Postvegen Ølen - Etne

Osvåg, Etne

Postvegen mellom Etne og Ølen var i bruk fra 1861 til den nye E139 overtok, men har også vært brukt som bilvei for grendene, og som driftsvei for bøndene i området. I 2016 påbegynte Etne / Vindafjord turlag en totalrenovering av veien. I vår stod den gamle postvegen fra Ølen til Etne ferdig restaurert, og tilgjengelig for både fotturer, syklister og ridende. Hele ruta er 11 km fra Ølen til Etne, om du tar med landeveiene i hver ende. Det er en høydeforskjell på 200 meter.

Jeg hadde blogget en hel helg, og ute-abstinensen bet meg, da jeg la ut på sykkeltur langs denne veien. Jeg fant ingen parkeringsplass, men det var 2.pinsedag, så jeg fant en fredelig grøft ved en steinbru fra 1839. Sjeldent i sitt slag.

Steinbru, Ølen

Da var det bare å ta fatt på syklingen. Etter 750 meter på gangvei og asfalt så jeg skiltet inn mot veien jeg skulle følge. Jeg tok med posten og syklet innover noen hundre nokså flate meter, til Hellevad. Det er herfra veien har blitt opprustet det siste året.

Fra Hellevad lot det til å være flere turstier, som selvsagt vekker oppmerksomheten til en senere anledning. Jeg syklet videre mot neste checkpoint; Fikse.

Oppheim

Veien mot Fikse er brattere, og jeg merket at sykkelformen lot vente på seg. Da er det godt man har ben å gå på, så jeg trillet opp de bratteste kneikene og nøt omgivelsene i saktere film. Gjennom kulturlandskap følger denne veien oppover mot høydepunktet. Nær toppunktet passerte jeg Oppheim, hvor det går vei til Olalihytta og Gullruta, som var vårens vakreste eventyr.

Det er fortsatt litt stigning til toppunktet på Fikse, der noen bunkerser vitner et guffent minne fra 2.verdenskrig.

Bunkersene på Fikse

Ett bilde var nok, før jeg var klar for utforkjøringen mot Etne. Her er det bratte bakker ned mot Meland. Endelig litt fart i hjulene, og på få minutter var jeg nede på asfaltert vei igjen. Nå med den nydelige Osvåg som utsikt.

Osvåg, Etne

Meland, Etne

Ølen

Jeg fortsatte bakkene ned til botnen og syklet videre mot Etne. Rett før sentrum kom jeg til turens ende, og var klar for å snu. Men nå hadde jeg glemt slitet i oppoverbakkene, og ble nysgjerrig på upløyd mark. Jeg hadde nemlig oppdaget et skilt der det sto "Osneset Rundt", en rundtur på bare 5 km. Da bestemte jeg meg for at tiden var god, og startet like godt opp på rundturen rundt det lille neset. Jeg måtte sykle ned en bakke til før jeg begynte rundturen.

Her var det mest gruset vei mot Osneset. Veien var uten høydekurve, og etter 2 km fant jeg jammen meg et offentlig uteområde; en fin liten strand, med benker og utedo. Jeg hadde kommet til Honsvikjo. Det ble en fin rast, med utsikt over Etnefjorden og de fine fjelltoppene som bakteppe. Sola kom mer frem, og dagen ble til sommer.

Honsvikjo, Etne

Og nå kunne jeg angre. Returen er brattere, og jeg satte kroppen i laveste gir, slik at jeg ikke skulle gå tom for energi før bakkene opp fra Meland. Fra Honsvikjo var det også bakker, så jeg startet rolig med benarbeid og trilling. Osneset er fullt av fiskerhytter, og er populært blant turistene. Ute på fjorden så jeg småbåter prøve fiskelykken. Eller var det rolig og stille her ute på neset.

Etter å ha syklet oppoverbakkene forbi Osnesgardene, kom det en liten utforkjøring ned til Postvegen igjen, og jeg nøt lettsyklede veier helt til Matland. Der kjente jeg at det ikke var mye vits å slite seg i 1.gir opp bakkene, og satte heller farten ned, nøt omgivelsne og dro sykkelen opp de 200 høydemeterene opp til Fikse. Det gikk overrasknde lett. Nå gjenstod bare utforkjøringen ned til Ølen, noe som gikk raskt og enkelt.

Postvegen er en fin gang og sykkelsti, som også passer til trilleturer. Et fint bidrag, spesielt til de lokale, som ellers har hovedveien å ta til takke med. Veien går i naturskjønne omgivelser. Den ligger forholdsvis nært E139, og en del motorstøy kan være plagsomt for de mest allergiske. Men anbefales for en enkel og lettgått søndags-eller ettermiddagstur.

Tid: 2t t/r med sykkel i goturtempo / 2,5 t rundt Osneset
Distanse: 22 km t/r - / 27 km rundt Osneset
Terreng: Gruset og asfaltert turvei, bratt
Vanskelighetsgrad: Enkel

Høydeforskjell: 200 m

Gutta på gullruta dag 4

...hjem...

Stinettet mellom Etne og Rullestad kalles Gullruta. Best i sin liga. Hele ruta tar 6 dager én vei, men vi har bare tre netter til rådighet, og velger ut kjernen, fra Øyna til Sandvasshytta i Indre Etnefjella.  Det er Goturen & søn & fetter som skal gå med full oppakning i fire dager. Vi skal klatre 700 høydemetre, og gå til sammen 18 kilometer. En tøff tur for uvante rygger og ben.

Dag 4 Blomstølen - Øyna

Mørke skyer truer på Blomstølen

Før start for 3 dager siden var det meldt regnvær denne dagen. Men jeg ser ikke noe. Kanskje blir siste dag i fjellet en sommerdag likevel? Det er vekslende skydekke, og tre familier forlater hytta i regnpanikken før klokka er 12. Noen mørke skyer truer, og jeg blir litt usikker på om dagen blir våt...

Klokken 12:30 våkner guttene. Tobias ser ut som en søvngjenger, og slik går resten av dagen for han. Tydelig sliten etter 14 kilometer i bratt terreng. Joachim våkner raskt etter, og er klar for å dra hjem til katt og datamaskin. Tobias foreslår å sove før vi går ned, men det er ikke aktuelt for Joakim. Vi tar en rask frokost denne morgenen. Så får vi pakket sekken nøye før vi legger ut på tur igjen. Denne gangen retur ned til Øyna.

Stordalsvatnet i sikte

Tobias har svært slitne ben og tråkker sakte avgårde med den nye spaserstokken sin. Det er to små motbakker før man tar den endelig nedstengningen fra 600 m over havet. På toppen av bakken er det en varde og utsikt over hele dalen og det vakre Stordalsvatnet langt nede. Vi er overveldet over den storslåtte naturen vi ikke så i tåka 3 dager tidligere. Sola og sommeren har våknet til liv igjen. Heller ikke i dag blir det regn... Men tenåringene vil hjem. 

Fossheimen

Det går tregt nedover den første bratte kneika. Tobias klager over slitne ben og verk i føttene, og veksler mellom søvngjenger og gammel mann. Joachim motiverer, og sekunderer hver bakke nedover. "Snart pause" "Rett der nede" "Dette går bra". Tobias svarer med gammelmanns søvngjenger sure oppstøt.

Etterhvert inngår de kompromiss om å ta en lang pause nede ved det idylliske søkket vi stoppet i på veien opp.

I dag var denne plassen selveste idyllen. Her sitter vi gjennom hele Joachims tålmodighet og nyter sommeren. Tobias får ny energi gjennom en enkel müslibar, og er straks i sitt vante gode humør. Tenåringen er tilbake, og både gamligen og søvngjengeren drukner i elva.

"Fossheimen"

Nå går de nærmest hånd i hånd, i godt tempo, og jeg henger etter, stadig distrahert over alle motivene som kommer meg for øye. Dersom store forfattere har navngitt "Jotunheimen", "Trollheimen" og "Breheimen", vil jeg ydmykt tillate meg å kalle disse fjellene "Fossheimen". Det er fosser hvor enn man snur seg, og bruset av overivrige elver er aldri langt vekke, der de er innrammet av majestetiske fjell og frodig skog. (Håper forslaget blir tatt til følge...)

Bakkene ned etter pausen tar en liten time, og er turens raskeste etappe. Klokka fire er vi nede og de slitne guttene setter seg fort inn i bilen og venter på belønning. Det skulle bli burgere før turen var over og alle var fornøyd. Og veldig veldig slitne...

Følg hele turen:

Dag 1

Dag 2

Dag 3

Tid: 4 dager

Distanse: ca. 18 km tur/retur

Vanskelighetsgrad: middels 

Terreng: bratt, fjellstier, fuktig

UT.no Øyna - Blomstølen

Gutta på gullruta dag 3

Stinettet mellom Etne og Rullestad kalles Gullruta. Best i sin liga. Hele ruta tar 6 dager én vei, men vi har bare tre netter til rådighet, og velger ut kjernen, fra Øyna til Sandvasshytta i Indre Etnefjella.  Det er Goturen & søn & fetter som skal gå med full oppakning i fire dager. Vi skal klatre 700 høydemetre, og gå til sammen 18 kilometer. En tøff tur for uvante rygger og ben.

Dag 3 Sandvasshytta - Blomstølen

Sandvasshytta anno 2015 (825 moh)

Det er tredje dag og vi befinner oss i hjertet av Indre Etnefjella. Jeg våkner til et ekstremt sollys, reflektert i massive snømasser på fjell og vatn. Solbriller og solkrem ligger hjemme. Skyldig. Men vi overlevde fjellsida i går, og overlever nok dagen i dag også.

Sandvatnet (815 moh)

Der er fascinerende med sommertemperatur på 20 grader, midt i det hviteste vinterlandskap. Jeg får en time morgenstund før de andre 40 besøkende ivrig spiser, pakker og rydder rundt meg og forsvinner før klokka er 10. De vil tydeligvis vekk fra vinteren. Jeg er glad jeg har tenåringer med meg. De er utrolig sent oppe. Og jeg tenker: Det haster ikke å komme seg videre. Lykken er her, nå.  Freden kommer tilbake igjen. Stillheten. Formålsløsheten. Den er fantastisk! 

Guttene er forholdsvis tidlig oppe i dag. Tobias kommer opp en time etter at de andre gjestene har dratt. Han klimprer på gitaren og beklager seg over morgenstemmen. Lite vet han at nettopp det er morgenstemning. Det er ellers svært stille eget oppe. Det er som om snøen ligger som en lyddemper over landskapet. Det er såvidt man kan høre stridige elver buldre under isen. Men så blir Tobias rastløs, og begynner å bære vatn. 

Nå vil han ha fetteren opp. Omsider våkner også han til liv. Vi bestemmer oss for å ikke drøye så lenge her oppe i høyden, og lager en god frokost. Vi inntar det siste av egg og bacon,  og koser oss alene på den store nye hytta.

Gutta tar oppvasken

I dag må det reparasjoner til for å kunne bære sekkene tilbake. Vi pakker om litt. De ødelagte sekkene trenger mindre vekt, så jeg tar en del av lasten deres, for å redde resten av helga.

Tenåringene blir derfor mer motiverte enn på hele turen så langt. De går i raskt tempo foran meg, og alt slitet fra i går virker glemt. Der er en seier å se de vandre ivrig bortover. Turen er fullkommen. I dag er det virkelig sommer. Solen skinner skarpt og jeg ser frem til å komme ned til barflekker.

Noen hyppige pauser blir det før vi nå toppunktet i fonna på 860 moh. Tobias får dekning og det er sosial pause.

Joachim derimot har full energi og raser nedover fonnene i skaret. Så raskt at jeg mister han av syne. Far blir litt bekymret i det bratte terrenget, og stresser litt etter han en stund. Men lenger nede i bakken står han der, avslappet og rolig. Han har tempo i dag. Det er alt. Ingen fare.

Joachim i høyt tempo nedover skaret

Tobias tar seg tid til å finspikke vandrestokken

Joachim har roen i høyt tempo

Det går raskt ned manndomsprøven som vi gikk opp i går. Riktignok har jeg avlastet ødelagte sekker, og skylder selvsagt på det. Det må være derfor jeg går senest i dag. (!)Vi tar en pause ovenfor Tvitjødna og nyter kvikklunsj og müslibar. Tobias tar utfordringen å hoppe ned fra snøfonna som ligger her på kanten.

Tvitjørn, men en liten bekk mellom

Så bærer det nedover til stadig tettere barflekker mot Svartavatnet, og snart går vi inn i sommeren igjen. Med hyppige og korte småpauser leker tenåringene seg nedover mot Blomstølen.

Svartavatnet

Joachim finner seg en gren til å spikke på til senere, og drasser den med seg inn til hytta. Elva bruser fortsatt ivrig ned i juvet, slik som i går. Mellom vått nytinet myrgress finner Tobias en frosk og finner seg et kjæledyr for resten av turen, inntil sosiale medier plinger inn og han blir for opptatt.

Nesten fremme ved Blomstølen gir elva oss samme utfordring som sist. Denne gangen forenkler vi vadingen og plumper rett uti med sekk på. Joachim velger den barføtte kalde opplevelsen, og moter seg opp til kjølige øyeblikk. Vi har en god ettermiddag og kveld foran oss, og tenåringene benytter denne til å spikke våpen, og bruke de på hverandre. Så får de lyst å fiske og bruker nydelige kveldstimer til å forsøke seg på napp, helt til nattetimen kommer og siste natt gjør dagen fullkommen.
Men er det krefter igjen til de bratte bakkene ned i morgen?

Følg hele turen:

Dag 1

Dag 2

Dag 4