Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 28. april 2019

Stolpejakt i Haraldsvang


Det er søndag og ikke spesielt godt vær. Men det er også vår og på tide å varme opp turbeina. Da er vi heldige på Haugalandet som har aktiviteter som lokker oss. Både "Stolpejakten" og "Telltur" - mål er det flere av. For tre dager siden var løypene med stolpejakt klar for sesongen. Hele tre orienteringskart i Haugesund og Karmøy. Vi starter opp med et populært turområde i Haugesund; Haraldsvang. Midt mellom idrettsanlegg og et tett boligstrøk finnes det en grønn lunge med godt opparbeidede grus-stier, som ivrig brukes av beboere og bikkjer.


Vi parkerer ved idrettshallene og slynger oss mot Skeisvatnet, forbi Røyrvatnet og mot Ramsdalen. Den første naturopplevelsen får vi i Laksefossen, som er et lite fall i bekken mellom Arkavatnet og Røyrvatnet.



Videre innover den lille stien er vårfargene kommet på løvtrærne og lyser i lysegrønt. Man kan bli glad av mindre. For eksempel kan man bli glad for å finne alle stolpene. Noe vi også gjør, der vi scanner oss gjennom qr-kodene, som står med kort avstand.



Vi kommer tilbake til Skeisvatnet og stupetårnet, der enda en aktivitet frister oss. Her står det nemlig en virtuell "gym" i Pokemon Go, som må erobres. I nordenden av vatnet er livet mer naturlig. Fuglene koser seg, litt avventende på hønsehauken som snart skal skape panikk. Men her krangler måkene i fred, og endene sammenligner mønster og farger. Svanene går inn i seg selv, der de skjuler hodet inn mellom vingene og sover.




For oss er det bare å runde vatnet og gå tilbake til bilen. På andre siden av vatnet må vi gjennom et villastrøk, før vi er tilbake, og har shellbolle på lur...



Enkel
Tid: 0,5t  / 1-2t stolpejakt
Distanse: ca. 2 km
Terreng: Grusete stier, flatt, handicap

søndag 31. mars 2019

Haugesundsmarka sør


Det våres på Haugalandet, og Goturlaget lar seg friste til en tur i Haugesundsmarka. Vi planlegger en rundtur fra Steinsfjellet via Krokvassnuten, Såt og Kringsjåhytta. Dette er en tur i lett terreng, med noen småtopper. Ruta gikk Goturlatet for 8 år siden, men etter det har det skjedd forandringer. Blant annet har starten av ruta blitt gruset, ned til Krokavatnet, og er dermed trillbar.

Ruta er beskjedne 7 km, men med fotostopp og filming tar det oss noen timer. Vi går lett nedover den grusete stien til Krokavatnet og enden av Djupadalen, før vi vender østover mot Krokvassnuten. Det er fint vær, men blåser godt, og har snødrev i lufta.

Steinsfjellet
Fine grusete stier

Krokvassnuten
Fra Krokvassnuten (249 moh) er det milevis med sikt. Her ser vi nord og inn i Sveio. På klarere dager helt til Bømlo og Stord. Resten av nordfylket kan det pekes på i timevis, om man har alle stedsnavn lagret i hukommelsen. Vi gjør dette i edruelighet og gjør oss klar for å gå videre.







Det er etpar andre som lar seg rive med av toppunktet, og de fleste tar vendereis. Vi fortsetter ned i Trodladalane og en liten sving inn i Tysvær for å finne veien til Såt, mål nummer to. Det er flere steder som kunne vært merket bedre, så vi bommer litt på stivalget, og jeg må innse at jeg har mindre enn 8 år hukommelse... Men omsider når vi vårt andre toppunkt, Såt (239 moh). Her slår vi oss ned i le, og nyter en løvebit, sender foggelen opp og beundrer teknologi og natur i skjønn forening.



Fra Såt går vi nå mot Kringsjåhytta. Her blir vi også i tvil om merkingen, og stusser litt, før vi finner en sti over Buafjell og videre over høyden til Kringsjåhytta. Vi er som vanlig litt etter de fleste, og hytta er stengt. Det er overraskende folketomt på hytta, nå som det har blitt ettermiddag.



Rundt Kringsjå har det blitt hugget skog. Sitkagrana som for 50 år siden ble plantet har blitt til irritasjon for fjellfolket, og skal ned igjen, slik at Kringsjå står til navnet sitt.


Det har blitt ettermiddag og de fleste har gått hjem for en bedre søndagsmiddag. Vi tenker snart i samme bane, og tar siste og korteste etappe til Steinsfjellet. Gjennom skogen har snøen lagt seg i bunnen av granskogen og sola slipper ikke til. Avslutningen av turen blir dermed en vinteropplevelse, før vi er ute i sol og vind igjen, og avslutter turen etter en lengre tur enn strengt tatt nødvendig. Men en gotur har da heller aldri vært travel....



Middels


Tid: ca. 2 timer / Opptil 5 timer i Goturtempo
Distanse: ca. 7 km
Høydeforskjell: 100 meter (x3)
Terreng: Gruset sti, skogsti, myrlendt, fuktige partier, berg

søndag 3. februar 2019

Røyningsvatnet en vinterdag

Røyningsvatnet
Det nærmer seg generasjoner mellom hver skikkelige vinterdag vi får her på Karmøy, men dagen i dag var virkelig et prakteksemplar av påskestemning til fjells. Goturlaget tar med "gofoggelen" til Røyningsbu, som er flaggskipet til det flittige og dyktige Skudenes fjellag. Fjellaget har tatt ansvar for over 40 km turstier sør på øya, og holder høy stand på stiene i området. Jeg har sluttet å telle plankebruer....





Vi kler oss en smule for vinterlig, da vi trasker opp fra idrettsanlegget i Skudenes, og opp på de grusete stiene via Allmannamyr og "New Zealand hytta". Noen familiefolk tenker at "snø e snø" og drar på barna med rattkjelke, selv om snøsålen nok er vel tynn i dag.


Men mer snø er det oppe i marka. Det er lite opptråkket opp mot myrene ved Ilsvatnet. Etterhvert treffer vi på fonner fra forrige helg, og må brøyte vei gjennom snøen, men ingen dramatikk over det. Eneste tanken som slår oss er at ski kunne vært bedre her oppe...

Høghåland

Ilsvtanet

Vi delvis vasser oss gjennom stiene til Røyningsvatnet, men snart er vi der, og i strålende sol, og litt ikke, så kommer vi frem til fjellagshytta. Her er det åpent i 10 minutter til (som vanlig) og vi setter oss ned for kaffe og kjeks, med standardbidraget på 20,- som de har for besøkende. Praten går i lokale slekters gang, og selv om det frister å snakke om gamle Johansen hjemme i Alta, tar jeg meg selv i å være for imperial. Så jeg holder kjeft.

Røyningsbu

Røyningsvatnet
Jeg slipper foggelen fri, og får eviggjort en vinkel og en oversikt over området jeg bare har hatt i min innebygde GPS.


Slik som Godama ser det, er snøen naturens korrekturlakk, og gjør helheten renere med blanke ark og nye muligheter. Selv tenker jeg bare på et heldekke med melis på Statoilbollene, og blir mer og mer søtnos, generelt sett. Etter å ha skuet utsikten i vinterens motiv, tar vi returen, med et håp om at vaffel og syltetøy venter oss i fars hus i Skudeneshavn. Og så lenge det er håp, er det energi.



Middels

Distanse: ca. 9 km t/r
Høydeforskjell: 75m
Tid: ca.2t t/r
Terreng: Småkupert og flatt, myrterreng, gode stier