Dustebakken

Denne vinteren har vi utforsket alle de store dalførene i Sauda, men det er mange smådaler som gjenstår. Hereimsdalen er en fjelldal ca. 500 moh som vi utforsket for noen år siden, men nå vil vi se om det også er en vinteridyll. Vi forhører oss med kjentfolk, for veien opp til dalen er vinterstengt. Da kommer vi frem til at vi må parkere bilen på Fiveland, og gå til bens opp en lang bakke. Den blir omtalt som "Dusten" eller "Dustebakken" og vi ler inderlig inni oss av kallenavnet. 

Noen hytteeiere lar oss parkere på den private parkeringsplassen, og forteller oss at vi må gå opp bakken til bens. Men vi har blitt vant til alle bakkene i Sauda, og tenker at ingenting kan overraske oss. Problemet er at veien er degradert fra skiløype til snøfattig, så vi starter uten ski. Jeg strekker grensene for hva kortfellene mine kan klare, og det tar derfor ikke lang tid før skiene er på bena, og lårene er på brystet.

Utsikt imot Sauda og Svandalen

Vi skjønner kallenavnet Dustebakken, for den er bratt og lang, og uten avsatser. En god lårtrening blir det opp de første 150 høydemeterne før første avsats, der smørefri ski også er mulig. Herfra fortsetter vi oppover i litt slakere og mer kupert terreng til vi kommer opp til hyttefeltet i Grasdalen, hvor skiløypene ser intakte ut. Det er skiltet for skiløype rundt Hereimsdalen, og vi blir optimistiske på løypetraséen som ser fullblods ut.

Fra Grasdalen fortsetter vi mot Fetavatnet. Dette er et regulert vatn, og er tappet helt ned nå. Vatnet fremstår derfor helt annerledes enn da det lå oppfylt til randen, sist vi var her. I tillegg har mye snø smeltet og snøbruene nede på vatnet er usikre. Dermed må vi følge sommerstien rundt vatnet.

Stien er ikke tilpasset ski, og i tillegg har 3 uker med varme og 3 netter med kulde omdannet snøen til hard skare. På årets dårligste skiføre glir vi gjennom lia på enklest mulig vis, og helst uten fall. 

Vi kommer snart inn til vending ved Hereimselva, hvor det er en god bru på vårskiføre, der vi må labbe over treplankene og vender nesen sørover igjen. Det er på tide å finne dagens solvegg...

Det er en kald trekk fra nord, så vi må lete litt for å finne le for vinden, men under leteaksjonen dukker det opp fine motiver, der vår krangler med vinter, og høst dukker opp fra avgrunnen.

Vi finner en bergvegg med vårstemning og setter oss ned for en påskelunsj, med medbrakt kvikklunsj, appelsin og kaffe, og kortreist solskinnsbolle for å stadfeste stemningen.

Vi tenker at turen videre skal være enkel. Men vi fortsetter på skare og må inn i hver vik og over hver bru, slik man gjør det om sommeren. Det blir derfor en lengre runde enn først antatt, på dårligere skiføre enn antatt, og vi bruker mer tid enn antatt. Men her koser vi oss skikkelig. Fetavatnet overrasker oss nok en gang med idyll i nydelige omgivelser og perfekt påskevær. 

Gjennom trange skispor karrer vi oss til Hattaløfttjørna hvor vi besøker en venn og mottar nykvernet kaffe i en varm og koselig hyttestue. Her lærer vi også at Dustebakken faktisk er navnet på bakken vi gikk opp til å begynne med, og som vi skal ned igjen etter kaffen. Opprinnelsen er ikke verre enn den høres ut. Denne bakken har føltes dustete for generasjoner.. Også verten anbefaler oss å gå ned bakken igjen, på grunn av snømangel og mye grus i vegen.

Hattaløfttjørna

Vi gir likevel bakken et forsøk. Utforkjøring ned "Dusten" ser dustete ut i dag. I bred og skjelvende ploging blir det utforkjøring nesten hele bakken ned, til vi er tilbake i utgangspunktet hvor frem og tilbake blir like langt....med unntak av omveien...

Middels

Tid: 3-4 timer rundtur

Distanse: ca 11 km

Høydeforskjell: ca.200 m

Terreng: Delvis oppkjørte løyper, bratt, kupert

Monsterbakken

Minst én gang i året må vi opp denne bakken. Det er en nesten uavbrutt oppoverbakke på 400 høydemeter. Turløypene opp Svandalen fra Kjerringtveit til Botnanutene har blitt rene tradisjonen for oss. Det er nå gode oppkjørte løyper helt fra basecamp til topps, så vi kan bare klage på gangsperre og andpust.

I dag er forholdene perfekte. Løypene er uberørte og sola har akkurat varmet opp snøen til styresnø. Været er helt påske, og vi nyter turen fra første sekund. Men en jobb må gjøres:

Etter monsterbakken opp til Dyrskar runder vi Botnanutane og leter etter le for vinden. 

Omsider finner vi en plass, og setter oss ned for matbit, kvikklunsj og appelsin. Men først må Godama redde termosen som glipper ut av hendene mine og glir nedover bakken.

Vi runder resten av løypene rundt Botnanutane. En hard oppoverbakke forvandles til en kjekk utforbakke, så vi stuper ned med gode linjevalg og balanserte svinger på ytterskiene.

Middels

Tid: 3-4 timer i goturtempo

Distanse: 8 km

Høydeforskjell: 400 meter

Terreng: Oppkjørte skiløyper, bratt, kupert, skog, snaufjell

Vårsprett i Nordstøldalen

Det er 2.vårdag, men i Sauda har det vært vårtemperaturer i flere uker, så det har forsvunnet en del snø før vi kom til basecamp Gohytta. I dag er det vår ute, både vær, temperatur og fuglemessig. Selv om VM har maraton på TV, er det enda bedre å komme seg ut på ski selv. Det er det vi bestemmer oss for. 

Tidligere i vinter har vi prøvd ut de andre dalførene i Sauda på ski, men etpar gjenstår. I Nordstøldalen har vi ikke gått på åtte år. I dag er målet å komme oss innerst i Nordstøldalen, Holmane. Vi starter med spenning fra Lyngmyr. Spennende fordi der later til å være snømangel der. Noe som skal vise seg...

Lyngmyr

Vi klatrer opp de bratte bakkene, og kortfellene viser igjen sin styrke. Men det er ikke mange hundre meter før barflekker utfordrer oss, og vi må ta av skiene. 

I håp om å finne mer snø innover kler vi på oss skiene på nærmeste barflekk, og klarer å holde oss på snøflekkene opp til Risvollia. Her nærmer det seg gnagsår i svette sko, så vi tar en pitstop for å sjekke. Da er det naturlig med både kaffe og kvikklunsj. Vi ser ned til Saudafjorden og merker oss at skodda ikke har lettet enda. Da er vi takknemlige for å holde oss oppe i 300 meters høyde...

Vi vil begge ta selfie

Saudafjorden

Ny energisinnsprøyting gjør at vi nå tar de bratte bakkene opp Bringfaråsen, hvor vi kan velge veien videre mot Nordstøldalen. 

Hovlandsnuten

Etter positiv erfaring i Åbødalen for noen uker siden, velger vi vestsiden av dalen, i håp om beholde solstrålene lengst mulig. Dette lykkes vi i. Vi fortsetter opp bakkene til vi ser hele dalen i et jafs. Den er mye kortere enn vi husker, men slik er jo også livet....

Vi går på flatt terreng et stykke inn i dalen, før vi velger skyggenes dal på vestsiden og inn til Holmane.

Selv 500 moh har snøen tint mye, og bekken er åpen. Når vi skal runde inne ved Holmane er vading eneste mulighet. Vi får dermed jomfruturen "vading med ski" og kommer oss over bekken uten problemer.

Holmane

Nå springer Godama fremover. Det er nemlig solstråler i sikte, så hun har høyt tempo.

Med de høye fjellene i vest, kryper skyggene raskt oppover østsiden av dalen, så det er hastverk med å finne en rasteplass. Vi har nemlig ikke båret appelsinen helt opp hit for ingenting (!) Vi går raskt ut av løypa og sikter på en stein å sitte på. Men idet vi kommer frem har skyggene tatt oss igjen. Lenger ned i dalen ser det bedre ut, så vi går noen hundre meter nedover og finner oss en ny stein. Her ser det ut til at vi skal ha bedre tid. Kaffen helles i koppen og appelsinen skrelles, men etter et saftig sølete måltid har skyggene nådd oss igjen, og vi fortsetter på returen.

Det er noen få hytter i Nordstøldalen. Disse ligger i skygge om vinteren. Men lenger ut på kanten er det mer sol. Her er det lange bakker ned til Skeivane, hvor vi skal ta av mot Risvollia og Lyngmyr. 

Godama renner i fullført til skiene stopper seg selv, mens jeg setter meg i hockey og tar til takke med kortfellefart.

Ved Skeivane tar vi av til Risvollia, der vi skal forsøke å finne en lettere og mer snørik løype på returen. Det er verdt å legge merke til stedsnavn, så vi studerer og diskuterer opphav til lokale navn...

Vi runder Bringfaråsen og søker snø. Det er ikke så lett. I de bratte bakkene ned mot Hovåsen finner vi barflekker overalt, og føret er vekselsvis isete og slush. Vi må derfor labbe ned noen bakker tilbake.

Risvollia

Slik går returen. Noen skitak, litt renning og så av med skiene hele veien tilbake til Lyngmyr. Vi blir litt mistenksom over "The Eye" - Hovlandsnuten som skuer ned på oss, og som skyggela hele rasten vår oppe i dalen. 

Middels

Tid: 4 timer i Goturtempo

Distanse: 12 km rundtur

Høydeforskjell: 320 meter

Terreng: Kupert, delvis bratt, oppkjørte skiløyper