Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 6. oktober 2024

Skaulen 1539 moh


I mange år har vi snakket om å komme oss opp på dette enorme fjellet i grenseland mellom Sauda og Suldal. Toppen er blant de høyeste i området, med sine 1539 moh. Det er en lang tur på 20 km og mer enn 1200 høydemeter totalt èn vei, så turen krever mange soltimer evt overnatting. I så tilfelle er vi litt sent ute på året og regner ut soltimene. Vi beregner 10 timer med middagspause og starter tidlig på morgenen.


Fra Sauda passer vi Hellandsbygd og tar veien til venstre for brøytestasjonen lengre opp i dalen. Da kjører vi veien til endes og parkerer ved kraftstasjonen. Fra kraftstasjonen på Dalvatn går vi en bred og bratt anleggsvei opp til 750 meter, før vi tar av mot høyre / sør og følger veien opp til ca. 780 meter og deretter ned til demningen ved Finnflotvatnet. I dag tar det en halvtime hit, og her begynner villmarka.

Ved Finnflotvatnet. Skaulen i horisonten

Fra vatnet går vi opp i et bratt skar. Der tyter det ut en kunstig foss som drenerer vatna lenger oppe. Oppe i skaret passerer vi et tjern og holder oss i høyden over Nedra Fjellvatnet opp til 850 moh. Det er overskyet og kaldt i dag, men foreløpig klarer vi oss uten tåke, regn, snø eller vind, så det er i grunnen fint turvær. Selv om det lenge har vært vått i været, er stiene så godt opparbeidet her, at vi holder oss tørrskodde. Under 2.verdenskrig foregikk det troppeforflytninger opp til Skaulen. Stien kalles derfor "Tyskerstien".

Opp fra Finnflotvatnet




Nedra Fjellvatnet

Fra høyden over vatnet kan vi se til Dokkavatnet, og må ned dit for å komme oss videre. Da blir det litt nedoverbakke før vi følger vatnet på nordsiden i krattskog og føler oss som rene finnmarkinger på vidda. Vi passerer en gjenspikret hytte og kommer til østsiden av vatnet, der bergene henger over oss, og vi kommer oss til neste motbakke.

Krattfinner
Dokkavatnet


Bakken her tar oss 100 høydemeter opp til en vid høyfjellsdal som ligger flatt innover på 925 moh. I enden kan vi se Dokkjekulten, som er et markant berg av en kuppel. Den ligger der som en bygdeborg foran Skaulenmassivet, og vokter over dalene som krysser her inne. Dalen er en kilometer lang før vi passerer berget på østsiden og fortsetter opp til neste dalsøkk inn mot veggen til Skaulen.



Dokkjekulten / Såtekvelven
Opp til neste dalsøkk
Skaulen rigger stort over oss

Det er bratt på alle sider, men stien slynger seg fint opp i ura. Vi finner en fin plass å ta en stopp og en nistepakke, men pausen blir ikke lang før vi fortsetter opp ura. 

Hvor skal vi opp?
Ura er lettere enn den ser ut


Noen steder er det rast litt ut, men vi har ingen problemer med å komme oss opp til kanten og er snart på ryggen til Skaulen ca. 1300 moh. Nå kan vi se at tåka har tetthet seg rundt de øverste 100 metrene av fjellet. 


Gode stier opp ura

Vi får nå utsikt mot Slettedalen og lenger oppe kan vi se ned på Suldalsiden av fjellet. Der nede ligger Øyvatnet og leden ned til Hamrabø, som vi kanskje skal finne ut av en annen gang...


Slettedalen i sikte


Mot Suldal / Øyvatnet

Ryggen frem til toppen er lang. Men vi går i lett terreng og mye på svaberg. Noen steder er det bratt, men disse partiene er korte og ikke luftige heller. Vi får etterhvert innslag av snø. Dermed første møte med vinteren. Vi finner omtrent halvparten av vardene og kommer oss gradvis høyere.  Noen steder er det varder i hytt og pine, og vi tar frem diskusjonen om hvordan man skal finne stien dersom alle skal stikke ut sin personlige tur. 



Noen korte bratte partier
Gode staker å stake kursen etter

Tåka forsinker minuttene, så tida står litt stille på vei opp mot høydedraget 1450 moh. I terrenget er det dødt, vinterlig og goldt. Tåka kommer og går litt, men det blir færre minutter med sikt jo lenger oppe vi kommer, så vi er nøye på å finne neste varde. 

Det kryr av ryper her oppe
Winter is coming....

Det har flatet litt ut, men er fortsatt småkupert frem til toppunktet som plutselig dukker opp foran oss. Vi har nå vært på tur i  4,5 t. og forstår at vi har marginene på vår side. Noe utsikt blir det ikke idag, så det blir en kort stopp i vinterkulda, før vi går ned og leter etter spisestue.



Vi har gått ned til 1350 moh da vi finner en stein å litt le for vinden, som nå kjenner kaldere ut enn tidligere. Jeg har med rask potetmos og fiskekaker i dag, så det går fort å "mekke sammen noe digg".


Etter middag har jeg fått frosten i meg, og er klar for nedstigning til lavere terreng. Allerede 1000 moh har jeg fått varmen igjen, og er klar for å rusle hjem som om ingenting har skjedd, og får tatt bilder som om det var masse motiv... Etter 9 timer på tur vender vi tilbake til sivilisasjonen, og kan klappe oss selv på skulderen for enda et heftig turmål denne sesongen.




Meget krevende
Tid: 7-9 t t/r
Distanse: 20 km t/r
Høydeforskjell: 985m (1500m totalt)
Terreng: grusveg, krøttersti, fjellsti, ur, svaberg, bratte partier, kupert, tørt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar