Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Våren i år har vær mer en sommerlig, og vi har fått oppleve goturer i govær i mange uker. Den korteste av disse har likevel vært den mest forbløffende. En svært liten tur til et minnesmerke på Ferkingstad. Denne lille utflukten har vært et yndet mål på kveldstid, med sitt magiske kystlandskap, der man kan få oppleve alt fra de hardeste stormene til de nydeligste solnedganger.
Jeg har etterhvert lært meg at man ikke drar til Ferkingstad uten kamera, for her er det nesten unntaksvis et motiv å finne. Denne våren har vært en fest for linsa, og det har gitt resultater:
Sykkeltur fra Åkra til Ferkingstad
Siste tur tok vi like godt sykkelen til hjelp, og syklet hjemmefra langs den fine kyststien til havna. Da brakte vi med oss fugleperspektiv og nøt juniblomstringen fra markens synsvinkel.
Det er godvær i vente nok en dag. Alt for godt og varmt for å svette seg gjennom marka. Vi må derfor benytte morgentimene til tur, før det blir for varmt. Vi bestemmer oss for en kort topptur til Karmøys høyeste fjell; Søre Sålefjell. Ofte ønsker vi at toppen var høyere enn 132 moh, og prøver å gjøre noe med det denne formiddagen...
Veivalget blir Gruveveien, fra østsiden av Karmøy. Den korteste og enkleste veien til topps. Marka er helt uttørket etter ukevis med sommervarme. Det er såvidt vi kan kalle myr for myr, og vatna er mer som myr å regne. Dessuten; hvor er bekkene?
Vi lager støvskyer etter oss, når vi tråkker gjennom de tørre grusveiene mot Iglatjørn, og det mislykkede gruveområdet i enden av veien. Inn på sti er ikke spørsmålet «tørrskodd» et emne, og gjørme er forvandlet til hard leire, og plankebruene ser helt latterlige ut over den tørre marka. Men heldigvis vet vi hva Karmøyklimaet er i stand til, og tar til takke med fornuften...
Iglatjørn
Godværet nytes til å ta bilder og video av vinkler fra småfugleperspektiv, og litt hønsehauk...
Det går raskt oppover til toppen, spesielt om tiden flyr. Der oppe er ikke 132 moh nok, så vi sender opp «gofoggelen» 120 meter lenger opp, og nyter ustikten fra monitor, og senere på TV.
I grunnen er det så flatt på øya at 120 meter ekstra ikke gjør store forskjellen, men like fullt gøy når man likevel skal trimme til enhver pris...
Det er fredag og veldig varmt. Alt vi har i tankene er friskere havluft, etter den klamme varmen i hagen. Vi venter lenge, men så er det klart for padling. Hele dagen har Åkrasanden vært overfylt av badende og solende gjester. Men fredagstacoen venter hjemme hos de fleste, og stranda er nesten folketom når vi ankommer.
Åkrasanden
Havet har duket seg flatt, og kajakkene kommer fort på vatnet. Vi bestemmer oss for å padle mot Ferkingstad. Der har vi vært ved flere anledninger denne måneden, for å nyte fantastiske motiver i solnedgangene her. Nå er det utsikten mot land vi vil se.
Vi kommer utenfor badesonen, og padler mellom de små holmene som ligger på stranda. Det tar ikke lang tid før vi kjenner havstrømmene jobbe mot oss, men plutselig, bak holmene glir kajakkene godt igjen.
Utenfor Husaneset/Liknes er det tett med navn, omtrent hver 50 meter, men det som imponerer oss er bergformasjonene, som ikke er likt noe vi har sett, denne kajakkvåren. I kveldslyset måper vi av strukturen i berget, og skulle like gjerne vært en geolog, for å forklare sammenhengen...
Vi hører plutselig et enormt svelg, og skjønner at det nettopp er det vi hører. Inn mellom bergene er det nemlig ei jettegryte som svelger unna havet, og skaper urovekkende lyder. En kartundersøkelse viser at det heter nettopp "Svelgen".
Svelgen t.h.
Innenfor "Svelgen" er det en bortgjemt vik som pirrer nysgjerrigheten; Gripnesvågen. Vi padler inn til en fin liten strand, for å strekke litt på bena. Men pausen er ikke lang før vi går ut igjen.
Havet er rolig, men har mye bevegelse i kveld. Store dønninger slår mot synlige og usynlige skjær, så vi prøver å følge godt med hvor havnivået reiser seg. Nære land er det ikke lurt å padle, for her slår dønningene mot hverandre og lager strømmer av seg selv. Men vi finner en trygg vei mot den åpne bukta utenfor Stavasanden.
Nå er vi på åpent hav, og sikter inn mot Ferkinstad havn. Noe mer liv er det utenfor bukta, og vi ser de skyldige store skipene lenger ute, som skaper mer dønninger enn strent tatt nødvendig.
Vi padler inn i havna og snur. Nå er det nemlig selveste solnedgangen som gjelder...
Ute i bukta igjen tar vi gode tak mot Liknes, og i det vi padler mellom holmer og skjær sier sola god natt, så vi ligger i ro noen minutter til sola forsvinner. Så padler vi tilbake igjen etter enda en nydelig kveld i kajakk...
