Skoletur til Sålefjell

Oppdraget var å få hele skolen opp til Karmøys høyeste fjell. Denne haugen er flittig besøkt av goturlaget og omegn, så stiene kjenner vi til. For å få med hele skolen delte vi oss inn i 2 grupper. 1,- 4.klasse og 5.-7.klasse. De yngste gikk fra Sørstokke, gruveveien opp til Sørstokke gruver, og stien til toppen derfra. Jeg gikk med de eldste fra Liarlund, via Melstokkevatn og Bolleshaugane på gode stier til toppen.

Liarlund

Det var en regnfull start, der vi gikk lysløypa opp Liarlund. Men elevene var ved godt mot hele veien. Ingen av 10-12 åringene ønsket å stoppe, og det var et godt driv i gruppa. Vi kom fort frem til Karensteinen, der vi samlet gruppa før avgang igjen. Så bar det over Vardleitemyr og inn i Storesåtdalen, før vi hadde en oppsamling ved stidlet til Karmøymarsjen. Det regnet fortsatt godt.

Vardleitemyr

Videre gikk vi det tørreste stivalget ved Saramyra og inn til Melstokkevatn. Stadig fulgte vi Karmøymarsjen. Vi valgte stien øst for vatnet, og tok en rast inne i skogen. Lyset begynte å bryte frem gjennom skyene, og vi fikk et eventyrlig lys, idet vi satte avgårde mot Bolleshaugane. Regnet ga seg i det vi fikk øye på Søre Sålefjell, og konturene av noen skikkelser der oppe. Motivasjonen var på topp i gruppa, og gangen gikk raskt. det er snodig hva en tur ute gjør med humøret til elever og lærere. Man opplever ikke gladere barn enn barn i bevegelse..

Rast ved Melstokkevatn

Sålefjell i sikte

Fra Melstokkevatn brukte hele gruppa tre kvarter til toppen. Den yngste gruppa hadde allerede vært på toppen en time, og var klar for mer vandring. Men hele skolen var samlet til en god pause på 132 moh, et vakkert lyspill i alle retninger, og god kakao, og kjeks med mer sjokolade enn fiber.

På Søre Sålefjell

Vardebygging

Så tok vi fatt på vandringen ned igjen, hele gjengen. Vi samlet oss om turen nedover til gruvene, og tok en ny samling der. Her ble det konkurranse med Vardebygging, før vi gikk den siste biten ned til Sørstokke, hvor bussen stod klar for å skysse oss tilbake til skolen. Oppdrag fullført.

Trykk for zoom

Tid: ca. 2t t til toppen

Distanse: ca. 7 km via toppen og ned Gruveveien

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: gruset gangveg, myr, gode stier, bratt mot toppen

Kultursti fra Åkrehamn til Ferkingstad

Den lokale banken og de lokale har laget en kultursti mellom Ferkingstad og Åkrehamn. I år ble stykket mellom Liknes og Ferkinstad rustet opp, så dette måtte sjekkes ut. Vi syklet i området i fjor, med stor interesse for geocache. Da var vi fornøyd med stiene langs stranda. Så nå undret vi oss hva en forbedring på dette stykket kunne være. Nysgjerrig la vi ut fra barnehagen på Åkrasanden...

Det var allerede mørkt da vi la ut på tur, så vi nøyde oss med bruset fra Atlanterhavet. Stiene var de samme som sist, fine grusete stier langs stranda, frem til Liknes, der man må nøye seg med asfaltert landevei, helt til de nyopprustede stiene. Der var stien nesten for flott. Det var bilbredde på veien mot Ferkingstad, og turfølelsen ble heller liten.

Vi gikk i høyt tempo inn til Stavaveien, krysset den og gikk helt til vi kom til privat hage, og snudde brått.

Vi konkluderte med at ruta var kjekkere på sykkel. Det er en svært lettvint tur for de som ikke liker utfordringa med kupert terreng i marka.

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t t/r

Distanse: ca. 5 km t/r

Vanskelighetsgrad: lett

Terreng: gruset sti, asfalt, grusvei, flatt

Fra Vorå til Sund

Høstens andre kveldstur i mørket gikk fra Vorå til Sund, og faktisk like inn til Eide. Det var ukjente stier for goturlaget, men studerer man kartet finner man alltids plasser å tråkke på. Planen var en rundtur mot Sund, over Kjerringtuva, og tilbake igjen fra Rossavatnet. Det skulle vise seg om dette var mulig...

Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.

Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.

Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.

Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel  mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...

Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t 

Distanse: ca. 3 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg