Valentinsløypa

Basecamp Haukeliseter

Løypa heter egentlig Kjelaløypa, siden den snor seg inn til Kjelavatn osv. Men for oss ble løypa gått og fullbyrdet på en sjelden trippel feiring og toppet med et symbol i kjærlighetens tegn.

Dagen i dag er både Valentinsdag, morsdag og fastelavn. Vi er på luksusbasecamp på Haukeli Fjellstue og har allerede opplevd vidda gjennom Ulevåløypa i går. I dag har gradestokken krøpet ned til -15ºC og turen fortjener litt ekstra varme.

Kista

Vi staker ut kursen sørover over Ståvatnet, og går i retning Kista, som har åpnet dagen med et lysshow:

Løypa i dag skal forbli flat. Det er ikke mer høydeforskjell enn 40 meter, så viddefølelsen skal sette seg godt. Det er så flatt at vi ikke merker forskjell på vann og dal. Etter å ha krysset Ståvatn, legger vi Haukeliseter bak oss og ser den ikke før etpar timer senere. Frosten biter noe hardere enn i går. Selv om vi er godt pakket på kroppen, er hår og skjegg ubeskyttet, og frosten maler oss i ekspedisjonsdrakt

Haukeliseter fjellstue

Ekspedisjonsdrakt

Kistedalen inneholder både Kistetjønn og Kisteelvi, men i snødekket merker vi ingen forskjell. Vi bedager oss bare fremover på late stavtak og nyter vær og omgivelser. 

Lite vet Godama at forfatteren har en plan. Rundt om er det uberørte snølerret i fjellsidene som kan fungere som en hvilken som helst kjærlighetserklæringer, men det blir foreløpig i tankene...

Men så dukker det opp; kjærlighetstreet, snølerretet og rasteplassen. Ved Kjelaneset skal det skje. Hjertet tegnes i sanden og ringen kommer frem. I kjærlighetens tegn får mannen sitt ja, damen sine gledestårer, og kaffen sin likør. Her setter vi oss ned og drømmer om fremtidens eventyr. Goturlaget har forlovet seg....

Goturen er ikke over, og vi fortsetter langs Kjelavatnet. I sør kuperer terrenget seg i Vassdalen og frister til en senere anledning, mens vi snur mot nord og sikter på en øy som egentlig er fortsettelsen til Kjelaneset (før reguleringen). 

Vassdalen

Kjelavatn

Kjelaneset

Her får vi dagens største høydestingning, hele 40 meter, før løypa idyller seg ned igjen til Kjelavatnet på andre siden. Dagens siste etappe går nordvest og rett mot Haukeliseter, med en kryssing av Godtholstjønn og tilnærming til bilvei, jo nærmere vi kommer. På Hakeliseter er det dekket med fastelavnsboller, og vi feirer hele feiringen med en feiring.

Enkel

Tid: 2-3 timer i goturtempo

Distanse: 9 km

Terreng: Flatt, vidde, vatn, stikket løype

Ulevåløypa

Basecamp Haukeliseter

Denne helga står vinteren fortsatt fast, og vi ønsker å strekke bena på vidda. Impulsivt nok booker vi oss inn på Haukeliseter fjellstue for en luksusbasecamp med alle serveringer. Fokuset er likevel å komme oss på skitur. Med flakkende blikk studerer vi kartet får å se over turmulighetene rundt fjellstua, og finner etpar fristelser. Den første er Ulevåløypa som vi med en feiltolkning kaller for Ullevål-løypa. 

Ruta er en runde som går fra fjellstua og på nordsiden av E139 Vi forhører oss med vertene, og finner ut at det i området ikke hverken er oppkjørt eller rasfare. Vi starter opp en slakk li langs Venareggi. (Ting heter "eggi" her siden vi er i Telemark) Stigningen til det høyeste punktet på ruta er ikke mer enn 170 meter, så vi kjenner det skal bli godt med slettere landskap enn det vi er vant til i vest.

I slak oppoverbakke passerer vi den verdensberømte brøytestasjonen, kjent fra TV-serien, og fortsetter litt brattere opp mot Godthol, som jeg ikke vil utdype her... Utsikten er enda bedre enn navnet...

Trærne her oppe er svært personifiserte, og  står der med utstrakte arme og lengter etter våren. Smågnagerne har ikke klart å skjule sporene sine, etter en snøfattig vinter, og der er som om alt liv avsløres i snøen.

Etter en bedagelig oppstigning kommer vi opp til det første tjernet hvor Tjønnbekken renner fra. Vi er nå 1125 moh og har hatt det meste av oppstigningen for dagen rute. Her oppe er det utsikt til viddelandskap i alle retninger. Det er ingen oppstikkete løyper her, så vi får en ekspedisjonsfølelse i hodet, selv om det allerede er satt noen enslige skispor.

Vi fortsetter inn til det neste tjernet, før vi ser en veiviser på en høyde og klatrer opp dit, 15 høydemeter. Deilig å være på vidda...

Nede på det tredje tjernet ser vi scooterløyper videre innover fjellet. Vi renner ned dit, 5 høydemeter og følger sporene videre inn til Store Venaretjønn. Dette er det største vatnet på ruta vår, og vi labber flatt og bedagelig med en herlig fjellfølelse i kaldt men vindstille påskevær på alle kanter.

Scooterløypen leder oss videre langs ruta, og opp på nok en høyde, denne gangen hele 25 høydemeter, hvor vi nå ser fjellfolk bestige den populære Nupå (Veslenup). Vår rute går ikke opp dit, og klatring gjør vi nok av ellers, så vi følger scooterløypa ned mot Ulevåskaret, som løypa er oppkalt etter.

Vi har gått lett og er helt uten melkesyre, men nærmer oss runding mot basecamp igjen. Dermed bestemmer vi oss for å nyte vær og omgivelser ved en kampestein oppi en bakke. Ingen hast med å komme inn.

Etter en pause, setter vi utfor nedoverbakkene i Ulevåskaret. Underlaget er kunstnerisk  men veldig ustabilt, og varierer fra tynn skare til sukkersnø, så det er utfordrende å holde oss oppreist. Selv hockeystilling er umulig i dette underlaget. 

Vi tar på oss amatørhatten og ser ut som fugleskremsel hele bakken nedover, til vi kommer til E139 og krysser vegen for å følge vatnet inn til basecamp.

Ulevåvatnet/Ståvatn er regulert og det er tydelig at vi går på lav vannstand. Istykkelsen på vatnet er så tykk at det er trygt å gå her, og det stikkes opp løyper hver vinter over vatnet. Det er kaldere ned på vatnet og i skyggene kommer det nordpolengufs, selv om vi ellers har klart å holde oss varme på denne forholdsvis flate turen.

Etter 4,5 timer på tur var vi godt fornøyde med å komme tilbake til basecamp, hvor nydelig middag var godt, og en lengre etappe foran ski-VM fylte opp kvelden.

Middels

Tid: 3-4 timer i Goturtempo

Distanse: 10 km

Høydeforskjell: 160 m

Terreng: Vidde, tidvis stikkede skiløyper/scooterspor, småkupert, flatt

Åbødalen vest

Sauda glimrer til med et vinter undreland og etter den positive overraskelsen i går, er motivasjonen på topp for en dag til på skitur. Denne gangen skal vi gå i Åbødalen, som vi ikke har gjort på 3 år. Her har det de siste årene blitt oppgradert med flere oppkjørte løyper, slik at man kan virre rundt i dalen etter eget ønske, og uten gamasjer. Vi er nysgjerrig på vestsiden av dalen, der vi ikke har gått før. Etter beregninger av solas gang velger vi å starte i vest. Denne ruta leder mot Kvanndal, Fossdal og ender opp ved Buer. 

Det er en eventyrlig ekspedisjon vi har satt ut på. Bakkene opp på vestsiden av dalen er slakere og i et overraskende annerledes terreng enn på østsiden. Vi starter i blandet skog, der væromslag har pyntet trærne med fastfryse snøklumper i løvtrærne, mens bartrærne står i sin ordinære vinterdrakt.

Innimellom åpner terrenget seg i den slake motbakken. Det er en del myrer i Åbødalen, så vi ressonerer oss frem til akkurat det. Rundt oss på alle kanter har vi fjelltopper og bratte fjellsider. Det er likevel Storaheinuten (1248 moh) som forfølger oss gjennom dagen, og sniker seg inn som linselus overalt.

400 meter over havet kommer vi til et stikryss. Det er et godt nettverk av oppkjørte løyper nå, og vi kan velge å gå inn til hovedtraséen, men nyter dagen for godt til å gjøre det. Klekkstølen harmonerer med omgivelsene og innbyr til motiv...

I dag kan vi ikke få nok av skitur, og trasker videre opp lia, gjennom en liten dump og opp til Jøstein som har sagn og beskytter ei stue for nordavinden. Kort fortalt handler egnet om ei fornærma jente som kastet tingen så den landet på toppen av steinen. Utilgjengelig som den er skal steinen visst ha symbolisert med hvor utilgjengelig hun ble. Stølen er plassert ved utgangen av Kvanndalen og ligger nydelig til på en høyde. Disse gamle stølene og hyttene skaper en egen stemning i Åbødalen, og vi nyter hvert foto vi tar. 

Nå rumler det i magen, så vi fortsetter mens vi skuer etter rasteplass. I bakken bak Jøsteinen finner vi sol, utsikt og kakao.

Med mat kommer mer motivasjon. Her i dalen kunne vi vært hele dagen, og blir det, sånn omtrent. Vi fortsetter videre og høyrere og ved turens toppunkt (480 moh) passerer vi Fossdalsfossen (Fossen i dalen med fossen) som nå er skulpturert av is. 

Herfra er det noen svinger ned mot Buer, men jeg ser også puddersnø mellom svingene i bakken, og leker telemark gjennom sukkeret. Vi når bunnen av dalen samtidig, så diskuterer ikke hva som var mest effektivt, men krangler høylytt om hva som var mest morsomt...

Flaten vi kommer ned til heter Flotebogjen (trolig en forenkling av et ord på dialekt). Herfra kan vi velge hovedtraséen på østsiden av dalen, men vi ser en alternativ rute som leder midt i dalen, og prøver ut denne.

Mad falskt minne og dårlig husk, tenker vi at vi har gått her før, men har nok glemt detaljene og lagt igjen bevisene på Internett. Løypa er uansett idyllisk i seg selv. Den er småkupert, men flatere enn bakkene vi har gått oppover dalen i vest. Vi går lett ned på myrer og renner rolig ned småbakker. Dagen i dag er en ren lykkefølelse. Tror ikke noen er så glad i vinter som nordmenn. De vi møter smiler fra øre til øre, og ler fra øyne til øyne.

Noen hundre meter før vi når hyttefelt og hovedtraséen, kjenner vi et lite vindpust gjennom dalen. Denne helga er det meldt opp til stiv kuling, men det er visst bare dette været har å by på...

Snart er vi ved Storemyr, hvor hyttene ligger tett, og nybygging er på gang. Det er mer folksomt her, og vi fortsetter videre til utforkjøring ned til Jeskedalen, etter en kort visualisering av svingene, på Jansrud-vis.

Denne turen kan man bli overlykkelig av. Et variert og lett terreng å gå i, med mange utsiktspunkter og hundrevis av motiv. Frister til gjentakelse...

Middels

Tid: 2-3 timer rundtur

Distanse: 10 km rundtur

Høydeforskjell: 200 meter

Terreng: oppkjørte skiløyper, bakketerreng, kupert