Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



tirsdag 11. september 2012

Fra Vorå til Sund

Høstens andre kveldstur i mørket gikk fra Vorå til Sund, og faktisk like inn til Eide. Det var ukjente stier for goturlaget, men studerer man kartet finner man alltids plasser å tråkke på. Planen var en rundtur mot Sund, over Kjerringtuva, og tilbake igjen fra Rossavatnet. Det skulle vise seg om dette var mulig...

Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.

Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.

Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.

Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel  mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...

Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t 
Distanse: ca. 3 km
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg



søndag 9. september 2012

Kultivert tur


Gårdsveier
Et kort opphold på Hamar, men likevel tid til en gotur.. Vi gikk mellom åkre på gårdsveier vi ikke hadde lov til, og skuet kornet på værhårene. En klar høstluft og godt for en tur i det kultiverte.

Godt merket
Med på turen hadde vi barn i rullestol, og det gikk helt fint på disse gårdseiene. Store deler av turen gikk vi på asfalt i boligfeltet Bekkelaget. Området rundt Hamar egner seg enda bedre til sykkelturer...


Tid: ca. 1t rundtur
Distanse: ca. 3 km rundtur
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: åker, grusvei, asfalt, slakt terreng


tirsdag 4. september 2012

Rundt Aurfjellet

Aurfjell 80 moh
Høstens første skumringstur gikk til Burmaveien på Karmøy. Fra Burmaveien er det mange turmuligheter. I kveld var planen en rundtur rundt Aurfjellet (ca.80 moh), en liten haug mellom Dalsvatn og Kigjevatn, på sørsida av veien.

Rasteplass ved Dalsvatn
Det var ennå lyst da vi gikk de tydelige stiene ned mot Dalsvatn. Her går man over lynghei før en svak helling ned mot vatnet. Dalsvatn er et lite idyllisk vatn øverst i Hillesland. En rasteplass er det også rett inne i skogen.

Braker i leden
Videre fra Dalsvatn og sørøst er det ikke tydelig sti. Her fant vi leden selv, mellom braker og berg, og langs Aur"fjellet" før vi krysset over et høydedrag mot sørenden av Kigjevatnet.


Gråtimen
Det skumret seg godt når vi kom til vatnet, men vi kunne se konturene av sti. I tillegg hadde noen entusiaster staket for vinteren, for her kommer det opptil 10 cm snø om vinteren. Det var vått i marka, så når vi gikk langs østsiden av vatnet, ble det en del vassing. Mørkere ble det også, så noe memorering og bibelkunnskap måtte til fra den gangen vi gikk på vannet.

I nordenden av Kigjevatnet kom vi ut på Burmaveien igjen, og kunne øke tempoet uten lykt. Trackeren viste at vi hadde fått en fin eplefasong av turen, så for de som liker epler er dette det perfekte turvalget.

Trykk på kartet for zoom


Tid: ca. 1t rundtur
Distanse: ca. 4 km rundtur
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: delvis merket sti, grusvei, lett terreng

søndag 2. september 2012

Sålefjellsvassen


Dersom etterslekten skal omtale tiden vi lever i nå, må det være" Regnalderen" De siste to gotur-årene har det regnet mye på Karmøy. I 2011-2012 har det verken vært varme eller sol nok til at vannet i marka fått rent av seg eller tørket opp. Derfor kan man se at vannstanden har økt i stiene, slik at det på utsatte steder blit mye vassing eller gjørming. Man har nå en gang vent seg til det, og investert i stadig bedre fottøy. For i marka skal man!

Nye stier ved Eidsbakkane
I dag gikk jeg solo fra Olavsvang for å teste ut Sålefjellsmarsjen, som arrangeres her hvert år. Jeg syklet fra Kopervik sentrum opp de fine lysløypene, til stien ble sti. Fra Eidsbakkane (Karmøyhallen) er startpunktet for stien endret en del, og traseen de første hundre meterene ugjenkjennelige.

Gjørmete i Storesåtdalen
Sålefjellsmarsjen er i stor grad den samme som Karmøymarsjen frem til Sålefjellet, men med en litt annen rute fra Melstokke. Friskt mot og stoppeklokke hadde jeg, da jeg nærmest sprang de godt beplankete stiene gjennom Storesåtdalen (..myra).

Stidele ved Melstokkevatn
Fra Melstokkevatn er det et stidele som skille Karmøymarsjen fra Sålefjellsmarsjen. Jeg tok av mot høyre og passerte snart stien inn til Balko-hytta. Deretter gjennom Oskreiddalen og inn til  der stien såvidt klarer å smyge seg mellom Oskreidvatn og Melstokkevatn.

Sålefjellsvassen
Kupert er det langs Melstokkevatnet, før man må ta nok et stivalg. Jeg tok av til høyre igjen, mot N.Sålefjell (119 moh). Denne delen av stien var den våteste i dag. Plankebroene var oversvømt med vann, og noen byks skulle til for å prøve å holde skoene tørre. Ikke vellykket. I dag var det ikke mulig å holde seg tørrskodd. Og vått var det hele veien rundt Ørnareirstjødn og stiene opp den lengste bakken til S.Sålefjell (132 moh).

Det ble en rask bestigning til toppen likevel, og en kaffe med tilbehør tok jeg meg tid til før jeg gikk ned fra toppen igjen, stadig mot høyre, mot gruveveien, og så til venstre mot Bodleshaugene, før jeg rundet Melstokkevatn, denne gang på østre side, og samme vei hjem igjen.

Den lengste bakken til Sålefjellet


Tid: ca. 2t rundtur
Distanse: ca. 10 km rundtur
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: grusvei, god merket sti, bratt mot toppen