Bordheia 1125 moh

Bordheia ligger i høydedraget over Svandalen og Nordstøldalen og er en topp som kom opp på ønskelista vår igjen, spesielt etter publiseringen av "Sauda 7 Summits" i år. Det er få soltimer igjen på denne årstiden, så vi bør være ferdig tidlig på ettermiddagen. Men denne turen skal vi gå mye på grusvei og kjerrevei, så soltimene bekymrer oss ikke så mye. Derimot har vi ikke gps-spor å følge og må derfor lage veien frem selv, spesielt de siste 2 kilometrene..

Vi skal i dag klatre omtrent 1000 høydemeter og gå 7 km hver vei, så det blir en av de mer krevende turene sånn rent lengde og høydemessig. Men siden det meste av turen er på vei, er ikke turen spesielt vanskelig. Vi starter fra Lyngmyr tidlig på formiddagen og vandrer grusveien opp til "Bedringens vei" som er det veien til Saudastødl kalles. Det er 1 km fra Lyngmyr. 

Oppover mot Saudastødl er veien brattere, men ganske ny og tilpasset bil, så da er heller ikke den neste kilometeren spesielt hard. Snart er vi oppe på Saudastødl, og det er først nå vi kjenner på naturfølelsen. 

Saudastødl 500 moh

Fra Saudastødl går vi brattere opp mot Vekabotnane 620 moh, men her er det flere flatere parti mellom brekkene. Det kommer et vintergufs fra fjellene så vi skjønner hva som er i ferd med å skje. Nå skal vi inn i dalbunnen der sola er i ferd med å forsvinne. 

Vekabotnane og Rundehaugen bak t.h.

650 moh

Det er to brattbakker før vi er inne ved Vekabotnen. Innerst i dalbunnen ligger den lengste bratta foran oss, men veien er fortsatt bra og slynger seg oppover. Fossene er i ferd med å fryse til og i kulpene ligger det et tynt islag, mens snøflekkene er pent strødd over det gylne landskapet.

God oversikt over Sauda 750 moh

Når vi kommer oppe på kanten 930 moh blir stigningen lettere, og vi ser store varder vestover. Her her ikke frosten sluppet taket i sollyset, dammene har fryst til is, men fremdeles er det liv i bekkene. Etterhvert flater veien ut og det er lett å gå. Kaldgufsen gir seg og sola slipper til mellom skyene...

910 moh Vekabotnane nedenfor og Saudafjorden

Vi følger vardene helt ukritisk vestover og havner til slutt på toppen av Uraskard ved Eggjane, der vi blir litt mistenksomme. For nedover skal vi ikke. 

Eggjedn (Eggene) 970 moh

Urdaskar

En titt på kartet viser at vi nå er 2 km nord for toppen. Da er det bare å gå sørover opp bakkene i lett fjellterreng. Men vi holder oss ikke høyt nok oppe og havner i et bratt skar som ser litt tungvint ut å gå gjennom, så vi vender litt tilbake og kommer oss høyere opp mot Rundenuten, hvor vi nå forstår at vi har gått for langt vest. Nede i bakken lenger øst ser vi nemlig folk på rett kurs. Vi går nå rett sørover og forsøker å finne varder å følge Det tar ikke lang tid før vi er oppe på høyden og ser toppunktet lenger fremme. Terrenget er nå lett og oversiktlig at vi tar bare den mest logiske veien og kommer til et par småtjern 1055 moh.

Lett terreng sørover

Bordheia i sikte 1060 moh

småtjern 1055 moh

Vi følger gressbakken midt i bildet

Fra tjernet er terrenget mer krevende. Her er det trange skar med ur og bratte koller, så vi må finne en god vei. Midt i synet ser vi en gressbakke og tenker at det kan være lurt å gå opp denne. Med litt klyving over en liten skrent kommer vi opp mellom noen småkoller. I øst kan vi nå se Veka Grøvlenuten og litt av Saudafjorden.

Østover mot Veka-Grøvlenuten. Rundenuten t.h.

Innover er det noen vannpytter, småskar og svaberg i sørlig retning. Innimellom ser vi fotspor og noe som kan tolkes som varder, men vi holder kartkurs og treffer blink.

Bordheia 1125 moh

På veien ned igjen finner vi en strakere vei til Eggjane. GPS-sporet nedenfor følger denne ruta... Også denne gang er vi heldige og lukker bildøra akkurat når lyset forsvinner. Vi har nå lært oss at det kan være lurt å stå opp tidlig når man skal på tur....

Nordover mot Svandalsgryvlenuten

Krevende

Tid: 4-5 t t/r

Distanse: 14 km t/r

Høydeforskjell: 960 m

Terreng: Grusveg, kjerreveg, off-piste, gressbakker, ur, berg, bratte partier, ulendt i siste del

Ut.no

Veranibbene i snøgrensa

Vi har fått nyss i nye turtips i Saudas egen 7-topps-konkurranse "Sauda 7 Summits". De legger ut turtips til topper som ikke er like vanlig å besøke, gjerne uten sti eller merking, men noen ganger likevel. I dag begynner virkelig vinteren å nærme seg, spesielt med antall soltimer som har blitt redusert til tidlig ettermiddag. 

Men vi har sett turbeskrivelsen og ruta virker ikke så dramatisk, så midt i der værmeldinga sier opphold, drar vi ut for å besøke Veranibbene. Fjellpartiet er midt mellom flere daler, så utsikten skal visstnok være overveldende. Vi satser på å komme opp og ned igjen like hel, og trasker i gang rett etter pøsregnet, kl. 11.50. Da kal vi ha et tidsrom på 5 timer uten regn, før sola går ned. 

Vi starter på bratt oppstigning fra vakre Buer i Åbødalen. Denne oppstigninga er, som det meste av turen på gammel anleggsvei / traktorvei. På andre siden av dalen spiller været rundt Fossdalen, og lager nye motiv hele tiden, så vi sliter med å komme oss videre, men etterhvert skjerper vi oss og klatrer oppover til Moringdalen.

"Oppkoma" fra veien

Vi har akkurat kommet opp første kneika da det blir full stopp, for elva renner ivrig og er full av vann, slik at å komme seg på andre siden uten å bli våte ikke er mulig. Det har vi ikke lyst til så tidlig på turen. Dermed satser vi på å holde oss på høyre siden / sørsiden av Moringdalselva. Bratte der er bratt, så vi er spent på om vi kommer oss gjennom, men gir det et forsøk.

Moringdalselva renner ivrig over vein

Det er et krevende og buskete terreng langs elva, så vi bruker mye tid på det. Men tørre er vi hvertfall når vi finner veien som har krysset elva igjen 1 km lenger oppe i dalen.

bushing

Nå har vi en en ny bratt bakke foran oss, og må stålsette oss på nytt for å komme oss opp til Fjotetjørna. Fjellet på grensen til vinter er helt rått. Vi får et helt nytt inntrykk av landskapet, der det lyser i gull foran oss, med de barske fjellsidene som strekker seg opp av dalen, og de vannrike fossene som helles nedover.

Moringdalen 600 moh

Fjotetjørna. Veranibbene bak

Fjotetjørna i grunnen en forlengelse av Austareimsdalen. Også ved her oppe er det mye vann og småtjernene oppfører seg som elver. Vi må også her finne finne noen omveier over myrbekkene for å komme oss videre.  

beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Men så er det fin anleggsvei opp til demningen 814 moh. På veien opp ser vi en brakke plasser på et berg øverst i dalføret. Kraftlaget tenker kun beliggenhet til sine eiendommer...

Oppe ved demningen går det et tråkk østover. Det er tydelig, men går lenger østover enn vi trodde, så vi tar av og opp mot fjellryggen litt for tidlig. Etterhvert bruker vi kartet og finner vi ut at vi bare er på vei opp på en kolle, så nå går tilbake på stien et par hundre meter til. 

Vi gikk feilaktig opp mot den nærmeste kollen

Helgedalsvatnet 812 moh

Da finner vi den virkelige ryggen og staker kurs rett sørover. Det er en bakke på 200 høydemeter opp til 1000 moh uten merking eller sti, men noe dyretråkk finne vi likevel. Terrenget oppover er lett. Snart er vi oppe i høyden og har noen småtjern foran oss. lenger fremme ligger en tydelig kolle, som vi mener er toppunktet. 

Toppen i sikte

God sikt mot Moringdalen og Fossdal langs ryggen

Winter is coming....

Det tar bare en drøy halvtime i villmarka før vi når toppen. Der er det ingen stor varde, men utsikten er fenomenal. I nord har vi vinter, mens i sør er vinteren på vei. Veranibbene er ikke i flertall uten grunn. På toppen lenger sør skal det være fin utsikt over Austarheimsdalen. Men vi må rekke lyset og rekker ikke den i dag.

En beskjeden varde på toppen. Saudafjorden i horisonten

Oversikt over ryggen vi har fulgt

På vei ned igjen kommer blåtimen over oss. Fargene spiller nydelig mot hverandre. Isklar blåfarge i tjernene og gylne brunfarger i gress og lyng glitrer mot et delvis er snødekt fjell som springer ut i blå og grønne fargetoner.

I frykt for å miste lyset går vi kappgang på vei tilbake. Over elva i Moringdalen gir vi blaffen i våte støvler og vasser oss gjennom den strie elva to steder, før vi ruller ned brattbakken og ser det siste av lys når vi lukker bildøra etter oss. Denne ruta befinner seg i et terreng om passer til alle årstider, så vi får lyst å returnere både vinter og sommer. Sånn sett er vi enige...

Krevende

Tid: ca. 5 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 570m

Terreng: Kjerrevei, sti, off-piste,  berg, grusbakker, ur, våte partier, bratt langs vegen

Ut.no