Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 8. oktober 2017

Penyas des Migdia


Vi har høstferie på Mallorca, og temperaturen sier noe mellom strand og utflukt. Selv er jeg mest klar for det siste. Jeg klarer å lokke med meg to fotomodeller på en gotur i nærområdet til Alcudia, hvor vi har vår base denne ferien. Målet er den karakteristiske toppen Talaia d`Alcudia, som fra katalansk blir noe slikt som "Alcudiavarden". Denne ser vi fra hotellrommet og den frister.

Talaia d´Alcudia
Fjellturer er ikke noe som fremmes veldig i turitsbyen og utenom guidede turer, er informasjon om stier noe man må søke etter selv. Etter etpar timer foran Google kommer jeg over et tysk turnettsted som beskriver en del turer i området. Da finner jeg flere turbeskrivelser i fjellet vi har foran oss, og er klar for oppdagelsesferd.

Ermita de la Victoria
Vi tar transport til andre siden av høyden til Alcudia (Alcudia betyr faktisk høyde på arabisk, og navnet stammer fra den mauriske invasjonen). I Pollença-bukta ligger den lille landsbyen Mal Pas Bon Aire, med et historisk hotell noen kilometer utenfor, oppe i åsen; Ermita de la Victoria. Her går det stier til 3 topper i fjellmassivet, samt en lengre rundtur. Vi sikter mot en spektakulær sti til Penyas des Migdia, som fra katalansk blir noe slikt som "Middagsberget" Et annet navn på fjellet er Penyas Roja, som betyr "Rødberget".

Vel fremme ved La Victoria, finner vi ut at det har gått litt fort i svingene. Vi har glemt mat. Det er allerede uvant å ordne maten selv(!) Men heldigvis er fortsatt en turistbutikk åpen, slik at vi kan skaffe oss proviant for turen. Så etter å ha ventet på nybakt baguette går vi...


Opp den første kneika er det en steinete grusvei, og ikke langt oppe er det plassert tre kors, men navnet "les tres creus", som betyr...

Les tres creus
Vi tar korsets tegn og 2-3 Ave Maria før vi fortsetter videre opp grusveien. Lenger oppe er det et stidele. Grusveien fortsetter mot Talaia, det høyeste punktet (495 moh), mens vi tar av på skogssti til venstre og fortsetter mot "Rødberget".



Det er gode stier gjennom tett vegetasjon og gresstrå som kiler oss på leggen. Jevnt og litt nedover går vi mot fjellveggen, helt til vi ser den. Nedenfor er Pollença-bukta med kalkbergarter som skrupler seg med viker og klipper gjennom det azurblå vannet.




Mallorca har gjennom de siste 150 millioner år vært både havbunn og tørt land. Det har hevet og senket seg i takt med at Afrikas kontinent stadig har vært påtrengende. Men det er det ingen som husker i dag. Likevel observerer vi dette merkelige og skrøpelige fjellet, som nesten ser hjemmelaget ut...




Inne ved fjellveggen går skogstien over i bergsti, med fjellhyller som bare har plass til en BMI på 2,8. Snart kommer vi til et punkt med en morsom løsning. En hule er støpt inn som en naturlig tunnel på fjellhylla. På tross av BMI med ryggsekk, klarer jeg å krype gjennom den lille tunnelen.




Nå tar det ikke lang tid før vi kommer til et lite fort, som var en viktig forsvarsstilling på 1600-1800-tallet mot pirater og invasjon. Her er det gammeldagse bunkere som ligger i ett med fjellgrunnen. De er bygd nedover bakkene, og har utnyttet fjellet med sine underlige formasjoner. Vi sniker oss litt rundt omkring og observerer denne spektakulære plassen.



Det er på tide å ta toppturen. Fra bunkerene er det en røff sti mot toppunktet, så det blir en del pust og pes opp bakken. Men bakken er ikke lang, og snart er vi på en fortopp, med stupbratte fjellsider.



Litt mer klatring skal til for å komme til toppen, og der blir vi overrasket av en gammel kanonstilling, som forhåpentligvis var i bruk mellom 1600-1800. For den var sikkert tung å bære opp.



Målet er nådd, og vi tar en matpause på en hylle i nærheten av toppunktet. Det blir også vurdert å nå selveste stortoppen: Talaia d´Alcudia, men varmen tar overhånd, så vi bestemmer oss for å ta den en annen dag heller, kanskje... Dermed blir det lett retur ned til hotellet, og deretter en god del mat.

Anbefales i 20-25  grader, ellers må det veldig mye drikke til....

Tid: 2t t/r
Distanse: 4 km t/r
Høydeforskjell: 260 m
Terreng: Delvis bratt, grusvei, god fjellsti, delvis skiltet
Vanskelighetsgrad: Enkel med luftige partier

Lenke til turbeskrivelse og kart

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar