Siggjo

Kvinnen i vinden

Det var godt vær i vente.... i morgen. Lenge siden noen av oss hadde vært på tur, og fjelltoppen på øya i nord hadde lenge forlokket oss. Selv er jeg jo ganske verdensvant i området, med min tidligere erfaring opp til Bømlos topp. Men nå ville altså Godama beseire berget, og vi tok den lange kjøreturen til Bømlo. Jah, så fikk vi oss en kjøretur også (!)

Fine grusveier fra parkeringsplassen

Turen til Bømlos topp kan enkelt beskrives med: bratt bakke på berg og i barskog. Det er nemlig sannheten. Men på Goturen beskriver vi med innlevelse og en smule overdrivelse, så her er den litterære versjonen:

Fuktig i skogen i dag

Vi startet fra en god parkeringsplass ved Ospelia, og opp gjennom skogen til vi kom inn på en gruset skogsvei. Denne kan man gå fra bilveien, dersom man bare starter 200m lenger sør. Da holder man seg hvertfall tørrskodd, for i skogen her var det rimelig gjørmete og bekken hadde høy vannføring.

Skogsveien går bratt oppover Ospelia, noen hundre meter, før den bratte stien virkelig begynner. Langs veien så det ut som troll hadde trampet ned trærne i lia. Trærne lå i hytt og pine, med opprevne røtter, eller brekte stammer. Det var nok en storm som hadde herjet siden jeg var her sist.

Ved toppunktet av skogsveien, er det godt skiltet og opp mot høyre. Nå begynner den virkelige stigningen. Først etpar hundre meter gjennom barskogen, før man kommer ut på fjellet, og får vidsyn i alle retninger, spesielt sør og øst.

Noen regndråper kjente vi oppover fjellet. Det merkes at det er bratt oppover, for utsikten blir raskt bedre når man karrer seg oppover fjellsida. Enkelte plasser er fjellet utstyrt med flotte trebruer, som forenkler oppstigningen.

Siggjo er et populært turmål, spesielt for Bømlingene. I dag møtte vi mange. Halvparten i treningsdress, som trente foran Siggjoløpet 15.mai. Andre ikledd bikkjer, som de løsnet på i utide, mens noen småhunder måtte bæres, stakkars. Ellers møtte vi gamle og erfarne turmennesker. De er jo alltid hyggelig å snakke med, og man kan lære mye om lokalområdet, ved å ta seg tid til en prat.

Ved ca. 300 moh lå snøen som et nydekt teppe over lynga, og vitnet om at vinteren fremdeles ikke hadde gitt seg. Stien var snøfri, men i lufta kjente vi et drev av sludd...

Vi brukte ca.1,5 t i rolig tempo til toppen. Oppoverbakken er langs østsiden av fjellet, og dermed i le for vestavinden som stort sett regjerer her. Men i det vi så masta på toppen og rundet toppen av bakken blåste det kraftig mot oss. Vi famlet oss fort frem til høydepunktet, som er en diskusjon i seg selv. Mitt spørsmål til publikum er: 473, 474 eller 476 moh?
På toppen var vi hvertfall. Men det bøåste så kraftig, at vi fant ly på trappa til Telenorhytta der oppe. Den er vendt østover og vi kjente dermed ikke vinden mens vi drakk kaffe...

Nydelig utsikt langs østsida av Siggjo

Pausen ble ikke lang før vi gikk nedover igjen. Men da oppdaget jeg den karakteristiske grønnfargen av Rhyolitt, som kommer av vulkansk aktivitet i skapelsen, og som har blitt brakt rundt i distriktet helt fra steinalderen...

Rhyolitt