Tyskstien

Kyrkjsæterøra

Jeg er på jobbreise igjen, denne gang i Sør-Trøndelag. Været er fortsatt uimotståelig, og luft etter jobb livsnødvendig. Jeg blir tipset om en bratt topptur, med historisk gufs og hygge.

Tyskstien går opp et bratt fjell ved Kyrksæterøra, og er bygget av østeureopeiske krigsfanger under 2.verdenskrig. På toppen var det da en hytte med utkikkstårn, og den ble bygget opp igjen i nyere tid. I 1995 var det selveste langrennshelten Ove Aunli som satt i gang noe Adressa har kåret til Trøndelags vakreste juletradisjon. Det begynte med et bål, men ble utvidet til etpar hundre fakler og lykter som tennes langs stien hver advent, og lyser opp Kjørsefjellet. Under advent i 2000 omkom to mennesker da de skled i snøen og utfor fjellkanten. Ikke alt er koselig. Men det var nok historie til å ta toppturen likevel.

Jeg starter i nydelig septembervær og går rett fra hotellet. Opp bakken passerer jeg Hemne kirke og fortsetter mot veggen. For selv om den ligner en haug, er det en vegg, noe som jeg kjenner på når jeg nærmer meg. Stistart er i et kryss til en gårdsvei, og jeg følger denne inn etpar hundre meter. Men så reiser veggen seg foran meg. Det er tid for en bratt topptur.

Fakkelholdere langs hele stien

Stien spiser høydemeter og er bratt og delvis sleip, men utsikten merkes mellom trærne og det tar ikke lang til før jeg ser ned på Kyrkjsæterøra. (No offense). Lenger oppe ser jeg fakkelholdere som er stukket ned i jorda, og minner meg på Trøndelags vakreste juletradisjon. Går nok glipp av den...

Langt oppe i høyden bratter det seg enda mer, og det er satt opp en stige jeg må klatre opp. Selv om stien er beskyttet av trær kjennes den luftig, så jeg er glad jeg bare har litt høydeskrekk.

Etter en liten halvtime når jeg den siste delen av løypa, hvor det er sikret med tau, for oss som klamrer oss fast. Så åpenbarer utsikten seg; ned mot "øra" og ut Hemnefjorden. Høstrogna fargelegger fronten mot det klare blå vatnet, og kamera må opp av sekken. Mat for motiver...

Jeg fortsetter videre over ei myr og mot toppunktet der det Tyskhytta ligger. Den ligger på kanten av ei bratt fjellside.

Tyskhytta

Hytta er åpen for allmennheten, så allmennheten tar seg inn, med god samvittighet og visdomsord fra døra. der inne er det en benk, en ovn, og ei luke til utkikkstårnet. Jeg tar meg i å krype opp i tårnet, men mangler 20 cm på en tysker, og får ikke så god utsikt.

Det er bare å fortsette innover. Kvelden begynner å ta innersvingen på meg, så jeg prøver å skynde meg videre mot Teppingen (417 moh), det høyeste punktet på Kjørsefjellet. Det er ikke lett å skynde seg i det bløte lyset. Lyngheiene varmer opp bakken i høstfarger, og stien snor seg mellom vakre furutrær.

Jeg merker ikke at jeg er på Teppingen før jeg går ned fra toppen, og skjønner jeg har passert. Nå er jeg brått på vei ned i skyggenes dal, og grønne enger er langt unna. Sola har dreid langt vest og er like ved å dette ned i fjellene i vest.

Nå går jeg en mindre bratt li nedover mot Ånavatnet. Det er myr og småfuktig nedover. Stien er heller ikke veldig tydelig, men jeg lar meg lede av blåmerkede stolper, og havner etterhvert nede ved en kjerrevei. Denne følger jeg ned en kilomter til Holstgårdssetra, hvor det ligger et hyttefelt ovenfor Vinddalsvatnet (163 moh).

Holstgårdssetra

Jeg må ta en avstikker for å komme tilbake på veien og følger grusveien ned 3 kilometer tilbake til stistart på Skeie. En liten stund tar jeg følge med en grevling som labber foran meg, før den forsvinner inn i skogen. En trivelig avslutning på en nydelig høsttkveld.

Tid: 2-3 timer rundtur
Distanse: 7 km
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Skogssti, kjerrevei, grusvei, bratt, myrlent
Vanskelighetsgrad: Middels på grunn av bratt terreng.

Turbeskrivelse på Ut.no