Bakken opp til solstrålene

Vi feirer nytt år i basecamp Gohytta, og det er lite snø, men den ligger der. Temperaturen har vippet over og under nullpunktet, så på bakken er det hard skare og isete. Svandalen er skyggenes dal i mørketiden, men i utsikten ser vi sola skinner på toppene rundt Saudafjorden, så min ekspedisjon i dag blir å finne strålene. 

Jeg spenner på meg skiene og begynner klatringen fra bakkene over hytta. Der går det en skogsvei et stykke opp i bakken, og det er tegn til at andre har prøvd seg noen dager tidligere. Det er lite feste her hvor det har blitt ploget nedover veien, og selv ikke kortfellene mine biter seg fast i det harde underlaget. Men det går fremover i fiskeben oppover. 

Når jeg kommer til den gamle skibakken oppe i lia, har fortsatt ikke terrenget blir jevnet ut av snøen, så jeg må sikte meg mot letteste tue, og prøve å finne en overkommelig retning opp til et sauegjerde øverst i bakken. Utsikten er upåklagelig, men jeg har fortsatt noen hundre høydemeter til solstrålene.

Nå går jeg inn i tett skog. Jeg sikter meg inn på ei myr jeg har i minne, for å slippe det verste krattet. Det er bratt og tungt opp lia, men her oppe har regnet som falt lenger nede, falt som snø lenger oppe, og jeg får bedre feste. Jeg er over den bratteste kneika.

Videre oppover myra er det slakere terreng. Jeg prøver å finne letteste vei opp mot neste høydepunkt, men krattet tetter seg til og jeg må finne letteste vei gjennom skogen i tillegg. Etterhvert kommer jeg meg opp til en myr der blåtimen allerede er i gang, selv om sola skinner bløtt over fjellene i horisonten. Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke finner solstrålene i dag...

Videre oppover mot Botnanutane er det tett kratt. Vanskelig å komme gjennom, og i tillegg bratte skråninger. 

En god del arbeidsinnsats og mange retningsvalg må til før jeg endelig kommer meg ut av krattet og kan nyte vidsyn og fjell.

Bortenfor meg ligger  Botnanutane, og jeg forstår at jeg ikke rekker solstrålene i dag. Men rett foran meg ligger et lite vatn, uberørt av trugespor eller slalomskrens. Her har bare reven, rypa og haren satt spor, så fotoapparatet må frem for å forevige den første blåtimen i 2021.

Krevende

Tid: 2 timer opp

Distanse: 2 km opp

Høydeforskjell: 350 m

Terreng: Skogsvei, skog, kratt, myr, bratt

Mørketid i Alta

Jeg har tidligere sagt at mine favoritt-årstider er vinter, vår, sommer og  høst. Men jeg har glemt en favoritt til:  Mørketida legger seg fint til på topplista mi, og i dag opplever jeg den på en kort tur i de mørkeste dagene i Alta.

Mørketid er vakkertid i Alta. For der hvor eksil-vestlendingen må nøye seg med 5 timer sol og 19 timer bekmørkt, får jeg her flere magiske blåtimer, og timevis av solnedgang. For her fusjonerer snøen med månelyset og danner julestemning og magi på en gang. Litt for mørkt for de klarsynte, dog.

Det har åpnet seg nye turmuligheter rett utenfor det nye barndomshjemmet mitt. Fra å ha lekt hele barndommen på Midtbakken og Komsa, har jeg nå blitt stor og kan tumle på lengre turer i Gakori. Området har ikke vært ukjent for meg, men jeg sitter bare igjen med falske minner herfra, så det skal bli godt å få oppleve naturen på nytt.

Jeg starter på det lyseste av mørket, i 12 -tida. Fra mitt nye barndomshjem var det bare et lite stykke til byløypa, som går gjennom hele den langstrakte byen Alta.  Selv i mørketida er folk ute og går. Her går folk i alle aldre og spaserer på disse gode stiene. Når det er snø nok er det skiløyper her, men nå ligger snøen i et tynt lag, nok til å hjelpe det svake lyset til skinne opp terrenget.

Det er småkupert i Gakorimarka. Furuskogen kler de små bergene. De er ikke store, men vokser så sent her oppe i nord, at de kan være mye eldre enn de fleste juletrær. Jeg er i mitt favorittlandskap...

Det er en evig solnedgang over hele området. Sola som skjuler seg bak fjellene, er dårlig på gjemsel, for solskinnet lyser over åskammen, slik at jeg avslører hele opplegget og forstår at den nok gir opp en gang i februar. Men mørketida er vakker, og lyset er som et eventyr tatt ut fra Blåfjell eller noe.

Etter å ha subbet i tynn snø en liten stund, kommer jeg meg på hardtråkkede skogstier tilbake til lysløypa, og navigerer meg mot Gakorivann. Tydelig skilting gjør dette enkelt for meg, og en fin sti leder meg opp mot badevannet, som ligger litt høyere i terrenget. 

Når jeg nærmer meg møter jeg et turfølge som kan fortelle meg at de har latt bålet sitt brenne. På Vestlandet ville det ha vært uhørt, men her er tela trygg, og det meste er bunnfrosset, så det går sikkert greit. 

Jeg går opp til Gakorivann og får se et velopparbeidet badeanlegg, med slengtau, badebrygge og stupebrett. Frosten har dekket vannet med is og det er trygt å være litt Jesus, så jeg prøver meg med en dråpe tro.

Ved vannkanten ser jeg et lite bål brenne, og julestemninga kommer over meg. 

Jeg blir inspirert til å fortsette videre. Mørketida her opp er ikke så mørk, og jeg finner nærmeste toppen over Gakorivannet, der månen skinner som en julestjerne. Turen er komplett, og jeg fant det jeg søkte etter...

Enkel

Tid: fra 30 - 60 min t/r

Distanse: 2-4 km

Terreng: Lysløype, gruset sti, skogsti, berg, småkupert, bratte partier

Advent på Ørnå

Jeg venter i grunnen ikke på jul, men på lyset. Nå er det mørketid og bare 6 timer sol om dagen. Dersom jeg kalkulerer når jeg står opp på en søndag og trekker fra tiden det tar å bestemme seg for å komme meg ut, - til fjellet ligger foran føttene mine, er det bare 3,5 timer igjen til solnedgang. På hverdager går det ikke. Da har jeg såvidt fått på meg turbuksene når det mørkner. Selv på en søndag som denne, når jeg egentlig søker etter en real topptur, tar det så lang tid å bestemme seg at det allerede har gått en fjerdedel av dagen.. Det er ikke så lurt å planlegge langtur i desember. Ikke dersom man vil nyte synet av den.

Jeg inviterer med meg Goturlaget og vi kommer oss til Skjoldastraumen, 3,5 timer før solnedgang. Med oss har vi adventstake. Eventuelt glemte vi den (!?). I sekken er det hvertfall kaffe og litt niste. Turmålet er Ørnå; - en lettere topptur i overskuelige soltimer. Ørnå ligger bare 454 meter over havet, men skal ha et langstrekke av utsikt i alle retninger. Med bil opp til parkeringsplassen har vi allerede kvernet i stykker 163 høydemeter. Lett tur, tenker vi.... som vanlig.

Fra Håland gård går det en traktorvei gjennom beitene forbi Varahaugen. På denne veien har vi allerede en nydelig utsikt over Skjoldastraumen og fjordene innafor. Det påtrengende bløte desemberlyset skinner med varierende hell over bygda, mens bygene gradvis forsvinner mot nordvest. 

Rett bort i svingen ser vi et par hester. Ekspertisen ved min side forteller at dette er fjordinger, noen kraftplugger med godt lynne, men som ser ut som de kjeder seg. Jeg undrer på om hester sover stående?

Vi følger denne Hobsyssel-vegen videre inn mot en myr og nyter idyllen det er å gå på slik kultur. Foran oss ser vi en bratt bakke som leder oss til fjells og skogs. 

Det er mye berg i stien oppover mot Skardafjellet, men vi går gjennom skog, med våte og gjørmete partier. På enkelte steder får vi også utsikt mot Borgøyna og Hervikfjorden.

Snart har vi kommet til Grasdalen og ei lita myr vi må komme oss over. Selv ved hjelp av plankebru, er det vått og gjørmete over myra, men vi kommer raskt på berg igjen, og begynner den siste stigningen spå fjellet vi tror er Ørnå. Merkingen her kan være forvirrende og vi resonnerer oss frem til rett opp. Noe som skal vise seg å være en villfarelse.

Istedet for å komme til Ørnå, havner vi på en lillebror. Når vi kommer til topps ser vi Karinuten (450) lenger borte. Denne er tydelig merket med 5 varder. 4 av disse er fundament fra en tidligere telemast. Vi går over svaberg østover og kommer snart til Ørnå, der det er en postkasse. 

Men vi tror ikke vi er der, selv om toppen er skiltet med navn. Vi sikter mot vardene på toppen østafor, og tror dette er turmålet. Dermed går vi litt til, og ender opp på toppen med vardene, som jeg senere finner ut er Karinuten. Her er utsikten enda bedre. Vi får utsikt inn til Sauda og Etnefjellene i øst, Vats i nord og Yrkjefjorden rett nedenfor stupet.

Det er ikke særlig varmt og med trekk fra sørøst finner vi det for kaldt til mer enn en liten niste. Det er på tide å tråkke tilbake. Nå finner vi til og med stien, som fra toppen virker mer tydelig enn motsatt vei. Tilbake til bilen kommer vi frem ett minutt etter solnedgang. 

Det går an å gå tur i desember også....

Middels

Tid: 3t t/r

Distanse: 6 km t/r

Høydeforskjell: ca. 300 meter

Terreng: Kjerrevei, skogsti, svaberg, våte partier, bratte partier