Røyningsbu fra Li

Libakken

Det er mange stier som fører til Røyningsbu, i Skudemarka på Sør-Karmøy, men jeg har enda ikke gått alle. I dag tok goturlaget & søn en sti jeg ble nysgjerrig på, etter en nocture i november. Planen var å gå en rundtur fra Li / Sandve opp til Røyningsbu, og komme ned Risdalen. Jeg hadde tidligere håpet på nok snø til at det var mulig å gå ruta på ski, men 0-grader-været som dominerer i desember ga oss ikke skiforhold. Dermed kledde vi oss i de vanlige turskoene, klare for våte stier, igjen.

Langemyr

Gogutten var nysgjerrig på lengden, da det kriblet i "Minecraft"-fingrene hans, og jeg forberedte han på en litt lang tur, med fristelser som vafler på hytta og sjokolade i matboksen. Det funker alltid. Vi parkerte ved Libakken, og tok bena fatt. I starten fulgte vi stiene mot Sandvevarden, og helt opp til flatene ved Langemyr. Derfra gikk vi videre i nordlig retning gjennom en skog. Det er lett å finne stien, siden det både er skiltet, og har en gjerdeklyver. 

Jeg var overrasket over at det var såpass skog, siden jeg hadde forventet meg en myrete tur. Men her var det gode stier gjennom skogen, som satte bena i fart, og ikke hjernen.

Vinterlys

Finner du gogutten?

Etter en liten kilometer gjennom skogen, var vi kommet til stien som kalles Presteveien. Dette er den gamle leden mellom kirka i Skudeneshavn (Falnes) og Ferkingstad, men er for en vanlig skogssti å regne. Herfra gikk vi sørvest mens sola stadig stod lavt på himmelen og skapte et gult vinterlys over landskapet. 1 km på denne stien og vi kom frem til stidelet mot Skudeneshavn. Dit skulle vi ikke i dag, og fortsatte etpar hundre meter videre til vi så Røyningsvatnet og hytta  på nordsiden av vatnet. 

Flagget var heist på hytta, så vi våget oss de 500 meterene inn til hytta for å kjenne etter lukta av vafler. Hytta var åpen, og vi listet oss inn, og kjente snart stekelukt. Det var lapper på menyen i dag (!) Inne i stua møtte vi et trofast fjellag på vakt, og en familie fra nord som hadde tatt turen inn hit i dag. De kunne fortelle at hytta var åpen hver søndag hele året, mellom 11 og 14, med kaffeservering hver gang, og grøt på spesielle dager. Joachim registrerte sitt besøk på barnetabellen de har, og jeg skrev i hytteboka.

Juletre fra egen mark

Der satt vi en stund og preiket om skogvekst, truet lyng, og beite som sviktet i nyere tider. Lappene var fortreffelige, og jammen meg hadde de fått opp juletre fra egen mark inne i stua også. Det var godt å komme til Røyningsbu i dag...

Vi skulle hjem før solnedgang, så ved stengetid takket vi for oss og vente nesen hjem, denne gangen mot Risdal. Vi gikk tilbake til stidelet mot Skudeneshavn (Karmøymarsjen) og tok av mot Risdal, ved Kvitmyr. Det er tydelige stier og skilt, så lett å navigere seg gjennom marka her i sør.

Turen mot Risdal gikk gjennom lav skog og myrområder, og etter en kilometer på stien kom vi til Risdalstemmen, som var isbelagt i dag, og lå der pyntelig i kveldslys. Ikke lenge etter kom vi til åkerlapper, en grind, og en låve, som like godt kunne ha passet inn i en julesang...

Risdalstemmen

Fra åkrene i Risdalen var det gode traktorveier helt ned til hovedfartsåren nr.47. Herfra måtte vi gå en god kilometer på vei og en halv kilometer på gangsti, før vi var tilbake ved bilen i Libakken.

Dette var en fin runde, som passer godt til alle årstider.

Risdal

Solnedgang på Syre

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 2-3 t t rundtur

Distanse: ca. 9 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: grusvei, skogssti, traktorveg, flatt

Stier til Røyningsbu

Et lite akebakketips

Det er plutselig litt snø på Karmøy for tiden. Da dukker akebakkene opp på de slakke åkerlappene.  På en fin vinterdag jeg tok med klassen ut på aketur ved Håvik terrasse, Kolstø. Denne bakken en fin lang bakke i trygg sone, langt fra vei, og nært nabolaget. God fart og spenning, selv med noen få centimeter snø. Ta deg en tur for ordentlig snøglede!

Adventstur til Sandvikspilen

Sandviskpilen

Det er 1. søndag i advent, i Bergen. Goturlaget og innvåner Gerdi Irene sniker seg ut på en tur til. En bakketur til (!) I går gikk vi på den nest siste toppen av syvfjellsturen, mens vi i dag skal bestige den siste; Sandviksfjellet. Vi planlegger å gå de fine veiene fra Sandviken sykehus og opp heile skiten, frem til toppen av Stoltzenkleiven; Sandvikspilen. Å gå trappene blir nedstemt av den kvinnelige majoriteten, så dermed blir det en tur/retur/gotur i dag.

Det er slående hvor tett det er mellom soloppgang og solnedgang på denne tiden, spesielt i den dalen vi er på vei inn i. Solstrålene slipper bare til - inn i mellom og timingen spiller stor rolle for det synet som vi møter, alt etter som om solstrålene har sluppet til eller er på vei...

Mot Sandviksbatteriet

Fra Sandviken sykehus går vi noen snarveier opp dalen, godt merket og skiltet. Vi går inn i "Skyggenes dal", eller Munkebotn, som det heter lokalt. Bakkene er betydelig brattere enn i går så vestlendingene peser godt og lager en idyllisk frostrøyk som sminker denne klare kalde formiddagen. Etter de første svingene er vi 150 moh og går forbi veikrysset til Sandviksbatteriet, der det er en snarvei opp til fjellet.

Siste sving opp Munkebotn

Munkebotsvatn

Ikke lenger etter kommer vi til Munkebotsvatnet, som er demmet opp pga. osv. Her ser vi et gult solskinn i nord, og tenker at vi snart er oppe i sola. Men det er fortsatt et stykke igjen, skal det vise seg. Vi fortsetter i "Skyggenes dal II" - Munkebotsdalen på dialekt. Det er en lang bratt stigning opp til neste milepæl, en liten bro over noe som ligner en pumpestasjon (!?). Det er tid for å fotografere.

Munkebotsdalen

Utsikt nordover

Vi er bare halvveis etter halvveis, som skulle tilsi 3/4 av turen, og bakkene blir brattere på vei mot Smådiket (330 moh). Det er ikke langt til solstrålene, og en liten time etter start har vi kommet til Storevatnet (360 moh), i skyggen av Sandviksfløyen. Fjellsida i vest; - foten av Rundemannen, er opplyst av sola. Det er midt på dagen, så det skulle vel egentlig bare mangle (!), men vatnet ligger i skygge og gir en gyllen blåtime under solstrålene. Et praktfullt vintersyn... Oppe ved vatnet er det et grindahus, for regnfulle kaffepauser, og baki der går leden til Sandvikspilen, toppen av den berømte Stoltzenkleiven. Dagens mål var i vente.

Storevatnet 

Grindahuset ved Storevatnet

Gjennom en liten buskete skog gikk vi, før vi endelig fikk se pilen mellom trærne. Det var en rask spurt til toppunktet, før vi endelig fant hele utsynet, og nytelsen av dette. En god fotosession ble det også, før kakao, kaffe og sjokolade på norsk, ble spist opp i forskjellig tempo.

Sandvikspilen

Stoltzenkleiven

Catfight

Veien ned igjen ga like mange gode øyeblikk, som på veien opp, med et påtrengende kveldslys gjennom trange skar og daler. en liten catfight ble det også mellom søstrene, før vi var nede igjen, klar for fiskesuppe på bergensk, og søstre som ble venner igjen....

Fortryllende lys over Munkebotsvatnet

Solnedgang i 16-tiden

Trykk på kartet for å studere ruta

Tid: ca. 2 t t rundtur

Distanse: ca. 7 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: grusvei, bratt