tid: 3- 4t t/r
Distanse: ca. 3km t/r
Høydeforskjell: 540 m
Terreng: Steinur, fjellstier, noe løst, bratt, sleipt på våte dager

mandag 22. juli 2019

Ørsvågvær

Ørsvågvær
Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.


Del 7: Ørsvågvær

Bare navnet er nok til en blogg. Men kort forklart er vel dette fiskeværet til vågen ved øra. Stakkars det engelske alfabetet...

Basecamp Sandvika
Her har vi altså basecamp, bare en liten flytting på 300 meter til den mer velpleide Sandvika camping, før vi fortsetter eventyret i Lofoten. I dag er vi turister i Henningsvær, men på kvelden er det et nydelig blikkstille padlevær, så på senkvelden klarer vi ikke å dy oss, og legger ut kajakkene fra den fine stranda rett nedenfor basecampen vår.


Først padler vi ut vågen til Risneset før vi snur kjølen innover. Med Vågakallen og Lofotveggen som bakteppe, er det bare skinnet av midnattsola igjen. Det begynner å bli sensommer, og vi må snart lenger nord for mer midnattsol.



Ørsvågen, Vågakallen t.v.
Risneset
Vi dreier kjølen innover i Ørsvågen, og skal prøve å runde Ørsvågholmen. Her er det langgrunt, som i Lofoten betyr at sjø kan bli til strand. Vi er spente på om 5 cm kjøl er nok til å gli over langgrunne, men forsøket er vellykket og  vi kommer gjennom og tilbake til været, som nå begynner å skumre seg bort til natt, selv i nord.

Ørsvågholmen 

Det er god natt når vi når inn i Sandvika, og lister oss bort til basecamp, for en fornøyd natts søvn...