Padling i Grønningen

Vi fikk dette tipset av venner og kjente på Torvastad, og måtte ta en befaring på Torvatstad for å se om det var mulig å gå ut med kajakk i Grønningen. Og der fant vi en fin liten havn på Sæbø, inneklemt mellom holmer og skjær i en liten lun vik. Vi forhørte oss om dette var så privat at vi ikke var velkommen til å slippe ut kajakkene, men fikk et positivt inntrykk av eierene, og skjønte at gjestmildheten var stor på Sæbø. Vi våget oss derfor til å parkere mellom naustene og pakket klart kajakkene for en heldagstur fra Grønningsjøen. Hvor langt vi skulle visste vi ikke, men med både kaffemat og middagsmat var vi utstyrt for mange timer på sjøen.

Grønningsjøen

Vi la ut fra den lille vika, der hyggelige folk hjalp oss forbi en sperring så vi hadde sjøen foran oss. På blikkstille vann snoket vi oss ut mellom de første skjærene og siktet nordover. Men havet lokket oss litt mot vest og vikene på Engøy, der villsau hadde fritt beite, og stirret nysgjerrig på fartøyene som kom sigende så stille mot de.

Nå siktet vi mot nord og nærmere land. Her passerte vi trange sund mellom holmer omskjære forbi Sæbøøya, Skjølingstad og Træsvågen. Etter en god time på vatnet fant vi en passende strand for landlov, og hugget oss inn i på Vestdalsøya, hvor kaffekaker og kaffe ble vårt formiddagsmåltid.

Vestdalsøya

Etter å ha landplantet bena og strukket på ryggen gikk vi videre østover og kom nærmere sivilisasjonen, så vi snudde.

Ferden videre gikk i vesterled. Vi siktet mot Sæbøøya og enda lenger sørvest mot de krokete Varholmane. Disse ligger paddeflate ut mot havgapet, med viker, kroker og langgrunne som bare kajakker kan forsere.

Jeg måtte prøve ut hver krok, før vi fant ut at det var på tide med middag. 

Varholmane

Vi lette litt rundt på holmer og skjær, før vi husket at det på Engøya var både fårikål og rasteplass. Det var ingen strand å legge inn her, men vi begynner å bli trent på landgang, så klarte å karre oss opp på berget, og fant en fin rasteplass i bakken ovenfor. Finnbiff var på sin plass, for ikke å provosere villsauen.

Engøy

Etter middagspause begynte dagen å helle mot kveld. Da vi padlet det lille stykket mot Grønningsjøen igjen, observerte vi en fristende skjærgård også sørover. Torvastadsjøen og Vikingstad har nemlig tett med holmer og viker å by på. Det sparer vi til neste gang. Etter nok en fantastisk naturopplevelse til vanns, vil herved Goturen erklære Karmøy som et padleparadis:

"Telltur" på Åkra

Vaulen

Vi hadde jo akkurat vært her, men så ble lista over "Telltur"-mål offentliggjort rett etterpå. Da var det bare å tråkke opp i marka igjen. Innbitt over at vi glapp registreringene forrige tur, satte vi som mål å klare 3 "Telltur"-mål i en og samme runde.

Så var det dette med værvarsel. Yr spådde lettere vær utover ettermiddagen. Erfaringen skulle bli at spådommer kommer til skamme i dag. Vi startet i sur og våt vintervind fra Myrdalvegen og opp de brede og gode stiene til Vaulen. Det er sjeldent vi ser bølger i vatnet her, men nå ville jeg fortøyd sekken godt om jeg skulle bruke den som flåte, eller noe.

Det er for øvrig ingen grunn til å stoppe, så vi kjører godt tempo opp til første Telltur-mål: Nordre Sålefjell. Det var atskillig bedre vær da vi var her for 2 uker siden, så i dag blir det ingen stans. Istedet spinner vi to Pokestop, som vi nominerte forrige tur, og som nå var godkjent. Alt man kan gjøre på tur, for tiden!

Buadal

Nordre Sålefjell

Nå fortsetter vi gjennom våte myrer ned til Ørnareirsvatnet for å komme videre til neste post. Vi passerer Søre Sålefjell med letthet, for der oppe har vi vært mange ganger.

Ørnareirsvatn

Det som gleder meg på vestsida av fjellene er at vatna endelig har fått navn. For her har Norgeskart sviktet. I flere år har jeg lurt på hva disse vatna heter. Løsningen har tilsynelatende ligget rett foran nesa mi. Disse heter logisk nok Østre og Vestre Sålefjellsvatn. Puh! Var godt å få det i bloggen...

Det er godt å få sagt det: Vi følger Vestre Sålefjellsvatn gjennom svært våte myrer. Her har jeg også stusset mange ganger på hvorfor disse stiene er de dårligst opparbeidete stiene i hele Åkramarke. Stien her er jo et naturlig veivalg fra Åkrehamn til Søre Sålefjell, så at det ikke er lagt mer arbeid i dette partiet undrer jeg meg over. NB! Jeg klager ikke, for mitt bidrag i Karmøyheiene er vel 2-3 steiner jeg har kastet ned i myra for å gå litt mer tørrskodd der og da....

Vi vasser oss ned mot Nedre Buadalsvatn hvor ei lita steinhytte ligger, populært kalt "Steinhytta" Her sjekker vi inn neste "Telltur"-mål og har bare resten igjen. Men nå er vi sultne, så Goturens baker byr på medbrakt kanelflette.

Steinhytta

Vi kan ikke sitte lenge. Vi er gjennomvåte og kalde, og har ikke råd til noe som ligner feil symptomer. Så vi fortsetter snart videre mot dagens siste mål: Kinnebu.

Kinnebu

Vi passerer Rossafjell før vi når fjellagshytta, som ligger der som et symbol på en fantastisk frivillig innsats fra Åkra fjellag. Dette ivrige fjellaget har forbedret stiene i Åkramarka betydelig over mange år, og foruten om disse tider, holder de åpent hver søndag, og en del helligdager. Hytta blir siste innsjekking for "Telltur" i dag. Forfrosne går vi ned de siste 2 kilometerne tilbake til Myrdalsvegen.

Middels

Tid: ca. 3-4 timers rundtur

Distanse: ca. 10 km

Høydeforskjell: 100m (totalt 200 m)
Terreng: Småkupert, grusete stier, myrlent, våte partier 

Prøvepadling i Førlandsfjorden

Det er endelig tid, endelig stille luft, endelig oppholdsvær. I dag er det tid for å åpne padlesesongen. Vi har mange turmål på ønskelista, men det er første gang på 9 mnd. så vi starter i indre farvann og til et padlemål vi har tenkt på en stund; Førlandsfjorden. Når man zoomer ut på kartet er dette en liten fjordarm av Boknafjorden, som peker mot nord. Siden det på kartet ser ut som en liten fjordarm, tenker jeg at vi skal padle fra bunnen av fjorden og ut til skjærgården i området runt Høvring. Her har jeg vært noen turer med Gobåten, og kjenner området som svært vakkert.

Vi har lite kjennskap til fjærer eller strender å legge ut kajakkene, men med litt satelittsøk finner vi stedet vi ønsker å starte, nemlig Hadleholmen i Førland. Her er det langgrunt og leirbotn, så vi er heldige som starter på flo sjø.

Hadleholmen

Innerst i fjorden er det stille vatn, og gofølelsen kommer raskt mens vi padler sørover. Sola skinner godt til å begynne med, og langs fjorden ligger naust og småbruk idyllisk beliggende.

På bergene langs fjorden er det herr og fru Kjell som holder oss med selskap. Jeg funderer på hva de egentlig fordriver tiden med? Tjeld er jo vadefugler og burde fóre seg opp med makk og graps i fjæra, men her bare flyr de rundt og kvitrer med hverandre. Ikke akkurat energibesparende.... Godt selskap er de hvertfall, disse nydelige fuglene.

Tjeld uten zoom

Det er først når vi komme til det åpne partiet ved Ronnviksholmen at det butter litt mot, med solgangsbris og krusninger på vannet. Vi sikter oss mot et nes lenger sør og tar tak i årene, så vi kommer fort forbi partiet.

Det er der vi oppdager at lokket på skottet bak på kajakken min er borte. Jeg lurer på om vinden har tatt lokket med seg, eller om jeg har glemt det. Det siste er mest sannsynlig. Det er aunsett ikke forsvarlig å fortsette, så vi snur og padler nordover igjen.

Middag på stranda

Nå er det middagstid. Vi padler nordover og finner en liten strand, med noen båtstøer. Siden stedet ser folketomt ut, tar vi sjansen på å reke i land her, og ordner oss en middag på primus og kringle fra sekken. Det er bare 6 grader i lufta, så vi blir fort kjølige. Det er på tide å dra hjem.

Norijønå

På vei tilbake padler vi nært land og får med oss vakre berg der blåskjell har tatt bolig.

Tilbake til Hadleholmen har lavvannet trukket seg så mye tilbake at det ikke er mulig å gå i land der vi satte ut. Vi må derfor gå i land på flytebrygga, som jo er en treningssak. Men trening trenger vi, og klarer fint å komme oss opp. I fjæra finner jeg lokket til skottet på kajakken, og er lettet av at det ikke ligger i fjorden...

Førlandsfjorden er en nydelig fjordarm som er lengre enn man tror. Neste gang starter vi litt lenger sør, tenker jeg....