I landskapsvernområdet Lusaheia i Hjelmeland ligger en av Stavanger turistforening mest populære turistmål, Viglesdalen. Opp Viglesdalen ble det for over hundre år siden laget en driftevei for sau, og svenske slusker bygde veien opp dit.
Vi er helgeturister i området og dette blir vår andre tur, etter gårsdagens tur til
Skomakarnibbå. Ikke langt fra basecamp er startpunktet for dagens tur, Nes. Der er det god parkering, en idyllisk liten gård, og en bru som leder oss over Storåna, elva vi skal følge gjennom dalen.
Vi starter opp ved grønne enger, men legger oss ikke der. Derimot går vi opp en god stigning på en særegen steinlagt vei, og noe på svaberg. På vår venstre side har vi det høyreiste Tverrfjellet som sperrer vannet fra Øvre Tysdalsvatn.
Etter en halvtime på tur, blir vi villedet til en jettegryte som har lurt seg utpå kanten av et stup. En bjørk står i veien, men gryta er likevel et imponerende kunstverk av naturen selv.
Vi fortsetter oppover. Det blir aldri spesielt bratt, men en jevn stigning er det, og snart får vi se en nydelig foss nede i dalsida. Det er Sendingsfossen som snirkler seg mellom og over glatte berg. Denne fossen kan visst ha voldsom vannføring med enorme krefter og et spektakulært skue, men vi synes den er vakker som den er, etter noen tørre dager i fjellet.
 |
| Sluskeveien |
 |
| Sendingsfossen |
Etter "skuet" havner vi på et lite platå, og følger løvskogen videre inn mot neste bakke som leder oss på siden av Hiafossen. Den har et mer kraftig uttrykk, og fosser ivrig i et lite fall. Vi får nærkontakt med kreftene, og våger oss ut på kanten.
 |
| Hiafossen |
Fra Hiafossen kommer vi på et nytt platå, med en kombinasjon av myr og svaberg. Stien er fortsatt enkel å gå på, selv om sporene etter driftevei er mindre synlig opp mot Hiavatnet. Det er mer som skogsti å regne. På begge sider er det bratte fjellsider som vokser jo nærmere vi kommer, og et vatn åpenbarer seg ydmykt nedenfor stupene.
 |
| Granfossene |
Lenger borte ser vi et solid byggverk av en bru. Gjennom dalen har vi overraskende blitt velsignet av sol, selv om vi forventet skygge med disse høye fjellsidene. Dalen har god timing. Vi går bort til brua og tar en liten pause. En sauefamilie prøver å snike seg forbi oss, men de blir fanget av kamera, og må innfinne seg å komme på Facebook uten å ha blitt spurt.
Brua og vegen videre inn Viglesdalen vitner om en imponerende innsats og godt håndverk. I den voldsomme ura med klippestørrelser av nedfalt stein, har sluskene klart å bygge en god bred driftevei, med jevn stigning, som slynger seg gjennom det ulendte landskapet.
Midtveis på vatnet passerer vi Kyrkjesteinene; noen kampesteiner som har rullet ut i vatnet og dannet holmer formet som kirketak. Kanskje derfor de kalles osv. Nå og da overrasker vi noen sauefamilier, som blir villrede og prøver å gjemme seg i kratt, eller snur, som om vi gjeter dem. Vi er jo på en driftevei, tross alt.
 |
| Kyrkjesteinane |
 |
| Enorme klipper har falt av fjellet |
Det er mektig å gå under disse stupbratte fjellsidene, og takknemlig at sola likevel skinner på oss. Det er over 2 km fra brua og inn til flatene innerst i dalen. Vi lar oss imponere for hver meter vi følger veien, og omgivelsene er fullspekket av motiv.
Før vi kommer til slettene innerst i Viglesdalen lager vi kaos. En saueflokk irriterer seg over at vi kommer i mot de, men snur likevel, i frykt for å bli pinnekjøtt. Bak de kommer et fiskerlag, med høyttalende fornøyde menn, som sperrer utveien deres. Da blir dyrene villrede, og klarer ikke bestemme seg for hvilke onder de skal velge. De surrer seg mellom lammefrikassé og fårikål, men ender opp med å ta fenalåret fatt, og gjemmer seg i kålrotstappe og poteter.
På sletta ser vi enda flere sau, som uvitende koser seg i en kjølig bris, når vi vurderer ulltrøye. Men magen sier fårepølse, så vi setter oss ned i et inngjerdet hytteområde. Vi har kommet til DNT-hyttene. Det er såvidt sol når vi setter oss ned for en rask havregrøt. Noen skyer truer oppe fra fjellene, og snart kjenner vi noen dråper, og trekker inn i hytta.
På utsiden prøver et sort får, forkledd som en vanlig sau, å snike seg inn på hyttetunet. Den har hoppet over gjerdet, i håp om at vi sovner under tellingen, men vi oppdager den likevel. Med så mange sau i fjellet, er det nok en god idé å gjerde inn hyttetunet, men denne følger altså ikke helt reglene, og er både sprek og sulten. Vi forsøker å jage den ut grinda, men den vil bruke spenst og hopper like godt tilbake der den kom fra. Vi returnerer. I det vi går ut av hyttetunet, hører vi en lyd bak oss, og forstår at fåret er tilbake i forbrytelsens verden. Konsekvenser er nytteløse...
 |
| DNT hyttene |
 |
| Godt utgangspunkt for lengre turer |
Vi forlater sauenes verden til en nydelig retur ned dalen. Sola forlater oss aldri, men lenger nede i dalen får vi en absurd væropplevelse. Over oss er det blå himmel. Skyene ligger i horisonten, men likevel kjenner vi det regner. Jeg tar et nettsøk, og det viser seg å være umulig...
Viglesdalen var helgas gavepakke. Vi forventet en middels lett tur inn på en god rallarveg, men opplevde i tillegg overveldende omgivelser av fantastisk natur. Og vi gjentar oss selv til stadighet, at vi aldri er langt fra store naturopplevelser. Utfordringen er hvor mye vi rekker å oppleve av landet vårt mens vi tråkker rundt her...
Tid: 5-6t t/r
Distanse: 14 km t/r
Høydeforskjell: 300 meter
Terreng: Gode skogsstier, kjerrevei, noen få fuktige partier, jevn stigning
Vanskelighetsgrad: Middels
September og Hjelmeland viste seg fra sin beste side denne helga: Solrikt, naturskjønt og fredelig. Hjelmeland har et kupert landskap, og det er ikke vanskelig å få utsikt, uansett hvor du går. Tysdal camping er en enkel campingplass men dekker alle behov for oss fotturister. Den ligger i fantastiske omgivelser omkranset av stupbratte karakteristiske fjell. Sola forsvinner tidlig på kvelden ved Tysdalsvatnet, men etter en dag på tur, har vi likevel fått nok luft....
