Bukkelægeret

Vi er rastløse når vi sitter i regnværet på hytta i Sauda og lengter etter Jotunheimen. Helt siden våre første fjellturer sammen har vi snakket om å gå Besseggen. Men hvert år har vi blitt forhindret av tid, sted eller vær. Vi tar en titt på værmeldingen igjen og ser det er en mulighet for klarvær i Jotunheimen denne helga. Impulsiviteten har lønt seg før, og vi tar sjansen igjen. Allerede neste morgen er vi på vei til høyfjellet, en 7-8 timer biltur fra Sørvestlandet, men verdt det, sånn omtrent. Vi har bestilt rom på Bessheim, slik at vi kan komme med første båt over Gjende. Det er dyre hytter på fjellet, selv på DNT-hyttene, men selvfølgelig verdt det, sånn omtrent, når man skal oppleve verdens vakreste eventyr: Norge.

Knutshøe

Neste morgen er det tidlig opp. Båten går kl.7.45 og vi vil bruke dagen i fjellet og ikke på båten. Værvarslingen varsler at det er mulighet for to dager oppholdsvær, og den siste som den beste. Dermed bestemmer vi oss for å ta båten inn til Gjendebu, og klatre opp Bukkelægeret første dag.
Denne ruta gikk Goturlaget i 2011 under Jotunheimskringla, med stor suksess og høydeadrenalin.

Gjendine

Etter tre kvarter med Gjendine har vi seilt over Gjende, og havnet på Gjendebu. Merkelig at så mange navn her har bokstaven "j" i seg (!?) På Gjendebu har det dagen før vært bryllup, og mot oss kommer en flokk turtrister og bakrusede mennesker med trillekoffert. Tror ikke de skal hverken over Bukkelægeret eller Besseggen. Håper ikke det hvertfall.

Gjendebu

Det er litt tungt vær denne morgenen. Regnet faller ivrig, og vi ser ingen tegn til at skyene letter. Så da koser vi oss en stund inne på Gjendebu, tester ut gammeldags utedo, og betrakter været innimellom. Etter en time er tålmodigheten slutt, og regnet ser ut til å være lei av å regne, sånn omtrent. Vi setter i gang dagens fjellovergang. Denne er opp Bukkelægeret og ned Memurutunga. Jeg tar en sjekk med bestyreren før vi går. Må forsikre meg om at det er trygt å gå opp de bratte stiene når det har vært så fuktig som nå. Han betrygger oss med at det går helt fint, sånn omtrent. Så da er det ikke mer å vente på.

I lett duskregn går vi på gode stier bort til brygga, og deretter på skogstier inn til foten av Bukkelægeret, omlag 2 km og en halvtimes gange.

Så ligger bakken der foran oss. Dvs. over oss. Nedenfra ser den helt ufremkommelig ut, men jeg vet bedre, og derfor peser vi i gang. Jeg lar godama gå foran, og hun lar meg gå bak. Dermed er vi enig i hierarkiet. Det er små korte slynger i stien, og vi kjenner på at lufta blir tynnere. Hvertfall psykisk....eller muskulært...

Ved foten av Bukkelægeret

Men gasellen klatrer sprekt foran meg. 20 minutter opp i bakken kommer de første virkelig smale hyllene og bergene stuper bratt.

Like etterpå begynner vi på den første klatringen. Det henger kjettinger klare i fjellet. Steinene er litt glatte i dag, så vi er takknemlige for at vi har noe å holde oss fast i. Men det går overraskende greit. Geit?

Og slik er Bukkelægeret: Smale hyller, noen klatreløyper. Litt luftig, men det føles trygt. Og utsikten er det som tar oppmerksomheten vår aller mest. Jotunheimen er utrolig vakkert, og det fineste av Jotunheimen, etter min mening, er omtrent her: Bukkelægeret, Gjende og Memurutunga. Men ikke si det til noen. Etter 1 time er vi oppe på toppen av bakken.

Stien videre går i slak nedoverbakke i et vidt dalsøkke på Memurutunga. Været blir gradvis bedre, men vi kjenner ingen behov for pause, så vi freider med friskt mot.

Memurutunga

Nederst i dalsøkket kan man ta stivalget ned til Memurudalen og den livlige elva Muru som bringer mineraler fra isbreen og fargelegger Gjende grønn. Men vi vil gå langs fjellryggen og fortsetter på stien oppover mot Sjugurdtinden.

I den slakke motbakken møter vi på noen utenlandske turister osm blir forfulgt av en rein. Det ser nesten ut som stereotypiske samer, tatt rett ut fra O-fag-bøkene fra 1978. Men i realiteten ser det egentlig merkelig ut. Reinsdyret klenger seg til de to turistene, og de forsikrer oss om at de hverken er samer, eller eiere av dyret. Det blir i alle fall et øyeblikk med nærkontakt av naturen. Selvsagt er det matlukt den kjenner, og derfor hverken mystisk eller unaturlig. Men vi kalller det like godt mystisk, sånn omtrent.

Reinen Iver

Vi fortsetter hvertfall videre og nå siste lange nedstigning til Memurubu. Dette er den mest spektakulære delen av turen. Sjugurdtinden består av en tindrekke av småtopper og føles som om de aldri tar slutt. Men utsikten og området er så vakkert at man hverken tenker på tiden eller alle de små motbakkene man får med seg langs nedstigningen.

Sjugurdtinden

På enden, selve Sjugurdtinden er vi klare for pause. Med utsikt over Memurubu, Gjende, Besshøe og Besseggen, tar vi en rask mellommiddag rett i koppen, sånn omtrent.

Besshøe, Memurubu midt i bildet, Besseggen tv.

Og der blir vi sittende en time, før vi tar den bratte bakken ned mot Memurubu, og over den stridige Muru.

Muru

Ved Memurubu

Middels

Tid: 5-6 t

Distanse: 10 km

Terreng: Bratt, gode stier, sikret

Bjørgene

Det er på tampen av skoleåret, men ikke helt. Vi har fri, og de andre må jobbe (hahaha!). Goturen har tid til tur, og vi ender i Bjørgene på Torvastad for en lett runde på fine grusete gangveier med sommertemperatur og påtrengende svette.

Oppstart er fra det nye fine skolen og kultursenteret ved idrettsbanen på Torvastad. Vi observerer elever i skolegården som fortsatt lengter etter ferie, og triller hoverende forbi, og inn i skogen. Første sjekkpunkt er Storasund og barnehagen der. Det gikk unna, og vi kunne runde forbi en liten stall med tuslende ponnier.

Når det var gjort fortsatte vi videre inn i skogen og vestover mot ungdomshuset, men ikke helt, for vi svinger av og sikter mot Grindahuset, der det er rasteplass med tak, evt ikke. Ved Grindahuset tar vi oss en rast med henholdsvis godsaker og drikke. Deretter retur til parkeringsplassen ved den nye skolen.

En kort og grei tur på en varm sommerdag. Akkurat nok til å nyte fridagen når de andre må jobbe.

Enkel
Tid: 20-60 min. rundtur, avhengig av grad av kos
Distanse: 3km
Terreng: Gruset gangvei, tørt

Aksdalsvatnet

Observasjonen av de nye stiene rundt Aksdalsvatnet i mai viste at det var mulig å bruke trillbare hjelpemidler der. I dag tok vi med oss Permobil og dro på familietur langs de nye stiene fra Eikeskog til Frakkagjerd.

Vi var fire i Goturlaget som på denne fine ettermiddagen. Stiene viser seg perfekt til vårt bruk, og vi vandrer helt inn til avstikkerene mot Dragavika, nær Frakkagjerd. Det blir en pause i en passende vik før vi returnerer.

Stien er like småkupert som sist, med en god runde rundt en fin myr til å starte med. Deretter mellom svaberg og inn i ei vik. Stien fortsetter kupert helt til vi bestemmer oss for å ta en rast i Sandvika, før retur. Her er det en liten hytte, liggende idyllisk til ved vatnet, og det blir utsikten vår i dag.

Dette er en flott opparbeidet sti tilpasset alle. Vær obs på fresende terrengsyklister (!)

Enkel 
Tid: ca. 1,5 time t/r
Distanse: ca. 6 km t/r Sandvika
Terreng: Gruset sti, kupert, tørt