Goturen: Austarheimsdalen

lørdag 7. oktober 2023

Austarheimsdalen

Annanutvatnet 555 moh

Det er meldt 3 dager med fint vær denne høstferien, og vi får det travelt med å komme oss på tur. Etter å ha erfart Hereimsdalen både sommer og vinter, kom vi oss endelig opp på den lenge omtalte Nevroldsnuten forrige helg. Vi har like mange år snakket om Austarheimsdalen, som er et dalføre mellom Åbødalen og Hereimsdalen. I august gikk vi en tur fra Buer og nysgjerrigheten om denne lille dalen kom for øret nok en gang.

Monica, Ingeborg og Arne er klare for å erobre Austarheimsdalen

I dag skal vi ha med oss kjentmenn. Arne har hytte i Hereimsdalen, og har Monica som stamgjest og fast ansatt hjelper. Denne dagen inviterer vi kjentmann og følge på tur. Vi parkerer i Bekkjadalen, som ligger i samme høyde som Austarheimsdalen, ca. 550 moh. I dag har vi planlagt standard Goturen-norm, med god mat i sekken og godt selskap.

Bekkjadalen

Vi gleder oss over idyllen allerede etter 23 meter, og skjønner at dette skal bli en fin dag. Ved den gode stien ligger tjern, småvatn og løvtrær som har mistet alt de eide. På turen inn mot første vatn passerer vi et par hytter som ligger der gammeldagse og fredelig.

Inne ved første vatn krysser vi over til vestsida av dalen. Her står rogna naken med bare bærene bærende til pynt.

Annanutsvatnet og den Himmelske Freds plass (Oddvar Årthun)

Vi fortsetter opp på en høyde og kommer til Vatndalsvatnet; - det vatnet som ligger i dalen med det vatnet, vettu... Her også ligger de gamle enkle hyttene langs vatnet og skaper nostalgisk stemning av seg selv. Vi går langs vatnet og over en odde da vi ser plassen vi skal raste i dag. Det blåses kaldt, så vi lurer oss opp i hytteveggen på Olebu.

Olebu 580 moh, Vatndalsvatnet

Her nyter vi en bedre finnbiffmiddag med nyklekte kantareller og vegansk creme fraiche. Oppskriften er altså vegansk, hadde det ikke vært for kjøttet. Sola skinner godt i hytteveggen, så det blir en lang kos i Goturen-format, før noe truende beveger seg i lia...

Det er hytteeierne som kommer mot oss, men det er ikke så farlig som vi tror. De ber oss bare å bli sittende, og ber oss på kaffe, viser oss rundt i hytta, og tar et fredelig farvel. Gjestmildheten er stor her i dalen, tydeligvis, og vi pakker oss hjemover med lettere skuldre og sekk enn vi turde håpe på. og mer gjestmildhet skal vi oppleve...

Vi stikker over bekken og nedover dalen igjen. Rett før vi returnerer til Annanutsvatnet ser vi skilting til "Bru 1" og blir nysgjerrige. En annen ting er at vi ønsker å ha sol resten av turen, og siden Buerfjellet legger skygge over vestsiden, er østsiden av dalen nå det beste valget. Det er en en flott aluminiumsbru over elva, og brunbeiset som den er, stikker den seg ikke ut heller.

Vi fortsetter på østsida av dalen. Her er myrene godt drenert, og vi kommer oss fint gjennom myra og frem til den Himmelske Freds plass. Her er det Oddvar Årthun som regjerer. Han tar på seg skylden for alle stiene , merkingen, dreneringen og rasteplassene i dalen.

Dette er tydelig en foregangsmann av de sjeldne, og vi kan takke sånne dugnadsåndene for at vi har så fine stier her til lands. Austarheimsdalen skiller seg ut som en av de bedre, tenker jeg, når vi går "bedringens vei" tilbake til turens slutt.

PS! Austarheimsdalen er nå truet av regulering. Enten det er anleggsveivei eller høyspentmaster, vil noe snart bli bygget her i dalen. Fort deg på tur i denne vakre dalen før det bygges ut... (!)