Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 14. oktober 2017

Grytenuten

862 moh
Vi har kommet hjem fra 24 grader og varme toppturer på Mallorca, da vi ser at lørdagen er den eneste dagen vi kan regne med regnfritt, den siste helga i ferien. Ute starter dagen på 12 grader, men værmeldingen viser kun 7 grader på toppen.

Grytenuten har vært samtaleemne hver gang vi har kjørt forbi på andre siden av Vindafjorden, noe som skjer ofte om vi skal til gohytta. Denne toppen vises godt fra veien og rager som den høyeste på halvøya. Været og tiden har derimot ikke vært på vår side. I dag ser det rimelig greit ut, men ikke fabelaktig. Det er den gode tiden som gjør at vi tar kjøreturen på 2 timer inn til Reppsbygda, hvor vi har funnet en turbeskrivelse.

"veggen"
Vi kommer, som vanlig, litt sent til parkeringsplassen ved grendehuset i Kjølvik, bare 33 moh, vel vitende om at det gjenstår 829 høydemeter til toppen. Foran oss er det en regelrett fjellvegg som skygger for halve himmelen. Sola står i sør, og noen få stråler skinner på oss og gir motivasjon. Det er kanskje bare 6 timer til solnedgang, så det er bare å sette i gang.


Vi går opp mot en gårdsvei, og finner snart skilting til toppen. Veien bratter seg med en gang, men vi har godt tempo opp de første 100 høydemetrene. Da går veien over i skogsvei et par hundre meter, før vi går oss bort (!) Etter å ha krysset et par livlige bekkefosser, merker vi at stien stopper ved et gjerde. Merkingen er det slutt på. Vi må ha gått glipp av noe.

Stridige bekker nedover den bratte lia
Vi skjønner hvorfor vi har blitt ledet feil. Det er nemlig en flott rett allé gjennom skogen som frister oss i feil retning. Bare 100 meter tilbake er det tydelig merking, og vi er forundret over å ha gått glipp av den. Vi går fra fra skogsvei inn på skogsti nå. Det har tydelig regnet godt mens vi var på ferie, for her er det virkelig bløtt, og skotøyet vårt er full av gjørmevatn etter en kort stund. 


Vi fortsetter opp i tett granskog med tette, men godt gjengrodde merker på trærne som leder oss i sikksakk opp stien, og krysser en fossende bekk flere ganger opp det bratte partiet. Bekken er så stridig og glatt, at det skaper en del utfordringer å ikke skli. Det er bratt i bekken her, og den renner på glatte berg, så en ulykke kan fort skje om man ikke klarer å holde seg stødig. Men oppover går det, og snart har vi spist opp over 100 høydemeter til, og kommer inn på en skogsvei igjen. (I ettertid har jeg sett på kartet at det kanskje var like greit å følge gårdsveien opp denne første lia)


På omlag 260 moh er fjellveggen på det bratteste. Et stup henger over oss, mens vi finner en bratt fjellhylle å gå videre på. Det regner ikke, men drypper ivrig fra mosen på stupet over oss, så stien er bløt og gjørmete. Enkelte steder er det glatt berg og vanskelig å ta seg frem. Vi finner fort ut at kvister og røtter ikke er til å stole på, men med litt unnamanøvere og hender til hjelp går det bra. Ikke lenge etterpå er vi oppe på kanten istedet for nedenfor.




Turbeskrivelsen tipser om et nydelig utsiktspunkt her oppe 390 moh. Vi tar veien ut til kanten og får se Grytevatnet (31 moh) og Vindafjorden. Fjell ser vi lite av, for nå står vi i underkanten av skylaget som preger dagen og turen. 

Utsikt mot Godama, Grytevatnet og Vindafjord

Utsikt mot Kjølvik, Sandsfjorden og Berakvam
Videre går vi over våt myr opp til tregrensa 500 moh. Da er det godt å komme på berg, slik at skoene får silt vatn for gjørme. Gjørma blir sittende igjen, til info. Der sitter den ennå... Vi fryder oss over snaufjellet. Innimellom letter skylaget, og vi skimter fjorder, fjell og vatn nedenfor oss.




Her oppe er fjellet blitt gyllent. Høstfargene preger vegetasjonen, og en brun klar farge står mot det grå fjellet. Stigningen er nå jevn og enkel. Med lette skritt nærmer vi oss sjekkpunkt Krokavatnet. 




På vei opp til det krokete vatnet ser vi en bekk som fosser nedover elva. Oppe på bergkanten ruver to dinosaurer som krever sitt domene over vannmassene. Vi vet ikke helt om vi liker det...


Jurassic Park
Vi passerer fort Jurassic Park og fortsetter vestover over myr og berg. Det er noe småkupert, men vi har en jevn stigning hele veien her oppe. Fjellområdet blir enda mer gyllent, men i bakken kan man se mose, gress og lav fargelegge landskapet på sitt eget vis.

Krokavatnet 560 moh






600 moh passerer vi det lille Skatjørnet som gjemmer seg i berget. Her bratter terrenget seg litt de neste 100 høydemetrene, men så går det jevnt oppover mot Nutatjørna hvor det er et stidele. Skiltet bekrefter ryktene om at det finnes flere stier til Grytenuten. Det er skiltet til Vormestrand og Østebøneset på vestsiden av fjellet. Men vi skal opp.

Skatjørnet 620 moh

Nutatjørna 830 moh
De siste 30 høydemetrene går vi i skoddeheimen og snart skimter vi såvidt varde og topp. Godama løper foran meg og vinner stafetten, akkurat idet skylaget letter noe, slik at vi kan skimte fjordarmer i alle retninger. En stor flott varde står ved toppunktet. Turen opp har tatt 3,5 time.


Grytenuten 862 moh
Det blir en effektiv kald pause. Vi har heldigvis planlagt, og har med varmt vann i termos og minuttgrøt i pose, samt verdens raskeste pulverkaffe. Det blir nesten koselig.

Utsikt mot Vindafjorden og Yrkjefjorden
Tiden og lyset ser ut til å løpe fra oss, og vi bestemmer oss for en mer effektiv nedtur. Kamera blir pakket i sekken, og armene er frie, når vi forsøker oss på høyt tempo. Det skal vise seg å ikke være så lett. Det er svært fuktig i stiene og vi oppdager fort at glifaren er høy. Dermed blir det litt skli og fall nedover fjellsidene. Verst er det i det bratteste partiet, og litt knall og fall blir det, men uten store skader.

Den siste utfordrinegn vi får i dag er lyset. Når vi har 300 høydemetre igjen, begynner det å skumre. Men også nå har vi planlagt godt, og tatt med oss gode hodelykter. Det blir redningen gjennom den mørke bratte granskogen. Da klarer vi å se både merking og sti, og kommer ned til skogsveien uten å rote oss bort. Når vi kommer tilbake til bilen har det mørknet, og vi konkluderer med at turen har vært krevende med mange utfordringer, men nok en stor fjellopplevelse, tross dårlig sikt...

Anbefaler å gå denne turen etter noen dagers tørke og varme, da det kan være utfordrende å gå på de bratte fuktige stiene. På en solskinnsdag vil man også få mye bedre utsikt...

Tid: 6t t/r
Distanse: ca. 10 km t/r
Høydeforskjell: 830 m
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogsti, bløtt, bratt
Vanskelighetsgrad: Krevende




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar