Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 12. juli 2019

Svolværgeita og Djevelporten


Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.


Del 1: Svolværgeita og Djevelporten

Fløya, Svolværgeita, bak: Frosken og Djevelporten
Det var i grunnen bare en bytur med Gosøstera, Gosvogeren og Gohunden, men utviklet seg til en kveldstur opp den bratte lia til Djevelporten. 

I skrivende stund har jeg en høylytt krangel om denne turen er en del av Camp Vesterålen eller Camp Lofoten. Byturen til Svolvær var i grunnen bare Camp Vesterålens miljøflukt for å nyte litt finere vær. Det lyktes. Men samme dag lot vi oss friste av denne bakken. Turen ble en forsmak på det lengre oppholdet i Lofoten vi hadde en uke senere.

Svolværgeita passerte vi på vår reise gjennom Lofoten for fire år siden. Nå går vi stien opp for å se på denne naturlige bautaen, som er et yndet mål for fjellklatrere med adrenalinkick og livet i en tynn tråd. Bakken oppover er utfordrende nok for oss goturere, så vi lar klatreutstyret ligge... i butikken.



Å kalle bakkene opp mot Svolværgeita for enkle, er en liten underdrivelse. Etter bare 20 meter ligger kjettingene klare for klatring. At stien er populær er derimot ingen overdrivelse, for her står vi i kø og venter på skjelvende ben som rappellerer ned kjettingen. Det gir oss mot til litt showoff. Vi holder pusten og later som vi ikke sliter, og drar oss opp kjettingen uten en eneste utpust... eller innpust. Med turistene på god avstand hiver vi etter pusten, og ser bratte skogstier oppover lia. Det skal vel aldri være enkelt...


Stien går gjennom skog, og gir derfor ingen særlig luftig følelse. Men noen bergknauser krever klyving, og på de våteste partiene kan det gi litt utfordring. men det er godt å kjenne at leveren fortsatt er på plass, eller hva det nå heter.




Etter en halvtime med klyving kommer vi over i krattskog, og kan se rett bort på Svolværgeita. Der sitter det klatrere i kø for å risikere livet. Utsikten mot geita er god her oppe i lia, og det er kjekt å se den fra en annen vinkel. Stien går ikke bort til Svolværgeita, men opp mot Fløya, Blåfjelltinden og Djevelporten. Vi ser derfor bare Geita fra sidelinja.

Geita
Svolvær

Men det er mer utsikt, for etter hvert som vi har klatret oppover har utsikten over Svolvær blitt enorm. Lia er så bratt at vi har sett bunnen av den nesten hele veien, selv om det meste har vært dekket av løvskog. Nå trenger vi bare en liten bøy i nakken for å se hele byen. Og da vet vi det er bratt.



Det er kveld, men vi er i midnattsolens land, og finner ut at vi vil se Djevelporten også. Vi har ikke stor trang om å komme til Helvete, men nysgjerrigheten fører oss på den brede vei. Stien videre opp mot Djevelporten er god, og er utstyrt med plankebroer på de mest gjørmete partiene. Det tar derfor ikke lang tid før vi er oppe ved porten.


Men dette punktet overrasker oss, for med en gang vi gløtter gjennom passasjen, blir dragsuget ned i avgrunnen så stor, at vi forstår begrepet. Et gisp går gjennom oss da vi ser rett ned i dalbunnen på den andre siden. En sten ligger over passasjen og danner denne porten, lager myter, sagn, og advarende skrekkhistorier, bare i navnet. Det må foreviges.


En svensk turgåer tripper ned fra fjellsidene, som om han har lurt djevelen selv, og ber oss om å ta bilder, mens han tripper opp på stenen som nettopp har satt skrekken i oss. Der står han lykkelig og terger mørkemannen, mens vi knipser og lar oss imponere. I et blaff tripper han lett nedover som en geitebukk, og ser ikke ut som en flatlands-svenske i det hele tatt. Mulig det var Peer Gynt.

Vi nyter øyeblikket, spesielt når flere kommer opp og gisper like stort. Da vet vi at vi ikke er alene om høydeskrekken.

Til slutt går turen nedover igjen. Vi tar et litt feil stivalg og må kave oss tilbake til hovedstien gjennom gjengrodde stier, kampesteiner og små myrhol, men til slutt er vi på den smale sti igjen og føler oss andektige idet kristenmannsblodet pumper igjen, og en glorie skinner bak hodene våre. Eller var det midnattsola...?

Middels
Tid: ca. 2-3t. t/r
Lengde: 4 km t/r
Høydeforskjell: 440 m
Terreng: Skogsstier, bratt, berg, skog, glatt på våte dager, klyving

1 kommentar:

  1. Herlig beskrivelse og en bekreftelse på at den turen ikke er for meg. Men så bra at dere klarte det! Når jeg leser dette, oppleves det som om jeg har gått turen selv.��

    SvarSlett