Dronningruta: Nyksund - Stø

Langvaddalen og Enge, Langøya

Vi lengter etter nord. I fire uker skal vi være fotturister i Vesterålen og Lofoten. 

Enda flere eventyr for Goturlaget...

Camp Vesterålen

Vesterålen blir første del av våre eventyrlige opplevelse i nord. Vi etablerer basecamp på Oppmyre camping på Langøya, der vi deler opplevelser med Gosøstera, Gosvogeren og Gohunden. Fra basecamp drar vi på goturer i turområdene til Øksnes, Andøy, Hadsel og Bø.

Del 1: Dronningruta: Nyksund - Skipssand - Stø

Denne blir vårt første turmål i Vesterålen. Ruta fikk oppmerksomhet etter at NRK i 2018 direktesendte hele ruta minutt for minutt, med Lars Monsen. Vi tar minuttene på alvor og opplever hele ruta, sekund for sekund over 2 dager. Med oss har vi telt, og har planer om å sove inn midnattsola på Skipssanden. Vi går fra Nyksund og ned på stranda først, i motsetning til alle anbefalinger, og i lovende vær. Det skal vise seg å vise seg.

Oppmyre, Langøya

Vesterålen har tatt imot oss med strålende sommervær, og etter etablering av basecamp på nydelige Oppmyre camping, kjører vi til det fraflyttede og tilflyttede Nyksund, lengst nord på Langøya. Fiskeværet ble fraflyttet på 60-70-tallet, men tyske studenter bygde opp samfunnet til et kunstner og turistsamnfunn på 80-90-tallet.  (kilde: Wikipedia) For oss i Goturlaget er det et bildeskjønt motiv, og startstreken for årets første sommereventyr.

Nyksund

Med oss har vi Elisabet, Nils Gudmund, og Gohunden Lopi. De har lenge vært flittige følgere av Goturen, med et ønske om å få erfare noe av de naturopplevelsene vi er med på. Med litt slurvete kartstudier har jeg planlagt turen som ganske flat, men med litt mer grundighet hadde visst at denne turen ikke starter flatt i det hele tatt.

Nyksundvatna

Vi går dermed i oppoverbakke opp og forbi Nyksundvatna (60 moh) og videre opp mot Nyken, før vi lar oss overvelde av en allerede slående utsikt. Skarven min får fly litt for bedre oversikt, og resten av Goturlaget må finne seg i å bli plaget av fluer. Fluene blir tiltrukket av kroppslukt og livnærer seg på svette, men det er ingen i Goturlaget som innrømmer å ha svettet opp disse 100 høydemeterne.

Fluer

Vi fortsetter opp til eggen Øvermelen. Det er en bratt åsside, og Finnmarkingene synes det er mye brattere enn Finnmarksvidda. Med pust pes, flere fluer (men ingen svette) tar vi en god rast oppe på eggen.

Herfra går jeg og Godama videre alene. Finnmarkingene returnerer til basecamp for å være i beredskap til eventuelle redningsaksjoner, eller værmelding, mens vi går bakkene ned på andre siden og ned til Langvaddalen og fjærsteinene bortenfor.

Langvaddalsvatnet

Det er kanskje enda brattere på andre sida. Stiene er ujevne og steinete mellom kratt og trær, men det tar ikke lang tid før vi er nede på havnivå igjen.

Etter å ha passert etpar hytter, går vi på en morenerygg som sperrer Langvaddalsvatnet (Langt-navn-dalsvatnet) inne, og med 14 meter høydeforskjell er det kanskje ikke sikkert det er et vann lenger, når polene smelter. Men her er det godt å få påfyll i vannflaska. Det er en varm dag og drikke er viktig.

Veien langs fjæra er ca. 3 km lang. Vi går og nyter sjøluft og synet av rullesteiner, mens vi tenker på at vi skal sove i telt. Det har vi aldri gjort sammen, så vi er litt bekymret over snorking og andre kroppslyder. Vi får et stopp i grendahuset Enge, og tar oss en drikkepause. og nyter byggverk.

Enge 

Etter det er det bare noen hundre meter til Skipssanden, og vi begynner å rigge telt. I dag har vi med oss kokeapparat og vi lager oss et godt måltid før sola begynner med sitt eget show.

Skipssanden

Sola lys blir bløtere gjennom hele kvelden, og snart kan vi ta bilder som minner om midnattsol. Utenfor gjengir havet solstrålene på sin egen måte. Stranda blir gyllen og fjellet farges rødt i det sola står lavere og lavere på himmelen.

Før midnattsola når midnatt er vi ferdige med å forevige øyeblikket, og vi kryper inn i teltet, klar for å teste ut nye soveposer og underlag. Et siste gløtt blir det før vi legger oss.

Pinsemiddag på Hovda

Hovda

Vi hadde i grunnen håp om en aktiv turhelg, men været advarte oss mot lengre ekspedisjoner, så vi holdt oss trygg i basecamp Gohytta hele helga. Det var først på hjemveien vi fikk tatt oss en tur vi ha tenkt på lenge.

Hovda, eller Vidhovda i Sandeid ser ut som en sukkertopp fra veien, og peker oppover. Vi har lenge tenkt at denne toppen må ha en nydelig utsikt over store deler av det vakre landskapet i Vindafjord, men farten forbi har vært for stor og turen har stadig blir lagt til side. Men ikke i dag.

Med oss i sekken har vi et håp om middag på toppen og et ønske om solstråler. Vi parkerer ved samfunnshuset i Sandeid og går 500 meter på asfalt før vi vender opp til venstre gjennom et gardstun og inn i sauebeite.

Verden er svært grønn i dag, og fargene skal følge oss helt til høyden av fjellet.Vi går snart på en traktorvei opp gjennom beitet, og slik blir store deler av turen. En enkel slakk stigning på en vei som ligner på seg selv og med samme utsikt som blir mer og mer oversiktlig. En nydelig og enkel trasé, opp til 300 moh.

Det er først den siste kilometeren at turen byr på sti. Etter en del våte dager er det myrlendt og vått et lite stykke, før fjellveggen gir oss fottørke og brattgang opp til toppen. Oversikten blir bedre. Nå ser vi Ølen, Olalia og litt lengre, slik som øyet strekker seg. Men oppe på toppen er det fjordutsikten som tar oppmerksomheten vår.

Mot Olalia osv.

Mot Ølen og Bjoa

I sør strekker Sandeidfjorden seg mot resten av Vindafjorden, med Lysenuten oppreist og stolt ved siden av seg.

Sandeidfjorden... og forbi

Etter en kort stund kommer solstrålene frem og byr på utemiddag. Kokeapparatet kommer frem og vi setter i gang hele wokprosessen og nyter et godt måltid der oppe.

Nå vender vi tilbake i et nydelig kveldslys og forstår etterhvert at timingen var god, siden vi går inn i skyggesiden av fjellet den siste delen ned til veien.

Denne turen er enklere enn beskrevet på UT.no. Store deler av turen går i slakk motbakke på kjerrevei, og det er kun den siste delen som er noe bratt og våt. Turen går i et nydelig kulturlandskap med innslag av tursti mot toppen. Anbefales for en utemiddag, en vakker pinsedag.

Middels

Tid: ca. 4 timer t/r

Distanse: 8 km t/r

Høydeforskjell: 550 m

Terreng: Asfalt, kjerrevei, delvis myrlendt, berg, delvis bratt

Stolpejakt i Haraldsvang

Det er søndag og ikke spesielt godt vær. Men det er også vår og på tide å varme opp turbeina. Da er vi heldige på Haugalandet som har aktiviteter som lokker oss. Både "Stolpejakten" og "Telltur" - mål er det flere av. For tre dager siden var løypene med stolpejakt klar for sesongen. Hele tre orienteringskart i Haugesund og Karmøy. Vi starter opp med et populært turområde i Haugesund; Haraldsvang. Midt mellom idrettsanlegg og et tett boligstrøk finnes det en grønn lunge med godt opparbeidede grus-stier, som ivrig brukes av beboere og bikkjer.

Vi parkerer ved idrettshallene og slynger oss mot Skeisvatnet, forbi Røyrvatnet og mot Ramsdalen. Den første naturopplevelsen får vi i Laksefossen, som er et lite fall i bekken mellom Arkavatnet og Røyrvatnet.

Videre innover den lille stien er vårfargene kommet på løvtrærne og lyser i lysegrønt. Man kan bli glad av mindre. For eksempel kan man bli glad for å finne alle stolpene. Noe vi også gjør, der vi scanner oss gjennom qr-kodene, som står med kort avstand.

Vi kommer tilbake til Skeisvatnet og stupetårnet, der enda en aktivitet frister oss. Her står det nemlig en virtuell "gym" i Pokemon Go, som må erobres. I nordenden av vatnet er livet mer naturlig. Fuglene koser seg, litt avventende på hønsehauken som snart skal skape panikk. Men her krangler måkene i fred, og endene sammenligner mønster og farger. Svanene går inn i seg selv, der de skjuler hodet inn mellom vingene og sover.

For oss er det bare å runde vatnet og gå tilbake til bilen. På andre siden av vatnet må vi gjennom et villastrøk, før vi er tilbake, og har shellbolle på lur...

Enkel

Tid: 0,5t  / 1-2t stolpejakt

Distanse: ca. 2 km

Terreng: Grusete stier, flatt, handicap