Misty Mountains II

Fra hytte til hytte i Etnefjella

Dag 2: Storavassbu - Løkjelsvatnhytta

I går hadde vi en fuktig tur op til Storavassbu, men god tid på ettermiddagen til å tørke opp. Vi visste at dagen i dag kunne komme til å bli lang, så vi stod opp tidlig, åt en rask frokost, og kom oss i gang før halv tolv. I ettertid kan man kanskje si at det var sent....

Vi startet bratt opp mot nærmeste høyde, og der oppe ble vi en stund, mens tåka, - eller morgendisen, -eller skyene... tettet seg om oss og sperret utsikten. T-ene så nokså nymalte ut, så vi følte oss trygge på retningen og veien. Bergene var fortsatt glatte, men mens vi stadig beveget oss nordover, lettet skylaget litt, og vi fikk se vakre tjern, lyng og mose i nydelige høstfarger, og et overveldig fjell på siden av oss hele tiden. Det var Holsnanuten som skygget over oss.

Glatte berg

Fristende å renne nedover..

Det var en kronglete vei, mellom kampesteiner og småstup, kupert og spennende nedover lia mot Litlavatnet. Skydekket tettet seg rundt oss, og bergene lå glatte under føttene våre. Innimellom fikk vi se  det golde landskapet, bare brutt av rød blåbærlyng og reinlav, som dekket noen steiner og berg.

Mye fantasi kunne vært utøvd her oppe i det trolske landskapet. Været gjorde turen til et eventyr. Plutselig snodde skyene seg vekk fra dalen og vi fikk se Litlavatnet (541 moh) langt der nede. Et øyeblikk som ga inspirasjon og fart i beina.

Litlavatnet

Vi skyndte oss ned til vatnet, og gikk langs østsida på fine stier. Over Holsnåna måtte vi passe på plasseringa av føttene, for det var høy vannføring, og steinene var glatte nok fra før. Over den mest strie strømmen hadde det blitt laget en fin bru, og det var vi takknemlige for.  Men så kom neste utfordring...

Nå kom vi opp til ei ur, med store kampesteiner. Her hadde det blitt laget til en kjetting å holde seg i. Det var vi glade for i dag, for alt vi gikk på var glatt og sleipt, og selv om hyllene bare lå 10 meter over vannflaten, var det utfordrende nok å ikke gli..

Men så ble den ura også passert og vi hørte en buldrende foss på vår venstre side. Vi gikk over en liten haug, og fikk se et lite dalføre ned mot Fitavatnet (485 moh). Tidligere hadde vi lest et tips på Storavassbu, at dersom vannføringen var høy, ble det anbefalt å krysse elva oppe ved vatnet. Men vi så ingen plass å krysse, og buldringa tydet på et gjuv. Vi ønsket oss ikke klatring på glatte berg, så vi fulgte stien ned til dalføret og et stidele. Krysset pekte vei både til Frette (Stordalsvatnet), Blomstølen og vårt mål; Løkjelsvatnhytta. Valget var derfor ikke vanskelig. Til krysset hadde vi bruk 2 timer, mot 1,5 som DNT har beregnet. 33% på overtid...

Dalafjellet i bakgrunnen - veien til Blomstølen

Nå var vi spent på hvordan det ville bli å krysse den stridige elva. Men nede ved elva var det nå laget en flott aluminiumsbro, så vi fikk trygg passasje. Godt var det, for vannføringa var høy, og elva stridig...

Veien videre gikk opp en vakker li. Skyene hadde lettet en god del, og vi kunne nå se alle omgivelsene klart. Bak oss fikk vi kulisser av fosser, trolske fjell, og et goldt landskap i høstlige farger. Det var gode bakker oppover, og alltid litt nedtur når vi fikk nedoverbakker igjen. Men så gikk vi oppover igjen, stadig høyere. Langs hele stien var det urørt og nymodne blåbær, som Ingeborg "bet" seg merke i. Det ble derfor også tid til å ta bilder, og motiv var det nok av.

Glatte berg. Godt å overleve!

Langt oppe i lia gikk vi forbi en flott foss, så ble det bratt et stykke, og endelig var vi klare for litt niste. Det var godt, til opplysning. Men tiden gikk fort, og vi så at det bare var 4 timer til solnedgang.

Bratte skråninger opp 

Vi var ikke halvveis en gang, når vi brøt opp og gikk den siste lia opp Fretteskaret, i myrlendt og vått terreng, før vi var på høyden og endelig fikk se Flotevatnet (548 moh) langt der nede. Vi var nå kommet til Hovdastølen ca.600 moh. Det var en lang vei å komme ned til vatnet og brua over Floteelva. Men likevel var vi glade for at vi nå passerte det 2. - av 3 vatn. På andre siden av vatnet så vi en god skråning, og skjønte vi skulle opp dit.

Flotevatnet i sikte

Over Floteelva

Over elva gikk vi, og opp en slakk og fin helling mot Flotestølen (620 moh) Lenger oppe lå skyteppet over oss, og vi skjønte at nå skulle vi inn i skodda igjen. Jeg var vel vitende at vi nå var i samme høyde som Lykilsvatnet, og det var håp om at vi hadde sikt når vi kom frem. Men det var bare håpet. Først hadde vi stigning opp mot 820 moh før vi nådde til vatnet.

Flotestølen

Vi skiftet litt om på både klær og kamerautstyr, og lette litt etter stien, før vi endelig la på sprang videre opp lia. Ingeborg var plaget av noen smerter, men akkurat nå gikk det bra, så hun freste avgårde i godt tempo foran meg. Jeg forsøkte å fange det som var av øyeblikk, idet vi forsvant inn i tåka og opp mot Djupavatnet (678 moh). I tåka kunne jeg skimte Håeimstølen og såvidt Mjåvatnet. Noen røde høstfarget kunne jeg også se i gråværet..

Ved Håeimstølen

Ankomst Djupavatnet

Jeg var enda litt gladere når vi fikk se Djupavatnet, og vissheten om at vi nå bare hadde en liten fjellovergang igjen ga ny energi og motivasjon. Det begynte nå å bli sent, og vi hadde ikke veldig god tid før mørket skulle kvele all sikt. Tåke og mørke er veldig dårlig kombinasjon....

Vi gikk i jevnt tempo i det kuperte terrenget opp mot Austmannavatnet (821 moh), et lite tjern opp mot toppen av fjellet.

Denne delen gikk vi i tett tåke, og turen føltes nok lengre enn den var. Det var grått, gode motbakker, og ingen sikt utover neste T-merke. Derfor var jeg veldig glad når jeg brått hørte lyden av småbølger, og like brått fikk se det lille vatnet foran meg. Vi var kommet til dagans høyeste punkt, og hadde bare nedoverbakke foran oss, før vi kom til Lykilsvatnet

Ved Allmannavatnet

Sola hadde gått ned når vi kom ned til Lykilsvatnet. Vi hadde den siste timen hatt godt tempo, men nå var det ikke god tid før det ble bekmørkt. Og "tåkemørket" er det ikke lett å vende seg til... Vi var derfor glad for å høre småbølgene skvulpe lett mot strendene, og se et glimt av vatnet, når vi hadde gått alle bakkene nedover. Nå var det bare 500 luftmeter igjen til målet...

Det var kupert bortover mot hytta. Plutselig befant vi oss i et skar. Mørket kom sigende på, og foran oss så vi eneste mulige passasje, opp en bratt bakke. Bakker hadde vi fått nok av, og hytta virket nå uendelig langt fra oss.. Men vi kom nærmere berget, og så T-merkingen, så ja.... Vi skulle nok opp denne bakken også...

Løkjelsvatnet

"Bakken"

Opp bakken og gjennom ei kløft gikk vi. Nå var det ikke mye energi eller motivasjon igjen, så nå burde vi se hytta snart, -tenkte Benjamin, da han dro frem revolveren, og siktet.... Dvs. det var bare fantasien..

Joda, der i tåka så vi plutselig omrisset av et skråtak. Vi var fremme ved Løkjelsvatnhytta! I tjukkeste tåka. Vi hadde gått i 8 timer, ganske i ett, og var 2 timer på overtid, noe som skremte oss litt.
Noe vatn var ikke å se, og vi måtte forbi hytta for å få øye på sikringshytta bak den. Vi hadde såvidt kommet oss inn i sikringshytta, da mørket brått la seg rundt oss, og bekmørket trengte på i sin voldsomhet.

Løkjelsvatnhytta

What does the fox say?

Det ble fort stelt i stand middag fra hyttas proviant, og Ingeborg sørget for at Toro-pannekakene ble stekt, så et nydelig måltid ble det utover de får kveldstimene vi hadde igjen. Kveldens store drama, var når vi skulle på do. På vei til sikringshytta hadde vi lagt merke til at utedoen lå langt unna. Det var derfor tid for å følge hverandre på do, slik som tenåringsjentene bruker å gjøre. Ute var det bekmørkt, og hodelykta mi var ikke mye å skryte av. Da er det godt å ha iPhone... Vi listet oss ut i det stille og mørke tåkemørket, bortover i riktig retning, og DER!

Der så vi svansen til en rev, bare få meter foran oss. Vi hysjet og freste som ville dyr gjør, men reven ble bare nysgjerrig, og kom rett mot oss.. Man skal ikke tulle med ville rovdyr, så vi gikk tilbake, og jeg gikk for å hente et truende redskap: Feiekosten! Ut igjen gikk jeg, og reven var rett i nærheten. Jeg sveipet og freste mot rovdyret, men reven ble bare enda mer nysgjerrig, og kom mot meg. Litt redd for at reven var sprø, kanskje full av rabies, gikk jeg stille inn. Da hørte jeg noe krafset på døra (!) Jeg glugget ut dørvinduet, og så svansen til reven igjen. Da ble jeg brysk, og smelte døra rett i snuten hans. Og det var det siste vi så til reven. Den sa ingenting. Ikke "oaoaoaoah!" engang...

Utover kvelden angret vi oss litt. Jeg skulle jo tatt bilde, selvsagt! Jeg fikk hentet vatn, og geleidet damen på do, men vi så ikke mer til reven, stakkars!

Doen på Løkjelsvatnet 

...er en annen historie. Den ligger langt fra hyttene, og er montert over en kløft. En kløft!! Dermed er do-opplevelsen verdt å komme hit for i seg selv. Når man åpner lokket på utedassen kommer en ufrisk bris opp i fjeset. Skaret gir nok lufta god fart, og når man setter seg over hullet, får man en kald bris opp i..... Og når man slipper dopapiret ned i, vil det ut å fly, med stor fare for å få det opp i.... (resten kan dere tenke ut selv) Dogang ble det hvertfall.... så sjeldent som mulig. Det hører også med til historien, at vi overlevde...

Neste dag, derimot, var vi ikke like sikre på det....

Trykk på kartet for zoom

Tid: 7-8 timer

Distanse: 13,5 km

Terreng: Sti, myrlendt, berg, kupert, delvis bratt

Vanskelighetsgrad: Krevende