I dag er værutsiktene helt optimale. Det er meldt, sol, vindstille, liten fare for ras, og i natt så vi fullmånen lyse opp snødekket i Sauda. Det betyr at vi trygt kan dra ut på en lang dagstur, på tross av at det er få lystimer. Det er likevel ikke et mål å komme ned etter solnedgang, når vi planlegger turen opp til Storaheinuten 1265 moh.
I motsetning til de forrige toppturene er vi tidsoptimister, og tenker at dette skal vi klare innen en tidsramme på 6 timer. Vi glemmer at det er vinter i Åbødalen, og at turen derfor blir en mil lengre enn på sommerføre, for her må man parkere i Jeskedalen og gå til beins inn til Buer, hvor sommerstien starter. I tillegg er halve turen uten for løypetraséen, som ikke er like raskt...
Så da starter vi litt i seneste laget og er allerede en halvtime etter planen da vi går opp i et eventyrlig vinterlandskap langs vestsiden av Åbødalen. Her er sporet smalest og minst trafikkert. Oppe ved Klekkstølen møter vi vårt faste motiv: Den hytta alle vil ha hvis den blir til salgs... Og lenger opp den spektakulære stølen ved Jøsteinen.
 |
| Klekkstølen |
 |
| Jøsteinen |
Men i dag er blikket festet på fjellene rundt Fossdalen, som vi forsøker å analysere. Storaheinuten er ikke Saudas mest kjente topp. Det er ikke merket sti, turbeskrivelser eller andre forsøk på å lokke turister opp hit. Vi fikk vite om toppen via Sauda 7 Summits. Det er idrettslaget sin egen utfordring, der flere av toppene ligger utenfor de vanligste stiene.
 |
| Storheinuten 1265 moh |
Vi kommer opp i det høyeste punktet på vestsiden; Kuvestølen, der vi på en høyde 490 moh ser bort på Buhiller og liene vi skal fortsette uten spor. Lia bort til Buhiller ser fin ut, og uten tegn til rasfare. Borti bakken ser vi også skispor langs dalsiden, og tenker at dette kan være en god ledetråd på dagens mål. Vi våger oss strake veien i samme høyde bort til sporet og følger deretter det enkle skisporet.
 |
| Kuvestølen |
 |
| Buhiller 500 moh |
 |
| Skisporet vi velger å følge |
En kjentmann passerer oss, og vi fisker litt kunnskap om veien oppover. Først bekrefter han at vi er på rett vei og at sporet trolig leder oss til topps. Han forteller oss om at lia foran oss kan være rasfarlige, men ser ikke noen tegn til rasfare i dag, spesielt pga. av liten snømengde. I tillegg sier han at alle venter på at den første skal gå opp, og at skisporene vitner om at det har gått en person opp i dag.
Kjentmannen får lov å passere oss og vi følger etter på trygg avstand. Vi holder oss på omtrent 500 moh et stykke innover lia, og får snart oversikt over Takhidler, som er et kjent punkt innerst i Åbødalen. Nå ser vi også Reinakvamsbrekka, som er den første brattbakken vi skal opp i dag, men først må vi gå denne kilometeren bortover lia. Noen hundre meter borte begynner vi å gå i sikksakk noen høydemeter før vi fortsetter litt flatere mot Reinakvamsbrekka.
 |
| Denne lia er rasutsatt, men er trygg i dag |
 |
| Reinakvamsbrekka i sikte |
Bakken opp til Reinakvam har helling over 30 grader og kan derfor være rasutsatt dersom det fokker og flaker seg, men i dag har vi hellet med oss og kan stige opp bakken i sikksakk opp til Reinakvamstølen uten problemer. I bakken møter vi den omtalte "første mannen på toppen", som gleder seg over å ha vært først oppe på Storaheinuten i dag. Han betrygger oss om at det er godt føre og ingen tegn til ras på vei til topps. Vi er så heldige i dag...(!) Nå kan vi bare følge skisporene hans...
På Reinakvam åpenbarer fjellterrenget seg, og fjellene har allerede begynt å legge skyggesiden over terrenget. Vi har nå 2,5 time til solnedgang, og tenker vi rekker til topps innen kl.15.00. Da har vi en soltime til å renne ned igjen, så får vi måneskinnstur de siste 5 kilometerne på opptråkkede løyper etterpå. Vel, det er hvertfall teorien....
Sporene leder oss inn i skyggenes dal tett opp til den bratte ryggen av fjellet. Vi følger skisporene i sikksakk oppover elveskaret. Fjellryggen har lagt dalsøkket i skygge, men det er fortsattt lys dag ellers, så skyggene er ikke mørke, og etter kort tid har vi klatret oss inn i sola ca. 850 moh.
Da fortsetter vi klatringen opp til en avsats 1050 moh (Brekke/Grønahei) der vi møter vår første kjentmann på vei ned. Vi forhører oss om lengde og føre, og han påstår at vi rekker toppen til solnedgang. På høyden ser vi nå måneoppgangen i nord og tenker vi uansett skal få godt lys på vei ned igjen.
 |
| Storaheinuten |
Lyset fanger oppmerksomheten vår nå, for i sørvest er sola på sitt laveste før solnedgnangen og fargelegger fjellsidene i pastellfarger, mens himmelen blir mer og mer blå med månen lysende i nord. Det er et mykt og deilig fargespill og vi står midt i det, og føler oss som de heldigste i verden. Tiden, derimot går raskere enn forventet, og i dette eventyret går vi saktere, stopper opp, tar bilder, går to skritt, opp igjen med kamera. Sakte kommer vi oss omsider til topps, og ser ikke varden før vi er 50 meter unna.
Vi rekker akkurat bort til varden før de siste solstrålene treffer oss. Sola er i sør, og nattens første månestråler i nord. Et gyllent øyeblikk....
Det er på tide med returen. Vi vil nødig bruke hodelyktene for tidlig, men heller venne oss til blåtimen, og biter oss fast i troen på at månelyset skal være bra nok ned fjellsidene. Retningen på lyset stemmer godt overens med dalsidene, så vi kan se at lyset rekker helt ned til Reinakvam. Likevel ser vi ikke konturene detaljert nok i landskapet, og må styre nøysomt etter sporene vi har laget. Nedturen går derfor saktere enn forventet og styrer oss forsiktig ned alle bakkene.
Når vi kommer ned fra Reinakvamsbrekka har det gått 4 timer siden vi spiste, så vi tar oss medbrakt chiligryte før vi renner ned de siste bakkene til Buhiller. Det er fortsatt godt månelys helt ned til dalbunnen. Men vi bestemmer oss for å returnere på de bredeste skisporene gjennom hyttegrenda i Åbødalen. Men da går vi inn i skyggen, og hodelyktene må på de siste 3 kilometerene. Etter 9 timer, 21 kilometer og over 1000 høydemeter på tur returnerer vi til bilen, slitne og klare for masse snop på basecamp Gohytta, resten av kvelden....
