Vintereventyr på Karmøy

Det er vinter på Karmøy, faktisk (!) Etter at snøen dalte beskjedent ned i forrige uke, har frosten holdt snøen liggende. Noe som hører til sjeldenheten. Det er to år siden snøen lå på bakken, et etterlengtet hvitt laken ligger over marka. Det er rene østlandske tilstander i skogen, med rimfrost og snøkrystaller som dekker de lave plantene i nærmarka.

For en gangs skyld trenger jeg ikke dra langt for å oppsøke vinteren. Men det varer ikke lenge, for om noen dager er det meldt vestlandsvær igjen, og den glitrende snøen vil forvandles til slaps, og marka til gjørme. Så jeg må ut nå. Og jeg er heldig. For denne praktfulle dagen ofrer arbeidet noen timers avspasering, og gir meg noen soltimer til å nyte naturen.

Jeg går straks ut, og kjører til pumpestasjonen ved Aureivatn. Veien inn dit har vært stengt en lengre periode, men nå kommer jeg meg langt nok inn til å parkere i grensen av marka. Et godt friskt og kaldt vinterpust blir det, før vandringen tar fatt.

Det er ikke langt inn til vatnet. Jeg har planlagt å gå rundt vatnet, men når jeg kommer til vannkanten ser jeg både skispor og fotspor ut på isen. Jeg studerer kantene nøye. Isen ser trygg ut, og har et tynt snødekke. Jeg har aldri sett dette vatnet slik før, og tar de første skrittene forsiktig ut på vatnet. Ingen lyd, ingen brak i isen, så jeg fortsetter forsiktig langs sporene som er tråkket opp. Kameraet kommer fort frem. Dette må dokumenteres. Det kan gå år før vi ser vatnet slik igjen. Eventyrlig og annerledes enn det vi er vant til her.

Aureivatn

Bak meg kommer en vandringsmann. Jeg spør om han tror isen er trygg. Han håper på det like mye som meg. Betryggende.. (?) Men han kan fortelle at det har gått folk på isen i en uke nå. Eneste forskjellen er at snøen har lagt seg oppå. Noe som kan endre temperaturen i isen.

Men etterhvert føler jeg meg trygg. Det er ingenting som tyder på at isen er usikker. Så da rasker jeg over isen. Holder meg ikke altfor langt til land, og følger fotsporene.

Etter en stund ser jeg kunstverket i gress og kratt, og kommer meg inn på stien der dette er. Krystallene er klare og danner et grotesk mønster på sivgresset. Villkornet har fått turbaner, og snødekket glinser praktfullt i bakken.

Når jeg nærmer meg den lange gangbrua i sørenden av Aureivatnet er sporene mangfoldige på vatnet, og brua forskjønnes av krystallsnø.

Jeg tar meg videre østover for å runde vatnet, men oppe ved stidelet til Tistrei blir jeg stukket av spenningen av ugått mark. For slik ser det ut når det ikke er spor i snøen. Jeg går mot Tistrei, noe jeg bare har gjort i mørke med Fredrik, noen år tilbake i tid. Det viste seg å være en tydelig smal og lite ryddet sti, som ble tydelig nå som snøen viste åpningene i marka.

Jeg kom meg raskt ned til Tistreivatnet hvor jeg fant en rasteplass. Full av energi som jeg var, kunne jeg ikke sette meg ned, men fortsatte sørover langs vatnet, mot sola. Vatnet er regulert med en stor demning, så det forundret meg at det var skispor midt på vatnet. Isen så likevel stabil ut, og hadde tydeligvis ikke gjort skade. Men her holdt jeg meg på stien likevel.

Tistreivatnet 

Det var underverk som åpenbarte seg langs stien. Om jeg hadde sett krystallsnø tidligere, var plantene dekorert i enda større grad her langs vatnet. Alt lå uberørt, og foruten om skisporene på vatnet så jeg bare spor etter rev og hare. De hørte meg nok godt her jeg knirket meg frem i snøen, så langt vekk var de nok, og jeg hadde ikke noe håp om å se dyrene i levende løping.

En vakker vik langs vatnet fanget oppmerksomheten min, der skyggene ble lange, nå som kvelden er tidlig ute.

Når jeg nærmet meg Vaulen (sørenden av Tistreivatnet) ble lyset bløtere, og ettermiddagsstemningen forandret landskapet. Den hvite snøen ble gulere og skyggene mer langstrakte. Fra Vaulen vandret jeg opp mot stidelet til Nikkostien, Karmøys morsomste stinavn, og langs stien var de nye flotte plankebroene dekket av snø, og lagde idyll av seg selv.

Tilbake ved Aureivanet fikk jeg lyst å krysse vatnet tilbake til bilen. Jeg observerte isen nøye, men midt på vatnet hadde et par satt seg til for en piknik, så da følte jeg meg trygg og gikk hele strekke nordover langs vatnet, og tilbake til bilen.